"Å komme ut av offerrollen"

[Entern]

Tvillingsjel skrev (7 minutter siden):

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende. Ikke uttal deg om noe du ikke vet.

Godt sagt👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og akkurat der så du det, er det man som regel mener med å sette seg i offerrollen og det er mange her inne som velger å gjøre det.

Anonymkode: e17a6...c5b

Er glad jeg skjønte det av å lese denne tråden. Lever utrolig mye i offerrollen, bortsett fra når jeg gjør en hobby kanskje. Men det er skremmende ! Og det forlenger lidelsen som noen andre skrev. Og jeg føler meg hjelpeløs. Det er jeg som skrev kommentaren du svarte på   

Fikk skikkelig aha opplevelse 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig å komme seg ut av offerrollen. Hadde selv en stusslig barndom hvor bror døde etter lang tids sykdom med far som begynte å drikke/slå og mor som gikk helt i stå pga depresjon som følge av å miste bror. Kom selv på barnehjem og fosterhjem og på min søken etter voksenkontakt rotet meg bort i gammel gubbe som tafset. Etter dette ble jeg litt rebell og ‘problembarn’

Men en gang i midten av tenårene bestemte jeg meg rett og slett for å ikke være i offerrollen og begynte å jobbe med meg selv for å legge det bak meg. Er fullt klar over at ikke klarer det da

Anonymkode: 46253...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Om jeg har blitt ranet så har jeg blitt ranet. Jeg er ikke et «offer for ran». Du kan bestemme deg for at du er et offer for ran dersom du har blitt ranet. Men jeg er sjefen i mitt liv. Og jeg har blitt ranet. 

Mitt liv - min avgjørelse. 

Om jeg har en kronisk sykdom så HAR jeg en kronisk sykdom. Den sykdommen lever jeg med. Noen ganger utmerket, andre ganger godt, noen ganger helt elendig. Men jeg er ikke et «offer for sykdom». Jeg eier sykdommen - den eier ikke meg. Du kan ikke bestemme at den eier meg. Den er min, min definisjon, min ordbruk, min avgjørelse. Om jeg har sykdommen eller om jeg er et offer for den kan virke som detaljer. Men i ord ligger enorm makt. Og derfor spiller hvilke ord du bruker og hvordan du bruker dem en rolle for selve livskvaliteten.

Anonymkode: 5abb2...8b4

Jeg tror du misforstår totalt, og jeg svarte vel en annen. Jeg prøver å si at å være et offer ikke er det samme som å være i offerrollen. Det er to forskjellige ting. Man kan fint akseptere at man på et tidspunkt har vært offer for noe og så komme seg videre, men i offerrollen kommer man seg ikke videre. 

Jeg har kronisk sykdom, og var offer for den i starten til jeg lærte meg å leve med den. Om du ble ranet eller var offer for ran er samme sak definert på ulike måter, hadde du vært i offerrollen pga ranet hadde det vært noe annet.

Offer og offerrolle må ikke blandes og misforståes som synonymer. 

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei. Om jeg har blitt ranet så har jeg blitt ranet. Jeg er ikke et «offer for ran». Du kan bestemme deg for at du er et offer for ran dersom du har blitt ranet. Men jeg er sjefen i mitt liv. Og jeg har blitt ranet. 

Mitt liv - min avgjørelse. 

Om jeg har en kronisk sykdom så HAR jeg en kronisk sykdom. Den sykdommen lever jeg med. Noen ganger utmerket, andre ganger godt, noen ganger helt elendig. Men jeg er ikke et «offer for sykdom». Jeg eier sykdommen - den eier ikke meg. Du kan ikke bestemme at den eier meg. Den er min, min definisjon, min ordbruk, min avgjørelse. Om jeg har sykdommen eller om jeg er et offer for den kan virke som detaljer. Men i ord ligger enorm makt. Og derfor spiller hvilke ord du bruker og hvordan du bruker dem en rolle for selve livskvaliteten.

