Kona mi skal dø

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke å være ufølsom men du/dere er på en måte heldige. 

Dere får tatt farvel, det er det ikke alle som får noe vår familie har kjent på de siste månedene. 

 

Anonymkode: 1b155...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3/5/2022 den 10.07):

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

Hun trenger jo hjelp utenfra. Det trenger ikke å være slik at du skal stelle og pleie henne etter hvert  om dere selv ikke ønsker dette. Ring pårørende-telefonen for kreft. De har trolig møtt alt du vil møte på av problemstillinger fremover, og kan guide deg videre i fht hva du burde gjøre. Hun må tross alt prøve å ivareta egen hygiene, enten selv eller ved hjelp av andre. 

Anonymkode: da35c...589

[Smeltemann]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2022 den 10.07):

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

Det er bare å stå i det 😥😥

Jeg mistet selv kona mi for 14 dager siden, hun har blitt sykere og sykere for hver dag som gikk siden jul, hun ble sendt på sykehuset snakket daglig med henne på tlf og hun ble bedre for hver dag,  men en natt ringte de og så at jeg måtte komme,hun ble lagt på respirator,lå der i nesten to uker før det ikke var noe annet valg eller å slå den av 😥😥😥😥😥😥😥😥.

Det jeg mener med dette er at vær sammen med kona de og ikke bry deg om det er litt lukt når det kommer noen,hun er sliten og klar. Lev hver dag med henne som om det er den siste. Snakk med henne om hvordan hun vil at fremtiden skal være. Vi snakket om alt den siste tiden hun var hjemme.  

Jeg sender deg de beste ønsker og tenker på hvordan du har det som er midt oppe i en sånn trasig situasjon❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3/5/2022 den 10.07):

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

Hmmm - her vil jeg, som er den alvorlig syke, og har vært på institusjon i forholdsvis ung alder, i over ett år, anbefale noen dere kan snakke med sammen. Jeg er tilbake hjemme nå, etter tilrettelagt, pga lammelser fra livet og ned. Å opprettholde hygienen, som før, med daglig dusjing, osv. er helt uoverkommelig, og man må bare innfinne seg med det. Tvinger meg selv til dusj én gang i uka nå, og prøver så godt jeg kan å klare andre små gjøremål. Det ligger jo også i bakhodet at 'hva er vitsen', dette går jo bare én vei uansett, men for eget velbefinnende tvinger jeg meg. Besøk ønsker jeg overhodet ikke i en slik situasjon, sårbar som man er, i en kropp som er totalt fremmed. Jeg har også tilbudt mannen å gå fra hverandre, for livet er ikke for noen av oss lenger, spesielt ikke for han som er 'frisk som en fisk'. Snakk sammen med kyndige mennesker, er mitt råd.

Anonymkode: 4c7da...2ca

[AnonymBruker]

Håper denne tråden er reell, hvis ikke er det forkastelig og tragisk. Mye man glemmer i en eksistensiell krise, men man får da varsler på tilbakemeldinger. Skjønner at det er mye å stå i, men dette er da vel din, og din kones absolutte hverdag? Skjønner lite av innspillene her; og hvis det er en reell situasjon, finnes det mange gode kanaler å henvende seg til, som faktisk har en hjelpende hånd på alle måter.

Anonymkode: 4c7da...2ca

[Sweetheaven]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2021 den 11.10):

Hvordan skal man klare å holde motet oppe når livet raser sammen foran øynene våre?

Jeg ser at hun blir dårligere og dårligere, og samtidig kan jeg glemme det i perioder. Når hun sitter stille i sofaen er hun jo seg selv. Kroppen begynner å svikte henne, men sjelen hennes er der. Hun orker stadig mindre. Ting vi planlegger kan ikke gjennomføres. Da snakker jeg ikke om store, svære greier, men en helgetur på hytta bare oss to eller små bursdagsselskaper og sammenkomster. 

Jeg vil så gjerne gjøre noe for henne, men hva kan det være når selv å gå til og fra bilen i perioder blir uoverkommelig?

Hvis ting skjer like fort det neste året som det har gjort i året som har vært, er jeg mest sannsynlig enkemann lenge før jeg fyller 40 år.

