Samboer og jeg blir ikke enige - kan dere hjelpe?

[AnonymBruker]

Samboeren min og jeg har en diskusjon som vi ikke ser ut til å bli enige i.

(Obs! Langt. Jeg hadde mye på hjertet og klarte ikke å fatte meg i korthet denne gangen. Håper du vil lese likevel.)

Status nå: Jeg er ufør, og har vært syk siden jeg var barn, men har jobbet sporadisk og tatt utdanning i bedre perioder. Formen er bedre enn på lenge, og jeg ønsker meg tilbake i jobb. I alle fall i deltidsjobb. Barna mine er voksne, men jeg har en gutt på 12 år ca 40 % av tiden.
 

Samboer har fått ny lederstilling. Han jobber både sent og tidlig, og må visst reise en god del fremover. I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig med mye reising, men så endret det seg. Samboer er glad for det, for han trives svært godt med disse jobbreisene. Han har flere barn i 50/50-samværsordning.

 

Jeg tar stort sett alt husarbeidet, inkludert nesten alt for barna hans, siden de er små enda. Jeg er ellers stort sett som en mamma for barna, men min samboer tar seg godt av dem også, er med dem mest, og er flink med dem. Han handler og lager en del mat, og mener at det er helt på sin plass at jeg tar meg av hus og hjem siden jeg «likevel er hjemme».
 

Samboer skaffet seg også en hund som jeg overhodet ikke ville ha, og selv om han mente at han kunne ta seg av den selv, så blir det i praksis til at jeg tar meg av den minst halvparten av tiden, for han jobber jo, og er sliten. Hunden er i valp/unghund-alderen nå og VELDIG krevende. Hunden er heller ikke ordentlig husren enda, og det blir mye gulvvasking og ekstra vaskemaskinrunder på grunn av dette.
 

Jeg trives overhodet ikke med hund i huset, selv om hunden i seg selv er søt. Jeg har heller ikke kapasitet til å ha ansvar for den. Jeg er snill med hunden, men ønsker sterkt at samboer går med på en løsning med 50/50 deling på hunden med foreldrene. Det ville jo være et kompromiss som jeg ville kunne leve med, men det er visst ikke aktuelt, for da ville han jo savne hunden. Han er ofte hos foreldrene, så han ville uansett sett den ofte i ukene den ikke var hos oss. 

 

Jeg er sliten, stresset og føler at jeg drukner i husarbeid og ansvar og plikter. Barn og hund holder meg våken om nettene. Sykdommen min påvirkes av stress og lite søvn, og kapasiteten min er ikke tilsvarende en frisk persons kapasitet. Selv om formen er bedre enn tidligere, blir dette for mye for meg. Jeg har null energi til å bygge opp igjen min egen karriere, og jeg er trøtt og irritabel og har begynt å heve stemmen og kjefte innimellom. Dette har jeg aldri har gjort før, og jeg blir skuffet over meg selv når jeg reagerer på den måten.

Det nye nå er at samboer mener at det er på sin plass at jeg stiller opp for han når han må reise (gjerne flere dager i uken, annenhver uke). Da må jeg enten passe barna, hvis reisene faller på barneuken, eller hunden, eller alle sammen, for det er ingen som orker å passe alle barna og hunden samtidig. Hvis det ikke er barneuke må jeg passe hunden, med mindre foreldrene kan ha den litt.

Samboer mener at dette hadde han glatt gjort for meg, hvis han «bare gikk hjemme likevel». Jeg har sagt at jeg ikke vil være låst til hjemmet de dagene han reiser, hvis det blir mye reising. Han svarer at «jeg pleier jo ikke å dra ut så mye likevel, og det er uansett pandemi», og dessuten er det jo «så kjekt med barna og null stress». Jeg synes det stort sett er kjekt med barna, men veldig krevende. Hunden er kun en byrde for meg, og gir meg ingen glede. Jeg er visst ingen «hundeelsker», dessverre. Hvis jeg ikke stiller opp, så mener han at jeg ikke støtter opp under hans karriere og utvikling, og at jeg da er egoistisk og kjip.

 

Det er ikke slik at jeg vil løpe ut døren for å slå hæla i taket hver gang han reiser, men det er fint å kunne gå på kino med noen, kjøre en tur, handle litt, drikke te med en venninne, eller rett og slett få vasket huset i fred og ro, uten at barna roter og hunden angriper gulvmoppen. Jeg trenger å lade litt innimellom også. Særlig hvis jeg skal klare å jobbe igjen.

