Syns dere det er OK at dine søsken tar avstand fra foreldrene?

[AnonymBruker]

Sinsiew skrev (1 time siden):

Må tilgi deres far fordi han begynner å bli gammel? 

For noe tull. Tilgivelse gis når den som tilgis angrer. Det er ikke noe som må gis pga alderdom. 

Psykopater vil aldri be om unnskyld. Psykopater vil aldri gå i dialog med familiens syndebukk. Dermed hindres all forsoning.Syndebukken må kutte all kontakt bygge seg selv opp ikke la psykopatene nære seg på seg lenger.

 

Anonymkode: 5dc1b...992

[AnonymBruker]

Hei ts, er du og din mor ganske like? Forstår dere verden ganske likt? Du skriver at du er yngst, hvor i søskenflokken er din søster?

Anonymkode: 3a41f...69c

[Grønn Frosk]

Virrum skrev (14 timer siden):

Nå er det sikkert mange forskjellige grunner til at folk kutter kontakten med familie, og noen grunner er mer legitimt enn andre. MEN. Hva skjedde med å snakke sammen?? 

Jeg har selv sett på nært hold hvor vondt en mor kan ha det over at et barn tar avstand, og at noen vil sin egen mor så vondt er vanskelig å forstå. 

Jeg mener man må iallfall snakke grundig sammen først, og prøve å løse problemene på den måten, før man går til det drastiske skrittet å kutte all kontakt. 

Dere som er så forståelsesfulle for at søsteren til trådstarter har kuttet ut moren; Har dere barn selv? Er dere feilfrie foreldre? Ville dere at deres barn skulle snakket om problemene først, eller bare forsvunnet ut av livet deres? Jeg er usikker på om forståelsen hadde vært så stor hvis dere var på andre siden selv... 

Disse er vokst opp med vold. Jeg er også det, og har i mange år slitt med kompleks PTSD i etterkant. Det har tatt lang tid med traumespesialist å bli symptomfri, og jeg vet at jeg kan få symptomene tilbake. Både TS og søsteren har blitt sviktet gjennomgående av de voksne i sin oppvekst. Dersom søsteren har ett enklere liv ved å ikke stadig forholde seg til sin mor, og stadig bli trigget i forhold til sine vonde opplevelser, så er det en overlevelsesstrategi jeg fullt ut skjønner og støtter. Jeg har barn selv. Hadde jeg sviktet mine barn på den måten så hadde det kun vært på meg som voksenperson å reparere. Her virker det ikke som om noen har vært så interessert i å reparere, men hels bare gå videre med livet. 

Sånn fungerer det bare ikke for en del av oss. 

[AnonymBruker]

Ts: Du kan ikke sammenligne ditt følelsesliv med din søster sitt! Ikke alle soldater som kommer hjem fra krig utvikler ptsd! Alle er forskjellige. 

2 personer kan oppleve akkurat den samme tingen og reagere helt ulikt emosjonelt. Kan hende dine problemer pga barndommen din Dukker opp senere i livet ditt.. 

Jeg har en mor som ligner din mor. Innimellom er jeg sååå irritert over hvor veik hun var. Hun hadde ikke ryggrad i forhold til min far!  Jeg har hatet henne. Og jeg har samtidig hatt sympati og omsorg for henne. Heldigvis har hun ikke viket unna for de vanskelige samtalene vi har hatt. Og hun har tatt på seg noe skyld. Hadde hun ikke ville pratet med meg om dette, og innrømmet egne feilsteg hadde jeg gjort som din søster. 

mine søsken derimot ser ingen feil med vår mor. I deres øyne er hun alltid 100% offeret, og alt som har skjedd skal verken prates om eller tenkes på i det hele tatt. 

Anonymkode: 72924...375

[AnonymBruker]

Virrum skrev (59 minutter siden):

Jeg diskuterer i denne tråden i henhold til hva trådstarter spør om, ikke hva du har opplevd eller tillater. 

Det gjør du faktisk ikke. Du trekker inn forhold som ikke har noe å gjøre med oppvekstforholdene til ts. Såkalte normale familieforhold er ikke et tema her og jeg hverken opplever eller tillater noe som helst, bare påpeker at du hadde et usaklig innlegg. 

