Stedatter sur fordi vi har fått baby.

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg tenker at det skadelige her er å få en på 14 til å tenke at det er en god løsning å være sjalu på en liten baby som vil vokse opp og bli glad i henne og se opp til henne. Lær henne heller å tenke varmhjertet.

Anonymkode: a5444...d15

Jeg signerer denne. Jeg ville slått hard med på slik oppførsel,  slik at jenta retter blikket boet fra seg selv og mot noen andre. Sånn tankegang som.hun har er forkastelig, og den bør slåes ned på med en gang. Få igang et samarbeid med mor hvor dere diskuterer dette sammen. Hun er veldig som skal få et søsken, så be henne slutt å oppføre seg sånn. Jeg har sett eksemplet på stesøsken i 20 årene som oppfører seg likedan som den jenta her. De har fått seg en skjennepreken av meg . Dårlig oppførsel bør tas ved roten og så mtidig som.mulig.  verden dreier seg ikke om henne, og dess fortere hun lærer det, dess bedre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har gjort det. Har sagt at det nok vil føles småkjipt for henne første året, fordi babyen krever så mye og det er mange begrensninger. Vi har derfor latt far ta henne med ut på ting når hun er her, og jeg har vært hjemme med babyen. Mens de har vært på shopping, restauranter, badeturer og kost seg hver gang har jeg sittet hjemme med baby alene i helger. Så vil ikke si at jeg ikke har gjort det jeg kan her. Sist gang hun kom jobbet far, jeg prøvde ta henne med ut. Barnet liker ikke vogn, så det ble gråtetur. Hun ville ikke ut alene, gav henne bankkortet mitt og sa hun kunne dra på shopping. Nei. Spurte om hun ville hjelpe til litt med baby, nei. Hva mer skal jeg gjøre? Adoptere bort babyen min? Har man ikke lov til å få et barn med den man elsker fordi de fikk barn i en fjern fortid? Min samboer var svært ung og vokste fullstendig fra barnemor. 

Anonymkode: 68020...199

Dette er ikke lett, og jeg kjenner meg igjen. Her er det jeg som er mamma til både tenåringen og babyen, og eldste bor mest hos faren pga venner og fritidsaktiviteter. 
Mannen min jobber også mye borte. Når jeg da er alene med ungene, er det alltid med dårlig samvittighet ovenfor eldste, fordi h*n kjeder seg, og vil ingenting. Jeg har vridd hjernen for å finne på og foreslå aktiviteter som er mulig å gjennomføre med en baby, men svaret er som regel «nei, vet ikke, kjedelig.» 

Tror man bare må innfinne seg med at sånn er det nå, men det varer ikke evig. Tenåringen vil gro ut av «gidder ingenting fasen» og babyen vil vokse til og alt blir lettere. 

Anonymkode: da131...58e

[Carrot]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Og nei, hun er ikke "sur". Hun går igjennom en identitetskrise påført henne av hennes fars skjødesløshet. At han har dårlig samvittighet er sånn sett det minste å forvente.

Anonymkode: bb72d...de1

Jeg kom ikke lengre jeg, kanskje du har utdypet det alt men hvilken krise er det du mener far skjødesløst har påført datteren? 

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (19 minutter siden):

Jeg signerer denne. Jeg ville slått hard med på slik oppførsel,  slik at jenta retter blikket boet fra seg selv og mot noen andre. Sånn tankegang som.hun har er forkastelig, og den bør slåes ned på med en gang. Få igang et samarbeid med mor hvor dere diskuterer dette sammen. Hun er veldig som skal få et søsken, så be henne slutt å oppføre seg sånn. Jeg har sett eksemplet på stesøsken i 20 årene som oppfører seg likedan som den jenta her. De har fått seg en skjennepreken av meg . Dårlig oppførsel bør tas ved roten og så mtidig som.mulig.  verden dreier seg ikke om henne, og dess fortere hun lærer det, dess bedre.

Hvor hardt slår du ned da? Og er det stesøsken i 20-årene eller halvsøsken? Må være helt grusomt å være i 20-årene og skulle få nye halvsøsken, og så liksom bli snakka til fordi man syns dette er pyton. Vet det har ødelagt flere familier. Voksne barn som ikke orker tanken på at pappa har dratt ifra deres mor og begynner å lage nye barn med elskerinna. Selvfølgelig er ingen GLADE for dette, og høyst sannsynlig går disse familieforholdene rett vest.