Her om dagen hadde vi nok en diskusjon hvor jeg sa at jeg ikke synes noe om at han reiser flere dager på hotell med kollegene, og koser seg med sosialisering, middager, god stemning og utesteder utover kvelden, når han ikke har tid eller ork til å gjøre noe kjekt sammen med meg lenger. Enten er han for trøtt og sovner når vi skal være sammen, fordi han jobber mye og hund og barn krever sitt, eller så får hunden mesteparten av oppmerksomheten hans og jeg føler meg nedprioritert. 

 

Samboer mener at det er smålig av meg å ikke unne han å kose seg, og at reisene er viktige for karrieren hans. Noen av reisene er valgfrie, men bra for karrieren, andre er «obligatoriske». På den ene siden unner jeg han både fremgang i jobben og å ha det gøy ellers, men samtidig føles det så feil at all gøyen skal være med kollegene - i dagevis, mens vi knapt har tid til en dusj sammen.
 

Jeg skjønner jo at det i hovedsak er jobbrelatert, men alt etter kl. 18 er jo sosialisering. Det er ikke så kjekt at han jobber mye med kvinnelige kollegaer heller, for når vi har lite kjærestetid føles det uggent når han sosialiserer mye med de på reisene. Selv om han ikke er utro, så er det jo sikkert litt småflørting og den slags. Og så blir de så klart mer spennende å prate med enn meg, siden han kun ser «jobb og moro-siden» av de, mens jeg går her hjemme som en vridd vaskefille.
 

Jeg vil jo at han skal se og oppleve min «hotte» side også, hvor jeg er pent kledd, opplagt, smilende og i støtet. Det er jo selvfølgelig ikke positivt for forholdet at jeg blir frustrert og gretten av dette innimellom, og min samboer mener at det er veldig spesielt, og nærmest sykelig, at jeg reagerer som gjør. Jobbreiser er jo «helt normalt», og «vanlige folk» har ikke problemer med det.
 

Kanskje det er smålig av meg.. jeg vet ikke. Lunten min er ikke så lang for tiden, og jeg overreagerer nok på en del ting. Jeg blir lei meg, og det blir ikke bedre av å høre at jeg er «unormal». Kanskje reaksjonene mine ER unormale, og da må jeg jo forsøke å virkelighetsorientere meg i større grad.

Han sier at jeg ikke jobber, så da må jeg ta hus og hjem, men jeg klarer jo ikke å jobbe når hus og hjem krever alt jeg har av kapasitet. Jeg opplever at han på en måte «ser ned på meg» fordi jeg ikke jobber nå. I alle fall føles det slik. Han blir veldig begeistret av folk som er dyktige i jobbene sine, og som «tjener pengene sine selv». Jeg har jo lyst til å lykkes i arbeidslivet jeg også, og se at beundringen i blikket hans også er rettet mot meg. Men jeg trenger mer hvile, og mindre arbeid og stress på hjemmebane for å klare å yte noe utenfor hjemmet.
 

Jeg trenger å bygge opp igjen selvtilliten og selvfølelsen også, etter så mange år utenfor arbeidslivet. Nå føler jeg at jeg ikke strekker til, og ikke blir satt ordentlig pris på. Og da blir jeg lei meg og føler meg mislykket istedenfor. Energien tappes raskere når jeg ikke har det bra, og da virker alt uoverkommelig.

Jeg er ikke i tvil om at han liker meg, og at han synes at jeg er hot og deilig med et fungerende hode på toppen. Jeg er heller ikke i tvil om at han er glad i meg, men jeg lurer noen ganger på om han virkelig ser meg, og prioriterer meg så høyt som man bør i et forhold, og at han setter pris på meg som jeg er.

 

Hva tenker dere om dette? Må jeg bare bite i det sure eplet og stille opp fremover, eller er han urimelig? 

 

Er det fair at jeg skal ta bortimot alt husarbeidet, fordi jeg er ufør og «hjemme likevel»?

 

Er jeg sjalu? Er dette sykelig, på noen måte? Eller er det forståelig ut i fra situasjonen?

 

Jeg vil gjerne endre meg, hvis det jeg som er helt på jordet, men da trenger jeg input fra dere på hva som er «normalt» og «vanlig».

Anonymkode: 973d6...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Samboeren min og jeg har en diskusjon som vi ikke ser ut til å bli enige i.

(Obs! Langt. Jeg hadde mye på hjertet og klarte ikke å fatte meg i korthet denne gangen. Håper du vil lese likevel.)

Status nå: Jeg er ufør, og har vært syk siden jeg var barn, men har jobbet sporadisk og tatt utdanning i bedre perioder. Formen er bedre enn på lenge, og jeg ønsker meg tilbake i jobb. I alle fall i deltidsjobb. Barna mine er voksne, men jeg har en gutt på 12 år ca 40 % av tiden.
 

