Kona mi skal dø

[AnonymBruker]

Vet godt at det synes vanskelig, men prøv sammen å gjøre det beste ut av det i tiden som er igjen. Jeg føler med deg. Virkelig.    

Anonymkode: 60cdb...e17

[_popcorn_]

Ryddet for krenkende innlegg og svar til det. 

_popcorn_, mod

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg må spørre dere om et råd likevel.

Er det noen teknikker dere har erfaring med som faktisk kan fungere for å bruke mindre tid på bekymringer og forhåndssorg, og mer tid på å glede seg over det lille som er igjen å glede seg over?

Jeg sier støtt og stadig til meg selv at jeg må gjøre nettopp det, men jeg slukes ofte av de negative tankene. Det er som om jeg har falt ned i et mørkt hull, men siden det er en metafor, er det ikke spader og tau som kan hjelpe meg, men kanskje det er det i overført betydning?

Forslag til håndfaste teknikker?

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror jeg må spørre dere om et råd likevel.

Er det noen teknikker dere har erfaring med som faktisk kan fungere for å bruke mindre tid på bekymringer og forhåndssorg, og mer tid på å glede seg over det lille som er igjen å glede seg over?

Jeg sier støtt og stadig til meg selv at jeg må gjøre nettopp det, men jeg slukes ofte av de negative tankene. Det er som om jeg har falt ned i et mørkt hull, men siden det er en metafor, er det ikke spader og tau som kan hjelpe meg, men kanskje det er det i overført betydning?

Forslag til håndfaste teknikker?

Anonymkode: f4535...f8e

Mitt forslag er å snakke med prest. Man kan sende mail til lokalt prestekontor og be om samtaler. Man trenger ikke være religiøs for å snakke med prest, men det kan være fint å ha noen å snakke med som tåler at man snakker om døden. 

Det er helt forferdelig det dere går igjennom nå, og jeg kan faktisk forstå at det er vanskelig å glede seg over små ting i en slik situasjon. Jeg har ikke gode råd å komme med til den situasjonen du er i nå, men vil bare si at selv om sorgen aldri kommer til å forsvinne så blir den mer håndterlig etterhvert som tiden går. Det virker nok helt umulig å se for seg det nå, men når din kone dør så finner du nok en måte å leve videre på selv om du aldri vil komme deg over det som har skjedd. Jeg tror ikke din kone ønsker at livet ditt skal være over etter hun er død. 

Anonymkode: d040f...2eb

[AnyonymBruker]

Ønsker deg all styrke fremover. Prøv å fokusere på å gi konen din den beste slutten på livet hun kan ha, til tross for sykdommen. Det vil gjøre ting lettere for deg i fremtiden ❤️ 

Hva som skjer senere skal du ikke tenke så mye på nå, men kjenner en enkemann som mast konen til kreft. Han møtte en enke som hadde mistet mannen til kreft og de har det veldig bra sammen nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg må spørre dere om et råd likevel.

Er det noen teknikker dere har erfaring med som faktisk kan fungere for å bruke mindre tid på bekymringer og forhåndssorg, og mer tid på å glede seg over det lille som er igjen å glede seg over?

Jeg sier støtt og stadig til meg selv at jeg må gjøre nettopp det, men jeg slukes ofte av de negative tankene. Det er som om jeg har falt ned i et mørkt hull, men siden det er en metafor, er det ikke spader og tau som kan hjelpe meg, men kanskje det er det i overført betydning?

Forslag til håndfaste teknikker?

Anonymkode: f4535...f8e

Reflektere rundt det faktum at du har din kone på lånt tid akkurat nå og at du må utnytte det til det fulle. Nyt hverandre og tilbring så mye tid som mulig sammen. Snakk gjerne om det vonde om det blir oppslukende, men fokuser på det gode. Lev som om dere skal være sammen til evig tid og er udødelige. Jeg lider av depresjon og for meg kan det noen ganger hjelpe å tenke over at jeg faktisk bare lever en eneste gang, og at jeg må bruke tiden min flittig. Dette KAN være et stressmoment, men det er viktig å ikke overdrive eller overvurdere seg selv. 

Gjør som dere gjorde når dere var nyforelsket, enten det var å reise på tur sammen, gå på dater, filmkvelder, gå på en bedre middag. Har dere ting dere ønsker å gjøre, men som dere ikke har gjort, så er det en god mulighet til å gjøre det nå. Ville også sett på å å gå inn i redusert stilling eller ta permisjon fra jobb. Akkurat NÅ har dere hverandre. Det har dere ikke til evig tid. Nyt det. 

