Samboer og jeg blir ikke enige - kan dere hjelpe?

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg - hadde blitt særboer ( og muligens singel i samme moment) og kost meg med 12 åringen når h*n er der. Ellers tatt meg tid til å fokusere på å komme ut i jobb igjen, samt få hentet meg inn i hverdagen - uten hund og ansvar for andres unger og hus. Men det er meg da..

Anonymkode: 927dc...198

[AnonymBruker]

Tja....han har flere barn med flere mødre og nå deg. Hushjelp og barnevakt.  Løp...så fort du kan.  

Anonymkode: 29fbc...305

[Sola de]

Han behandler deg som en hushjelp. Har dere felles barn? Hvorfor er dere sammen? Han begrenser deg, ikke bygger deg opp. Han vil ha hund, dere får hund. Han skal jobbe mye borte. Da må du ta deg av hans barn. Du må ta deg av hjem. Beste for deg hadde vel vært å finne deg et eget sted å bo. Få deg en jobb når helsen tillater det og leve ditt liv. Ikke som en rekvisitt i et annets liv.

Endret 18. januar 2022 av Sola de

[AnonymBruker]

Flytt ut. Med denne jobben kan han hverken ha hund eller ungene 50/50! Du er jo i jobb du! Som hushjelpen hans. Ikke rart du er utslitt, sur og ufør (fortsatt)

Anonymkode: c0860...440

[Trolltunge]

For en stor egoist du har funnet deg! 

Mannen er fullstendig urimelig. Urimelig angående husarbeid, hund, barn, ingen respekt for din tid, dine krefter, dine ønsker og din karriere, som blir en ikke- karriere på grunn av hans egoisme. 

[AnonymBruker]

Han viser jo NULL forståelse for din situasjon! Fy flate, dette hadde ikke jeg godtatt! Enklere sagt enn gjort kanskje, skjønner jo at du er glad i ham og at han sikkert har mange gode sider, men … nei, dette er faktisk ikke greit!

Anonymkode: f9fd7...d7e

[AnonymBruker]

Støtter forslaget om å reise bort en uke når han skal ha ungene sine! Ta med deg sønnen din og besøk familie litt langt unna eller noe - så får han selv ordne kabalen hjemme med unger, hund og jobb. Så sier du at det var riktig deilig med en uke borte, og at du tenker å gjenta dette ofte fremover - du går jo bare hjemme uansett 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: f9fd7...d7e

[Hengebuksvinet]

Her går du i minus, og han i pluss. Du bygger deg selv ned, han bygger seg selv opp.

Du må slutte å føye han, i dag. Bruk mer tid på deg selv og på ting som gir mer energi. Hvis ikke havner du i en spiral der du blir mer og mer sliten, og han blir mer og mer ego.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Samboeren min og jeg har en diskusjon som vi ikke ser ut til å bli enige i.

(Obs! Langt. Jeg hadde mye på hjertet og klarte ikke å fatte meg i korthet denne gangen. Håper du vil lese likevel.)

Status nå: Jeg er ufør, og har vært syk siden jeg var barn, men har jobbet sporadisk og tatt utdanning i bedre perioder. Formen er bedre enn på lenge, og jeg ønsker meg tilbake i jobb. I alle fall i deltidsjobb. Barna mine er voksne, men jeg har en gutt på 12 år ca 40 % av tiden.
 

Samboer har fått ny lederstilling. Han jobber både sent og tidlig, og må visst reise en god del fremover. I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig med mye reising, men så endret det seg. Samboer er glad for det, for han trives svært godt med disse jobbreisene. Han har flere barn i 50/50-samværsordning.

 

Jeg tar stort sett alt husarbeidet, inkludert nesten alt for barna hans, siden de er små enda. Jeg er ellers stort sett som en mamma for barna, men min samboer tar seg godt av dem også, er med dem mest, og er flink med dem. Han handler og lager en del mat, og mener at det er helt på sin plass at jeg tar meg av hus og hjem siden jeg «likevel er hjemme».
 

Samboer skaffet seg også en hund som jeg overhodet ikke ville ha, og selv om han mente at han kunne ta seg av den selv, så blir det i praksis til at jeg tar meg av den minst halvparten av tiden, for han jobber jo, og er sliten. Hunden er i valp/unghund-alderen nå og VELDIG krevende. Hunden er heller ikke ordentlig husren enda, og det blir mye gulvvasking og ekstra vaskemaskinrunder på grunn av dette.
 

