"Å komme ut av offerrollen"

[AnonymBruker]

Offerrollen er et veldig ladet ord. Å leve i Offerrollen betyr ikke nødvendigvis å gå rundt å synes synd på seg selv, men å fortsette å leve i traumene i lang tid. Man identifisere seg så mye med traumer som har skjedd for mange år siden og klarer ikke å slippe det. I realiteten blir man bare sykere og sykere, fordi man fortsetter å leve i traumene, selv når traumene ikke er der lengre. Noe som er imot ens egen hensikt. Man fortsetter å straffe seg selv. 

"Legg det bak deg" betyr ikke å våkne  opp en dag å bare glemme det (med mindre man er svært uvitende når man sier det). Men å jobbe mot aksept for det som har skjedd, jobbe mot å ta steget ut av traumene og jobbe for at kroppen og hodet skal akseptere og forstå at man nå er trygg så langt det er mulig. Man har alltid med seg traumene videre i livet og de skadene man har fått, men man lever ikke lengre i traumene. 

Både av egne erfaringer og andres er det veldig lett å forbli i offerrollen/fortid. Og fortsette å skape problemer og utfordringer ved å grave rundt det som har skjedd, i stede for å bearbeide det med mål om å kunne fokusere mest mulig på her og nå. I tillegg er det mange som oppsøker behandling som støtter under det å fortsette å leve i traumene, i stede for å komme seg ut av de. Møter de på behandlere som er litt "tøffere" eller ikke kun stryker de med hårene avslutter de behandlingen og blir tilslutt behandlingsresiste, for ingen blir friske av å kun få bekreftelse på alt det vonde. 

Skulle ønske det var mer fokus på dette uten at det ble brukt på feil måte/nedlatende måte som desverre mange gjør. Det gjelder ikke kun traumer, men også andre psykiske/ fysiske sykdommer og skader. Mange med fysisk sykdom eller skade lever kun i sykdommen, som gjør de enda dårligere. 

Før, tente jeg på alle plugger når ordet offerrollen ble nevnt. I dag vet jeg at jeg har levd lenge i offerrollen som er veldig smertefult, og i perioder fortsatt kan dette litt tilbake, men med en annen bevissthet og ordet offerrollen er ikke negativt ladet lengre. 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Ingen tanker eller noe en vil dele? Erfaringer? 🙂

Anonymkode: 36a52...e57

[Gjest Ghostface]

Synes mange misforstår det ordet.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hva som menes med å være i offerrollen? De fleste utsatt for noe fælt går velninn og ut av diverse roller? Det oser forakt for svakhet av sånt uttrykk.

Anonymkode: ef5fc...d10

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig hva ts mener. Er nok i en offerrolle og jobber med å komme ut av den. Det er en negativ spiral. Jo mer man fokuserer på traumene jo mer plass tar traumene i livet. 
veldig enkelt egentlig. 
for meg er det godt å vite at jeg har et valg. Ofte så er offerrollen min default setting. Jeg overtenker og bekymrer meg mye. Fordi jeg har ikke hatt noen å snakke med. 

Anonymkode: 92d29...57f

[Honey Dew]

Så enig med deg ts. Jeg ble selv satt i offerrollen av en terapeut da jeg fortalte om at jeg ble misbrukt, men ikke er bitter eller hater han som gjorde det mot meg.

Hun så lenge på meg og sa ganske tydelig:

Du skal hate han og du er et offer!

Jeg satt bare og måpte og klarte ikke å si et eneste ord. Gikk aldri tilbake.

[AnonymBruker]

Vet godt hva du snakker om. Offerrollen forlenger lidelsene egentlig og det er ikke så lett å akspeptere om man har kastet bort flere år av livet ved å være stuck i offerrollen.

Anonymkode: bfadd...55b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er mange, meg selv inkludert, som fortsetter å gå til psykolog selv etter 20år fordi vi ønsker å bli bedre. Men så går det bare ikke. Eller det går ekstremt sakte.