I TS sitt tilfelle er jo realiteten litt annerledes. Hennes mann har fått barn tidlig, hun har ingen fra før, og de får nå ett sammen. Foreldrene til særkullsbarnet var skilt fra før, så det er ikke snakk om svik eller utroskap. Det viktigste er å ha masse forståelse for hvor trasig dette kan være for 14åringen sånn til å begynne med. 14åringer skjønner hva som skal til for å lage barn, og synes dette er fælt nok å tenke på. I tillegg er visst barnemor manipulerende og snakker ned far overfor datteren. At datteren bare skal "skjerpe seg" og "ta seg sammen" er ikke så sikkert. Tror det er enten eller med folk jeg, noen synes det er en LYKKE med barn uansett, andre er som denne datteren og synes det er fæle greier. Hvis TS og mannen gjør en innsats nå i en tidlig fase, kan man forhåpentligvis stabilisere situasjonen. La henne snakke med skolepsykolog og helsesøster. Hva med en tur til London for far og datter? Kan TS ta med seg datter og noen venninner på noe hyggelig? Kanskje man skal si med rene ord til henne at man skjønenr at det er pinlig og ekkelt i begynnelsen, men at dere vil gjøre alt dere kan for å involvere henne, og at hun er like viktig som babyen?

Anonymkode: 6feb4...bac

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (3 timer siden):

Jeg signerer denne. Jeg ville slått hard med på slik oppførsel,  slik at jenta retter blikket boet fra seg selv og mot noen andre. Sånn tankegang som.hun har er forkastelig, og den bør slåes ned på med en gang. Få igang et samarbeid med mor hvor dere diskuterer dette sammen. Hun er veldig som skal få et søsken, så be henne slutt å oppføre seg sånn. Jeg har sett eksemplet på stesøsken i 20 årene som oppfører seg likedan som den jenta her. De har fått seg en skjennepreken av meg . Dårlig oppførsel bør tas ved roten og så mtidig som.mulig.  verden dreier seg ikke om henne, og dess fortere hun lærer det, dess bedre.

Foreldre som behandler barna sine slik, sitter 20 år senere og lurer på hvorfor barna aldri kontakter dem. Pisk, straff, slå hardt ned på, skjennepreken. Oppskriften på å gjøre vondt verre, både for barnas selvfølelse og trivsel, og for relasjonen mellom barnet og resten av familien. TS, hør for guds skyld ikke på dette. 

Anonymkode: 0236d...131

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Foreldre som behandler barna sine slik, sitter 20 år senere og lurer på hvorfor barna aldri kontakter dem. Pisk, straff, slå hardt ned på, skjennepreken. Oppskriften på å gjøre vondt verre, både for barnas selvfølelse og trivsel, og for relasjonen mellom barnet og resten av familien. TS, hør for guds skyld ikke på dette. 

Anonymkode: 0236d...131

Synes du det er bedre å gjøre som andre her, å forsterke og bekrefte at det er trasig og traumatisk og grusomt å få søsken? 

Hvorfor er det egentlig synd på henne? 

Hvilket svik har skjedd? 

Anonymkode: 24ccc...26c

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor hardt slår du ned da? Og er det stesøsken i 20-årene eller halvsøsken? Må være helt grusomt å være i 20-årene og skulle få nye halvsøsken, og så liksom bli snakka til fordi man syns dette er pyton. Vet det har ødelagt flere familier. Voksne barn som ikke orker tanken på at pappa har dratt ifra deres mor og begynner å lage nye barn med elskerinna. Selvfølgelig er ingen GLADE for dette, og høyst sannsynlig går disse familieforholdene rett vest.

I TS sitt tilfelle er jo realiteten litt annerledes. Hennes mann har fått barn tidlig, hun har ingen fra før, og de får nå ett sammen. Foreldrene til særkullsbarnet var skilt fra før, så det er ikke snakk om svik eller utroskap. Det viktigste er å ha masse forståelse for hvor trasig dette kan være for 14åringen sånn til å begynne med. 14åringer skjønner hva som skal til for å lage barn, og synes dette er fælt nok å tenke på. I tillegg er visst barnemor manipulerende og snakker ned far overfor datteren. At datteren bare skal "skjerpe seg" og "ta seg sammen" er ikke så sikkert. Tror det er enten eller med folk jeg, noen synes det er en LYKKE med barn uansett, andre er som denne datteren og synes det er fæle greier. Hvis TS og mannen gjør en innsats nå i en tidlig fase, kan man forhåpentligvis stabilisere situasjonen. La henne snakke med skolepsykolog og helsesøster. Hva med en tur til London for far og datter? Kan TS ta med seg datter og noen venninner på noe hyggelig? Kanskje man skal si med rene ord til henne at man skjønenr at det er pinlig og ekkelt i begynnelsen, men at dere vil gjøre alt dere kan for å involvere henne, og at hun er like viktig som babyen?

