Samboer og jeg blir ikke enige - kan dere hjelpe?

[miss summers]

TS, oppdateringen din gjør IKKE saken bedre. Jeg er lamslått! Dette er ikke liv laga. Tenk på DEG nå. Værsåsnill ❤️

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

TS her.

 

Jeg klarte ikke å skrive i går, men jeg har lest alle innleggene. Det er mange kloke og reflekterte svar her i tråden, og jeg er uendelig takknemlig for at dere skriver til meg. For å være ærlig er jeg rystet over hvor unisone svarene er, og at alle mener at han er såpass egoistisk og «giftig». Enkelte nevner til og med narsissisme. Jeg skrev jo i utgangspunktet for å høre om jeg er en egoist hvis jeg ikke hjelper til med barn og hund når min samboer er på reise. Jeg hadde ikke forventet så sterke reaksjoner på totalsituasjonen.

 

Jeg måtte lese innleggene mine på nytt, for jeg lurte på om jeg kunne ha skrevet de på en måte som satte han i et ufortjent dårlig lys. En sak har jo alltid flere sider, og tenk om det ikke er så ille som det blir oppfattet som. Men det står ikke noe der som ikke er sant, eller opplevd. Og jeg skryter jo av noen av de gode sidene hans også.
 

Han har mange goder sider, men jeg reagerer og er urolig likevel, for det er en del ting jeg synes er rart og ubehagelig, og som jeg ikke opplevde i mitt tidligere ekteskap. Min tidligere partner hadde ikke alle disse rare og (for meg i alle fall) ukjente meningene og forventningene, og jeg følte meg mer avslappet, sett og anerkjent i ekteskapet mitt. Vi var rause med hverandre, fleksible og samarbeidet stort sett godt, selv om det så klart ikke var helt perfekt der heller.

 

Min nåværende partner ser meg også, på sitt vis, når jeg har det vanskelig. Han får meg ofte til å le. Han er god til å trøste hvis det holder på å rakne for meg, men jeg føler på en måte at det blir mest trøstende ord og ikke så mange av de handlingene som ville hjulpet meg til å ha det bedre og slappe mer av. Jeg har ikke klart å «lande» helt i dette forholdet enda, selv om vi har vært sammen en stund. Jeg vil jo gjerne det, og håper at det er mulig på sikt.

 

Jeg spurte han om han virkelig mente det med at det var flertallet mot meg i avgjørelsen om anskaffelse av hunden, og det gjorde han faktisk. Han sa noe sånt som at det er til det beste for fellesskapet, og jeg kan jo endre mening, slik at jeg vil ha hund likevel. Eller jeg kan velge å endre mening da, slik at jeg kan velge at det er greit å ha hund. Og hvis jeg ikke velger det, så er det jeg som ødelegger og velger bort forholdet. Man kan jo ikke reise tilbake i tiden, og hunden er her jo, så da kan jeg enten velge å leve med hunden, eller ikke. Men hunden skal bli, den er visst en del av familien nå. Han kommer ikke til å omplassere hunden.

 

Jeg tror ikke han forstår hvor krevende husarbeid er. Uten meg, eller noen andre som holdt huset, tror jeg det ville gått rett vest. Kanskje det er uvitenhet som får han til å si de tingene, og reagere som han gjør? Hvis man kan sammenligne det å handle og lage mat, enten det er ferdigpizza eller hjemmelaget mat, med absolutt alt annet som må gjøres i et hus når man har flere barn og en hund, og tro at man da gjør like mye, da tenker jeg at man ikke har peiling.
 

Å ta oppvasken 3-4 ganger om dagen for en storfamilie, er også vesentlig mer tid- og energikrevende enn å røre sammen en saus og sette på pasta. Det synes i alle fall jeg. Jeg setter stor pris på at han lager middag oftere enn meg, og jeg blir glad for det, men jeg synes ikke at det er i nærheten av like krevende som summen av resten av oppgavene som må gjøres daglig. Det ser han ikke ut til å forstå. Jeg skulle ønske at han kunne se det, og anerkjenne den innsatsen jeg legger ned hver dag. Og bidra mer, slik at jeg ikke blir så sliten.

 

Jeg får mye pes for at oppvasken bygger seg opp de dagene jeg ikke klarer å få alt unna. Da er jeg dødssliten og har gjerne gjort 30 andre oppgaver den dagen. Det har hendt at oppvasken fra 3-4 måltider har stått stablet på benken i en dag eller to. Når jeg var syk, f. eks, og et par dager hvor jeg vasket så mye på hundeting at det ble helt uoverkommelig å stå med masse oppvask samme dag. Og så har det vært noen ganger innimellom at jeg kun har tatt 1 eller to oppvasker en dag, og så står nummer 3 på benken over natten. 