Jeg trives overhodet ikke med hund i huset, selv om hunden i seg selv er søt. Jeg har heller ikke kapasitet til å ha ansvar for den. Jeg er snill med hunden, men ønsker sterkt at samboer går med på en løsning med 50/50 deling på hunden med foreldrene. Det ville jo være et kompromiss som jeg ville kunne leve med, men det er visst ikke aktuelt, for da ville han jo savne hunden. Han er ofte hos foreldrene, så han ville uansett sett den ofte i ukene den ikke var hos oss. 

 

Jeg er sliten, stresset og føler at jeg drukner i husarbeid og ansvar og plikter. Barn og hund holder meg våken om nettene. Sykdommen min påvirkes av stress og lite søvn, og kapasiteten min er ikke tilsvarende en frisk persons kapasitet. Selv om formen er bedre enn tidligere, blir dette for mye for meg. Jeg har null energi til å bygge opp igjen min egen karriere, og jeg er trøtt og irritabel og har begynt å heve stemmen og kjefte innimellom. Dette har jeg aldri har gjort før, og jeg blir skuffet over meg selv når jeg reagerer på den måten.

Det nye nå er at samboer mener at det er på sin plass at jeg stiller opp for han når han må reise (gjerne flere dager i uken, annenhver uke). Da må jeg enten passe barna, hvis reisene faller på barneuken, eller hunden, eller alle sammen, for det er ingen som orker å passe alle barna og hunden samtidig. Hvis det ikke er barneuke må jeg passe hunden, med mindre foreldrene kan ha den litt.

Samboer mener at dette hadde han glatt gjort for meg, hvis han «bare gikk hjemme likevel». Jeg har sagt at jeg ikke vil være låst til hjemmet de dagene han reiser, hvis det blir mye reising. Han svarer at «jeg pleier jo ikke å dra ut så mye likevel, og det er uansett pandemi», og dessuten er det jo «så kjekt med barna og null stress». Jeg synes det stort sett er kjekt med barna, men veldig krevende. Hunden er kun en byrde for meg, og gir meg ingen glede. Jeg er visst ingen «hundeelsker», dessverre. Hvis jeg ikke stiller opp, så mener han at jeg ikke støtter opp under hans karriere og utvikling, og at jeg da er egoistisk og kjip.

 

Det er ikke slik at jeg vil løpe ut døren for å slå hæla i taket hver gang han reiser, men det er fint å kunne gå på kino med noen, kjøre en tur, handle litt, drikke te med en venninne, eller rett og slett få vasket huset i fred og ro, uten at barna roter og hunden angriper gulvmoppen. Jeg trenger å lade litt innimellom også. Særlig hvis jeg skal klare å jobbe igjen.

Her om dagen hadde vi nok en diskusjon hvor jeg sa at jeg ikke synes noe om at han reiser flere dager på hotell med kollegene, og koser seg med sosialisering, middager, god stemning og utesteder utover kvelden, når han ikke har tid eller ork til å gjøre noe kjekt sammen med meg lenger. Enten er han for trøtt og sovner når vi skal være sammen, fordi han jobber mye og hund og barn krever sitt, eller så får hunden mesteparten av oppmerksomheten hans og jeg føler meg nedprioritert. 

 

Samboer mener at det er smålig av meg å ikke unne han å kose seg, og at reisene er viktige for karrieren hans. Noen av reisene er valgfrie, men bra for karrieren, andre er «obligatoriske». På den ene siden unner jeg han både fremgang i jobben og å ha det gøy ellers, men samtidig føles det så feil at all gøyen skal være med kollegene - i dagevis, mens vi knapt har tid til en dusj sammen.
 

Jeg skjønner jo at det i hovedsak er jobbrelatert, men alt etter kl. 18 er jo sosialisering. Det er ikke så kjekt at han jobber mye med kvinnelige kollegaer heller, for når vi har lite kjærestetid føles det uggent når han sosialiserer mye med de på reisene. Selv om han ikke er utro, så er det jo sikkert litt småflørting og den slags. Og så blir de så klart mer spennende å prate med enn meg, siden han kun ser «jobb og moro-siden» av de, mens jeg går her hjemme som en vridd vaskefille.
 