Anonymkode: 6feb4...bac

Helt uenig. Psykolog for å få en lillesøster høres helt horribelt ut for meg.. Jeg hadde bedt henne skjerpe og fortalt henne at det er ei lita søster eller bror hun skaø få. Noe som kan bli en stor velsignelse smerter i livet. Jeg hadde ikke tolerert et ord mer om den saken 

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Foreldre som behandler barna sine slik, sitter 20 år senere og lurer på hvorfor barna aldri kontakter dem. Pisk, straff, slå hardt ned på, skjennepreken. Oppskriften på å gjøre vondt verre, både for barnas selvfølelse og trivsel, og for relasjonen mellom barnet og resten av familien. TS, hør for guds skyld ikke på dette. 

Anonymkode: 0236d...131

Å lære barna hva som er rett og galt er din oppgave som forelder. Derfor forteller dy henne rett ut at det.ikke er greit å behandle en baby på den måten. De følelsene hun har er ikke riktige og hun få hjelp til å innse det. 

[AnonymBruker]

Alle som vil være strenge virker som de er veldig autoritære - med ovenfra og nedholdninger. Hvordan var egen ungdom, var det ingen utfordringer? Kanskje er det ikke det at det får småsøsken som er problemet, det er bare utløsende i en tid med mye følelser. Å få beskjed om å skjerpe seg uten å finne ut hva som ligger bak er svært lite empatisk.   Gravide kvinner og også de som nylig har født og ungdommer, begge grupper har hormoner som sender følelsene ut på berg- og dalbane.  Mange nye mødre med depresjoner og mange ungdommer med tegn til depresjoner. Mange mennesker har heller ikke blitt lært å holde følelser i sjakk, hverken voksne eller barn. Det som for andre ser ut som filleting er for andre det som får begeret til å renne over.   Å bli storesøsken og følelsen av å bli nedvurdert er helt en sånn sak som kan være det. 

Synes rett og slett det er få empatiske folk her med evne til å se flere sider. Selvfølgelig er det vanskelig å være foreldre til en antatt sur tenåring, men man burde vite hvordan man ber om hjelp til å forstå og håndtere det.

Anonymkode: ff9f3...5ed

[Era Vulgaris]

Jon Are skrev (37 minutter siden):

Å lære barna hva som er rett og galt er din oppgave som forelder. Derfor forteller dy henne rett ut at det.ikke er greit å behandle en baby på den måten. De følelsene hun har er ikke riktige og hun få hjelp til å innse det. 

Du er jo helt på villspor. "Følelsene hennes er ikke riktige". Hvordan kan du bestemme hvilke følelser som er riktige og ikke? For en arroganse og uvitenhet du viser her. Du kan umulig ha barn.

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (3 timer siden):

Helt uenig. Psykolog for å få en lillesøster høres helt horribelt ut for meg.. Jeg hadde bedt henne skjerpe og fortalt henne at det er ei lita søster eller bror hun skaø få. Noe som kan bli en stor velsignelse smerter i livet. Jeg hadde ikke tolerert et ord mer om den saken 

Wow, hadde du vært min far hadde jeg vært SÅ ferdig med deg.

Hvordan synes du det hadde vært da, å vært i tjueårene, foreldrene dine går ifra hverandre fordi din far har truffet en dame på din alder. Tilbake sitter din mor, helt knust. Og så skal det lages barn, såklart. Familien skal forholde seg til den struttende maven til fars nye dame, og far SETTER NED FOTEN og SNAKKER TIL de voksne barna han har fra før som synes dette er vanskelig. 

Stoooor glede med nye søsken ja.

Anonymkode: 6feb4...bac

[Gjest Jon Are]

Era Vulgaris skrev (3 timer siden):

Du er jo helt på villspor. "Følelsene hennes er ikke riktige". Hvordan kan du bestemme hvilke følelser som er riktige og ikke? For en arroganse og uvitenhet du viser her. Du kan umulig ha barn.