 

Jeg kan også ha striglet og sterilisert hele huset i 8 timer i strekk en dag, og så er fokuset på at jeg har festet søppelposen feil, eller glemt å ta ny pose i søppelbøtten etter å ha gått ut med søppelet. Det føles liksom som om det sjeldent er godt nok, men innimellom sier han at det ser fint ut, og at jeg har vært flink.

 

Det er mye som er fint også, og vi koser oss når vi først har litt tid sammen. Han kan være veldig sjarmerende og snill og grei også. Og hvis det er oppgaver han liker bedre å gjøre, for eksempel tekniske ting, så hjelper han meg med det innimellom. 
 

Jeg går rundt og er tankefull og kikker på han, og lurer på om det virkelig er slik at han ikke er oppriktig glad i meg, og/eller elsker meg. Noen ganger er han veldig myk i blikket, og jeg kunne sverge på at det lyser av kjærlighet i blikket hans. Er det virkelig mulig at det ikke er ekte i de øyeblikkene? Jeg klarer ikke å få meg til å tro det.

 

Han betalte halvparten av utgiftene på huset i en måneds tid eller to, men så ville han plutselig ikke lenger fordi jeg «sløste» med strøm. Han hadde også andre forklaringer på hvorfor regningene ikke ble betalt. Jeg har betalt stort sett alt i godt over et år, og nå bør han virkelig betale, for jeg har ikke råd til dette.

Hvis han er så egoistisk som dere skriver her, ser han det ikke selv da? Kan det være at han «bare» er et «bortskjemt barn» og ikke vet bedre? Eller er han kynisk og manipulerende med hensikt? Det er så ekkelt å tenke på dette. Tenk om jeg bryter opp familien, og så kunne det egentlig vært fikset med litt profesjonell hjelp.

 

Det er ikke så lett å bare kaste de på dør heller. Barna hans ser på meg som sin mamma, og har gjort det i flere år. Barnas mor er ikke den moren de trenger, for å si det mildt, men jeg vil ikke utdype det mer i tilfelle det blir gjenkjent. Barna ønsker ikke å ha noe med moren å gjøre, og det er forståelig. De har allerede vært igjennom altfor mye vanskelig, og familien og hverdagen deres har allerede gått i oppløsning én gang. Skal de gå igjennom et nytt samlivsbrudd, og miste en av sine aller nærmeste omsorgspersoner og den stabiliteten de har trengt og trenger så sterkt fortsatt?
 

Barna sier hver eneste dag at de elsker meg, og vil at vi skal være sammen for alltid. Hjertet mitt blør for dem, og jeg har behandlet dem som mine egne barn siden de var ganske små. De har en stor plass i hjertet mitt, sammen med mine biologiske barn. Et brudd med faren blir også et brudd med barna, og jeg klarer ikke å se for meg å ikke ha de i livet mitt fremover. 😟

 

Anonymkode: 973d6...f80

Hei kjære deg! 

Jeg skal ikke gjenta for mye av det som er blitt sagt tidligere i tråden, for svarene du har fått er veldig unisone, og jeg er enig med den generelle oppfattelsen. Men jeg vil påpeke 2 ting. 

Det første - i en familie, uansett hvilke jobber de voksne har, så skal det ikke være sånn at 1 person rydder og vasker etter alle. Det er ikke greit at du skal vaske opp all oppvask etter 3-4 måltider, daglig. Hvor gamle er barna her? Du trenger ikke å oppgi det altså, men bare tenke på at selv små barn han bidra med husarbeid. Ikke bare kan de, de har godt av det og bør få bidra. Det gjør at de lærer seg viktig praktisk kunnskap om hvordan å f.eks vaske et bad. Og de erfarer hvor tungt husarbeid er. Hvis de aldri hjelper til så forstår de heller ikke hvor mye arbeid de lager for deg. Og du kan tenke på mannen din som et av barna her, for han oppfører seg som en bortsjemt mammadalt som aldri har måttet ta ansvar for seg selv. Om du ikke kaster han ut, så må du absolutt sørge for at denne oppførselen ikke videreføres til barna. 

