Syns dere det er OK at dine søsken tar avstand fra foreldrene?

[Virrum]

Trolltussa skrev (40 minutter siden):

Man kan aldri vite andres følelser. Kanskje det så lettvint ut å kutte kontakten for deg. Men det kan du ikke vite!

Og akkurat der har man grunnen til at det NOEN GANGER kan være en ide å snakke sammen..... 

[Gjest Trolltussa]

Virrum skrev (11 minutter siden):

Og akkurat der har man grunnen til at det NOEN GANGER kan være en ide å snakke sammen..... 

Mitt svar var på ditt første innlegg.  Der skriver du at du mener man må snakke grundig sammen før man går til drastiske skritt og kutter kontakten. Nå skriver du noen ganger kan det være en idè å snakke sammen. Det er jeg enig i! 
 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (På 23.10.2021 den 7.28):

Dønn enig. Du formulerte tankene mine også på en veldig bra måte. 
Hvorfor er det så vanskelig for enkelte å ha empati med mora og moras situasjon? Som voksne, tenkende mennesker?

Skjønner at en 14- åring kan tenke som flertallet her, men voksne barn? 
Det klarer jeg ikke å forstå. 

Jeg kutta kontakt med mora mi etter at hun nesten knuste pappa da hun lå med bestekameraten hans og etter skillsmissen valgte hun å bli sammen med drittsekken og giftet seg med ham.

Og pga av delt foreldrerett var det noe jeg måtte akseptere, da jeg endelig fylte 18 så kunne jeg komme meg vekk fra dem begge.

Jeg måtte bite tenna sammen hvis du spurte noen som kjente meg så ville de beskrive meg som rolig og omgjenglig, lærere merket forskjell på meg da jeg bodde hos pappa og da jeg bodde hos mamma og rasshølet.

Jeg var trøttere i timen da jeg var hos mamma fordi bare det å være hos de to krevde mye energi ut av meg, var mest fordi jeg måtte holde inne alt sinne jeg hadde.

Hos pappa slapp jeg å være sint hele tiden og følte hver gang jeg kom til pappa igjen at jeg var letta og grua meg til neste gang jeg måtte bo hos mamma.

Jeg måtte respektere min såkalte stefar selv om jeg var klar over hva han gjorde mot pappa, men da jeg fylte 18 så fortalte jeg han at jeg har hatet ham i over 4 år og at det var tortur å måtte respektere han og orker ikke mer av verken han eller mamma.

En rekke fargerike gloser kom ut av meg for å beskrive han, så sa jeg ha det og stakk til pappa vel vitene om at jeg ikke behøver å bo hos dem noe mer.

Så nei jeg og mamma har ikke kontakt idag lenger snart 15 år siden den samtalen nå.

Pappa vil faktisk at jeg skal snakke med mamma igjen for min egen del, men jeg sa at jeg har ingenting å prate med henne om.

Og nei pappa har aldri sagt ett negativt ord om mamma eller ham, det er bare sånn han er men jeg veit hvor såra han ble av utroskapen og så hvordan det gikk inn på ham.




 

Anonymkode: 7d43c...a60

[AnonymBruker]

Til ts: ❤️

 

Anonymkode: 305e6...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kutta kontakt med mora mi etter at hun nesten knuste pappa da hun lå med bestekameraten hans og etter skillsmissen valgte hun å bli sammen med drittsekken og giftet seg med ham.

Og pga av delt foreldrerett var det noe jeg måtte akseptere, da jeg endelig fylte 18 så kunne jeg komme meg vekk fra dem begge.

Jeg måtte bite tenna sammen hvis du spurte noen som kjente meg så ville de beskrive meg som rolig og omgjenglig, lærere merket forskjell på meg da jeg bodde hos pappa og da jeg bodde hos mamma og rasshølet.

Jeg var trøttere i timen da jeg var hos mamma fordi bare det å være hos de to krevde mye energi ut av meg, var mest fordi jeg måtte holde inne alt sinne jeg hadde.

Hos pappa slapp jeg å være sint hele tiden og følte hver gang jeg kom til pappa igjen at jeg var letta og grua meg til neste gang jeg måtte bo hos mamma.

Jeg måtte respektere min såkalte stefar selv om jeg var klar over hva han gjorde mot pappa, men da jeg fylte 18 så fortalte jeg han at jeg har hatet ham i over 4 år og at det var tortur å måtte respektere han og orker ikke mer av verken han eller mamma.

En rekke fargerike gloser kom ut av meg for å beskrive han, så sa jeg ha det og stakk til pappa vel vitene om at jeg ikke behøver å bo hos dem noe mer.

Så nei jeg og mamma har ikke kontakt idag lenger snart 15 år siden den samtalen nå.

Pappa vil faktisk at jeg skal snakke med mamma igjen for min egen del, men jeg sa at jeg har ingenting å prate med henne om.

Og nei pappa har aldri sagt ett negativt ord om mamma eller ham, det er bare sånn han er men jeg veit hvor såra han ble av utroskapen og så hvordan det gikk inn på ham.




 

Anonymkode: 7d43c...a60

Oi så ille -betrodde han seg til deg eller hadde han noen  andre å snakke med om det? 

Anonymkode: 5dc1b...992

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2021 den 20.27):

Jeg er den yngste av 4 barn. Jeg og mine 2 andre søsken har kontakt med foreldrene våre, men den siste vil ikke ha kontakt med verken mor eller far. Jeg skjønner om hun tar avstand fra min far da han var voldelig, men han begynner å bli gammel nå og vi må tilgi han for det han har gjort. Men er det en ting som irriterer meg GRENSEløst er at min søster ikke orker å ha kontakt med min mor? og min mor har ikke gjort henne noe som helst. Min mor har alltid vært kjærlig, hjelpsom, og gjort mye for oss. Unnskyldningen hennes er at hun blir sliten av å snakke med henne. Er det ikke helt egoistisk grunn til å slutte å ta kontakt med moren sin?