Følelser er ikke alltid riktige . Det er det første du lærer når du går til psykolog.. i.dette tilfellet er det sjalusi mot en baby. En liten søster eller bror som vil mest sannsynlig berike livet til jenta.  Det er da ens jobb som forelder å forklare jenta dette. Klart det finnes følelser som et riktige og følelser som er feil. I dette tilfellet bør jenta få hjelp til  å innse at hennes følelser ikke er riktige. Hun bør snu tankegangen , og det er her foreldre kommer inn. En skal lære barna sine forskjell på rett og galt het i verden.  Jeg var selv sjalu på min kjekke og flinke storebror som tenåring. Fikk ganske enkelt beskjed om at disse følelsene måtte jeg finne en måte å kvitte meg med. De var feil og  ganger meg ikke. Jeg klarte det ved hjelp av forelesere som forklarte meg det. Vi har et godt og fint forhold og har alltid hatt det takket være at jeg ikke lot slike lite hensiktsmessige gølelser ta overhånd.

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Wow, hadde du vært min far hadde jeg vært SÅ ferdig med deg.

Hvordan synes du det hadde vært da, å vært i tjueårene, foreldrene dine går ifra hverandre fordi din far har truffet en dame på din alder. Tilbake sitter din mor, helt knust. Og så skal det lages barn, såklart. Familien skal forholde seg til den struttende maven til fars nye dame, og far SETTER NED FOTEN og SNAKKER TIL de voksne barna han har fra før som synes dette er vanskelig. 

Stoooor glede med nye søsken ja.

Anonymkode: 6feb4...bac

Ja, Jeg syns en far skal gjøre det uansett fordi babyen har ingen skyld i dette. Voksen problemer som yngre dame og en mor som har blitt forlatt er ikke den nye babyen sin skyld.  Barn i 20 årene er voksen personer som ikke bør la sine følelser gå utover den nye babyen.

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Alle som vil være strenge virker som de er veldig autoritære - med ovenfra og nedholdninger. Hvordan var egen ungdom, var det ingen utfordringer? Kanskje er det ikke det at det får småsøsken som er problemet, det er bare utløsende i en tid med mye følelser. Å få beskjed om å skjerpe seg uten å finne ut hva som ligger bak er svært lite empatisk.   Gravide kvinner og også de som nylig har født og ungdommer, begge grupper har hormoner som sender følelsene ut på berg- og dalbane.  Mange nye mødre med depresjoner og mange ungdommer med tegn til depresjoner. Mange mennesker har heller ikke blitt lært å holde følelser i sjakk, hverken voksne eller barn. Det som for andre ser ut som filleting er for andre det som får begeret til å renne over.   Å bli storesøsken og følelsen av å bli nedvurdert er helt en sånn sak som kan være det. 

Synes rett og slett det er få empatiske folk her med evne til å se flere sider. Selvfølgelig er det vanskelig å være foreldre til en antatt sur tenåring, men man burde vite hvordan man ber om hjelp til å forstå og håndtere det.

Anonymkode: ff9f3...5ed

Jeg synes tenåringen sutrer. 

Da jeg var  10-14 hadde jeg dødsfall i nær familie, rettsak om seksuell vold mot meg fra bioforelder, utviklet en fysisk kronisk sykdom. Det at jeg fikk en ny steforelder og et nytt søsken i perioden var utrolig hyggelig! 

Om "det eneste vonde" denne tenåringen opplever er å ikke være enebarn lenger, synes jeg helt oppriktig ikke synd på henne. 

Selvsagt ville ikke min reaksjon ha vært "lol skjerp deg". Men jeg har null sansen for at mange ser ut til å mene det nærmest er et overgrep og økonomisk ran av tenåringens fremtidige arv å få et barn. 

Selvsagt skal man invitere til å prate om dette, legge til rette for at hun skal føle seg inkludert og elsket. 

Men når man har gjort alt det? Når svarene her og i andre tråder går i kategorien at man bør rett og slett la være å få flere barn? Man må ta hensyn til de barna man har og ikke få flere? 

I en annen tråd var en tenåringsmor gravid, og ble oppfordret til abort for tenåringens skyld. 

Altså? Hva? 

Hvorfor skal vi underbygge denne forestillingen om at et søsken er en uønsket parasitt det er lov å hate bare fordi de blir født? Er det ikke mer tjenlig for alle å prate sammen, og forsøke se på dette søm positivt? 