Og det tar meg over til neste del. Om han bare er en bortsjemt mammadalt som aldri har måttet gjøre husarbeid osv, så er det allikevel et stort problem, for det er vanskelig å få slike menn til å bedre seg. Man får de gjerne i gang en liten periode, men de glir fort ut i gamle vaner. Men jeg synes ut i fra beskrivelsene du gir at han heller virker manipulerende og narsissistisk. Måten du beskriver at han klager på husarbeidet du har gjort, hvor lite han respekterer din mening og at han forsøker å snike seg unna å bidra økonomisk, alt er klare handlinger som tilsier at han ikke vet hvordan å behandle andre mennesker med respekt, omtanke, empati og kjærlighet. Om det er bevisst eller ikke fra hans side er egentlig uvensentlig, det er en slik mann du lever med uansett. 

Jeg synes helt ærlig at du snakke med profesjonelle om dette forholdet og få hjelp til å vurdere hvordan det i realiteten er. For som du sier, vi kan bare vurdere ut i fra hva som blir sagt her, og det er jo ikke ideelt. Du bør snakke med noen som kan hjelpe deg å navigere veien videre. Jeg synes absolutt det høres ut som at du bør avslutte dette forholdet. Han er en mann som tar mange ganger mer enn han gir, og det er ikke en mann å samle på. Forhold handler faktisk om mer enn bare følelser. Man kan elske noen og samtidig se at de ikke er bra for en og forlate dem. 

Forstår at det er utrolig vanskelig med barna, og kanskje spesielt derfor bør du snakke med noen profesjonelle. Jeg ville tatt en tur til legen og forhørt meg om hvilken instans du burde oppsøke. Familievernkontoret kan være et alternativ (de gir psykologhjelp for alt som har med samliv og familierelasjoner). 

Jeg tror du nå har begynt å se mannen din i et litt annet lys og jeg håper at du leser støtten du har fått her flere ganger og samler mot og styrke til å vurdere mannen med et nytt blikk. Det i seg selv er jo veldig tøfft, man vil jo helst tro at alt er bra, men du har allerede begynt. 

Sender deg mange varme klemmer! 

Anonymkode: 3b51c...f97

[AnonymBruker]

Og en ting til!

Når jeg snakker om profesjonell hjelp, så mener jeg til deg for å se situasjonen og ha en nøytral part å prate med.

Jeg har ikke tro på at denne mannen vil forandre seg, ikke når han er så ekstrem. 

Anonymkode: 3b51c...f97

[AnonymBruker]

miss summers skrev (58 minutter siden):

TS, oppdateringen din gjør IKKE saken bedre. Jeg er lamslått! Dette er ikke liv laga. Tenk på DEG nå. Værsåsnill ❤️

Helt enig! Min første innskytelse var: hva leste jeg nå? Jeg er rystet!

Anonymkode: fd198...bff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Jeg spurte han om han virkelig mente det med at det var flertallet mot meg i avgjørelsen om anskaffelse av hunden, og det gjorde han faktisk. Han sa noe sånt som at det er til det beste for fellesskapet, og jeg kan jo endre mening, slik at jeg vil ha hund likevel. Eller jeg kan velge å endre mening da, slik at jeg kan velge at det er greit å ha hund. Og hvis jeg ikke velger det, så er det jeg som ødelegger og velger bort forholdet. Man kan jo ikke reise tilbake i tiden, og hunden er her jo, så da kan jeg enten velge å leve med hunden, eller ikke. Men hunden skal bli, den er visst en del av familien nå. Han kommer ikke til å omplassere hunden.

Han lever altså egentlig som en gjest i huset, men har manipulert deg til å akseptere en hund du ikke ønsker inn i huset??? Som du i tillegg på ha hovedansvar for???

Jeg tror ikke han forstår hvor krevende husarbeid er. Uten meg, eller noen andre som holdt huset, tror jeg det ville gått rett vest. Kanskje det er uvitenhet som får han til å si de tingene, og reagere som han gjør? Hvis man kan sammenligne det å handle og lage mat, enten det er ferdigpizza eller hjemmelaget mat, med absolutt alt annet som må gjøres i et hus når man har flere barn og en hund, og tro at man da gjør like mye, da tenker jeg at man ikke har peiling.

Små barn og i tillegg hund er MYE arbeid!