Samboer har fått ny lederstilling. Han jobber både sent og tidlig, og må visst reise en god del fremover. I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig med mye reising, men så endret det seg. Samboer er glad for det, for han trives svært godt med disse jobbreisene. Han har flere barn i 50/50-samværsordning.

 

Jeg tar stort sett alt husarbeidet, inkludert nesten alt for barna hans, siden de er små enda. Jeg er ellers stort sett som en mamma for barna, men min samboer tar seg godt av dem også, er med dem mest, og er flink med dem. Han handler og lager en del mat, og mener at det er helt på sin plass at jeg tar meg av hus og hjem siden jeg «likevel er hjemme».
 

Samboer skaffet seg også en hund som jeg overhodet ikke ville ha, og selv om han mente at han kunne ta seg av den selv, så blir det i praksis til at jeg tar meg av den minst halvparten av tiden, for han jobber jo, og er sliten. Hunden er i valp/unghund-alderen nå og VELDIG krevende. Hunden er heller ikke ordentlig husren enda, og det blir mye gulvvasking og ekstra vaskemaskinrunder på grunn av dette.
 

Jeg trives overhodet ikke med hund i huset, selv om hunden i seg selv er søt. Jeg har heller ikke kapasitet til å ha ansvar for den. Jeg er snill med hunden, men ønsker sterkt at samboer går med på en løsning med 50/50 deling på hunden med foreldrene. Det ville jo være et kompromiss som jeg ville kunne leve med, men det er visst ikke aktuelt, for da ville han jo savne hunden. Han er ofte hos foreldrene, så han ville uansett sett den ofte i ukene den ikke var hos oss. 

 

Jeg er sliten, stresset og føler at jeg drukner i husarbeid og ansvar og plikter. Barn og hund holder meg våken om nettene. Sykdommen min påvirkes av stress og lite søvn, og kapasiteten min er ikke tilsvarende en frisk persons kapasitet. Selv om formen er bedre enn tidligere, blir dette for mye for meg. Jeg har null energi til å bygge opp igjen min egen karriere, og jeg er trøtt og irritabel og har begynt å heve stemmen og kjefte innimellom. Dette har jeg aldri har gjort før, og jeg blir skuffet over meg selv når jeg reagerer på den måten.

Det nye nå er at samboer mener at det er på sin plass at jeg stiller opp for han når han må reise (gjerne flere dager i uken, annenhver uke). Da må jeg enten passe barna, hvis reisene faller på barneuken, eller hunden, eller alle sammen, for det er ingen som orker å passe alle barna og hunden samtidig. Hvis det ikke er barneuke må jeg passe hunden, med mindre foreldrene kan ha den litt.

Samboer mener at dette hadde han glatt gjort for meg, hvis han «bare gikk hjemme likevel». Jeg har sagt at jeg ikke vil være låst til hjemmet de dagene han reiser, hvis det blir mye reising. Han svarer at «jeg pleier jo ikke å dra ut så mye likevel, og det er uansett pandemi», og dessuten er det jo «så kjekt med barna og null stress». Jeg synes det stort sett er kjekt med barna, men veldig krevende. Hunden er kun en byrde for meg, og gir meg ingen glede. Jeg er visst ingen «hundeelsker», dessverre. Hvis jeg ikke stiller opp, så mener han at jeg ikke støtter opp under hans karriere og utvikling, og at jeg da er egoistisk og kjip.

 

Det er ikke slik at jeg vil løpe ut døren for å slå hæla i taket hver gang han reiser, men det er fint å kunne gå på kino med noen, kjøre en tur, handle litt, drikke te med en venninne, eller rett og slett få vasket huset i fred og ro, uten at barna roter og hunden angriper gulvmoppen. Jeg trenger å lade litt innimellom også. Særlig hvis jeg skal klare å jobbe igjen.

Her om dagen hadde vi nok en diskusjon hvor jeg sa at jeg ikke synes noe om at han reiser flere dager på hotell med kollegene, og koser seg med sosialisering, middager, god stemning og utesteder utover kvelden, når han ikke har tid eller ork til å gjøre noe kjekt sammen med meg lenger. Enten er han for trøtt og sovner når vi skal være sammen, fordi han jobber mye og hund og barn krever sitt, eller så får hunden mesteparten av oppmerksomheten hans og jeg føler meg nedprioritert. 

 

Samboer mener at det er smålig av meg å ikke unne han å kose seg, og at reisene er viktige for karrieren hans. Noen av reisene er valgfrie, men bra for karrieren, andre er «obligatoriske». På den ene siden unner jeg han både fremgang i jobben og å ha det gøy ellers, men samtidig føles det så feil at all gøyen skal være med kollegene - i dagevis, mens vi knapt har tid til en dusj sammen.
 

