Stedatter sur fordi vi har fått baby.

[Jadzia]

Jeg var enebarn fram til jeg var 14. mammas nye mann hadde flere barn fra før, men de var eldre enn meg, så de var ikke her på helgebesøk osv. da mamma ble gravid, så klikka jeg. Jeg hatet ungen fra første sekund jeg fikk vite om den. Jeg ble så oppslukt i sjalusi og redsel. Jeg var redd for å bli tilsidesatt. Redd for at mamma nå skulle være mer knyttet til babyen fordi det var DEMS barn. Redd for alt egentlig. 
 

jeg ville ikke hilse på babyen, ikke se på den engang. Den bråkte og skrek døgnet rundt og samme hva jeg prøvde å få oppmerksomheten til mamma på, så ble jeg avvist med at babyen trengte ditt og datt. Jeg måtte forstå osv. det ødela meg fullstendig! I voksen alder har jeg et godt forhold til henne, men jeg flyttet ut så fort jeg kunne for å komme vekk fra den ekle ungen som ødela livet mitt. Når jeg tenker tilbake, er det vondt å se hvor lite jeg ble sett og forstått den gangen. Og hvor mye det ødela. 
 

kanskje du kan prøve å snakke med henne, eller eventuelt helsesykepleier på skolen. Fortelle hvordan du føler det og at du savner henne. At hun aldri blir tilsidesatt eller glemt. Det er ikke sikkert hun vil høre med en gang, men jeg tror det sakte men sikkert vil synke inn når hun ser at dere mener det. Inviter henne med på ting, vis henne at hun har sin plass. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Brunello said:

Sier seg vel selv. I stedet for en aktiv bestefar ender man opp med en sliten småbarnsfar.

Tipper fjortenåringen ikke tenker på egne barn i umiddelbar fremtid. 

Mener du oppriktig at to mennesker som ønsker et barn sammen skal droppe det, fordi fjortenåringen vil foretrekke å ha dem opplagte til egne barn i fremtiden? 

Anonymkode: 24ccc...26c

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tipper fjortenåringen ikke tenker på egne barn i umiddelbar fremtid. 

Mener du oppriktig at to mennesker som ønsker et barn sammen skal droppe det, fordi fjortenåringen vil foretrekke å ha dem opplagte til egne barn i fremtiden? 

Anonymkode: 24ccc...26c

Man må tenke på forholdet til de barna man allerede har. Er det verdt å ødelegge det fordi man vil ha et barn til med en annen partner. Et forhold det for øvrig er godt over 50% sannsynlighet for st ikke holder.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (3 minutter siden):

Man må tenke på forholdet til de barna man allerede har. Er det verdt å ødelegge det fordi man vil ha et barn til med en annen partner. Et forhold det for øvrig er godt over 50% sannsynlighet for st ikke holder.

TS her. Jeg opplever at min samboer er veldig veldig dedikert til å la dette barnet vokse opp med begge foreldrene. Han har meget dårlig samvittighet for at han dro fra barnemor og datteren, han ble i forholdet lenger enn han ønsket for barnet. Til slutt var det så mye spenning mellom han og barnemor at det var bedre for barnet at de skilte lag. Mor tok dette svært dårlig og manipulerte jenta kraftig med at far stakk fra dem og ikke brydde seg om dem. Dette har nok satt seg veldig fast i jenta, da mor har sagt dette gjennom flere år. Jeg opplever derimot at min samboer er svært til stede for datteren og har vært det de fire årene jeg har kjent han. Hun er velkommen når som helst. Bare å låse seg inn her, hun har egen nøkkel. Kan komme når hun vil. Hun har rom her. Alle utenlandsturer har hun blitt invitert med på, men mor sier hun er for liten til å reise uten mamma med. Så mor lar henne ikke få dra.

Min samboer har sagt at om jeg og han skulle ende opp med å miste følelser for hverandre, så har han bedt om at barnet vårt uansett får vokse opp med to foreldre rundt seg. Han har selvsagt mye dårlig samvittighet for at datteren må sitte hos psykolog i skoletiden og prate om familiesituasjonen, fremfor å være fokusert på venner og fag.