Jeg ønsker å være friskere, fungere bedre og ha det bedre.

Jeg føler videre at det at du sier at jeg velger å være offer er veldig nedlatende og jeg tenker at du ikke vet hva du snakker om.

Dersom det hadde vært så enkelt som å "bare jobbe litt så klarer alle det" så hadde vi ikke hatt uføre folk. Jeg er ufør selv. Jeg ville faktisk ikke ha uføretrygd, men NAV sier at de ikke kan hjelpe meg med arbeidsutprøving fordi jeg er for syk. Jeg føler derfor at jeg faktisk prøver, hele tiden, å jobbe meg vekk fra de psykiske sykdommene mine.

Men jeg lider bl.a. av insomni. Har du prøvd å sove 1 time om natten i over en uke? Vet du hvor ekstremt det faktisk er for hjernen? Det er mange viktige oppgaver hjernen ikke får gjort når den ikke får søvn. Bl.a. blir hjernen vasket om natten og den regulerer ting som hormoner. Når man ikke får sove fordi man våkner av stadige mareritt der man drømmer at noen kommer bak deg, du står fast.., det som er vak deg kommer nærmere og nærmere men du får ikke gjort noe. Snart kjenner du at noen tar i nakken din og griper rundt halsen din. Du drømmer at du ikke får puste, du får panikk, du prøver å skrike men klarer det ikke. Du prøver å gispe etter luft, men grepet rundt halsen blir bare strammere. Akkurat når du drømmer at du dør så våkner du. Du slår rundt deg mens du fortsatt tror du drømmer. Du ser på klokka. Det var ca en time siden du sovnet. Nå går hjertet i 180 mens du prøver å roe deg ned. Du går på do. Dagen har startet.

Kom ikke her å si at jeg VELGER å ha mareritt hver natt. At jeg velger å være offer. Jeg prøver alt. Medisiner på resept, uten resept fra apoteket. Jeg bestiller urter, steiner. Installerer temperaturregulator og har jevn temperatur i rommet.

Jeg sitter aldri og tenker at det er synd på meg, hvis det er det du tror. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å komme meg ut av det livet jeg har.

---

Sier du forresten det samme til folk med uhelbredelig kreft også? At de velger å være dødssyke?

Hvis du ikke gjør det, så tenker jeg at du også har potensiale til å forstå hvor feil du tar når du påstår det du gjør.

Du virker ikke spesielt smart som tror at folk velger offerrollen. Mange av oss jobber beinhardt hver dag.

Kanskje du kunne jobbet litt med uvitenheten din?

Ja, det finnes folk som velger å fokusere på sykdommen og bli sykdommen sin. Som Ingeborg Senneset, Linnea Myhre, Anniken Jørgensen. Men ikke alle er sånn. Noen føler skam over å være syke og du gjør det ikke lettere når du kommer med fordommene dine.

Tro meg, så mye hat jeg må tåle for å være ufør og psykisk syk, selvfølgelig er ikke dette noe jeg velger!

Anonymkode: ec868...6a8

[AnonymBruker]

Det er ikke hekt det samme, men jeg mistet et barn 14 dager gammelt. Det er en traume jeg alltid vil ha med meg, men jeg har jobbet veldig bevisst for å ikke ha identiteten som ‘hun som mistet et barn’. 
Det har kostet mye, men jeg er veldig sikker på at det gjorde meg, min familie og min arbeidsplass utrolig godt. 

Anonymkode: 7fa8d...604

[Silva Pluvialis]

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende. Ikke uttal deg om noe du ikke vet.

Endret 31. juli 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Honey Dew skrev (8 minutter siden):

Så enig med deg ts. Jeg ble selv satt i offerrollen av en terapeut da jeg fortalte om at jeg ble misbrukt, men ikke er bitter eller hater han som gjorde det mot meg.