Jeg skjønner jo at det i hovedsak er jobbrelatert, men alt etter kl. 18 er jo sosialisering. Det er ikke så kjekt at han jobber mye med kvinnelige kollegaer heller, for når vi har lite kjærestetid føles det uggent når han sosialiserer mye med de på reisene. Selv om han ikke er utro, så er det jo sikkert litt småflørting og den slags. Og så blir de så klart mer spennende å prate med enn meg, siden han kun ser «jobb og moro-siden» av de, mens jeg går her hjemme som en vridd vaskefille.
 

Jeg vil jo at han skal se og oppleve min «hotte» side også, hvor jeg er pent kledd, opplagt, smilende og i støtet. Det er jo selvfølgelig ikke positivt for forholdet at jeg blir frustrert og gretten av dette innimellom, og min samboer mener at det er veldig spesielt, og nærmest sykelig, at jeg reagerer som gjør. Jobbreiser er jo «helt normalt», og «vanlige folk» har ikke problemer med det.
 

Kanskje det er smålig av meg.. jeg vet ikke. Lunten min er ikke så lang for tiden, og jeg overreagerer nok på en del ting. Jeg blir lei meg, og det blir ikke bedre av å høre at jeg er «unormal». Kanskje reaksjonene mine ER unormale, og da må jeg jo forsøke å virkelighetsorientere meg i større grad.

Han sier at jeg ikke jobber, så da må jeg ta hus og hjem, men jeg klarer jo ikke å jobbe når hus og hjem krever alt jeg har av kapasitet. Jeg opplever at han på en måte «ser ned på meg» fordi jeg ikke jobber nå. I alle fall føles det slik. Han blir veldig begeistret av folk som er dyktige i jobbene sine, og som «tjener pengene sine selv». Jeg har jo lyst til å lykkes i arbeidslivet jeg også, og se at beundringen i blikket hans også er rettet mot meg. Men jeg trenger mer hvile, og mindre arbeid og stress på hjemmebane for å klare å yte noe utenfor hjemmet.
 

Jeg trenger å bygge opp igjen selvtilliten og selvfølelsen også, etter så mange år utenfor arbeidslivet. Nå føler jeg at jeg ikke strekker til, og ikke blir satt ordentlig pris på. Og da blir jeg lei meg og føler meg mislykket istedenfor. Energien tappes raskere når jeg ikke har det bra, og da virker alt uoverkommelig.

Jeg er ikke i tvil om at han liker meg, og at han synes at jeg er hot og deilig med et fungerende hode på toppen. Jeg er heller ikke i tvil om at han er glad i meg, men jeg lurer noen ganger på om han virkelig ser meg, og prioriterer meg så høyt som man bør i et forhold, og at han setter pris på meg som jeg er.

 

Hva tenker dere om dette? Må jeg bare bite i det sure eplet og stille opp fremover, eller er han urimelig? 

 

Er det fair at jeg skal ta bortimot alt husarbeidet, fordi jeg er ufør og «hjemme likevel»?

 

Er jeg sjalu? Er dette sykelig, på noen måte? Eller er det forståelig ut i fra situasjonen?

 

Jeg vil gjerne endre meg, hvis det jeg som er helt på jordet, men da trenger jeg input fra dere på hva som er «normalt» og «vanlig».

Anonymkode: 973d6...f80

Nei. Under ingen jævla omstendighet er det greit du skal ta alt husarbeid fordi du er ufør. Du er ufør av en grunn. 

Anonymkode: 15734...bc2

[AnonymBruker]

Her stoppet det for meg ved å ta ansvar for hans hund som du ikke ville ha!  Han behandler deg respektløst og tar deg for gitt, og bestemmer over deg på en måte jeg aldri hadde latt noen mann gjøre. 

Anonymkode: 22fb6...2e5

[AnonymBruker]

Nei det er ikke fair av han. 
En ting er å hjelpe med barna og ta husarbeidet, men hunden hadde jeg forlangt skulle ut av huset om han skal reise mye og du fra start har sagt du ikke ønsker hund. (Bare det at mannen hadde skaffet hund uten mitt samtykke hadde skapt bølger her i huset 😆) 

Lykke til, og stol på deg selv her🙋‍♀️

Anonymkode: d4087...480

[AnonymBruker]

Antar dere har felles økonomi, og at det settes av til pensjonssparing til deg løpende?

Men..... tross dette ville jeg ikke akseptert ordningen om det slet meg ut fullstendig. Det er virkelig ikke psyke og helse verdt.