Å ta oppvasken 3-4 ganger om dagen for en storfamilie, er også vesentlig mer tid- og energikrevende enn å røre sammen en saus og sette på pasta. Det synes i alle fall jeg. Jeg setter stor pris på at han lager middag oftere enn meg, og jeg blir glad for det, men jeg synes ikke at det er i nærheten av like krevende som summen av resten av oppgavene som må gjøres daglig. Det ser han ikke ut til å forstå. Jeg skulle ønske at han kunne se det, og anerkjenne den innsatsen jeg legger ned hver dag. Og bidra mer, slik at jeg ikke blir så sliten.

Jeg får mye pes for at oppvasken bygger seg opp de dagene jeg ikke klarer å få alt unna. Da er jeg dødssliten og har gjerne gjort 30 andre oppgaver den dagen. Det har hendt at oppvasken fra 3-4 måltider har stått stablet på benken i en dag eller to. Når jeg var syk, f. eks, og et par dager hvor jeg vasket så mye på hundeting at det ble helt uoverkommelig å stå med masse oppvask samme dag. Og så har det vært noen ganger innimellom at jeg kun har tatt 1 eller to oppvasker en dag, og så står nummer 3 på benken over natten. 

Hvorfor har ikke han like stort ansvar for å få unna oppvasken?

Jeg kan også ha striglet og sterilisert hele huset i 8 timer i strekk en dag, og så er fokuset på at jeg har festet søppelposen feil, eller glemt å ta ny pose i søppelbøtten etter å ha gått ut med søppelet. Det føles liksom som om det sjeldent er godt nok, men innimellom sier han at det ser fint ut, og at jeg har vært flink.

Han betalte halvparten av utgiftene på huset i en måneds tid eller to, men så ville han plutselig ikke lenger fordi jeg «sløste» med strøm. Han hadde også andre forklaringer på hvorfor regningene ikke ble betalt. Jeg har betalt stort sett alt i godt over et år, og nå bør han virkelig betale, for jeg har ikke råd til dette.

"Ville ikke lenger"??? Skal han ha et sted å bo, så må han jo betale for det! Da er det ikke noe som heter "vil ikke"

Hvis han er så egoistisk som dere skriver her, ser han det ikke selv da? Kan det være at han «bare» er et «bortskjemt barn» og ikke vet bedre? Eller er han kynisk og manipulerende med hensikt? Det er så ekkelt å tenke på dette. Tenk om jeg bryter opp familien, og så kunne det egentlig vært fikset med litt profesjonell hjelp.

Selvberettigelse?

Det er ikke så lett å bare kaste de på dør heller. Barna hans ser på meg som sin mamma, og har gjort det i flere år. Barnas mor er ikke den moren de trenger, for å si det mildt, men jeg vil ikke utdype det mer i tilfelle det blir gjenkjent. Barna ønsker ikke å ha noe med moren å gjøre, og det er forståelig. De har allerede vært igjennom altfor mye vanskelig, og familien og hverdagen deres har allerede gått i oppløsning én gang. Skal de gå igjennom et nytt samlivsbrudd, og miste en av sine aller nærmeste omsorgspersoner og den stabiliteten de har trengt og trenger så sterkt fortsatt?
 

Du har ansvar for deg selv og dine barn. Du kan ikke ofre deg selv og dine barn for å ta vare på en voksen mann og hans barn. 

Barna sier hver eneste dag at de elsker meg, og vil at vi skal være sammen for alltid. Hjertet mitt blør for dem, og jeg har behandlet dem som mine egne barn siden de var ganske små. De har en stor plass i hjertet mitt, sammen med mine biologiske barn. Et brudd med faren blir også et brudd med barna, og jeg klarer ikke å se for meg å ikke ha de i livet mitt fremover. 😟

 

Anonymkode: 973d6...f80

 

Anonymkode: fd198...bff

[AnonymBruker]

Huff ts, nå synes jeg også at det bare ble enda verre. Det høres ikke ut for meg som om du klarer å gå i fra ham, og det skremmer meg. 

Svaret på dette er ikke parterapi, dette er langt, langt over hva parterapi kan fikse. 

Jeg skjønner at det er vondt å forlate barna hans som du er glad i, men du kan faktisk ikke forbli i denne situasjonen for dem. Barnas far må ta ansvar for dem. 

Du må ta vare på deg selv nå. 

Jeg er også ufør, og mannen min gjør derfor det meste av husarbeidet. (jeg lager mat, og gjør det meste av «det tredje skiftet» - all planlegging og sånt.) Han klager aldri på det jeg ikke har fått gjort, og heller ikke på utførelsen av det jeg har gjort. Hvis jeg er sliten så ønsker han at jeg skal hvile så jeg blir bedre. I perioder har jeg prøvd å jobbe litt, da støtter han opp om det og tar enda mer hjemme. Det er sånn jeg tenker man er mot en man er glad i.