Anonymkode: 5abb2...8b4

Wow, fint skrevet. Så istedenfor å si «jeg er arbeidsledig nå på grunn av sosial angst..» så kan jeg si. «Jeg leter etter jobb nå og i mellomtiden jobber jeg frivillig  har studert ___ før». 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

Skal vi diskutere det her må vi nesten definere hva "offerrolle" betyr.

Anonymkode: 89257...324

[AnonymBruker]

Å ikke være frisk betyr ikke at man fortsatt er i offerrollen. Ikke alle blir friske. Å være et offer betyr heller ikke at man er i offerrollen. Offerrollen er et forsvar vi bruker, et forsvar som hindrer tilfriskning og ofte skyver andre unna. Offerrollen er til fordi man er redd for å ta ansvar grunnet bagasjen man bærer på. Det er fullt forståelig at man er i offerrollen, men man bør ut av den hvis man blir værende i for mange år. For sin egen del. 

Anonymkode: 5e90f...947

[Firefine]

Går du inn i en ‘rolle’ vil det prege måten du både ser og lever livet ditt på. Det blir en sentral del av din identitet og det vil sitte i ryggraden når du tenker på deg selv og hvordan du møter livet. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det virker som du ikke VIL forstå retningen, intensjonen eller tanken tak det TS skriver. Du går rett i grøfta og forteller hvor feil hun tar. Dumt. 

Anonymkode: 7fa8d...604

Det er du som ikke forstår hva brukeren du siterte mener: nemlig at det finnes forskjellige grader av traumeskader, forskjellige konsekvenser for den som er utsatt. Når både psyke og fysiologi er varig endret pga. traumatisering så preger det den personen livet ut, med alt det dette kan innebære når man ikke kan fungere normalt.

Hvordan det faktisk er å leve med slike skader handler IKKE om å "identifisere seg med traumene" eller "dyrke offerrollen", men om å se noen realiteter i øynene: at det finnes skader som er så alvorlige at dem det gjelder har minimal sjanse til bedring, i verste fall ingen. Der andre er i stand til å velge hva de gjør med sin historie, har andre ikke noe valg.

 

Anonymkode: 74557...ac1

[AnonymBruker]

Å være i offerrollen er noe man selv velger å være i, eller tre ut av. Offer derimot, er ikke noe man velger å være. 

Anonymkode: 2463d...b85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er du som ikke forstår hva brukeren du siterte mener: nemlig at det finnes forskjellige grader av traumeskader, forskjellige konsekvenser for den som er utsatt. Når både psyke og fysiologi er varig endret pga. traumatisering så preger det den personen livet ut, med alt det dette kan innebære når man ikke kan fungere normalt.

Hvordan det faktisk er å leve med slike skader handler IKKE om å "identifisere seg med traumene" eller "dyrke offerrollen", men om å se noen realiteter i øynene: at det finnes skader som er så alvorlige at dem det gjelder har minimal sjanse til bedring, i verste fall ingen. Der andre er i stand til å velge hva de gjør med sin historie, har andre ikke noe valg.

 

Anonymkode: 74557...ac1

Det er klart det finnes noen av dem, men det interessante er likevel at du ikke vil prøve å se det TS vil formidle. 

Anonymkode: 7fa8d...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er du som ikke forstår hva brukeren du siterte mener: nemlig at det finnes forskjellige grader av traumeskader, forskjellige konsekvenser for den som er utsatt. Når både psyke og fysiologi er varig endret pga. traumatisering så preger det den personen livet ut, med alt det dette kan innebære når man ikke kan fungere normalt.

Hvordan det faktisk er å leve med slike skader handler IKKE om å "identifisere seg med traumene" eller "dyrke offerrollen", men om å se noen realiteter i øynene: at det finnes skader som er så alvorlige at dem det gjelder har minimal sjanse til bedring, i verste fall ingen. Der andre er i stand til å velge hva de gjør med sin historie, har andre ikke noe valg.

 

Anonymkode: 74557...ac1

Men da er man heller ikke i offerrolle. Da har man vært et offer og sliter med sykdom. Det er noe helt annet. 

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

Jeg sender en varm tanke til alle de som har opplevd av krig, drap og de verste overgrep og likevel har klart å få et oppreist og verdig liv. ❤️

Og i de fleste deler av verden i dag er det ikke rom for å forbli i en offerrolle. De MÅ gå videre i sitt liv for å overleve. 