Anonymkode: 8854c...9a4

[Gjest Bettys]

Jeg er enig med de over. I tillegg må jeg si at jeg heier på deg som vil prøve å komme tilbake i jobb. Det er veldig godt gjort, og han burde heller tilrettelegge for at du skal klare det.

[Sessan_]

Høres ut som han primært er sammen med deg fordi du dekker et praktisk behov som hushjelp/barnevakt/hundevakt. At han skaffer hund uten at begge er enige er også helt vanvittig spesielt. Respektløst vil jeg kalle det. Har han for vane å bare gjennomføre store beslutninger uten at din mening skal telle?

[AnonymBruker]

Også enig med de over. 

Du er ufør av en grunn, ikke for at du skal kunne holde hjemmet i tipp topp shape. Han kan forvente at du tar halvparten av husarbeidet og kan ikke forvente noe mtp hunden.

Når det gjelder barna tenker jeg at han kan forvente at dere deler dette arbeidet 50/50.

Anonymkode: 001a3...41e

[AnonymBruker]

Har dere fine stunder sammen også? Høres egentlig ut som at det han ønsker seg er en au pair - og det har han fått. Har du venninner/familie/psykolog å snakke med? Om du har funnet deg i alt dette så lenge, så er jeg redd for at anonyme brukere på et forum ikke vil få deg til å se galskapen eller lære deg grensesetting og selvkjærlighet. Masse lykke til, håper du finner ut hva du er verdt og setter ned foten før du brenner deg helt ut ❤️

Anonymkode: c82fc...3ce

[AnonymBruker]

Han utnytter deg og behandler deg respektløst.

Anonymkode: 4ff9a...9a3

[AnonymBruker]

Han høres ut som et rasshøl. Kvitt deg med både ham og bikkja. 

Anonymkode: 408a7...14e

[Rosatoast]

Hvorfor lar du deg selv bli utnyttet på denne måten? Han er totalt ansvarsløs, og behandler deg som en hushjelp og barnevakt. Hadde ikke du vært i hus, hadde nok ikke ungene vært der heller. Og det at han skaffer en hund mot din vilje, viser bare hvor LITE respekt han har for deg. 

Samboeren min hadde ALDRI skaffet seg et dyr, hvis husstanden ikke ble enige om dette sammen. En hund er som et barn og trenger utroooolig mye oppmerksomhet og "hjelp", samt valpekurs etc.. Man må trene de nøye opp, og dette gidder ikke samboeren din. Han oppfører seg som en egoistisk tenåring, og takker ja til en stilling som utgjør at man må reise, du sier han elsker jobbreiser. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg sendt hunden til en kennel, eller solgt den når han var borte. For å sette et eksempel for at du ikke lenger lar deg bli tråkka på. Det er ganske tydelig at han gjør disse tingene med vilje. Har han psykopatiske trekk i tillegg, kanskje? Jesus... 

Ingen elsker jobb reiser, tro meg. Ihvertfall ikke når de er hyppig, så her er det mye som skurrer. Han har to små barn også , kjenner jeg blir forbanna.. Noen mennesker er helt utrolig dust. Igjen, hvorfor gidder du dette? Du blir 100% utnyttet. 

Endret 18. januar 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Også enig med de over. 

Du er ufør av en grunn, ikke for at du skal kunne holde hjemmet i tipp topp shape. Han kan forvente at du tar halvparten av husarbeidet og kan ikke forvente noe mtp hunden.

Når det gjelder barna tenker jeg at han kan forvente at dere deler dette arbeidet 50/50.

Anonymkode: 001a3...41e

Siste avsnitt: Hvorfor det?? Det er nå hans barn som han har 50%. Burde ikke han prioritere dem når de er hos ham. Hvis han ikke klarer å ha samvær med dem, når han skal, burde han gitt full omsorg til barnas mor.

Ts: Det er tydelig at du blir utnyttet... Kom deg ut, før han ødelegger deg helt...

Anonymkode: 6b6d0...e61

[AnonymBruker]

Han er fullstendig urimelig, respektløs, og utnytter deg. Her vil du nok få det bedre alene, ikke minst med tanke på helsen din. 
At han anskaffer hund, som du ikke en gang vil ha, og pålegger deg ansvar for den, er hinsides. Både mot deg og hunden. 

Anonymkode: 5bb76...6a3

[AnonymBruker]

Du vil med stor sannsynlighet få det bedre uten ham. Du slipper iallfall å bli behandlet som en tjener som ikke får lønn.

Anonymkode: 9eb21...5f4

[AnonymBruker]

Dette er helt uakseptabelt.

1. Du er ufør. Det er en grunn til det. Han kan ikke forvente at du har krefter til å være husmor, som han tror. Han har misforstått noe vesentlig.