Jeg vil jo at han skal se og oppleve min «hotte» side også, hvor jeg er pent kledd, opplagt, smilende og i støtet. Det er jo selvfølgelig ikke positivt for forholdet at jeg blir frustrert og gretten av dette innimellom, og min samboer mener at det er veldig spesielt, og nærmest sykelig, at jeg reagerer som gjør. Jobbreiser er jo «helt normalt», og «vanlige folk» har ikke problemer med det.
 

Kanskje det er smålig av meg.. jeg vet ikke. Lunten min er ikke så lang for tiden, og jeg overreagerer nok på en del ting. Jeg blir lei meg, og det blir ikke bedre av å høre at jeg er «unormal». Kanskje reaksjonene mine ER unormale, og da må jeg jo forsøke å virkelighetsorientere meg i større grad.

Han sier at jeg ikke jobber, så da må jeg ta hus og hjem, men jeg klarer jo ikke å jobbe når hus og hjem krever alt jeg har av kapasitet. Jeg opplever at han på en måte «ser ned på meg» fordi jeg ikke jobber nå. I alle fall føles det slik. Han blir veldig begeistret av folk som er dyktige i jobbene sine, og som «tjener pengene sine selv». Jeg har jo lyst til å lykkes i arbeidslivet jeg også, og se at beundringen i blikket hans også er rettet mot meg. Men jeg trenger mer hvile, og mindre arbeid og stress på hjemmebane for å klare å yte noe utenfor hjemmet.
 

Jeg trenger å bygge opp igjen selvtilliten og selvfølelsen også, etter så mange år utenfor arbeidslivet. Nå føler jeg at jeg ikke strekker til, og ikke blir satt ordentlig pris på. Og da blir jeg lei meg og føler meg mislykket istedenfor. Energien tappes raskere når jeg ikke har det bra, og da virker alt uoverkommelig.

Jeg er ikke i tvil om at han liker meg, og at han synes at jeg er hot og deilig med et fungerende hode på toppen. Jeg er heller ikke i tvil om at han er glad i meg, men jeg lurer noen ganger på om han virkelig ser meg, og prioriterer meg så høyt som man bør i et forhold, og at han setter pris på meg som jeg er.

 

Hva tenker dere om dette? Må jeg bare bite i det sure eplet og stille opp fremover, eller er han urimelig? 

 

Er det fair at jeg skal ta bortimot alt husarbeidet, fordi jeg er ufør og «hjemme likevel»?

 

Er jeg sjalu? Er dette sykelig, på noen måte? Eller er det forståelig ut i fra situasjonen?

 

Jeg vil gjerne endre meg, hvis det jeg som er helt på jordet, men da trenger jeg input fra dere på hva som er «normalt» og «vanlig».

Anonymkode: 973d6...f80

Du er ufør. Alle disse barna og hundeprosjektene må han fikse sjæl. Hadde bedt ham ta seg ei bolle og skaffe seg en cheerleader, barnevakt, hushjelp og nikkedukke hvis han trenger dette 🙄 

Det er meningsløst at du dkal slite deg ut på hans avgjørelser og ideer, selv når han ikke ER DER. Han må finne løsninger som ikke involverer å tvinge deg til noe du ikke vil

Anonymkode: a54ae...5c8

[AnonymBruker]

Nei kjære vene, dette må du ikke finne deg i!Jeg hadde flyttet for lengst! 

Anonymkode: a4c1b...ccc

[AnonymBruker]

Hvorfor lar du deg utnytte på denne måten?

Anonymkode: d10c7...9a8

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 6d44b...962

[AnonymBruker]

Må si meg 100% enig med de andre her. 
 

Jeg hadde pakket sakene mine og ungen sitt og flytta ut! La meg gjette, han eier boligen? 
 

Hadde flytta ut mens han var på jobbreise, og informert han mens han er der. 
 
Han uttrykker så tydelig at din tid, din energi og ditt liv er verdt null, ‘for du er jo bare hjemme uansett’. Jeg hadde ikke gått inn i en forhandling eller noe med han der! Hans holdninger er så fundementalt idiotiske! 

Anonymkode: 6f53d...810

[AnonymBruker]

Vampina skrev (1 time siden):

Markedsverdien til en ufør dame er ikke så høy. Det er mannen som tjener penger her og således bestemmer.

Tror du man har råd til å være singel og ufør?