Jeg regner med ts vil beholde babyen sin. Denne fjortenåringen vil trolig føle seg mer inkludert og oppleve mer fellesskap om hun får hjelp til å akseptere søskenet. (herregud for en absurd ting å si - få hjelp til å akseptere søsken). 

Ingen er tjent med at fjortenåringen fortsetter å skape splid mellom seg selv og søskenet. Altså er ingen tjent med at mange forsterker denne forestillingen om at et nytt søsken er sååååå grusomt. 

Det er forskjell å møte følelser og å akseptere og støtte hva som helst. 

Anonymkode: 24ccc...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes tenåringen sutrer. 

Anonymkode: 24ccc...26c

har ts ord på at tenåringen sutrer.
 

Poenget er at tenåringen trenger aksept for hva hun føler og lære å kontrollere det og akseptere. I prosessen må det dialog til, ikke ordre om å skjerpe seg, de voksne må også lære seg.  Det er ikke bare en side som må ha flere perspektiver å lære å forholde seg til.

 

Anonymkode: ff9f3...5ed

[AnonymBruker]

3 hours ago, Jon Are said:

Følelser er ikke alltid riktige . Det er det første du lærer når du går til psykolog.. i.dette tilfellet er det sjalusi mot en baby. En liten søster eller bror som vil mest sannsynlig berike livet til jenta.  Det er da ens jobb som forelder å forklare jenta dette. Klart det finnes følelser som et riktige og følelser som er feil. I dette tilfellet bør jenta få hjelp til  å innse at hennes følelser ikke er riktige. Hun bør snu tankegangen , og det er her foreldre kommer inn. En skal lære barna sine forskjell på rett og galt het i verden.  Jeg var selv sjalu på min kjekke og flinke storebror som tenåring. Fikk ganske enkelt beskjed om at disse følelsene måtte jeg finne en måte å kvitte meg med. De var feil og  ganger meg ikke. Jeg klarte det ved hjelp av forelesere som forklarte meg det. Vi har et godt og fint forhold og har alltid hatt det takket være at jeg ikke lot slike lite hensiktsmessige gølelser ta overhånd.

For noe tull. Hos psykolog lærer man at følelser ikke er feil. Det er hva man gjør med dem som kan bli feil, altså handlinger.

Etter min erfaring blir følelsene mye lettere å skille fra handling, og avtar fortere, når de blir akseptert. Ts har allerede sendt signaler om at det er akseptabelt å eventuelt ha negative følelser rundt situasjonen med baby. Det er bra. Ingen grunn til å overfokusere på det, men ganske enkelt akseptere det.

Hvis tenåringen sender signaler om at hun ikke vil komme lenger osv så aksepter det. Men fortsett å inviter! Fortsett å ta kontakt! Klarer mannen din det, og du TS (men mannen din er viktigst! Han MÅ fortsette å gi oppmerksomhet og ikke bare som reaksjon på protester men jevnt!) så tror jeg mye er gjort i et medium tidsperspektiv.

Anonymkode: aa04e...e45

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (6 timer siden):

Følelser er ikke alltid riktige . Det er det første du lærer når du går til psykolog.. i.dette tilfellet er det sjalusi mot en baby. En liten søster eller bror som vil mest sannsynlig berike livet til jenta.  Det er da ens jobb som forelder å forklare jenta dette. Klart det finnes følelser som et riktige og følelser som er feil. I dette tilfellet bør jenta få hjelp til  å innse at hennes følelser ikke er riktige. Hun bør snu tankegangen , og det er her foreldre kommer inn. En skal lære barna sine forskjell på rett og galt het i verden.  Jeg var selv sjalu på min kjekke og flinke storebror som tenåring. Fikk ganske enkelt beskjed om at disse følelsene måtte jeg finne en måte å kvitte meg med. De var feil og  ganger meg ikke. Jeg klarte det ved hjelp av forelesere som forklarte meg det. Vi har et godt og fint forhold og har alltid hatt det takket være at jeg ikke lot slike lite hensiktsmessige gølelser ta overhånd.

Du burde tydeligvis lære mer om psykologi. Ingen psykolog ville uttalt at følelser ikke er riktige. Alle følelser er riktige, men følelser kan likevel være ulogiske. Feks en ulogisk følelse vil være frykt i situasjoner som egentlig ikke er farlige. Følelsen for personen er likevel 100% reel.