Anonymkode: 7fa8d...604

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er du som ikke forstår hva brukeren du siterte mener: nemlig at det finnes forskjellige grader av traumeskader, forskjellige konsekvenser for den som er utsatt. Når både psyke og fysiologi er varig endret pga. traumatisering så preger det den personen livet ut, med alt det dette kan innebære når man ikke kan fungere normalt.

Hvordan det faktisk er å leve med slike skader handler IKKE om å "identifisere seg med traumene" eller "dyrke offerrollen", men om å se noen realiteter i øynene: at det finnes skader som er så alvorlige at dem det gjelder har minimal sjanse til bedring, i verste fall ingen. Der andre er i stand til å velge hva de gjør med sin historie, har andre ikke noe valg.

 

Anonymkode: 74557...ac1

Dette var eksakt det jeg mente.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men da er man heller ikke i offerrolle. Da har man vært et offer og sliter med sykdom. Det er noe helt annet. 

Anonymkode: 5e90f...947

Ja, men ts tar begge gruppene under samme kam. "Sitter og messer på 20 år gamle traumer", som om alle som slet etter barndomstraumer var i offerrollen fordi de fremdeles var syke etter 20 år.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå er ikke jeg TS, men jeg tolket det ikke som om at sykdom/ tilfriskning er et valg. Man kan være psykisk syk og ufør uten at man er i offerrollen. Har man selvinnsikt i sitt eget sykdomsbilde er man som regel forbi offerrollen. Å ha vært et offer eller å være et offer for sykdom er noe annet enn å leve i den rollen. Slik jeg leser ditt innlegg så tror jeg ikke du er i offerrollen bare fordi du har vært et offer for sykdom og arbeidsuførhet, du fremstår full av selvinnsikt og jeg ønsker deg lykke til videre med behandling ❤️

Anonymkode: 5e90f...947

Tusen takk! ❤️

Jeg skal ikke si så mye mer om egen situasjon fordi jeg er redd for å bli møtt med flere ignorante innlegg fra ts og co, men jeg har som sagt 20år i psykiatrien bak meg og flere behandlere har sagt at det er rart jeg ikke har tatt livet av meg eller forsvunnet i narko. At jeg aldri har gitt om. Forrige uke sa psykologen min at det jeg fortalte ikke skulle være mulig i min situasjon. Altså, at jeg er for frisk i forhold til hennes 40års erfaring skulle tilsi at jeg var.

Men likevel er jeg ufør. Og likevel føler jeg meg enormt truffet av innlegget til ts. Det er ts som setter meg i offerrollen, bare basert på at jeg er psykisk syk. Jeg har ALDRI satt meg selv i offerrollen.

Derfor mener jeg ts bommer totalt, når hun sparker nedover og mener jeg er den som holder meg nede. Det er det ikke. Det er ts og folk som ikke forstår som holder meg nede.

Jeg snakker ikke om sykdommen min til venner eller familie. Faktisk er det bare noen venner som vet at jeg er ufør. Og en gammel nabo som har fulgt med i vinduene. Så hvordan dyrker jeg offerrollen når ingen vet at jeg er et offer?

Jeg later som jeg er frisk. Flere psykologer har sagt at jeg ser helt frisk ut. Og det er faktisk pga sånne folk som ts, som hadde behandlet meg dårlig om hun fikk et inntrykk av at jeg dyrker denne offerrollen...

Man later som man er frisk.

Nå skrev jeg mer enn jeg egentlig hadde tenkt likevel, for jeg vil at ts skal få et innblikk i at hun/han tar feil. "Alle" kan faktisk ikke bli friske. Og ikke alle er sykdommen sin, selv om man har en sykdom som ikke kan kureres. Den vil alltid være med meg tror jeg. Men jeg skal fortsette å kjempe mot!

Tvillingsjel sa også flere fornuftige ting.