Hun så lenge på meg og sa ganske tydelig:

Du skal hate han og du er et offer!

Jeg satt bare og måpte og klarte ikke å si et eneste ord. Gikk aldri tilbake.

Det er ikke offerrolle da, det er å akseptere at man en gang har vært et offer for noe. Offerrollen er når man holder fast ved å være offeret i fremtidige situasjoner også, og ikke klarer å gå videre. 

Til TS: jeg har også vært i offerrollen, og for meg hjalp den brutale metoden meg å komme ut av det. Vi responderer nok ulikt på forskjellige metoder, men offerrollen kan ofte være så altoppslukende at en liten «reality check» må til for mange. 

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

Også er det sånn at ingen liker noen som bare er negativ og fokuserer på egne problemer. 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at det er mange, meg selv inkludert, som fortsetter å gå til psykolog selv etter 20år fordi vi ønsker å bli bedre. Men så går det bare ikke. Eller det går ekstremt sakte.

Jeg ønsker å være friskere, fungere bedre og ha det bedre.

Jeg føler videre at det at du sier at jeg velger å være offer er veldig nedlatende og jeg tenker at du ikke vet hva du snakker om.

Dersom det hadde vært så enkelt som å "bare jobbe litt så klarer alle det" så hadde vi ikke hatt uføre folk. Jeg er ufør selv. Jeg ville faktisk ikke ha uføretrygd, men NAV sier at de ikke kan hjelpe meg med arbeidsutprøving fordi jeg er for syk. Jeg føler derfor at jeg faktisk prøver, hele tiden, å jobbe meg vekk fra de psykiske sykdommene mine.

Men jeg lider bl.a. av insomni. Har du prøvd å sove 1 time om natten i over en uke? Vet du hvor ekstremt det faktisk er for hjernen? Det er mange viktige oppgaver hjernen ikke får gjort når den ikke får søvn. Bl.a. blir hjernen vasket om natten og den regulerer ting som hormoner. Når man ikke får sove fordi man våkner av stadige mareritt der man drømmer at noen kommer bak deg, du står fast.., det som er vak deg kommer nærmere og nærmere men du får ikke gjort noe. Snart kjenner du at noen tar i nakken din og griper rundt halsen din. Du drømmer at du ikke får puste, du får panikk, du prøver å skrike men klarer det ikke. Du prøver å gispe etter luft, men grepet rundt halsen blir bare strammere. Akkurat når du drømmer at du dør så våkner du. Du slår rundt deg mens du fortsatt tror du drømmer. Du ser på klokka. Det var ca en time siden du sovnet. Nå går hjertet i 180 mens du prøver å roe deg ned. Du går på do. Dagen har startet.

Kom ikke her å si at jeg VELGER å ha mareritt hver natt. At jeg velger å være offer. Jeg prøver alt. Medisiner på resept, uten resept fra apoteket. Jeg bestiller urter, steiner. Installerer temperaturregulator og har jevn temperatur i rommet.

Jeg sitter aldri og tenker at det er synd på meg, hvis det er det du tror. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å komme meg ut av det livet jeg har.

---

Sier du forresten det samme til folk med uhelbredelig kreft også? At de velger å være dødssyke?

Hvis du ikke gjør det, så tenker jeg at du også har potensiale til å forstå hvor feil du tar når du påstår det du gjør.

Du virker ikke spesielt smart som tror at folk velger offerrollen. Mange av oss jobber beinhardt hver dag.

Kanskje du kunne jobbet litt med uvitenheten din?

Ja, det finnes folk som velger å fokusere på sykdommen og bli sykdommen sin. Som Ingeborg Senneset, Linnea Myhre, Anniken Jørgensen. Men ikke alle er sånn. Noen føler skam over å være syke og du gjør det ikke lettere når du kommer med fordommene dine.