Anonymkode: 74ae0...ee6

[JHM]

En teknikk kan være å skrive ned tankene dine. Når tankene surrer rundt i huet får man ikke alltid fullført tankerekka før det sviver over i neste tanke. Til slutt blir det bare et kaos av tanker man ikke får helt grepet på.  Å skrive det ned kan hjelpe med å fullføre tankegangen. Da kan man «avslutte» en tanke for en stund, og dermed få en liten pause. 

[AnonymBruker]

Hvordan skal man klare å holde motet oppe når livet raser sammen foran øynene våre?

Jeg ser at hun blir dårligere og dårligere, og samtidig kan jeg glemme det i perioder. Når hun sitter stille i sofaen er hun jo seg selv. Kroppen begynner å svikte henne, men sjelen hennes er der. Hun orker stadig mindre. Ting vi planlegger kan ikke gjennomføres. Da snakker jeg ikke om store, svære greier, men en helgetur på hytta bare oss to eller små bursdagsselskaper og sammenkomster. 

Jeg vil så gjerne gjøre noe for henne, men hva kan det være når selv å gå til og fra bilen i perioder blir uoverkommelig?

Hvis ting skjer like fort det neste året som det har gjort i året som har vært, er jeg mest sannsynlig enkemann lenge før jeg fyller 40 år.

Jeg er bekymret for at tiden nå går mye til forhåndssorg. Jeg klarer ikke å gråte, men jeg føler meg tom og trist og 100 år gammel. Jeg skulle mest ønske at jeg bare kunne blitt med henne dit hun skal. Men det kan jeg ikke, jeg vet det, og jeg skal ikke det.

Det er ikke en mulighet å jobbe mindre, vi er avhengig av inntekten min. Og jeg tror jeg knekker sammen når det unevnelige skjer, da kan jeg ikke allerede ha brukt opp rettighetene mine ift NAV, det er da jeg trenger det. Sykemelder jeg meg nå, bruker jeg opp tiden. Og sorg er ikke grunnlag for AAP. Salg av verdier må til for sosialhjelp, og ikke for å fornærme noen, men jeg er ikke en sosialhjelpsklient. Så vær så snill å forstå at det ikke bare er å ta seg fri fra jobb. Mister jeg alt jeg har i tillegg til hennes, DA orker jeg ikke mer. På ordentlig.

Jeg føler at jeg bærer to sorger samtidig. Sorgen for hennes skyld, og sorgen for alt som ikke ble som det skulle for oss og for meg. Noen ganger tåler jeg å høre at dette ikke handler om meg. Ikke alltid. Fordi i mitt liv skulle det jo være jeg som var hovedrollen. Selvfølgelig sammen med ledsager og alt det der. Men jeg sørger nok litt over at jeg har fått en statistrolle i livet mitt. Jobbe, holde i orden hus, hjem og passe på henne, og når det er ferdig, er dagen slutt og jeg sovner på sofaen. Reprise neste dag. Ta igjen det jeg ikke rakk av plikter i helga.

Dere som har vært der jeg er nå, hva gjorde dere? Hvordan balanserte dere innholdet i livet? Og er det noe dere skulle gjort annerledes?

Hvis noen orket å lese helt ned til hit, takk for tålmodigheten.

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2021 den 11.10):

Hvordan skal man klare å holde motet oppe når livet raser sammen foran øynene våre?

Jeg ser at hun blir dårligere og dårligere, og samtidig kan jeg glemme det i perioder. Når hun sitter stille i sofaen er hun jo seg selv. Kroppen begynner å svikte henne, men sjelen hennes er der. Hun orker stadig mindre. Ting vi planlegger kan ikke gjennomføres. Da snakker jeg ikke om store, svære greier, men en helgetur på hytta bare oss to eller små bursdagsselskaper og sammenkomster. 

Jeg vil så gjerne gjøre noe for henne, men hva kan det være når selv å gå til og fra bilen i perioder blir uoverkommelig?

Hvis ting skjer like fort det neste året som det har gjort i året som har vært, er jeg mest sannsynlig enkemann lenge før jeg fyller 40 år.

Jeg er bekymret for at tiden nå går mye til forhåndssorg. Jeg klarer ikke å gråte, men jeg føler meg tom og trist og 100 år gammel. Jeg skulle mest ønske at jeg bare kunne blitt med henne dit hun skal. Men det kan jeg ikke, jeg vet det, og jeg skal ikke det.

Det er ikke en mulighet å jobbe mindre, vi er avhengig av inntekten min. Og jeg tror jeg knekker sammen når det unevnelige skjer, da kan jeg ikke allerede ha brukt opp rettighetene mine ift NAV, det er da jeg trenger det. Sykemelder jeg meg nå, bruker jeg opp tiden. Og sorg er ikke grunnlag for AAP. Salg av verdier må til for sosialhjelp, og ikke for å fornærme noen, men jeg er ikke en sosialhjelpsklient. Så vær så snill å forstå at det ikke bare er å ta seg fri fra jobb. Mister jeg alt jeg har i tillegg til hennes, DA orker jeg ikke mer. På ordentlig.