Så vær vennlig folkens og ikke døm andre etter egne fordommer. Det er greit å si at noen/mange forblir ofre fordi de dyrker den delen av seg. Men verden er ikke svart hvitt! Og vi som er i gråsonen er ganske lei av at de i ytterkantene skal dømme oss hele tiden. Spesielt de som sparker nedover og holder oss nede burde tenke seg om. Det blir som å slå på et brukket bein hos en person med fysisk skade. Man slår det opp samtidig som man sier "du velger å fortsatt ha et brukket bein! Kast krukkene og begynn å gå!"

Anonymkode: ec868...6a8

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (1 minutt siden):

Dette var eksakt det jeg mente.

Ja, men ts tar begge gruppene under samme kam. "Sitter og messer på 20 år gamle traumer", som om alle som slet etter barndomstraumer var i offerrollen fordi de fremdeles var syke etter 20 år.

Det kan hende TS mente dette, men jeg tolket det ikke slik. Jeg synes det er viktig å skille de to begrepene (offer og offerrolle) fordi de er så forskjellige. Jeg håper alle dere som sliter med psykisk sykdom får det bedre etter hvert og har en verdig hverdag ❤️ Offerrollen har sine gode sider, men jeg håper alle som sliter med den blir kvitt den for bedre livskvalitet etter hvert. 

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk! ❤️

Jeg skal ikke si så mye mer om egen situasjon fordi jeg er redd for å bli møtt med flere ignorante innlegg fra ts og co, men jeg har som sagt 20år i psykiatrien bak meg og flere behandlere har sagt at det er rart jeg ikke har tatt livet av meg eller forsvunnet i narko. At jeg aldri har gitt om. Forrige uke sa psykologen min at det jeg fortalte ikke skulle være mulig i min situasjon. Altså, at jeg er for frisk i forhold til hennes 40års erfaring skulle tilsi at jeg var.

Men likevel er jeg ufør. Og likevel føler jeg meg enormt truffet av innlegget til ts. Det er ts som setter meg i offerrollen, bare basert på at jeg er psykisk syk. Jeg har ALDRI satt meg selv i offerrollen.

Derfor mener jeg ts bommer totalt, når hun sparker nedover og mener jeg er den som holder meg nede. Det er det ikke. Det er ts og folk som ikke forstår som holder meg nede.

Jeg snakker ikke om sykdommen min til venner eller familie. Faktisk er det bare noen venner som vet at jeg er ufør. Og en gammel nabo som har fulgt med i vinduene. Så hvordan dyrker jeg offerrollen når ingen vet at jeg er et offer?

Jeg later som jeg er frisk. Flere psykologer har sagt at jeg ser helt frisk ut. Og det er faktisk pga sånne folk som ts, som hadde behandlet meg dårlig om hun fikk et inntrykk av at jeg dyrker denne offerrollen...

Man later som man er frisk.

Nå skrev jeg mer enn jeg egentlig hadde tenkt likevel, for jeg vil at ts skal få et innblikk i at hun/han tar feil. "Alle" kan faktisk ikke bli friske. Og ikke alle er sykdommen sin, selv om man har en sykdom som ikke kan kureres. Den vil alltid være med meg tror jeg. Men jeg skal fortsette å kjempe mot!

Tvillingsjel sa også flere fornuftige ting.

Så vær vennlig folkens og ikke døm andre etter egne fordommer. Det er greit å si at noen/mange forblir ofre fordi de dyrker den delen av seg. Men verden er ikke svart hvitt! Og vi som er i gråsonen er ganske lei av at de i ytterkantene skal dømme oss hele tiden. Spesielt de som sparker nedover og holder oss nede burde tenke seg om. Det blir som å slå på et brukket bein hos en person med fysisk skade. Man slår det opp samtidig som man sier "du velger å fortsatt ha et brukket bein! Kast krukkene og begynn å gå!"

Anonymkode: ec868...6a8

Som sagt, du fremstår ikke i offerrollen i det hele tatt på meg ❤️ Om man har vært eller er et offer så er man ikke nødvendigvis i offerrollen. Sykdom er ikke synonymt med offerrolle, men jeg tror at mange som har kommet ut av en offerrolle (meg inkludert) ønsker dette for andre også siden det kan bedre livskvaliteten betraktelig. Noen blir helt friske av det, mens de fleste blir ikke friske, men bedre fordi offerrollen hindrer oss ofte fra å ha gode relasjoner. En rolle er noe vi tar på oss, ikke noe vi får. Noen kan prøve å fremstille oss som ofre, men de kan ikke tvinge oss inn i offerrollen.