Som pen, smart, hyggelig men ufør kvinne kan jeg avkrefte dine fordommer 😂 Har tydeligvis veldig høy «markedsverdi» og har alltid hatt en hale med menn etter meg. Er godt gift, med en mann i fullt arbeid som elsker og respekterer meg, og absolutt ikke tenker at han bestemmer, vi har felles økonomi. Og jeg hadde hatt flere alternativer om jeg ville ut av forholdet. 

Anonymkode: 7de37...6c8

[AnonymBruker]

Vampina skrev (1 time siden):

Markedsverdien til en ufør dame er ikke så høy. Det er mannen som tjener penger her og således bestemmer.

Tror du man har råd til å være singel og ufør?

Markedsverdi ? Det er da uansett bedre å være singel og blakk en å leve med frustrasjonen av at mannen viser så tydelig hvor lite respekt og kjærlighet han har. 

Penger er ikke allt, og nei hvis den ene i forholdet tjener mer så bestemmer vedkommende ikke allt. 

Anonymkode: b7421...734

[AnonymBruker]

Vampina skrev (1 time siden):

Markedsverdien til en ufør dame er ikke så høy. Det er mannen som tjener penger her og således bestemmer.

Tror du man har råd til å være singel og ufør?

Jeg er singel og ufør, klarer meg helt utmerket. Faktisk bedre enn da jeg var i forhold 🤩

 

Markedsverdien driter jeg i, skal ikke ha kjæreste 🥰

Anonymkode: 6f53d...810

[AnonymBruker]

Vampina skrev (1 time siden):

Markedsverdien til en ufør dame er ikke så høy. Det er mannen som tjener penger her og således bestemmer.

Tror du man har råd til å være singel og ufør?

Hun har da bedre sjans til å få seg en karriere om hun sier opp denne husmor/barnepike/hundepasser-jobben! Og da kan hun også bestemme over sitt eget liv! Tenk hvilken luksus!!

Anonymkode: c0860...440

[AnonymBruker]

Løsningen her å, ts, er jo enkel. 
1. du skaffer deg en jobb

2. du bruker inntekten fra jobben til å leie eller kjøpe egen bolig

3. du flytter ut

4. dersom typen din ønsker å være typen din er dere fra nå av særboere. Ønsker han ikke det? Ok. Da går du ut og dater og finner deg en ny type.

5.Husk: å gå fra særbo til sambo er bare et must i et forhold om man planlegger felles barn. Selv da er «bo i hver sin del av tomannsbolig» en helt ok løsning. På intet tidspunkt er «finne seg en mann jeg kan være hushjelp for» et livsmål om du ikke har så ekstremt dårlig råd at du altså må gjøre dette for å ikke ende opp uten bolig (eller har en husarbeid-fetisj. Ingen skam i det, altså). Og selv i det tilfelle finnes ekte, betalte jobber som hushjelp. Og de er foretrekke fordi man kan bli sykemeldt fra dem, og får pensjonspoeng. (Selv om eller når en altså har en fetisj)

6. huska at du aldri, noensinne trenger noens tillatelse til å gjøre det du ønsker, drømmer om eller bare er litt gira på. Før noen deg til å føle at de har noen form for rett til å godkjenne at du jobber, går på kino, kler deg som du vil, fester, har venner av begge kjønn etc? Dump dem som dagsgammal hundemøkk.

Anonymkode: 66ded...1ce

[AnonymBruker]

TS her!

 

Tusen takk for at dere engasjerer dere. Jeg blir helt rørt av ordene, og av at dere bryr dere nok til å svare i tråden, selv om innlegget mitt er kjempelangt.

 

Når det gjelder hunden, så er det ikke så enkelt som at jeg sa nei, og at han hentet den helt på egenhånd. Han ønsket seg (flere) hund(er) før vi ble sammen. Jeg sa tydelig fra om at jeg overhodet ikke ville ha hund, og at jeg også har blitt dårlig av pelsdyr tidligere, og lurte på det kanskje var en dealbreaker for oss begge to.

Min samboer avfeide det og mente at alt ordner seg, og at vi skulle finne ut av det. Etter en tid begynte han og barna å snakke om hunden(e) som de snart skulle få, og det økte bare på mens jeg var ganske tydelig på at det var ubehagelig å høre på det, og at jeg fremdeles ikke ville ha hund. De ville ha gjerne ha flere hunder, ikke bare én.