Ja det er kjempetrist. Merker jeg blir uggen selv. Hun er jo uskyldig i dette. Men hun har jo fått et søsken, og er like mye del av denne familien som h*n, det har vi gjort helt klart. Når vi planlegger ting her blir hun alltid nevnt som en person som skal være med. Det er hun som trekker seg unna. Hun har jo et halvsøsken på morsiden som er eldre, som hun har en veldig god relasjon med. Så det er ikke en ukjent tilværelse å ha halvsøsken. Når hennes eldre halvsøsken har betydd så mye for henne, håpet jeg hun kunne se at hun kanskje kan bety noe for sitt yngre nye søsken.

Anonymkode: 68020...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tipper fjortenåringen ikke tenker på egne barn i umiddelbar fremtid. 

Mener du oppriktig at to mennesker som ønsker et barn sammen skal droppe det, fordi fjortenåringen vil foretrekke å ha dem opplagte til egne barn i fremtiden? 

Anonymkode: 24ccc...26c

Lol!!!

Anonymkode: 68020...199

[AnonymBruker]

Jeg tror at for noen så vil det å få et halvsøsken i tenårene føles litt som en livskrise. Hun er i en sårbar alder og far og du får seg nå sin «egen familie» hvor det nå er hun som er utenfor og ikke du (på en måte). 

Anonymkode: 4bc5f...8a8

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Brunello said:

Man må tenke på forholdet til de barna man allerede har. Er det verdt å ødelegge det fordi man vil ha et barn til med en annen partner. Et forhold det for øvrig er godt over 50% sannsynlighet for st ikke holder.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor forholdet skal bli ødelagt av å få et søsken. 

Synes det er en rar holdning. Å se pø nye søsken som parasitter som ødelegger, istedet for som et søsken. 

Glad jeg valgte å se på mine nye (halv)søsken som søsken. De er en stor glede i livet mitt, og vi har daglig god kontakt selv nå som alle er voksne og etablerte. 

Jeg er SVÆRT glad for at de voksne rundt meg ikke lot være å få flere barn fordi det liksom kunne ha blitt vanskelig for meg. 

Anonymkode: 24ccc...26c

[Rullerusk]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Min stedatter på snart 14 år vil ikke lenger komme til meg og faren sin pga vi har fått en baby. Relasjonen mellom meg og henne har vært bra tidligere, veldig bra.Nå har hun oppsøkt skolepsykolog og fortalt at hun føler seg sviktet av far. Til tross for at foreldrene skilte lag da hun var 5-6 år gammel. Far fikk telefon fra skolepsykolog om dette.

Hun har ikke vært her på snart 4 måneder. Er dette en naturlig reaksjon? Jeg har følt at dette blir i meste laget, litt overdramatisk. Jeg hadde forstått det mer hvis hun og jeg ikke hadde noe god relasjon.

Jeg opplever at det er mye sjalusi involvert. All fokus er ikke på henne mer. Far sier til meg at han har dårlig samvittighet. Men det er jo ganske mange år siden foreldrene skilte lag. Hun har alltid vært velkommen her og blitt tatt godt vare på. Kanskje litt for godt, virker som hun reagerer på at hennes mindre søsken også må prioriteres litt.Jeg vet ikke. Jeg tror jeg spør om noen har vært i lignende situasjon og hva dere gjorde? 

Anonymkode: 68020...199

At du bruker ordet sur i overskriften gir meg en mistanke om at 14-åringen er like moden som deg oppi alt dette. Du bagatelliserer følelsene hennes før du har forklart situasjonen. 
 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg skjønner ikke helt hvorfor forholdet skal bli ødelagt av å få et søsken. 

Synes det er en rar holdning. Å se pø nye søsken som parasitter som ødelegger, istedet for som et søsken. 

Glad jeg valgte å se på mine nye (halv)søsken som søsken. De er en stor glede i livet mitt, og vi har daglig god kontakt selv nå som alle er voksne og etablerte. 

Jeg er SVÆRT glad for at de voksne rundt meg ikke lot være å få flere barn fordi det liksom kunne ha blitt vanskelig for meg. 

Anonymkode: 24ccc...26c

Det er ikke gitt at det går galt, men det er stor sjanse for det. Spesielt der det dreier seg om stor aldersforskjell mellom forelderen og ny partner. Da kombinerer man ofte nytt uønsket søsken og en steforeldre som posisjonerer seg for at mest mulig av verdier skal gå til henne (eller han) når det blir et arveoppgjør.