 

Anonymkode: 7de37...6c8

[Taluno]

Den oppdateringen din gjorde vondt å lese. Jeg trodde han var bortskjemt og egoistisk, men dette er mye verre...

Det at han ikke vil dele noen boutgifter fordi du noen ganger sløser strøm... At han pirker på at en søppelpose henger feil når du har vaslet og ryddet i 8 timer... At han klager på oppvask når du er syk... "Men han er jo sjarmerende"

Det gjør vondt å lese... For dette er ikke en bortskjemt eller egoistisk mann, dette er helt klart over grensen til narsissisme, og han tråkker deg ned... han er god på å trøste, men han gidder ikke hjelpe... Han legger all skyld angående hunden på deg, han gjør deg til det sorte fåret uansett hva du gjør, og lar deg betale for det.

Det du beskriver her er klassisk eksempel på psykisk mishandling, og det gjør vondt å lese.

[Taluno]

Godt eksempel: hadde han vært en real fyr og vært uenig i ditt strømforbruk, så hadde dere kunne blitt enig om at du skulle betale større andel av strømregning. Han hadde ikke ment at du skulle betale absolutt alle boutgifter fordi du lar noen lys stå på.... Det er fullstendig urimelig, og ingen med ett snes av rettferdighetssans ville synes det er riktig...

[AnonymBruker]

Taluno skrev (2 minutter siden):

Godt eksempel: hadde han vært en real fyr og vært uenig i ditt strømforbruk, så hadde dere kunne blitt enig om at du skulle betale større andel av strømregning. Han hadde ikke ment at du skulle betale absolutt alle boutgifter fordi du lar noen lys stå på.... Det er fullstendig urimelig, og ingen med ett snes av rettferdighetssans ville synes det er riktig...

Nettopp

Anonymkode: 2434d...114

[nomore82]

Dette er ikke ok. Enkelt og greit.

Fortsetter du i dette forholdet så blir du bare mer og mer spist opp av hans liv. Det er ikke mer igjen av deg til slutt. Og det er dette som gjør at du sliter med å stå opp for deg selv og ikke minst dra.

Men jo lengre du lar dette pågå jo vanskeligere blir det.

[AnonymBruker]

Du vil at dette skal fungere på sikt? Hvorfor det? Du må gjøre det slutt! Du vil få det så uendelig mye bedre alene. Han utnytter deg på det groveste. Han er egoistisk og uempatisk og slem. Hvor er barnet ditt i dette? Du har null ansvar for hans barn, hans hund. Det er han som utsetter dem for et nytt brudd, det er han som ikke gir dem de stabile rammene de trenger, det er ene og alene ham. Dere kan fortsette å være kjærester og særbo, klart du kan ha kontakt med barna og være glad i dem! Det betyr ikke at du skal ha daglig omsorg for dem.
Du er syk! Og du har tenkt å jobbe. 
Ditt barn og deg selv. Det er de eneste to du må bry deg om. Hva er best for dere? Du må hive ham og barna ut. Han må ta ansvar, foreldrene hans, moren til barna, profesjonelle hvis det er nødvendig. 
Han behandler deg som en bank, hushjelp, barnepike, og han behandler deg dårlig i alle rollene. 
Kast ham ut. 

Anonymkode: ce811...ac4

[AnonymBruker]

Lytt til de fine, kloke ordene fra de andre. Ta vare på deg selv! 💕

Anonymkode: e42ad...216

[Ohnonotagain]

Dette er ikke et sunt forhold. Jeg reagerer også på mange ting her. Man er i et forhold, med barn, man skal bo sammen, leve sammen, ha det godt sammen, og slik er det jo ikke for deg. Og i et kjærlighetsforhold vil jo begge at den andre skal ha det bra, bidra, være der for den andre. Alle er jo enige om at selvfølgelig skal han også betale her, attpåtil tjener han bedre enn deg. Han snylter på deg på alle områder, tar og tar og tar. Det virker som kjærligheten går kun en vei og det er nok veldig vanskelig og vondt for deg å både se og høre.