Alle trenger bli møtt på følelsene sine. Det funker veldig dårlig sette ungdommen på plass dersom grunnen til ungdommens reaksjon kommer pga frykt for å bli forlatt/være mindre viktig/bli tilsidesatt. Det blir den voksnes oppgave trygge ungdommen på at han/hun fortsatt er viktig og verdsatt.

Anonymkode: 463d2...0f2

[Gjest ElMona]

On 10/18/2021 at 3:49 PM, AnonymBruker said:

Lurer på når folk skal forstå at dette med mine og dine barn og bonus meg her og bonus meg der er skadelig for barns psyke. Greit å prøve kjernefamilien en gang, og så skille seg om det ikke fungerer, men hvorfor må man på død og liv leke familie igjen med noen andre? Hvorfor kan ikke folk bare være fornøyde med de barna de har, og ellers holde nye relasjoner på kjærestenivå for perioder med barnefri? Hvorfor må folk absolutt involvere ungene sine i alt dette rotet?

Anonymkode: bb72d...de1

Folk driter i barna og tenker bare på seg selv og sine egoistiske behov. Folk burde holde seg til å få barn med 1 person, og kanskje være littegrann mer kritisk til hvem en velger å faktisk få barn med. Men folk driter i det også. De kan flytte fra vedkomne men barnet må ofte fortsatt ha kontakt.

[AnonymBruker]

Hvis vi ser bort fra overskriften (som er stemor/TS sin påstand) så har vi ikke noe grunnlag for å si at jenta er «sur fordi hun har fått et søsken». Det skolepsykologen sa var at jenta føler seg sviktet av far. Og er det noe rart? Det kan virke som hun har hatt samvær annenhver helg, og forrige gang hun var der så var ikke far engang hjemme, mens jenta måtte være sammen med en stemor som tydeligvis ikke liker henne spesielt godt og gå tur med en illskrikende baby samt forsøkt «kjøpt» ut av huset med et bankkort.

Det virker heller ikke som far har gjort noe som helst på disse fire månedene annet enn å akseptere at hun ikke vil komme. Vel, jeg kan si at ikke ti ville hester hadde holdt meg borte fra mitt barn. Han kunne reist til henne, tatt henne med ut på noe eller kjørt på trening, spist middag hos mor osv. Ikke gitt seg. Og selvsagt sørget for å legge jobbhelger til når hun ikke er der.

TS snakker om at de alltid SNAKKER om at jenta «er inkludert» men det hjelper jo ikke når de ikke viser det i praksis. Og TS, hold deg for god til å skylde på jentas mor. Det kortet er så oppbrukt. Dette dr fars ansvar.

 

Anonymkode: 9529f...146

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvis vi ser bort fra overskriften (som er stemor/TS sin påstand) så har vi ikke noe grunnlag for å si at jenta er «sur fordi hun har fått et søsken». Det skolepsykologen sa var at jenta føler seg sviktet av far. Og er det noe rart? Det kan virke som hun har hatt samvær annenhver helg, og forrige gang hun var der så var ikke far engang hjemme, mens jenta måtte være sammen med en stemor som tydeligvis ikke liker henne spesielt godt og gå tur med en illskrikende baby samt forsøkt «kjøpt» ut av huset med et bankkort.

Det virker heller ikke som far har gjort noe som helst på disse fire månedene annet enn å akseptere at hun ikke vil komme. Vel, jeg kan si at ikke ti ville hester hadde holdt meg borte fra mitt barn. Han kunne reist til henne, tatt henne med ut på noe eller kjørt på trening, spist middag hos mor osv. Ikke gitt seg. Og selvsagt sørget for å legge jobbhelger til når hun ikke er der.

TS snakker om at de alltid SNAKKER om at jenta «er inkludert» men det hjelper jo ikke når de ikke viser det i praksis. Og TS, hold deg for god til å skylde på jentas mor. Det kortet er så oppbrukt. Dette dr fars ansvar.

 

Anonymkode: 9529f...146

Helt enig i det meste du sier. Bortsett fra det med at stemor ikke liker henne særlig godt. Det virker ikke slik på meg. 

Jeg har også spurt i tråden hva de har gjort disse fire mnd for å inkludere jenta. Men TS svarer ikke på det. Hun innser vel at de ikke har gjort en dritt og feilet. Det hjelper ikke å snakke om inkludering. Man må vise det. Som forelder hadde jeg heller ikke orket å ha det sånn og ikke akseptert null samvær. Hadde gjort alt i min makt for å reparere relasjonen og få jenta hjem igjen! 

Anonymkode: be487...2b1