[AnonymBruker]

Jadzia skrev (1 time siden):

Jeg var enebarn fram til jeg var 14. mammas nye mann hadde flere barn fra før, men de var eldre enn meg, så de var ikke her på helgebesøk osv. da mamma ble gravid, så klikka jeg. Jeg hatet ungen fra første sekund jeg fikk vite om den. Jeg ble så oppslukt i sjalusi og redsel. Jeg var redd for å bli tilsidesatt. Redd for at mamma nå skulle være mer knyttet til babyen fordi det var DEMS barn. Redd for alt egentlig. 
 

jeg ville ikke hilse på babyen, ikke se på den engang. Den bråkte og skrek døgnet rundt og samme hva jeg prøvde å få oppmerksomheten til mamma på, så ble jeg avvist med at babyen trengte ditt og datt. Jeg måtte forstå osv. det ødela meg fullstendig! I voksen alder har jeg et godt forhold til henne, men jeg flyttet ut så fort jeg kunne for å komme vekk fra den ekle ungen som ødela livet mitt. Når jeg tenker tilbake, er det vondt å se hvor lite jeg ble sett og forstått den gangen. Og hvor mye det ødela. 
 

kanskje du kan prøve å snakke med henne, eller eventuelt helsesykepleier på skolen. Fortelle hvordan du føler det og at du savner henne. At hun aldri blir tilsidesatt eller glemt. Det er ikke sikkert hun vil høre med en gang, men jeg tror det sakte men sikkert vil synke inn når hun ser at dere mener det. Inviter henne med på ting, vis henne at hun har sin plass. 

Burde ikke faren gjøre alt det der? Faren som har latt henne holde seg unna i fire måneder? Er det ikke hakket viktigere hva han føler og gidder gjøre? 

Anonymkode: fee57...f86

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske normalt. Mamma spontanaborterte da jeg var 12 år, og jeg husker jeg var skikkelig glad for det 👀 Ville ikke ha et kryp av et småsøsken. Søsteren min på 10 ville heller ikke det. 

Har litt dårlig samvittighet for det nå, stakkars mamma 😶 Men ingen VIL vel ha et søsken som er så mye yngre, langt mindre et halvsøsken?

Anonymkode: 5ddca...6d2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Brunello said:

Det er ikke gitt at det går galt, men det er stor sjanse for det. Spesielt der det dreier seg om stor aldersforskjell mellom forelderen og ny partner. Da kombinerer man ofte nytt uønsket søsken og en steforeldre som posisjonerer seg for at mest mulig av verdier skal gå til henne (eller han) når det blir et arveoppgjør.

Ikke alle nye søsken er uønsket. Trist at du må ordlegge deg på en måte som normaliserer å se på barn som uønsket. 

Hvor i sine innlegg har ts sagt hun er en ond og grådig stemor som ønsker å gjøre fjortenåringen arveløs?

Med mindre du kan vise til det spør jeg igjen - hvorfor er det så traumatisk å få et søsken? 

Anonymkode: 24ccc...26c

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke alle nye søsken er uønsket. Trist at du må ordlegge deg på en måte som normaliserer å se på barn som uønsket. 

Hvor i sine innlegg har ts sagt hun er en ond og grådig stemor som ønsker å gjøre fjortenåringen arveløs?

Med mindre du kan vise til det spør jeg igjen - hvorfor er det så traumatisk å få et søsken? 

Anonymkode: 24ccc...26c

Jeg snakker på generell basis, ikke ts eksempel konkret. 
Nei, ikke alle  søsken som er mye yngre er uønsket. Men de fleste er ikke spesielt ønsket. Får du et søsken når du er i slutten sv tenårene vil det aldri bli samme søskenforhold som med de du vokser opp sammen med. I beste fall blir man en slags tante/onkel-figur i barnets oppvekst. I mange tilfeller blir de nye barna bare forstyrrelser.
I tillegg er det altså massevis av konflikter senere mellom nye partnere og deres barn og de eldre barna.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg opplever at det er mye sjalusi involvert. All fokus er ikke på henne mer. Far sier til meg at han har dårlig samvittighet. Men det er jo ganske mange år siden foreldrene skilte lag. Hun har alltid vært velkommen her og blitt tatt godt vare på. Kanskje litt for godt, virker som hun reagerer på at hennes mindre søsken også må prioriteres litt.Jeg vet ikke. Jeg tror jeg spør om noen har vært i lignende situasjon og hva dere gjorde? 
 