Jeg er ikke uenig med alle som sier du burde tenke på deg selv og gå. Men om du skal vurdere å bli, så må det en såpass stor endring til at dere klarer det ikke alene. Jeg tror ikke han forstår hvor vondt og vanskelig du har det. Parterapi kan være noe, det er i allefall en arena hvor dere kan prate sammen, med en utenforstående, upartisk terapeut som også kanskje kan hjelpe han med å forstå situasjonen. Er han villig til å prøve det?  Jeg er for at man skal kjempe for forholdet, spesielt der barn er involvert. Det er veldig lett for alle å si dra, tenk på deg selv. Men med barn og følelser involvert skjønner jeg det ikke er lett. Om du får han i samtale og han skjønner alvoret (at du vil dra, ikke klarer mer), kanskje ting kan bedres? Da har du i allefall prøvd det du kan. 

[AnonymBruker]

Etter oppdateringen er det helt tydelig for meg, dette er psykisk mishandling.

Jeg har vært gjennom det selv. Det tar tid å forstå. Men les litt om det ts, og snakk med venner om de har sunne forhold. Spør hvordan de ville ha reagert.

Og ikke minst, hvordan hadde du reagert om en god venninne kom til deg med dette?

Det er sjeldent kg er så enige. Jeg opplevde det selv når jeg skrev om min eks (fremdeles i forholdet den gang), og det gjorde at jeg begynte å forstå. Så mange fremmede mennesker ga meg gode råd, og jeg skjønte det til slutt. At han var voldelig. 

Du har blitt undertrykket lenge. Du er vant med det, men du skal aldri finne deg i det. Du fortjener bedre! Du fortjener en partner som respekterer deg, som ikke bruker deg som lommebok og barnevakt. Det at du er ufør gjør dette så mye grovere. Jeg synd du skal ringe krisesenter og snakke med dem. Hør hva de har å si.

Jeg lover deg at du vil få det mye bedre alene enn med han. Selv om det er tungt nå, så vil dette bli bedre om du tar tak og kaster han ut. Du er den eneste som kan beskytte deg selv. For fakta er at din samboer gjør det absolutt ikke.

Anonymkode: 744c4...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

TS her.

 

Jeg klarte ikke å skrive i går, men jeg har lest alle innleggene. Det er mange kloke og reflekterte svar her i tråden, og jeg er uendelig takknemlig for at dere skriver til meg. For å være ærlig er jeg rystet over hvor unisone svarene er, og at alle mener at han er såpass egoistisk og «giftig». Enkelte nevner til og med narsissisme. Jeg skrev jo i utgangspunktet for å høre om jeg er en egoist hvis jeg ikke hjelper til med barn og hund når min samboer er på reise. Jeg hadde ikke forventet så sterke reaksjoner på totalsituasjonen.

 

Jeg måtte lese innleggene mine på nytt, for jeg lurte på om jeg kunne ha skrevet de på en måte som satte han i et ufortjent dårlig lys. En sak har jo alltid flere sider, og tenk om det ikke er så ille som det blir oppfattet som. Men det står ikke noe der som ikke er sant, eller opplevd. Og jeg skryter jo av noen av de gode sidene hans også.
 

Han har mange goder sider, men jeg reagerer og er urolig likevel, for det er en del ting jeg synes er rart og ubehagelig, og som jeg ikke opplevde i mitt tidligere ekteskap. Min tidligere partner hadde ikke alle disse rare og (for meg i alle fall) ukjente meningene og forventningene, og jeg følte meg mer avslappet, sett og anerkjent i ekteskapet mitt. Vi var rause med hverandre, fleksible og samarbeidet stort sett godt, selv om det så klart ikke var helt perfekt der heller.

 

Min nåværende partner ser meg også, på sitt vis, når jeg har det vanskelig. Han får meg ofte til å le. Han er god til å trøste hvis det holder på å rakne for meg, men jeg føler på en måte at det blir mest trøstende ord og ikke så mange av de handlingene som ville hjulpet meg til å ha det bedre og slappe mer av. Jeg har ikke klart å «lande» helt i dette forholdet enda, selv om vi har vært sammen en stund. Jeg vil jo gjerne det, og håper at det er mulig på sikt.

 

Jeg spurte han om han virkelig mente det med at det var flertallet mot meg i avgjørelsen om anskaffelse av hunden, og det gjorde han faktisk. Han sa noe sånt som at det er til det beste for fellesskapet, og jeg kan jo endre mening, slik at jeg vil ha hund likevel. Eller jeg kan velge å endre mening da, slik at jeg kan velge at det er greit å ha hund. Og hvis jeg ikke velger det, så er det jeg som ødelegger og velger bort forholdet. Man kan jo ikke reise tilbake i tiden, og hunden er her jo, så da kan jeg enten velge å leve med hunden, eller ikke. Men hunden skal bli, den er visst en del av familien nå. Han kommer ikke til å omplassere hunden.