Kanskje Ts er ignorant, kanskje misforstått. Jeg forstår hvor dere begge kommer fra og ordet offerrolle er betent og spesielt hvis man bruker det feil og forveksler det med offer eller syk. 

Anonymkode: 5e90f...947

[Purple_Pixiedust]

Jeg ser ikke på meg selv som et offer den dag i dag selv om ting ble som de ble. Men jeg er mye alene for jeg har blitt redd. Likevel vet jeg at kun jeg kan endre på det og slikt tenker jeg mye på om dagen. Hvordan klare å få et bedre nettverk. 

Får høre av alle behandlere at jeg har god selvinnsikt og aldri fått høre noe om offerrollen. Men jeg bruker lang tid på å komme meg framover det skal være sikkert. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som sagt, du fremstår ikke i offerrollen i det hele tatt på meg ❤️ Om man har vært eller er et offer så er man ikke nødvendigvis i offerrollen. Sykdom er ikke synonymt med offerrolle, men jeg tror at mange som har kommet ut av en offerrolle (meg inkludert) ønsker dette for andre også siden det kan bedre livskvaliteten betraktelig. Noen blir helt friske av det, mens de fleste blir ikke friske, men bedre fordi offerrollen hindrer oss ofte fra å ha gode relasjoner. En rolle er noe vi tar på oss, ikke noe vi får. Noen kan prøve å fremstille oss som ofre, men de kan ikke tvinge oss inn i offerrollen.

Kanskje Ts er ignorant, kanskje misforstått. Jeg forstår hvor dere begge kommer fra og ordet offerrolle er betent og spesielt hvis man bruker det feil og forveksler det med offer eller syk. 

Anonymkode: 5e90f...947

Har du noen tanker eller råd om hvordan du kom deg ut av offerrollen ? Måtte du minne deg selv på å gå ut av rollen hver dag ? 

Jeg sitter mye i offerrollen og vil ut  merker jeg glemmer at jeg må ta tak i egne problemer. Tror jeg er klar for å bli frisk og legge alt bak meg. 

Kjæresten min har hjulpet meg mye. Det er ikke alle som har en kjæreste som er omsorgsfull og moden. Så jeg er heldig der. 

Man blir liksom ikke bedre av å fokusere på egne problemer. Jeg vet ikke hvorfor det er så skummelt å gå ut av offerrollen heller. Kanskje frykt for å være sårbar eller henge etter ? 

Er klar over at jeg skyver folk unna men jeg ville ikke bli sett på som svak osv. Fordi jeg har «feilet» og ikke er i jobb. Jeg tror mye ligger i å ta ansvar. Men ofte trenger man en kjærlig hjelpende hånd. Og omsorg. Jeg var mye sint på meg selv og det ble verre. 
Er veldig glad for at kjæresten min liker meg selvom jeg lever litt i offerrollen av og til.. 

Kunne ønske jeg hadde dere her i tråden som venner sånn vi kunne dele erfaringer og råd ❤️

 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 minutter siden):

Jeg ser ikke på meg selv som et offer den dag i dag selv om ting ble som de ble. Men jeg er mye alene for jeg har blitt redd. Likevel vet jeg at kun jeg kan endre på det og slikt tenker jeg mye på om dagen. Hvordan klare å få et bedre nettverk. 

Får høre av alle behandlere at jeg har god selvinnsikt og aldri fått høre noe om offerrollen. Men jeg bruker lang tid på å komme meg framover det skal være sikkert. 

Hvis du ikke har noe særlig nettverk men savner å se/ snakke med folk dag til dag så kan jeg anbefale fontenehuset 🌿 Kanskje det finnes andre aktivitetssenter eller kurs i nærheten også ? 
Jeg bor i Oslo og bruker et av Fontenehusene der. 

Anonymkode: 92d29...57f