Ja det er kjempetrist. Merker jeg blir uggen selv. Hun er jo uskyldig i dette. Men hun har jo fått et søsken, og er like mye del av denne familien som h*n, det har vi gjort helt klart. Når vi planlegger ting her blir hun alltid nevnt som en person som skal være med. Det er hun som trekker seg unna. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Anonymkode: 68020...199

Du virker umoden og lite forståelsesfull for en hormonell 14 åring som har opplevd foreldres samlivsbrudd.  Selvfølgelig reagerer hun på at nytt søsken skal prioriteres.  Hun reagerer med å trekke deg unna, du reagerer i innlegg med å skylde på babyen for at dere ikke kan finne på noe og gir henne bankkort for å klare seg selv med shopping.  Tull det med tur og skrikebaby, skal den lille alltid skrike når den blir større og du blir hjemne? Du skryter over alt dere inviterer med på, hvor mye har 14-åringen vært med på å planlegge?   Alt du skriver synes jeg viser at dere nok kanskje uten å tenke på det skyver 14-åringen bort, hun merker jo alt man er redd for når man får småsøsken.  Du dkriver nemlig baby OGSÅ må prioriteres. Hun har ikke vært der på lenge, hva slags prioritering er det. 

Anonymkode: ff9f3...5ed

[AnonymBruker]

Jenta  føler seg skjøvet utover sidelinja, den nye ungen får en mor og far som bor sammen, det gjør ikke 14 åringen.
 

Har moren nye unger  føler hun det kanskje slik hos henne også?

Anonymkode: f5c44...2a3

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 time siden):

Sier seg vel selv. I stedet for en aktiv bestefar ender man opp med en sliten småbarnsfar.

Det er ikke nødvendigvis noe problem. Jeg har selv 8 søsken. 4 helsøsken og 1 halvsøsken som er i alderen 26-33 nå. Så har jeg 2 søsken i tenårene som er 2-3 år eldre en mine eldste barn. Og minste søskenet mitt er 6 mnd, i tillegg har min fars nye kone 3 små barn. Min yngste er 1,5 år. Jeg er tante til 3 barn under 3 år. Sånn bortsett fra at det blir veldig mange småbarn i selskaper for tida er det egentlig ikke noe problem. Naturligvis har jeg ikke samme forholdet til mine eldre søsken og yngre søsken siden vi ikke er oppvokst sammen. Mine yngre søsken er jo vokst opp med voksne storesøsken som har tatt dem med på reiser, konserter osv. 
 

Eneste jeg synes er litt vanskelig med den siste babyen er at barnet muligens kan miste faren sin tidlig, men samtid har barnet nok av familie som bryr seg og er der. Og ingen vet uansett når en dør, teoretisk sett kan jeg dø imorgen. Og ungene mine mister moren sin. Selv om jeg ikke er så gammel enda. Jeg tror nok mye handler om hvordan en håndterer situasjonen egentlig. 
 

Jeg har selv slitt med mine eldste barn i forhold til yngste, årsaken er at faren sa at jeg ikke ville ha de andre mer når den nye kom. Så når jeg til tider måtte prioritere babyen ble det liksom sant det som var sagt, men det gikk seg til med mange samtaler og inkludering. Nå er stort sett det første de spør om yngste barnet, om det har lært noe nytt osv. 

 

Anonymkode: 463d2...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, om han fikk første som 18-åring er han nå 32! Skikkelig bestefaralder!

Anonymkode: 7ea24...660

Lær deg å lese, jeg sa ikke at han var i bestefaralder. Jeg sa at han er nærmere bestefar enn far når han har en 14 åring fra før av. Hvis 14 åringen får barn som 18 åring så er han bestefar og småbarnsfar samtidig. Det er sånn man burde tenke over når man får det første barnet. Ikke bare hoppe rundt å lage kull nr 2 og 3 og unnskylde seg med at de første ungene er voksne. Slik som folk holder på med å få barn med både den ene og den andre så ender vi vel opp med kraftig innavl etterhvert!