Jeg føler at jeg bærer to sorger samtidig. Sorgen for hennes skyld, og sorgen for alt som ikke ble som det skulle for oss og for meg. Noen ganger tåler jeg å høre at dette ikke handler om meg. Ikke alltid. Fordi i mitt liv skulle det jo være jeg som var hovedrollen. Selvfølgelig sammen med ledsager og alt det der. Men jeg sørger nok litt over at jeg har fått en statistrolle i livet mitt. Jobbe, holde i orden hus, hjem og passe på henne, og når det er ferdig, er dagen slutt og jeg sovner på sofaen. Reprise neste dag. Ta igjen det jeg ikke rakk av plikter i helga.

Dere som har vært der jeg er nå, hva gjorde dere? Hvordan balanserte dere innholdet i livet? Og er det noe dere skulle gjort annerledes?

Hvis noen orket å lese helt ned til hit, takk for tålmodigheten.

Anonymkode: f4535...f8e

❤️

Anonymkode: 628fc...323

[RockyRose]

AnonymBruker skrev (På 18.8.2021 den 19.49):

Jeg syntes først hun ble fulgt veldig godt opp, med undersøkelser hver 3. mnd og samtale etter det. Nå er det kun hver 6. mnd, og jeg bekymrer meg for at evt. forverring ikke blir fanget opp tidsnok.

Ingen på sykehuset har imidlertid spurt om hvordan jeg har det. Til slutt kontaktet jeg kommunens kreftkoordinator, og møter nå en dame derfra så ofte jeg trenger det. Men det blir mest at jeg klager over situasjonen, hadde håpet at hun kom med noen tanketeknikker eller måter å takle det på. Kanskje etter hvert.

Jeg har nok vært skuffet over hvor lite fokus det har vært på meg som pårørende. Selvfølgelig er det min kone som er syk. Men det er ikke lett for meg heller, som jobber fullt, har alt ansvar for rydding og alt i hjemmet, og har alle disse negative tankene som nekter å slippe tak. Samtidig synes jeg at jeg virker veldig egoistisk som fokuserer så mye på hvor slitsomt denne tiden er for meg. Det er jo tross alt hun som er i ferd med å miste livet sitt. Det er bare det at det gjør jo jeg også. Det er veldig ambivalente tanker.

Anonymkode: f4535...f8e

Du er ikkje egoistisk som syns dette er krevjande og slitsomt. Det er heilt normalt. Heile verda di endrar seg, og likevel må kan du ikkje gjere anna enn å sitje i bakgrunnen vente på at det skal skje. Det er derfor det fins instansar som kun er for pårørande, for at du skal ha nokon å "klage" til utan at du skal føle deg egoistisk. Synd at dei ikkje har tatt godt nok vare på deg allereie ❤️
 

"Jeg tror jeg må spørre dere om et råd likevel.
Er det noen teknikker dere har erfaring med som faktisk kan fungere for å bruke mindre tid på bekymringer og forhåndssorg, og mer tid på å glede seg over det lille som er igjen å glede seg over?
Jeg sier støtt og stadig til meg selv at jeg må gjøre nettopp det, men jeg slukes ofte av de negative tankene. Det er som om jeg har falt ned i et mørkt hull, men siden det er en metafor, er det ikke spader og tau som kan hjelpe meg, men kanskje det er det i overført betydning?
Forslag til håndfaste teknikker?"

Mange syns fysisk aktivitet hjelper på for å "lette på tankane". Eller så kan det hjelpe å skrive ned tankane, eller å lage minnebøker(det kan de også gjere ilag dersom kona di vil). Gjer tida de har ilag fin, gå ut og et middag ilag, gå på kino, ha heimedates, gå turar ilag(dersom ho kan). Prøv å fokuser på kva de har, framfor kva som ein dag ikkje lenger vil vere der(veit det sikkert ikkje er lett å tenkje).

Du har lov å vere sint, du har lov å syns synd i deg sjølv, du har lov å klage! Varme tankar til deg og kona di, ts ❤️

 

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Jeg synes du skriver så vakkert og beskriver følelsene dine så rent og tydelig.

Det er OK å synes jævlig synd på deg selv. Det er OK å synes det er jævlig urettferdig. 

Det eneste du kan gjøre er å være der for henne og gi henne og deg selv så mange gode minner som mulig sammen den tiden hun har igjen. Det føles lite, men det betyr så mye. 