Jeg er bekymret for at tiden nå går mye til forhåndssorg. Jeg klarer ikke å gråte, men jeg føler meg tom og trist og 100 år gammel. Jeg skulle mest ønske at jeg bare kunne blitt med henne dit hun skal. Men det kan jeg ikke, jeg vet det, og jeg skal ikke det.

Det er ikke en mulighet å jobbe mindre, vi er avhengig av inntekten min. Og jeg tror jeg knekker sammen når det unevnelige skjer, da kan jeg ikke allerede ha brukt opp rettighetene mine ift NAV, det er da jeg trenger det. Sykemelder jeg meg nå, bruker jeg opp tiden. Og sorg er ikke grunnlag for AAP. Salg av verdier må til for sosialhjelp, og ikke for å fornærme noen, men jeg er ikke en sosialhjelpsklient. Så vær så snill å forstå at det ikke bare er å ta seg fri fra jobb. Mister jeg alt jeg har i tillegg til hennes, DA orker jeg ikke mer. På ordentlig.

Jeg føler at jeg bærer to sorger samtidig. Sorgen for hennes skyld, og sorgen for alt som ikke ble som det skulle for oss og for meg. Noen ganger tåler jeg å høre at dette ikke handler om meg. Ikke alltid. Fordi i mitt liv skulle det jo være jeg som var hovedrollen. Selvfølgelig sammen med ledsager og alt det der. Men jeg sørger nok litt over at jeg har fått en statistrolle i livet mitt. Jobbe, holde i orden hus, hjem og passe på henne, og når det er ferdig, er dagen slutt og jeg sovner på sofaen. Reprise neste dag. Ta igjen det jeg ikke rakk av plikter i helga.

Dere som har vært der jeg er nå, hva gjorde dere? Hvordan balanserte dere innholdet i livet? Og er det noe dere skulle gjort annerledes?

Hvis noen orket å lese helt ned til hit, takk for tålmodigheten.

Anonymkode: f4535...f8e

 

AnonymBruker skrev (På 5.3.2022 den 10.07):

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

Hei TS.

Utrolig vondt å høre hvordan du har det og at din kone er alvorlig syk💔

Har du prøvd å snakke med koordinatoren i kommunen om hva slags muligheter dere har? Du skriver at din kone har oppfølging fra spesialisthelsetjenesten, har dere snakket med en sosionom der?  Sosionomen kan hjelpe med det økonomiske, dine og hennes rettigheter, i tillegg kan du søke Kreftforeningen om økonomisk støtte. Kanskje kan du gå ned i stillingsprosent?

(https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/okonomi/)

Spesialisthelsetjenesten eller fastlege kan sende en melding til kommunen slik at dere får bistand i hjemmet, etterhvert vil din kone være avhengig av en del medikamenter som må håndteres av noen. Det samme med personlig hygiene. Selv om hun ikke ønsker det kan det være greit å ta en samtale med henne om at det er nødvendig for at ikke ansvaret skal falle på deg. Det blir nok tøft for deg fremover  og da trenger du også hjelp. Kan hjemmesykehus være noe?

Nå vet jeg ikke hvilket sykehus dere hører til, men i Trondheim finnes blant annet vardesenteret som er en fin plass å møte andre i samme situasjon, kanskje det er en mulighet der dere bor også? 

Har dere fått skrevet en fremtidsfullmakt sammen? Når man mister en ektefelle blir det mye å rydde opp økonomisk, og har man ikke en fremtidsfullmakt blir alle økonomiske midler låst i lang tid. Huslån, billån og regninger blir vanskelig å håndtere, men en fremtidsfullmakt vil gjøre at du som ektemann fungerer som en verge for henne og disponerer deres midler i etterkant. 

(https://www.statsforvalteren.no/nb/portal/Vergemal/fremtidsfullmakt/)

Jeg vet ikke om dette er noe som hjelper å høre, men å fokusere på det praktiske rundt det som kommer, kan være en avledning til å få tankene på noe annet samtidig som man kan prøve å få kontroll på noe slik at man ikke føler seg helt fortapt. Det blir en tung tid, og da kan det være greit å slippe å krangle med offentlige etater om slike ting.  