Tro meg, så mye hat jeg må tåle for å være ufør og psykisk syk, selvfølgelig er ikke dette noe jeg velger!

Anonymkode: ec868...6a8

Det er leit å høre at du opplever dette. Det er sånn at noen ting kan man ikke gjøre noe med. Og man trenger støtte og kanskje medisiner. Tror ts mente at å identifisere seg for mye med sine problemer skaper mere problemer   

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (2 minutter siden):

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende. Ikke uttal deg om noe du ikke vet.

Det virker som du ikke VIL forstå retningen, intensjonen eller tanken tak det TS skriver. Du går rett i grøfta og forteller hvor feil hun tar. Dumt. 

Anonymkode: 7fa8d...604

[Honey Dew]

Tvillingsjel skrev (2 minutter siden):

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende.

Det er greit, men hvorfor skal andre påtvinge oss offerrollen hele tiden? Skal vi som ikke ser på oss selv som offer og kommet videre i livet skamme oss?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror ts mente at å identifisere seg for mye med sine problemer skaper mere problemer   

Anonymkode: 92d29...57f

Og akkurat der så du det, er det man som regel mener med å sette seg i offerrollen og det er mange her inne som velger å gjøre det.

Anonymkode: e17a6...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke hekt det samme, men jeg mistet et barn 14 dager gammelt. Det er en traume jeg alltid vil ha med meg, men jeg har jobbet veldig bevisst for å ikke ha identiteten som ‘hun som mistet et barn’. 
Det har kostet mye, men jeg er veldig sikker på at det gjorde meg, min familie og min arbeidsplass utrolig godt. 

Anonymkode: 7fa8d...604

Stolt av deg 🤍 ❤️ 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke offerrolle da, det er å akseptere at man en gang har vært et offer for noe. Offerrollen er når man holder fast ved å være offeret i fremtidige situasjoner også, og ikke klarer å gå videre. 

Til TS: jeg har også vært i offerrollen, og for meg hjalp den brutale metoden meg å komme ut av det. Vi responderer nok ulikt på forskjellige metoder, men offerrollen kan ofte være så altoppslukende at en liten «reality check» må til for mange. 

Anonymkode: 5e90f...947

Nei. Om jeg har blitt ranet så har jeg blitt ranet. Jeg er ikke et «offer for ran». Du kan bestemme deg for at du er et offer for ran dersom du har blitt ranet. Men jeg er sjefen i mitt liv. Og jeg har blitt ranet. 

Mitt liv - min avgjørelse. 

Om jeg har en kronisk sykdom så HAR jeg en kronisk sykdom. Den sykdommen lever jeg med. Noen ganger utmerket, andre ganger godt, noen ganger helt elendig. Men jeg er ikke et «offer for sykdom». Jeg eier sykdommen - den eier ikke meg. Du kan ikke bestemme at den eier meg. Den er min, min definisjon, min ordbruk, min avgjørelse. Om jeg har sykdommen eller om jeg er et offer for den kan virke som detaljer. Men i ord ligger enorm makt. Og derfor spiller hvilke ord du bruker og hvordan du bruker dem en rolle for selve livskvaliteten.

Anonymkode: 5abb2...8b4

[AnonymBruker]

Mye " kos i misnøyen  her"- og dette voldsomme raseriet og bitterheten over de som har døden i nakken  flere ganger. Folk forteller om å  blitt banket/ mistet  et barn/ blitt misbrukt/ hatt kreft  osv..overlevd og så gått videre.

" Men JEG har hatt det mye verre!! !Du er naiv. Osv osv.  Skjeller ut og er misunnelig over folk som har vært i helvete og tilbake igjen. 

Istedenfor  å bli så voldsomt fornærmet  og gå i forsvarsposisjon  over de som er " survivors" - kan en heller tenke på  at dette er ment som en oppmuntring  for de som enda ikke har satt seg ned å gitt opp.