Min mor har i flere år vært lei seg og deprimert over at min søster ikke tar kontakt, og blir utrolig glad dersom hun ringer. Det skal så lite til som å ringe et par ganger i mnd, men det gjør hun heller ikke. Greit, vi alle sliter med vårt i livet, alle kan bli sliten av ditten og datten, men er det noe jeg syns er utrolig egoistisk og respektløst så er det at noen bare slutter å tar kontakt med foreldre som ikke har gjort den personen noe som helst.

Ja, jeg kan også bli sliten av å snakke med min mor fra tid til tid, men en mor er en mor, en mor som aldri har gjort deg noe, og som har gjort alt for deg. Og så fort du blir myndig nok til å flytte driter du i moren din og har såpass mye frimodighet at du bare slutter å tar kontakt og driter i om moren din blir lei seg. 

Anonymkode: 20dd7...900

skjønner henne godt at hun tar avstand fra begge hvis din far var voldelig, ikke alt som kan tilgis

Anonymkode: d12f4...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Oi så ille -betrodde han seg til deg eller hadde han noen  andre å snakke med om det? 

Anonymkode: 5dc1b...992

Nei han og mamma ville spare meg for detaljene jeg fant ut av det fra en tredjepart og det faktumet at hu gifta seg med fyren.

Pappa gikk i terapi men han snakket aldri med meg om det, han ville ikke være den faren som snakket dritt om mora til sønnen sin, han ville at jeg skulle ha en relasjon til mamma men jeg som bestemte meg for å kutte henne ut.

Jeg fant ut av det da ryktene begynte å gå og ble spurt av en kompis som lurte på hvordan det gikk med faren min siden han hadd overhørt faren hans snakke om det, jeg konfronterte mamma med det.

Jeg ble rasene men måtte holde det inne som sagt vise respekt for min nye "stefar" etter at de gifta seg, det tok slutt da jeg var 18 og fortalte ham hva jeg egentlig mente om han, jeg gikk kanskje litt for langt men hadde det holdt det inne så lenge at alt kom ut.

Har gått forbi ham ett par ganger iløpet av årene såvidt han tørr å se meg i øya når han går forbi jeg sier ingenting til ham.

Han veit at jeg hater ham og tror ikke ekteskapet deres var enkelt etter at mamma skjønte at jeg var seriøs når jeg kutta kontakten.





 

Anonymkode: 7d43c...a60

[AnonymBruker]

Jeg har ikke søsken, men hadde jeg hatt det så hadde jeg selvfølgelig respektert deres valg og forventet at de gjorde det samme tilbake. Hadde mest sannsynlig hatt mindre kontakt med mine foreldre om de hadde hatt flere barn som kunne/ ville ta vare på de, men er alene så har valgt å ta det ansvaret. 

Omstendighetene og grunnlaget til å kutte kontakt hadde ikke brydd meg noe særlig. For noen er det alvorlige grunner, mens for andre er det kanskje småting. Valget er uansett opp til den enkelte. Har noen i nærmeste familie hvor søsknene har gjort hvert sitt valg etter en tøff oppvekst, men de har et godt forhold seg i mellom allikevel. 

Anonymkode: 54982...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2021 den 21.02):

Ja, gud, litt vold har da alle bare godt av eller?  

Å være voldelig mot sine egne barn må være noe av det jævligste som finnes her i verden på individuelt nivå, og det er meget merkelig hvis du ikke skjønner det. 

Anonymkode: eaa8b...ca3

Ja, ikke sant.... spesielt i religionens navn....

Anonymkode: b1a30...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2021 den 21.26):

Du mener jeg skal snakke med min narsissistiske mor som har knust meg?

Hva skal jeg snakke med henne om? 

Jeg hadde ALDRI fått en unnskyldning, og om jeg så hadde fått det så hadde det jo ikke forandret noe som helst? Jeg ville fortsatt hatt 5 ulike psykiske diagnoser som følge av oppveksten min?

Det som har skjedd har skjedd, ingen kan unnskyldes for å på djevelsk vis ødelegge barnet sitt over 18 år. Man kan tilgi mye, men ikke systematisk (psykisk) vold.

Snakke sammen..., så søtt at noen har levd så beskyttet at de tror det er løsningen når ting har gått så langt at man kutter ut familiemedlemmer.

Anonymkode: b1ea6...d83

Amen to that 🙌🏽

Anonymkode: 1c848...4d6

[Helene]

Nå har jeg bare lest deler av tråden. Min mor, størst på å manipulere oss barn. Hun sa en ting til en. Noe annet til neste. Vi alle 3 gjennomskuet henne. Dessverre i voksen alder. Før den tid var ting vanskelig. 
 

Men jeg kom til et punkt, tok det opp med søstrene. Det er lov til å være uenig. Vi trenger ikke bli uvenner. Så sa jeg, vi må snakke sammen. Noe vi egentlig aldri hadde gjort. Det fungerte. Det viste seg at begge søstrene tenkte som meg. Vi må snakke sammen. Åpenhet. Noe vi ikke var oppvokst med. Men vi alle ønsket åpenhet. 
 

vi har ikke brydd oss om å parkere vår mor. Hun er for gammel til å skjønne hva hun har gjort. Vi ønsker ikke å ødelegge hennes eldre dager. Gjort er gjort. Ingen kan endre fortiden. Vi kan bare gjøre noe med framtiden.