Ellers så vil jeg dele denne du kan lese i litt når du har kapasitet, som forteller om deres rettigheter:

Rettigheter pasienter og pårørende

Sender deg gode tanker ❤️

Endret 11. april 2022 av Sweetheaven
Link manglet

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (1 time siden):

Det er bare å stå i det 😥😥

Jeg mistet selv kona mi for 14 dager siden, hun har blitt sykere og sykere for hver dag som gikk siden jul, hun ble sendt på sykehuset snakket daglig med henne på tlf og hun ble bedre for hver dag,  men en natt ringte de og så at jeg måtte komme,hun ble lagt på respirator,lå der i nesten to uker før det ikke var noe annet valg eller å slå den av 😥😥😥😥😥😥😥😥.

Det jeg mener med dette er at vær sammen med kona de og ikke bry deg om det er litt lukt når det kommer noen,hun er sliten og klar. Lev hver dag med henne som om det er den siste. Snakk med henne om hvordan hun vil at fremtiden skal være. Vi snakket om alt den siste tiden hun var hjemme.  

Jeg sender deg de beste ønsker og tenker på hvordan du har det som er midt oppe i en sånn trasig situasjon❤

❤

Anonymkode: fcba9...35a

[Curiousine]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Det er helt greit å synes jævlig synd i deg selv❤️ det er en så utrolig urettferdig sykdom 

[AnonymBruker]

Sweetheaven skrev (19 minutter siden):

 

Hei TS.

Utrolig vondt å høre hvordan du har det og at din kone er alvorlig syk💔

Har du prøvd å snakke med koordinatoren i kommunen om hva slags muligheter dere har? Du skriver at din kone har oppfølging fra spesialisthelsetjenesten, har dere snakket med en sosionom der?  Sosionomen kan hjelpe med det økonomiske, dine og hennes rettigheter, i tillegg kan du søke Kreftforeningen om økonomisk støtte. Kanskje kan du gå ned i stillingsprosent?

(https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/okonomi/)

Spesialisthelsetjenesten eller fastlege kan sende en melding til kommunen slik at dere får bistand i hjemmet, etterhvert vil din kone være avhengig av en del medikamenter som må håndteres av noen. Det samme med personlig hygiene. Selv om hun ikke ønsker det kan det være greit å ta en samtale med henne om at det er nødvendig for at ikke ansvaret skal falle på deg. Det blir nok tøft for deg fremover  og da trenger du også hjelp. Kan hjemmesykehus være noe?

Nå vet jeg ikke hvilket sykehus dere hører til, men i Trondheim finnes blant annet vardesenteret som er en fin plass å møte andre i samme situasjon, kanskje det er en mulighet der dere bor også? 

Har dere fått skrevet en fremtidsfullmakt sammen? Når man mister en ektefelle blir det mye å rydde opp økonomisk, og har man ikke en fremtidsfullmakt blir alle økonomiske midler låst i lang tid. Huslån, billån og regninger blir vanskelig å håndtere, men en fremtidsfullmakt vil gjøre at du som ektemann fungerer som en verge for henne og disponerer deres midler i etterkant. 

(https://www.statsforvalteren.no/nb/portal/Vergemal/fremtidsfullmakt/)

Jeg vet ikke om dette er noe som hjelper å høre, men å fokusere på det praktiske rundt det som kommer, kan være en avledning til å få tankene på noe annet samtidig som man kan prøve å få kontroll på noe slik at man ikke føler seg helt fortapt. Det blir en tung tid, og da kan det være greit å slippe å krangle med offentlige etater om slike ting.  

Ellers så vil jeg dele denne du kan lese i litt når du har kapasitet, som forteller om deres rettigheter:

Rettigheter pasienter og pårørende

Sender deg gode tanker ❤️

Veldig bra å komme med innspill og lenker 👍, men i samme situasjon selv, vet jeg dette blir fanget opp temmelig raskt, både mental- og kroppslighygienisk. Vi er så heldige å leve i et land hvor vi alvorlig syke blir tatt godt vare på, og det etterspørres hvordan nærme pårørende har det, og de gies da et tilbud. Slik er det faktisk, men man kan jo, både som pasient og pårørende, velge å takke nei. Man blir faktisk 'overøst' med diverse tilbud og hjelp i en alvorlig sykdomssituasjon. Hva man ev  leser om dette på some, at det ikke er realiteten, er unntakene. Har kontakter over det langstrakte land, og ja, tilbudet varierer, men det finnes alltid - hvis man ønsker.