Anonymkode: 2ccea...42b

[AnonymBruker]

Jeg var så sikker på at du skrev om meg! 

Jeg er et søsken av en søskenflokk på fire. Vokste opp med voldelig far, og i grunnen en ganske snill mor, sånn tilsynelatende. Jeg har minimal kontakt med begge mine foreldre, vi ses til familiebursdager og fint lite annet. 

Mine andre tre søsken skjønner hvorfor jeg tar avstand fra far. Han var virkelig stygg med oss. Alle opplevde min mor som den snille og kjærlige, men jeg opplevde henne som som ustabil. Fra å være kjærlig og omsorgsfull, til å la min far ødelegge meg. Jeg fortalte henne om flere hendelser hun ikke ante om, men hun "trodde ikke på meg" og lot ballen ligge død. 
Jeg syntes alltid synd på mor i oppveksten, da hun måtte bo med far. Men det var jammen ikke synd på henne innså jeg i voksen alder. Hun var voksen og burde tatt ansvar for sine barns ve og vel, for deres liv og fremtidsutsikter. Hun burde nok også tatt ansvar for eget liv, for hun hadde det nok ikke godt, hun heller. 

Jeg synes det er veldig, veldig ok at søsken velger å kutte ut en eller begge foreldre.

 

Anonymkode: 8c6cd...23f

[Snupps66]

Det er faktisk ikke sånn at barna våre skylder oss noe.. Om vi har sviktet de, eller ikke sett de eller ikke gitt de tid eller samtaler, så er det noe vi må stå for. Og ingen av oss foreldrene kan kreve at fortiden bare slettes. Det er derfor vi må gjøre bevisste valg. Og selvsagt klarer ingen av oss det alltid. For Vi vil feile, og skuffe og trå helt feil.

Men det er likevel vårt ansvar å ta tak i.

Og Jeg tror de færreste tar avstand fra mor eller far, eller familie, uten gode grunner. Jeg tror bare ikke alle vet de grunnene. Og derfor synser man litt lett rundt hvorfor..

[AnonymBruker]

Ringer moren deres i det hele tatt til barnet sitt da? For det virker ikke slik. I en relasjon med en slik bakgrunn ser jeg det på som forelderens mulighet til å ta kontakt og barnets valg å kunne avvise. 

Anonymkode: 1dccf...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva om det er motsatt?? Om foreldre ikke gidder å ha noe med barna sine å gjøre etter de har flyttet ut fordi de er slitsomme eller har såret de på noen måte? 
Er det greit? 
Jeg har kranglet mye med mine foreldre, og vi er overhode ikke enig i alt. Slitsomme kan de også være, men de er snille og kjærlige. Hadde aldri i verden kuttet ut mine egne foreldre ❤️ 
Det er ofte ustabile folk som kutter av familiebåndene 

Anonymkode: 94808...828

Høres ut som et litt annet utgangspu kt enn oppveksten til ts og søster

Anonymkode: 604f8...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Man tar ikke avstand fra foreldrene uten grunn. Noen kan man rett og slett ikke snakke med, fordi det aldri har vært en normal kommunikasjon. Det er såret opplevelser man har opplevd gjennom årene som ikke heles når det ikke er mulig å snakke normalt sammen.

Anonymkode: d4b72...df0

Så enig. Og jeg mener søsken som glatt velger å ignorere dette faktum er dårlige foreldre i og med de er så blinde evner de ikke peile seg inn på egne barns følelser. De ønsker å videreføre det dårlige  mønster for de anser det som det eneste rette. Tenker på disse foreldre som veldig skadede individer som umiddelbart  går i forsvar om noen våger  å kritisere  familiekonstellasjonen.

Anonymkode: 5dc1b...992

[AnonymBruker]

7 hours ago, Bacteria said:

Dønn enig. Du formulerte tankene mine også på en veldig bra måte. 
Hvorfor er det så vanskelig for enkelte å ha empati med mora og moras situasjon? Som voksne, tenkende mennesker?

Skjønner at en 14- åring kan tenke som flertallet her, men voksne barn? 
Det klarer jeg ikke å forstå. 

Jeg klarer ikke helt å se relevansen av empati for mor i denne diskusjonen? Ts beskriver sitt forhold og sin søsters ikke forhold til familien. 
 