 

Jeg tror ikke han forstår hvor krevende husarbeid er. Uten meg, eller noen andre som holdt huset, tror jeg det ville gått rett vest. Kanskje det er uvitenhet som får han til å si de tingene, og reagere som han gjør? Hvis man kan sammenligne det å handle og lage mat, enten det er ferdigpizza eller hjemmelaget mat, med absolutt alt annet som må gjøres i et hus når man har flere barn og en hund, og tro at man da gjør like mye, da tenker jeg at man ikke har peiling.
 

Å ta oppvasken 3-4 ganger om dagen for en storfamilie, er også vesentlig mer tid- og energikrevende enn å røre sammen en saus og sette på pasta. Det synes i alle fall jeg. Jeg setter stor pris på at han lager middag oftere enn meg, og jeg blir glad for det, men jeg synes ikke at det er i nærheten av like krevende som summen av resten av oppgavene som må gjøres daglig. Det ser han ikke ut til å forstå. Jeg skulle ønske at han kunne se det, og anerkjenne den innsatsen jeg legger ned hver dag. Og bidra mer, slik at jeg ikke blir så sliten.

 

Jeg får mye pes for at oppvasken bygger seg opp de dagene jeg ikke klarer å få alt unna. Da er jeg dødssliten og har gjerne gjort 30 andre oppgaver den dagen. Det har hendt at oppvasken fra 3-4 måltider har stått stablet på benken i en dag eller to. Når jeg var syk, f. eks, og et par dager hvor jeg vasket så mye på hundeting at det ble helt uoverkommelig å stå med masse oppvask samme dag. Og så har det vært noen ganger innimellom at jeg kun har tatt 1 eller to oppvasker en dag, og så står nummer 3 på benken over natten. 

 

Jeg kan også ha striglet og sterilisert hele huset i 8 timer i strekk en dag, og så er fokuset på at jeg har festet søppelposen feil, eller glemt å ta ny pose i søppelbøtten etter å ha gått ut med søppelet. Det føles liksom som om det sjeldent er godt nok, men innimellom sier han at det ser fint ut, og at jeg har vært flink.

 

Det er mye som er fint også, og vi koser oss når vi først har litt tid sammen. Han kan være veldig sjarmerende og snill og grei også. Og hvis det er oppgaver han liker bedre å gjøre, for eksempel tekniske ting, så hjelper han meg med det innimellom. 
 

Jeg går rundt og er tankefull og kikker på han, og lurer på om det virkelig er slik at han ikke er oppriktig glad i meg, og/eller elsker meg. Noen ganger er han veldig myk i blikket, og jeg kunne sverge på at det lyser av kjærlighet i blikket hans. Er det virkelig mulig at det ikke er ekte i de øyeblikkene? Jeg klarer ikke å få meg til å tro det.

 

Han betalte halvparten av utgiftene på huset i en måneds tid eller to, men så ville han plutselig ikke lenger fordi jeg «sløste» med strøm. Han hadde også andre forklaringer på hvorfor regningene ikke ble betalt. Jeg har betalt stort sett alt i godt over et år, og nå bør han virkelig betale, for jeg har ikke råd til dette.

Hvis han er så egoistisk som dere skriver her, ser han det ikke selv da? Kan det være at han «bare» er et «bortskjemt barn» og ikke vet bedre? Eller er han kynisk og manipulerende med hensikt? Det er så ekkelt å tenke på dette. Tenk om jeg bryter opp familien, og så kunne det egentlig vært fikset med litt profesjonell hjelp.

 

Det er ikke så lett å bare kaste de på dør heller. Barna hans ser på meg som sin mamma, og har gjort det i flere år. Barnas mor er ikke den moren de trenger, for å si det mildt, men jeg vil ikke utdype det mer i tilfelle det blir gjenkjent. Barna ønsker ikke å ha noe med moren å gjøre, og det er forståelig. De har allerede vært igjennom altfor mye vanskelig, og familien og hverdagen deres har allerede gått i oppløsning én gang. Skal de gå igjennom et nytt samlivsbrudd, og miste en av sine aller nærmeste omsorgspersoner og den stabiliteten de har trengt og trenger så sterkt fortsatt?
 