Anonymkode: 4c7da...2ca

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at dersom man har hatt kreft, eller har, blir det fulgt opp av lege - jevnlig. Med gjentatte sjekker hver 3. måned, eller med fortsatte behandlinger. Jeg kan love, at dersom ikke behandlende lege fanger opp mangelen på egen mental-og hygiene, gjør helsepersonell det - uten unntak. Jeg har 8 års personlig erfaring i dette, og også fulgt andre igjennom år.

Anonymkode: 4c7da...2ca

[AnonymBruker]

Leser nå i tråden at pårørende ikke blir ivaretatt. Det er nok en individuell tilnærming, og jeg skal ikke 'undergrave' dette, men når man spør, får man hjelp. Det burde jo selvfølgelig være unødvendig å spørre.. 

Anonymkode: 4c7da...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4/11/2022 den 23.23):

Veldig bra å komme med innspill og lenker 👍, men i samme situasjon selv, vet jeg dette blir fanget opp temmelig raskt, både mental- og kroppslighygienisk. Vi er så heldige å leve i et land hvor vi alvorlig syke blir tatt godt vare på, og det etterspørres hvordan nærme pårørende har det, og de gies da et tilbud. Slik er det faktisk, men man kan jo, både som pasient og pårørende, velge å takke nei. Man blir faktisk 'overøst' med diverse tilbud og hjelp i en alvorlig sykdomssituasjon. Hva man ev  leser om dette på some, at det ikke er realiteten, er unntakene. Har kontakter over det langstrakte land, og ja, tilbudet varierer, men det finnes alltid - hvis man ønsker.

Anonymkode: 4c7da...2ca

Det er ingen i helsevesenet som har spurt om hvordan jeg har det. Det er jeg bitter for. Skikkelig bitter.

Jeg har selv kontaktet kreftkoordinator, han har fungert som min terapeut. Nå er det lenge siden vi pratet. Da spurte han hvordan det var med hygienen, og på det tidspunktet dusjet fortsatt kona. Siste dusj nå tror jeg var i september/oktober.

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4/11/2022 den 23.36):

Glemte å skrive at dersom man har hatt kreft, eller har, blir det fulgt opp av lege - jevnlig. Med gjentatte sjekker hver 3. måned, eller med fortsatte behandlinger. Jeg kan love, at dersom ikke behandlende lege fanger opp mangelen på egen mental-og hygiene, gjør helsepersonell det - uten unntak. Jeg har 8 års personlig erfaring i dette, og også fulgt andre igjennom år.

Anonymkode: 4c7da...2ca

Kontroller var hver 3. Måned, nå er det bare hver 6.

Det er før disse sjekkene at hun "tar seg sammen" og vasker seg, så nei - det er ikke fanget opp.

Og dette er skikkelig vanskelig, fordi det er et sårt tema. Er ganske sikker på at hun ville følt det som et svik hvis jeg kontaktet legen for å fortelle hvordan hygienen faktisk er. 

Jeg skal prøve å tvinge meg med på neste konsultasjon. Hvis jeg fremdeles blir ignorert, har jeg lyst til å påpeke pårørendes rettigheter og fortelle hvor sviktet jeg føler meg over at jeg har vært fullstendig oversett. Jeg kjenner at jeg hisser meg opp når jeg skriver dette. Det forventes at jeg tar all byrden, uten informasjon, veiledning, ikke engang et "hvordan har du det?".

Kona har unnskyldt sykehuset med at det har vært korona, men jeg har for f**n telefon.

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Min kjæreste har tarmkreft med spredning til lunger/ lever, men er ikke så dårlig som din kone, men forstår tankegangen din om hva som skal skje hvis/ når du blir enkemann.