 

Jeg ble mer og mer nervøs for å plutselig bli sittende med flere hunder i huset, og min samboer var tydelig på at hund skulle de ha - det var bestemt for lenge siden. I «panikk», og fordi jeg tydeligvis er en «pleaser», tenkte jeg at jeg ikke ville være den «slemme» som ødela for både barn og mann. Som min samboer så fint sa det; vi er i flertall. Jeg håper det var en spøk, men barna er jo viktigst for han, og han er overbevist om at barna trenger og har godt av en hund. Både til kos og trøst, og for å lære seg å ha ansvar for dyr.

 

Så da sa jeg til slutt: «Javel, så får du kjøpe en hund da. Men da må du være forberedt på at du risikerer å miste meg, hvis jeg ikke kan leve med å ha hund, eller er allergisk.» Han tok det tydeligvis ikke seriøst nok(?), så da bestilte han en hund. Da kunne jeg i alle fall påvirke at det ble én hund, fremfor flere. Jeg prøvde å hente frem alt jeg hadde av positivitet og håpte på det beste, for barna sin skyld.

 

Noen uker før hunden skulle hentes, ba jeg han om å tenke seg om en gang til. Jeg sa at jeg ikke ville at han skulle kjøpe hunden, og at jeg angret på at jeg sa «ja» til det. Da mente han at det var for sent, og at det ikke ble aktuelt å avbestille. Han påstår at han trodde at jeg ville ha hund likevel, siden jeg engasjerte meg litt og kikket på bilder i venteperioden. Kanskje han trodde, eller ville tro det, men jeg mener at jeg har vært rimelig tydelig på hva jeg ønsker og ikke ønsker. 
 

Jeg er heldigvis ikke allergisk, men det er uutholdelig for meg å ha hund likevel. Jeg føler meg så dum som trosset stemmen som ropte høyt inni meg og sa «ja», og tenker at jeg på en måte har bestilt dette selv. Men han hadde vel kanskje bestilt en hund eller to på et eller annet tidspunkt uansett.

 

Når det gjelder barna, så dumper han de vanligvis ikke på meg ved enhver anledning, slik jeg ser at noen skriver. Han elsker barna høyere enn alt, og tilbringer som regel så mye tid med de som mulig. Han jobber ikke like mye overtid når han har barna, og forsøker å legge det meste av reiser til periodene hvor barna er hos moren. Likevel blir det jo en del jobb, og han har jo andre ting å gjøre også. Men jeg synes at han er flink med barna sine, og følger de opp på en god måte. Det er husarbeidet og kleslogistikken, samt å være «mamma» (i tillegg til at de har faren sin), som faller på meg. Og tydeligvis å være barnevakt (og/eller hundevakt) når han jobber, og/eller reiser.

 

Nei, vi har ikke pensjonssparing til meg, eller felles økonomi. Jeg blir ikke kompensert på noen måte. Han tjener sitt, og styrer sin egen økonomi. Jeg eier boligen, og jeg betaler alt selv. Mesteparten av maten min også, så det er ikke akkurat luksusmat jeg spiser. Jeg betaler også for sønnen min. Samboer lager middag til alle de dagene han har barna sine, og det er fint.
 

Ja, jeg er rimelig «fattig» etter norsk standard, siden jeg kun mottar minsteytelse. Feriereiser kan jeg bare drømme om, slik situasjonen er nå. Vi har heldigvis fått låne en hytte på fjellet innimellom, og barna til min samboer liker det godt, men de store barna mine og sønnen min synes det er kjedelig og vil heller feriere med faren sin, som har veldig god råd. Hvem kan vel klandre dem for det? Fullt forståelig, tenker jeg. Men jeg skulle ønske at jeg hadde hatt bedre råd, så klart.

 

Jeg vil nok måtte selge boligen nå som strømprisene er så høye, og avdragene etterhvert må betales ned. Da spørs det om jeg har råd til en ny bolig. Det hjelper selvfølgelig ikke på totalbildet at jeg bekymrer meg en del for økonomien og hvordan jeg skal klare meg og være selvbærende fremover.

 

Jeg må prøve sove nå, så jeg får skrive mer imorgen. Har akkurat vært ute en kjapp tur med hunden, slik at han ikke tisser inne. Håper han sover noen timer før det er på an igjen. Selv om jeg jager opp samboeren min om natten nå, så ligger jeg våken i timesvis og får ikke sove igjen.

 

Anonymkode: 973d6...f80

[Hansehan]

Du eier huset? Hvor mye betaler han i husleie, da?