Barna sier hver eneste dag at de elsker meg, og vil at vi skal være sammen for alltid. Hjertet mitt blør for dem, og jeg har behandlet dem som mine egne barn siden de var ganske små. De har en stor plass i hjertet mitt, sammen med mine biologiske barn. Et brudd med faren blir også et brudd med barna, og jeg klarer ikke å se for meg å ikke ha de i livet mitt fremover. 😟

 

Anonymkode: 973d6...f80

Dette er faktisk ikke bra i det hele tatt! Vet ikke hvor jeg skal begynne. 
 

Oppvasken. Hvorfor i alle dager tar ikke han i et tak selv?? Forbanna idiot, det er det han er! Han er en egoistisk drittsekk som samtlige kvinner bør advares mot! 
 

Hunden er der for det beste for familien? Man skaffer da ikke et dyr i håp om at den som ender med det faktiske ansvaret endrer mening! Han tenker jo kun på seg selv, ikke familien og i hvert fall ikke deg! 
 

Du er ikke alene ansvarlig for ‘å holde familien samlet’. Han er jo kun interessert i å skumme fløten i familien as. Han bidrar ikke på noen som helt måte, utenom en gang i ny og ne ved å gi deg en latter. Dette synes jeg ikke gjør opp for alt det andre han IKKE bidrar med! 
 

Det virker som du begynner å åpne øynene dine. Han utnytter deg maks, på alle området. Han gir deg et glimt av noe bra, slik at du kan leve med et lite håp og tenke på de bra øyeblikkene. Et øyeblikk gjør ikke opp for dagsavis med slit! 
 

Du er ufør, du har egne barn! Du er ansvarlig for deg og dine barn. At han velger å la deg gå for lut og kaldt vann, er synd for barna. De blir skadelidende pga han. Det du kan gjøre, er å avslutte forholdet! Ungene kan du ha kontakt med direkte og utenom faren. Men du kan ikke bli i et forhold som ødelegger deg, du skal ikke ofre deg pga han. Det vil gå ut over dine egne barn også. Det gjør det sikkert allerede.

Anonymkode: 6f53d...810

[Tuba]

TS slik leser jeg historien din;

Du er ufør og har mindre energi og overskudd. Du har et barn på 12 år som bor hos deg 40% av tiden. Du har et sterkt ønske om å komme tilbake litt i jobb. 
 

MEN så har du en kjæreste som har flyttet inn i ditt hus. Ungene hans også på deltid. Han har kjøpt hund som du ikke vil ha. Så nå bor det også en hund i DITT hus. Kjæresten betaler minimalt dvs han bor hos deg med barn og hund gratis. Han forventer at du tar alt husarbeid inklusivt å vaske etter valpen. Han blir sur hvis du ikke tar oppvasken umiddelbart eller hvis du fester søppelposten feil. Han reiser masse i jobben så ofte må du ta ansvar for hans barn i dagsavis. Han bor altså på et slags gratis hotell der noen også passer barna og hunden gratis. Og han får sex. 

Du er nå så utslitt at du aldri får tid for deg selv og du har ikke overskudd til å prøve å komme deg i jobb. 
 

Hva tenker du selv om historien din TS?

[Matas]

Tråden er ryddet for avsporinger. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg TS? Har du fått summet deg litt og tenkt? 

Har tenkt på deg 😊

Anonymkode: 3b51c...f97

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2022 den 21.32):

I mitt hode så er det selvsagt helt normalt å stille opp og ha barna når partner er borte, , det er liksom litt av pakken når man går inn i sånne forhold .

Anonymkode: 2310a...d04

Det burde ikke normaliseres. Man frarøver barna og den andre foreldre tiden sammen. I stede så har en utenforstående barna. Det gir ingen mening for meg. Hvertfall i en sånn situasjon som ts sin. Hun har barna over flere dager. 

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (2 timer siden):

Det burde ikke normaliseres. Man frarøver barna og den andre foreldre tiden sammen. I stede så har en utenforstående barna. Det gir ingen mening for meg. Hvertfall i en sånn situasjon som ts sin. Hun har barna over flere dager. 

Enig! Hvis han jobber og reiser så mye at han ikke har kapasitet til å ha barn og hund så mye, så bør mor øke samværsprosent, og så bør hunden omplasseres. Og så kan TS bruke sin tid på helsen sin, så hun kan få den karrieren og det livet hun ønsker for seg og sitt barn. Og økonomi til å beholde huset.

Anonymkode: c0860...440