Jeg har ikke lest hele tråden så jeg har ikke fått med meg om dere har barn eller ei, men hvis dere ikke har hjemmeboende barn eller barna er voksne og har flyttet ut, så anbefaler jeg deg den dagen du blir alene å selge det hjemmet dere bor i nå.

Invester i ditt nye liv, få nye impulser, nye omgivelser og nye vegger å se på.

💛

Anonymkode: e0b86...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjære ts.

Min kjæreste har tarmkreft med spredning til lunger/ lever, men er ikke så dårlig som din kone, men forstår tankegangen din om hva som skal skje hvis/ når du blir enkemann.

Jeg har ikke lest hele tråden så jeg har ikke fått med meg om dere har barn eller ei, men hvis dere ikke har hjemmeboende barn eller barna er voksne og har flyttet ut, så anbefaler jeg deg den dagen du blir alene å selge det hjemmet dere bor i nå.

Invester i ditt nye liv, få nye impulser, nye omgivelser og nye vegger å se på.

💛

Anonymkode: e0b86...fa5

Som min kjærestes nærmeste pårørende har jeg ikke én eneste gang fått tilbud fra sykehuset om å snakke med noen om situasjonen jeg står i!

 Jeg har selv ringt Kreftforeningen sin pårørende telefon og hulket og grått, og spurt om informasjon når det gjelder behandlingen min kjæreste går gjennom, fordi jeg ikke ønsker å spørre og grave til han for mye.

Jeg har vært med på ét møte helt i begynnelsen av behandlings opplegget, og det var fordi min kjære ønsket det.

De andre gangene har han sagt nei, selv om jeg ønsket å være med for å få informasjon. Jeg har forstått det slik at man som pårørende må oppsøke hjelpen selv, som for eks oppsøke Vardesenteret som mange sykehus har, skaffe seg privat psykolog eller kontakte Kreftforeningen og snakke på pårørende tlf.

Anonymkode: e0b86...fa5

[AnonymBruker]

Nå er jeg helt knekjørt.

Jeg er bitter på helsevesenet, som vet at kona mi ikke klarer mer enn å sitte i en stol. Sannheten er at hun ligger på sofaen 24 timer i døgnet. I det siste har hun ikke klart å lage seg mat, og hun kommer seg ikke på do.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det husarbeid, matlaging, plikter. Må ordne opp der hun har kastet truse og bukse i badekaret etter ikke å ha rukket til doen for å gjøre nummer to. Hun ligger på sofaen igjen etter å ikke ha vasket seg etter dette, og orker ikke engang at jeg hjelper henne på badet for å vaske seg. Der er vel tre dager siden nå. Fortsatt uvasket. Sofaen har begynt å lukte. Skikkelig. Helsevesenet tar ikke tak, hun tar ikke tak. 

Og ingen spør hvordan dette er for meg, og om jeg trenger hjelp.

Alle forventer (også mange av dere) at dette er mitt ansvar, at jeg helt skal se bort fra egne behov og sette alt på pause. Nå er vi på fjerde året. Det er lenge ikke å leve for seg selv i det hele tatt. Hele hennes sosiale verden er meg, og jeg har sagt at alt dette ansvaret er for mye for meg. Hun sier at hun skal ta kontakt med andre, så hun kan få litt andre impulser enn bare fra meg og TVen. Men hun gjør det ikke. Så det er bare meg.

Som om ikke dette er nok i seg selv, så får jeg ingen bekreftelse fra henne. Hun retter ofte på meg nesten uansett hva jeg gjør, og avbryter meg veldig ofte når jeg vil si noe eller vil fortelle noe. Jeg har i hele vårt samliv vært relativ flink til å gi henne bekreftelser på min kjærlighet, for eksempel med blomster og kort. Jeg har mange ganger sagt at det hadde vært hyggelig med en liten innsats tilbake, for eksempel en og annen sms når jeg er på jobb, eller en liten lapp med en kjærlig hilsen. Det skjer ikke. Jeg har arrangert overraskelsesburdag for henne, det har aldri vært tanke på å gjøre engang en liten brøkdel tilbake. Og nå snakker jeg ikke bare om etter at hun ble syk, men om hele samlivet vårt. Dette får meg til å føle meg uviktig og utrolig liten. Når alt jeg sier blir avbrutt, betyr jo ikke mine tanker og meninger noenting. Prøver jeg å vise henne en liten artig video fra YouTube, har jeg bare teit humor. Selv før jeg har vist henne det.