Anonymkode: 58c09...ade

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her. Jeg opplever at min samboer er veldig veldig dedikert til å la dette barnet vokse opp med begge foreldrene. Han har meget dårlig samvittighet for at han dro fra barnemor og datteren, han ble i forholdet lenger enn han ønsket for barnet. Til slutt var det så mye spenning mellom han og barnemor at det var bedre for barnet at de skilte lag. Mor tok dette svært dårlig og manipulerte jenta kraftig med at far stakk fra dem og ikke brydde seg om dem. Dette har nok satt seg veldig fast i jenta, da mor har sagt dette gjennom flere år. Jeg opplever derimot at min samboer er svært til stede for datteren og har vært det de fire årene jeg har kjent han. Hun er velkommen når som helst. Bare å låse seg inn her, hun har egen nøkkel. Kan komme når hun vil. Hun har rom her. Alle utenlandsturer har hun blitt invitert med på, men mor sier hun er for liten til å reise uten mamma med. Så mor lar henne ikke få dra.

Min samboer har sagt at om jeg og han skulle ende opp med å miste følelser for hverandre, så har han bedt om at barnet vårt uansett får vokse opp med to foreldre rundt seg. Han har selvsagt mye dårlig samvittighet for at datteren må sitte hos psykolog i skoletiden og prate om familiesituasjonen, fremfor å være fokusert på venner og fag.

Ja det er kjempetrist. Merker jeg blir uggen selv. Hun er jo uskyldig i dette. Men hun har jo fått et søsken, og er like mye del av denne familien som h*n, det har vi gjort helt klart. Når vi planlegger ting her blir hun alltid nevnt som en person som skal være med. Det er hun som trekker seg unna. Hun har jo et halvsøsken på morsiden som er eldre, som hun har en veldig god relasjon med. Så det er ikke en ukjent tilværelse å ha halvsøsken. Når hennes eldre halvsøsken har betydd så mye for henne, håpet jeg hun kunne se at hun kanskje kan bety noe for sitt yngre nye søsken.

Anonymkode: 68020...199

Det kan høres ut som moren er problemet her, altså at det sitter i enda den delen med at faren forlot henne (og mora). Moren nekter henne reise med dere på ferie, og spørs jo hvem som får skylden for at hun ikke får være med da. 

Så kommer det en ny baby til verden, og kan godt hende at hun er redd for å bli forlatt. At faren blir mer glad i den nye babyen. Om han ikke har gjort noe med at hun har trukket seg vekk kan det være hun ser på det som tegn på at han ikke bryr seg, om hun er på besøk kan hun nok fort føle seg mindre prioritert sia babyer krever ganske mye. Så eneste han kan gjøre er å fortsette trygge henne igjen og igjen på at hun fortsatt er like viktig. 

 

Anonymkode: 463d2...0f2

[AnonymBruker]

1 hour ago, Brunello said:

Jeg snakker på generell basis, ikke ts eksempel konkret. 
Nei, ikke alle  søsken som er mye yngre er uønsket. Men de fleste er ikke spesielt ønsket. Får du et søsken når du er i slutten sv tenårene vil det aldri bli samme søskenforhold som med de du vokser opp sammen med. I beste fall blir man en slags tante/onkel-figur i barnets oppvekst. I mange tilfeller blir de nye barna bare forstyrrelser.
I tillegg er det altså massevis av konflikter senere mellom nye partnere og deres barn og de eldre barna.

Hvordan tenker du at dine generelle betraktninger om at eldre tenåringer ikke liker søsken er relevant for TS situasjon med en fjortenåring? 

For meg virker det som ts gir mye for å glatte over konflikt hun ikke har skapt. Hvordan tenker du det hjelper henne at du påpeker at andre har konflikt? 

Har du et råd til henne, annet enn å råde henne til å ikke få barnet sitt fordi du mener det er så belastende for eldre søsken å ikke være enebarn mer? 

Anonymkode: 24ccc...26c

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva dere har gjort i disse fire månedene av tiltak for å inkludere henne og forsikre henne om at hun er like verdifull og ønsket som før? Har dere bare latt henne bestemme at hun ikke vil ha noen kontakt og samvær? Det er dere som er voksne og må ta grep. 

Anonymkode: be487...2b1