Selvsagt kan man anta at moren til TS har hatt ett tøft samliv, og bærer på en sorg over at søsteren til Ts ikke vil ha den samme kontakten med henne som hun selv ønsker. At hun enten er svært forvirret, eller bærer en skam, anger, hjelpesløshet. Kanskje det er selvinnsikt og refleksjon der, kanskje hun kun ser på seg selv som ett offer. Men det blir synsing, og det er ikke relevant for ts sin søsters reaksjoner og valg. 
 

Anonymkode: a09a3...5b4

[Virrum]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det gjør du faktisk ikke. Du trekker inn forhold som ikke har noe å gjøre med oppvekstforholdene til ts. Såkalte normale familieforhold er ikke et tema her og jeg hverken opplever eller tillater noe som helst, bare påpeker at du hadde et usaklig innlegg. 

Anonymkode: 2ccea...42b

Usaklig faktisk. Er alle som er uenig med deg usaklig?? Jeg gir herved opp. 😄

[Gjest Trolltussa]

Virrum skrev (4 timer siden):

Jeg er helt skremt over svar her. Og jeg er litt usikker på hvem som mangler gangsyn her. 

Hvis du leser mine svar grundig, så kanskje du evner å forstå.... 

Jeg kan ikke vite hva som foregår innenfor ALLE Norske hjem, og derfor skrev jeg at i noen tilfeller er det mer "legitimt" enn andre og bare kutte kontakten enn andre. ALTSÅ, det betyr at i noen tilfeller har man kanskje ikke annet valg.  Men igjen, jeg VET at noen kutter kontakten uten å ha en traumatisk barndom eller voldelige foreldre osv. De kutter kontakten av saker som kanskje kunne vært løst hvis man satte seg ned å snakket sammen. 

Hvordan VET du dette? Det kan være det ser slik ut fra din side, og kanskje du bare har hørt den ene siden?

Jeg velger å tro at om man kutter kontakten med familien sin så har man en god grunn. Og den grunnen vet man vel best selv. Jeg har selv kuttet kontakt med min mor, og hadde aldri orket og « satt meg ned og snakket om det». Jeg har mine grunner. Andre kan kanskje tenke at min barndom verken var voldelig eller traumatiserende. Så lenge du ikke har gått i mine sko så VET du ingen ting!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Herregud, dere vet jo ikke 1% av historien vår. Hvordan er det innafor å dømme så fort ut ifra et innlegg? Må da gå an å bruke hodet litt når man svarer!

Anonymkode: 20dd7...900

Du reagerer bare fordi du ikke fikk de svarer du ville ha. 

 

Anonymkode: 3e57b...2df

[AnonymBruker]

17 hours ago, Virrum said:

Men da snakker jo du og ditt barn sammen. Det var alt jeg skulle frem til. 

Du sier du har forsøkt å snakke med din mor uten hell. Vel, da har du prøvd. All ære til deg. Da skjønner jeg hvis man går til det skritt og tar avstand. 

Jeg sier ikke at å snakke sammen løser ALT, men i veldig mange tilfeller kan det være vert å prøve. 

Takk for det, og joda, det kan i noen tilfelle gå an å snakke sammen. Men det får være opp til hver enkelt - for det er ikke alle tilfeller der det faktisk er mulig å snakke sammen, og det må respekteres. Det er flere familiemedlemmer jeg ikke kan ha noe som helst med å gjøre, og ihvert fall ikke snakke med dem.

Jeg fortalte at jeg ikke er feilfri forelder men jeg har likevel gjort mitt beste, og jeg har ikke utsatt min datter for omsorgsvikt. Hun sa til meg for en tid siden at hun egentlig er veldig heldig i forhold til mange andre hun kjenner, for hun vet at hun har foreldre som er glade i henne og ønsker henne godt. Jeg tenker det er den kjærligheten som virkelig betyr noe, og som gjør at vi kan ha et godt forhold.

Anonymkode: f2271...108

[Era Vulgaris]

At søsteren din sier hun blir sliten av å snakke med mor, kan jo innebære noe mer enn det de fleste av oss forbinder med det å være sliten. Hun bare forenkler det i samtaler med deg, fordi hun ikke orker å gå dypere inn i saken. Og kanskje fordi hun føler at du heller ikke forstår helt hvorfor hun velger som hun gjør. Hun er lei av å forklare og forsvare seg.