2. Han skaffet seg en hund? Du, hunden er et tydelig symbol på at han ikke respekterer deg.

3. Det er så mye mer her, men greia er - han skjønner ikke sykdommen din, og han bryr seg ikke. Du blir fullstendig utnyttet, og du vil bli verre i helsa når sykdommen din påvirkes av stress.

Jeg ville ha gått, og bedt han finne seg en annen husslave. Du fortjener så mye bedre.

Anonymkode: 744c4...5c3

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Samboeren min og jeg har en diskusjon som vi ikke ser ut til å bli enige i.

(Obs! Langt. Jeg hadde mye på hjertet og klarte ikke å fatte meg i korthet denne gangen. Håper du vil lese likevel.)

Status nå: Jeg er ufør, og har vært syk siden jeg var barn, men har jobbet sporadisk og tatt utdanning i bedre perioder. Formen er bedre enn på lenge, og jeg ønsker meg tilbake i jobb. I alle fall i deltidsjobb. Barna mine er voksne, men jeg har en gutt på 12 år ca 40 % av tiden.
 

Samboer har fått ny lederstilling. Han jobber både sent og tidlig, og må visst reise en god del fremover. I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig med mye reising, men så endret det seg. Samboer er glad for det, for han trives svært godt med disse jobbreisene. Han har flere barn i 50/50-samværsordning.

 

Jeg tar stort sett alt husarbeidet, inkludert nesten alt for barna hans, siden de er små enda. Jeg er ellers stort sett som en mamma for barna, men min samboer tar seg godt av dem også, er med dem mest, og er flink med dem. Han handler og lager en del mat, og mener at det er helt på sin plass at jeg tar meg av hus og hjem siden jeg «likevel er hjemme».
 

Samboer skaffet seg også en hund som jeg overhodet ikke ville ha, og selv om han mente at han kunne ta seg av den selv, så blir det i praksis til at jeg tar meg av den minst halvparten av tiden, for han jobber jo, og er sliten. Hunden er i valp/unghund-alderen nå og VELDIG krevende. Hunden er heller ikke ordentlig husren enda, og det blir mye gulvvasking og ekstra vaskemaskinrunder på grunn av dette.
 

Jeg trives overhodet ikke med hund i huset, selv om hunden i seg selv er søt. Jeg har heller ikke kapasitet til å ha ansvar for den. Jeg er snill med hunden, men ønsker sterkt at samboer går med på en løsning med 50/50 deling på hunden med foreldrene. Det ville jo være et kompromiss som jeg ville kunne leve med, men det er visst ikke aktuelt, for da ville han jo savne hunden. Han er ofte hos foreldrene, så han ville uansett sett den ofte i ukene den ikke var hos oss. 

 

Jeg er sliten, stresset og føler at jeg drukner i husarbeid og ansvar og plikter. Barn og hund holder meg våken om nettene. Sykdommen min påvirkes av stress og lite søvn, og kapasiteten min er ikke tilsvarende en frisk persons kapasitet. Selv om formen er bedre enn tidligere, blir dette for mye for meg. Jeg har null energi til å bygge opp igjen min egen karriere, og jeg er trøtt og irritabel og har begynt å heve stemmen og kjefte innimellom. Dette har jeg aldri har gjort før, og jeg blir skuffet over meg selv når jeg reagerer på den måten.

Det nye nå er at samboer mener at det er på sin plass at jeg stiller opp for han når han må reise (gjerne flere dager i uken, annenhver uke). Da må jeg enten passe barna, hvis reisene faller på barneuken, eller hunden, eller alle sammen, for det er ingen som orker å passe alle barna og hunden samtidig. Hvis det ikke er barneuke må jeg passe hunden, med mindre foreldrene kan ha den litt.

Samboer mener at dette hadde han glatt gjort for meg, hvis han «bare gikk hjemme likevel». Jeg har sagt at jeg ikke vil være låst til hjemmet de dagene han reiser, hvis det blir mye reising. Han svarer at «jeg pleier jo ikke å dra ut så mye likevel, og det er uansett pandemi», og dessuten er det jo «så kjekt med barna og null stress». Jeg synes det stort sett er kjekt med barna, men veldig krevende. Hunden er kun en byrde for meg, og gir meg ingen glede. Jeg er visst ingen «hundeelsker», dessverre. Hvis jeg ikke stiller opp, så mener han at jeg ikke støtter opp under hans karriere og utvikling, og at jeg da er egoistisk og kjip.

 

Det er ikke slik at jeg vil løpe ut døren for å slå hæla i taket hver gang han reiser, men det er fint å kunne gå på kino med noen, kjøre en tur, handle litt, drikke te med en venninne, eller rett og slett få vasket huset i fred og ro, uten at barna roter og hunden angriper gulvmoppen. Jeg trenger å lade litt innimellom også. Særlig hvis jeg skal klare å jobbe igjen.