Anonymkode: c8615...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker at det er mange, meg selv inkludert, som fortsetter å gå til psykolog selv etter 20år fordi vi ønsker å bli bedre. Men så går det bare ikke. Eller det går ekstremt sakte.

Jeg ønsker å være friskere, fungere bedre og ha det bedre.

Jeg føler videre at det at du sier at jeg velger å være offer er veldig nedlatende og jeg tenker at du ikke vet hva du snakker om.

Dersom det hadde vært så enkelt som å "bare jobbe litt så klarer alle det" så hadde vi ikke hatt uføre folk. Jeg er ufør selv. Jeg ville faktisk ikke ha uføretrygd, men NAV sier at de ikke kan hjelpe meg med arbeidsutprøving fordi jeg er for syk. Jeg føler derfor at jeg faktisk prøver, hele tiden, å jobbe meg vekk fra de psykiske sykdommene mine.

Men jeg lider bl.a. av insomni. Har du prøvd å sove 1 time om natten i over en uke? Vet du hvor ekstremt det faktisk er for hjernen? Det er mange viktige oppgaver hjernen ikke får gjort når den ikke får søvn. Bl.a. blir hjernen vasket om natten og den regulerer ting som hormoner. Når man ikke får sove fordi man våkner av stadige mareritt der man drømmer at noen kommer bak deg, du står fast.., det som er vak deg kommer nærmere og nærmere men du får ikke gjort noe. Snart kjenner du at noen tar i nakken din og griper rundt halsen din. Du drømmer at du ikke får puste, du får panikk, du prøver å skrike men klarer det ikke. Du prøver å gispe etter luft, men grepet rundt halsen blir bare strammere. Akkurat når du drømmer at du dør så våkner du. Du slår rundt deg mens du fortsatt tror du drømmer. Du ser på klokka. Det var ca en time siden du sovnet. Nå går hjertet i 180 mens du prøver å roe deg ned. Du går på do. Dagen har startet.

Kom ikke her å si at jeg VELGER å ha mareritt hver natt. At jeg velger å være offer. Jeg prøver alt. Medisiner på resept, uten resept fra apoteket. Jeg bestiller urter, steiner. Installerer temperaturregulator og har jevn temperatur i rommet.

Jeg sitter aldri og tenker at det er synd på meg, hvis det er det du tror. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å komme meg ut av det livet jeg har.

---

Sier du forresten det samme til folk med uhelbredelig kreft også? At de velger å være dødssyke?

Hvis du ikke gjør det, så tenker jeg at du også har potensiale til å forstå hvor feil du tar når du påstår det du gjør.

Du virker ikke spesielt smart som tror at folk velger offerrollen. Mange av oss jobber beinhardt hver dag.

Kanskje du kunne jobbet litt med uvitenheten din?

Ja, det finnes folk som velger å fokusere på sykdommen og bli sykdommen sin. Som Ingeborg Senneset, Linnea Myhre, Anniken Jørgensen. Men ikke alle er sånn. Noen føler skam over å være syke og du gjør det ikke lettere når du kommer med fordommene dine.

Tro meg, så mye hat jeg må tåle for å være ufør og psykisk syk, selvfølgelig er ikke dette noe jeg velger!

Anonymkode: ec868...6a8

Nå er ikke jeg TS, men jeg tolket det ikke som om at sykdom/ tilfriskning er et valg. Man kan være psykisk syk og ufør uten at man er i offerrollen. Har man selvinnsikt i sitt eget sykdomsbilde er man som regel forbi offerrollen. Å ha vært et offer eller å være et offer for sykdom er noe annet enn å leve i den rollen. Slik jeg leser ditt innlegg så tror jeg ikke du er i offerrollen bare fordi du har vært et offer for sykdom og arbeidsuførhet, du fremstår full av selvinnsikt og jeg ønsker deg lykke til videre med behandling ❤️

Anonymkode: 5e90f...947