At dere har vokst opp i samme søskenflokk, betyr slettes ikke at alle har lik opplevelse av hvordan oppveksten fortonet seg. Selv om du mener at man må tilgi mennesker kun fordi de blir gamle, betyr heller ikke at din søster ser på det på samme måte. Det kan jo hende at søsteren din synes det er tungt å ha kontakt med mor, både på grunn av mishandlingen, men også det faktum at hun er religiøs. Hvis de har totalt forskjellig syn på både det ene og det andre, og søsteren din i tillegg har store problemer med å tilgi, er det forståelig at hun velger som hun gjør.

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hva om det er motsatt?? Om foreldre ikke gidder å ha noe med barna sine å gjøre etter de har flyttet ut fordi de er slitsomme eller har såret de på noen måte? 
Er det greit? 
Jeg har kranglet mye med mine foreldre, og vi er overhode ikke enig i alt. Slitsomme kan de også være, men de er snille og kjærlige. Hadde aldri i verden kuttet ut mine egne foreldre ❤️ 
Det er ofte ustabile folk som kutter av familiebåndene 

Anonymkode: 94808...828

Du beskriver noe som er helt normale utfordringer i ethvert forhold, og sidestiller dette med hva andre beskriver: vold, omsorgsvikt og - det som er tilfelle for mange av de som bryter med familie - seksuelle overgrep. Det virker som du ikke vil se hvor jævlige foreldre som dessverre fins, eller hvordan det er å være barn av slike. Du om dét, men du bør virkelig holde deg for god til å kalle de barna for "ustabile". Eller kanskje se at de har blitt gjort ustabile av sin oppvekst, og at brutt kontakt er nødvendig for å finne stabilitet og noenlunde sjelefred.

jeg skal ikke gå i detaljer om hva jeg har vært gjennom, men kan fortelle at helsepersonell som kjenner til min historie har gitt meg full støtte i mitt valg om å bryte kontakten med de som skadet meg. Og det var ikke et lett og impulsivt valg i det hele tatt.

Anonymkode: f2271...108

[AnonymBruker]

Din søster blir muligens ikke sliten av å forholde seg til andre mennesker generelt- men av å forholde seg til dere som har så ulik virkelighetsoppfatning  kan hun ikke være spontan og ekte og trygg i seg selv- dere får jo næring av å ta regien. Det ligger mye makt i det usagte. Å befinne seg i et slikt regime gir et skjørt og usikkert kroppsspråk. Hun trenger gode mennesker rundt seg slik at hun blir mer selvhevdende og trygg. Venner som ikke du og din mor kan kontakte eller vite noe om.

Anonymkode: 5dc1b...992

[Virrum]

Trolltussa skrev (1 time siden):

Hvordan VET du dette? Det kan være det ser slik ut fra din side, og kanskje du bare har hørt den ene siden?

Jeg velger å tro at om man kutter kontakten med familien sin så har man en god grunn. Og den grunnen vet man vel best selv. Jeg har selv kuttet kontakt med min mor, og hadde aldri orket og « satt meg ned og snakket om det». Jeg har mine grunner. Andre kan kanskje tenke at min barndom verken var voldelig eller traumatiserende. Så lenge du ikke har gått i mine sko så VET du ingen ting!

Hvordan jeg VET, er såpass privat at jeg velger å avstå å forklare nærmere. Men jeg har opplevd flere sider av dette temaet i veldig nær familie og vennekrets, og sett og følt hvor vondt alle parter har det.  Og er det noe jeg er veldig klar over så er det at en sak har ALLTID to sider, så er kanskje av og til sannheten midt i mellom der et sted.....

[Gjest Trolltussa]

Virrum skrev (50 minutter siden):

Hvordan jeg VET, er såpass privat at jeg velger å avstå å forklare nærmere. Men jeg har opplevd flere sider av dette temaet i veldig nær familie og vennekrets, og sett og følt hvor vondt alle parter har det.  Og er det noe jeg er veldig klar over så er det at en sak har ALLTID to sider, så er kanskje av og til sannheten midt i mellom der et sted.....

Man kan aldri vite andres følelser. Kanskje det så lettvint ut å kutte kontakten for deg. Men det kan du ikke vite!