Her om dagen hadde vi nok en diskusjon hvor jeg sa at jeg ikke synes noe om at han reiser flere dager på hotell med kollegene, og koser seg med sosialisering, middager, god stemning og utesteder utover kvelden, når han ikke har tid eller ork til å gjøre noe kjekt sammen med meg lenger. Enten er han for trøtt og sovner når vi skal være sammen, fordi han jobber mye og hund og barn krever sitt, eller så får hunden mesteparten av oppmerksomheten hans og jeg føler meg nedprioritert. 

 

Samboer mener at det er smålig av meg å ikke unne han å kose seg, og at reisene er viktige for karrieren hans. Noen av reisene er valgfrie, men bra for karrieren, andre er «obligatoriske». På den ene siden unner jeg han både fremgang i jobben og å ha det gøy ellers, men samtidig føles det så feil at all gøyen skal være med kollegene - i dagevis, mens vi knapt har tid til en dusj sammen.
 

Jeg skjønner jo at det i hovedsak er jobbrelatert, men alt etter kl. 18 er jo sosialisering. Det er ikke så kjekt at han jobber mye med kvinnelige kollegaer heller, for når vi har lite kjærestetid føles det uggent når han sosialiserer mye med de på reisene. Selv om han ikke er utro, så er det jo sikkert litt småflørting og den slags. Og så blir de så klart mer spennende å prate med enn meg, siden han kun ser «jobb og moro-siden» av de, mens jeg går her hjemme som en vridd vaskefille.
 

Jeg vil jo at han skal se og oppleve min «hotte» side også, hvor jeg er pent kledd, opplagt, smilende og i støtet. Det er jo selvfølgelig ikke positivt for forholdet at jeg blir frustrert og gretten av dette innimellom, og min samboer mener at det er veldig spesielt, og nærmest sykelig, at jeg reagerer som gjør. Jobbreiser er jo «helt normalt», og «vanlige folk» har ikke problemer med det.
 

Kanskje det er smålig av meg.. jeg vet ikke. Lunten min er ikke så lang for tiden, og jeg overreagerer nok på en del ting. Jeg blir lei meg, og det blir ikke bedre av å høre at jeg er «unormal». Kanskje reaksjonene mine ER unormale, og da må jeg jo forsøke å virkelighetsorientere meg i større grad.

Han sier at jeg ikke jobber, så da må jeg ta hus og hjem, men jeg klarer jo ikke å jobbe når hus og hjem krever alt jeg har av kapasitet. Jeg opplever at han på en måte «ser ned på meg» fordi jeg ikke jobber nå. I alle fall føles det slik. Han blir veldig begeistret av folk som er dyktige i jobbene sine, og som «tjener pengene sine selv». Jeg har jo lyst til å lykkes i arbeidslivet jeg også, og se at beundringen i blikket hans også er rettet mot meg. Men jeg trenger mer hvile, og mindre arbeid og stress på hjemmebane for å klare å yte noe utenfor hjemmet.
 

Jeg trenger å bygge opp igjen selvtilliten og selvfølelsen også, etter så mange år utenfor arbeidslivet. Nå føler jeg at jeg ikke strekker til, og ikke blir satt ordentlig pris på. Og da blir jeg lei meg og føler meg mislykket istedenfor. Energien tappes raskere når jeg ikke har det bra, og da virker alt uoverkommelig.

Jeg er ikke i tvil om at han liker meg, og at han synes at jeg er hot og deilig med et fungerende hode på toppen. Jeg er heller ikke i tvil om at han er glad i meg, men jeg lurer noen ganger på om han virkelig ser meg, og prioriterer meg så høyt som man bør i et forhold, og at han setter pris på meg som jeg er.

 

Hva tenker dere om dette? Må jeg bare bite i det sure eplet og stille opp fremover, eller er han urimelig? 

 

Er det fair at jeg skal ta bortimot alt husarbeidet, fordi jeg er ufør og «hjemme likevel»?

 

Er jeg sjalu? Er dette sykelig, på noen måte? Eller er det forståelig ut i fra situasjonen?

 

Jeg vil gjerne endre meg, hvis det jeg som er helt på jordet, men da trenger jeg input fra dere på hva som er «normalt» og «vanlig».

Anonymkode: 973d6...f80

DU SKAL IKKE ENDRE DEG. 