Hun er syk, jeg må ta alt vi tidligere delte på. Det er greit nok. Men er det virkelig for mye forlangt at hun viser at hun setter pris på meg? Fordi....hvorfor skal jeg gidde å fortsette da? Jeg har én fot ut av ekteskapet nå, og det er ikke på grunn av sykdommen og alt jeg forsaker, det er fordi det aldri er noen tegn fra henne på at hun elsker meg, at hun er takknemlig for alt jeg gjør, og at jeg er satt pris på. 

Hvis ingenting forandrer seg ganske umiddelbart nå, og jeg fortsatt blir, så er den eneste grunnen at jeg kommer til å bli ansett som en dritt hvis jeg går nå.

Jeg fortalte henne på morgenen i går hva jeg føler om dette, og da jeg kom hjem fra jobb sa jeg at jeg hadde håpet på en koselig sms på jobb eller ett eller annet, når hun så på morgenen hvor skadeskutt jeg er. Hun sa da at først nå forsto hun. Og hun skal skjerpe seg. I august har vi tretten års bryllupsdag. Jeg gir det fram til da. Hvis hun da gjør som hun pleier og vippser meg en bryllupsgave og det er det, da tror jeg ikke at jeg klarer mer. Er det virkelig for mye forlangt å ønske seg er lite tegn, en liten innsats for å vise at hun elsker meg og setter pris på meg?

Til dere som mener at jeg er utakknemlig for en vipps-gave må jeg bare si at det er ikke penger jeg ønsker meg fra kona mi. Jeg trenger ikke penger. Jeg ville mye heller ha hatt et lite kort med noe ektefølt skrevet på. Sånn som jeg forestiller meg at også kvinner setter pris på fra sine menn.

Anonymkode: f4535...f8e

[Gjest Chroma]

Jeg forstår at dette er sinnsykt tungt for deg, og all respekt til deg for at du står i det. Men hvordan tenker du at hun skal orke å ordne gave eller kort til deg når hun ikke engang kommer seg på toalettet og i dusjen? Hun har ikke energi til de enkleste ting, det høres rett og slett ikke ut som om det går an å forvente noe av henne, kanskje hun har nok bare med å overleve. 

[AnonymBruker]

Chroma skrev (50 minutter siden):

Jeg forstår at dette er sinnsykt tungt for deg, og all respekt til deg for at du står i det. Men hvordan tenker du at hun skal orke å ordne gave eller kort til deg når hun ikke engang kommer seg på toalettet og i dusjen? Hun har ikke energi til de enkleste ting, det høres rett og slett ikke ut som om det går an å forvente noe av henne, kanskje hun har nok bare med å overleve. 

Hun sitter og spiller på nettbrett, jeg tror at hun veldig fint hadde klart å skrive en hyggelig sms også. Det er manglende vilje og at jeg ikke er verdt det, som sårer meg.

Jeg trenger ingen gave. En liten lapp med tre ord en gang iblant hadde gjort meg lykkelig. 

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Det er ikke mye å si annet enn at: ja, det er en Helt jævlig situasjon. Det er jævlig synd på deg. Du har all min medfølelse - jeg kan ikke tenke meg hvor forferdelig det må være. 
 

Kreft er jævlig og urettferdig. 
 

❤️

Anonymkode: ecb69...7ae

[AnonymBruker]

Hun må jo ha rett på både hjemmesykepleie og hjemmehjelp? Da får dere hjelp til vask av huset og de kan hjelpe henne med dobesøk, dusj, enkel matlaging og eventuelt medisinering senere. Hun ønsker det kanskje ikke, men hun trenger det virkelig og dette vil tvinge seg frem med tiden uansett. Like greit å bli vant til det nå - særlig når partner er helt på felgen.

Sender en klem. ❤️

Anonymkode: 3ef79...7d2