Ser og hører du ikke selv at han manipulerer deg?? Omg. Her hadde jeg pakka en bag og dratt bort en stund, alle disse tingene er faktisk han sitt ansvar, hovedsaklig. Han unner deg INGENTING, og vrir om diskusjonen til å gi deg dårlig samvittighet og en annen virkelighets oppfattelse av både deg selv og hvordan et parforhold fungerer. 

Kom deg til psykolog, prat med noen - de kommer til å bekrefte alt dette. Kom deg ut av dette før det er for sent. Han elsker ikke deg.

[AnonymBruker]

Dette er ikke bra for deg. Jeg støtter deg hundre prosent i at sånn kan du ikke ha det - og du er ikke urimelig!

Det virker dessverre ikke som om mannen din ser deg. Han forstår tydeligvis ikke hva det vil si å være ufør, og han prioriterer ikke ditt ønske og behov om å få overskudd slik at du kan komme deg i jobb igjen. Jeg synes du skal spørre ham om akkurat det - om han ser at dette holder deg igjen ifht å komme deg i jobb igjen. Han prioriterer seg selv og sin egen selvrealisering, mens du skal ta deg av barn - og hans hund - til tross for at du er ufør. Tiden du er hjemme som ufør bør du kunne bruke på å restituere deg så du kan komme deg raskere tilbake i jobb. Det som skjer nå er at du bruker all tid tid på å støtte ham i å jobbe mer enn 100%, mens han ikke støtter deg til å komme ut i jobb. Han motarbeider deg faktisk.

Men det er ikke sikkert han er klar over det - at han ser sammenhengene. 

Jeg synes du skal være tøff med ham og fortelle ham akkurat det. Og be ham om å ta ansvar for sine barn og sin hund sånn at du kan gjøre det du trenger for å få overskudd/ bli friskere og komme deg i jobb igjen. Hvis han ikke er med på det samarbeidsprosjektet der, så synes jeg du skal gå fra ham. Flytte i ei egen leilighet sånn at du kan styre dagene selv og opparbeide deg den energien og selvrespekten du fortjener. Kanskje er du ikke så langt unna å komme deg i jobb igjen - du trenger bare de riktige premissene rundt deg. 

Det du trenger mest av alt er støtte og forståelse for din situasjon.

Be mannen din lese det jeg skriver her - og hvis han ikke har forstått det da - så få ham til å ringe meg - så skal jeg gi ham et alvorsord! 😄

Ta vare på deg selv og stå for det du mener og tenker. Bare sånn kan du bli frisk! Om man ikke lytter til egne behov, men undergraver seg selv, så blir man ekstremt sliten. 

Håper du kommer et steg videre! Lykke til!

Anonymkode: 5ba6c...b9d

[AnonymBruker]

Her blir du utnyttet, ja... Du er hushjelp, barnepasser og hundevakt, som i tillegg stiller opp for sex når det måtte passe. Det er jo en super deal for mannen! 🙄

Det er greit nok at du tar en større andel av husarbeidet dersom du orker det, men han burde ta 100% av jobben med barna sine (inkludert å rydde opp i deres rot, vaske deres klær osv.) samt for hunden. 

Hvordan er din økonomiske situasjon? Eier du deler av boligen? Jeg spør fordi det høres ut for meg som om det beste for deg hadde vært å være særboer, dvs. at alle arbeidsoppgavene som tilhører mannen, hans barn og hund, ble plassert der de hører hjemme (altså hos han) og du ivaretok ditt eget hjem og din 12-åring, slik at du kanskje hadde hatt kapasitet til å skaffe deg en jobb utenfor hjemmet. Og dersom dere hadde vært særboende kjærester så hadde tiden dere tilbringer sammen vært kvalitetstid, med fullt fokus på dere. For slik det er nå blir du utnyttet. 

Dersom du i det hele tatt tenker på å forbli i samboerskapet og akseptere at dette fortsetter så vil jeg oppfordre deg til å kreve at du blir kompensert for arbeidet du påtar deg, og at du tilrettelegger for at mannen tar på seg en jobb han aldri ville hatt mulighet til å ha dersom det ikke var for deg. I og med at dette merarbeidet reduserer din evne til å skaffe deg inntektsgivende arbeid så er det minste du bør forvente at du kompenseres for dette. 
Hva skjer egentlig dersom du foreslår særboerskap for mannen? Jeg antar at han dumper deg, i og med at du ikke lenger oppfyller din funksjon som hushjelp, barnepasser og hundepasser, men hva da med jobben hans? Han måtte i det minste ha omplassert hunden når han skal på jobbreiser, og forsøkt å få til en annen samværsordning med mor til barna, men hva dersom det ikke går? 

Anonymkode: 0f19f...adb

[AnonymBruker]

Han behandler det bedritent. 

Anonymkode: 981b5...61c