Jeg mistet begge foreldrene mine i en ulykke i en alder hvor de hadde noen gode tiår igjen å leve. Jeg hadde ikke sjansen å gjøre det beste ut av tiden vi hadde igjen sammen da de ble tatt fra meg så brått, men denne sjansen har du. Bruk den.

[Mysticgirl]

Uff så trist å høre ❤️ Jeg kjenner en som snart skal dø selv og han gjør alt han kan for å kose seg med sine nære og kjære før slutten kommer. 

Håper du kan gå i noen støttegrupper for å snakke med folk i samme situasjon som deg?

Ofte glemmes de pårørende og det snakkes og synes synd på de som skal dø. Men sannheten er at det nesten er verre for de som blir igjen og ofte glemmer folk de i sorgen over den som skal dø.

Mange tanker sendes din vei ❤️ Klem ❤️ 

 

[MiominMio]

Det er steintøft å være pårørende og du har lov å gråte, hyle, synes synd på deg selv og alt det innebærer.

Har du vært i kontakt med  Kreftforeningen? Jeg fikk god hjelp der når jeg var pårørende og vi egentlig bare ventet på at min aller nærmeste skulle dø. Sykehuset var også støttende her og kunne komme med tilbud til oss som sørger.

I etterkant har vi også brukt sorggrupper som den lokale kirken arrangerer ( dette er ikke religiøst - jeg hører ikke til DnK) og det kan varmt anbefales. Man treffer mennesker i samme situasjon og kan få lette litt på alt det som sitter inni seg.

Alt godt 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Mistet min mor. Fikk 3 mnd varsel. Hun var og er fortsatt min bauta i livet. Så bestemte meg for at hennes siste tid også skulle bli den beste hun hadde. Vi både gråt og lo sammen mye. Og med det så sitter jeg igjen med mye gode tanker etterpå, selv om det var så tøft når det sto på. 5 år senere holdt jeg på å miste mannen igjennom en hard kamp på 6mnd. Han var så syk at han fikk den heftigste kuren som enten ville få han til å leve eller dø. Vi hadde da to middels små barn. Så måtte forberede meg på alle mulige utfall. Men vi kom oss igjennom det, ved å kjøre hverdagen så normal som mulig. For. Barnas skyld. På veien med begge, så fant jeg også mye takknemlighet. Og fant ut at verden rundt meg blir ikke noe bedre om jeg ikke fungerer. I dag, når jeg trenger råd fra mor, så vet jeg jo akkurat hva hun ville ha sagt, så derfor får jeg fortsatt hjelp. 

Begge gangene tok vi en dag om gangen og forholdt oss til siste beskjed fra legene. Kanskje finner du en trøst ved å høre på podcast episoden fra bertrands univers med Kåre Heiberg? Han forteller veldig åpent om konas sykdom og død og tiden etterpå. Du har også mulighet til å få litt hjelp. Så snakk med koordinator på sykehuset. Menn bør bli bedre på det. 

Selv om alt er sort og håpløst, så går det an å finne noe fint der også. Som kåre nevnte og som jeg også sitter igjen med. Det var både den tøffeste og den fineste tiden sammen med den som gikk bort. 

Anonymkode: d22f2...b0e

[Tuppeluri]

Det er helt greit å syns synd på seg selv i ekstreme tilfeller som dette. Det er faktisk alltid greit å syns synd på seg selv når man gjennomgår noe tungt og vondt.

Vet du ikke vil ha noen tips eller råd, men om du liker dyr så kan en hund som trenger mange lufteturer være et alternativ? En å komme hjem til, og en god unnskyldning til å komme seg ut å få luftet hodet. Det vil selvfølgelig ikke erstatte kona di på noe som helst vis, men du skal jo faktisk leve et liv etterpå, og da må du ta vare på deg selv så du ikke bukker under. Støttegrupper er også fint. Sørg ihvertfall på din måte, ingen måte er feil.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Hei.  
Har gått igjennom noe av det samme.  Ei  jeg delte livet med døde av den sykdommen. Etter mange mange år med sykehus,smerter osv osv. 

Dagen hun døde.  Opplevde jeg en blanding av lettelse og skam pga lettelsen. Pga en sånn sykdom rammer ikke bare pasienten. Men veldig de/den som står nært. 
 

Løsningen min etter begravelsen ble å rømme og synes forbanna synd på meg selv.  Men livet går videre. Enten man vil eller ikke.  
 

Eneste rådet jeg har.  Gjør det som føles bra for deg. Og gi faen i hva alle andre mener er riktig. Er ditt liv. 
 

Og uansett hvor vondt det er i dag eller i morgen. Så vil det alltid bli greit igjen. Bra blir det sikkert aldri noen gang. Men greit er bedre enn dritt.  

Anonymkode: 44bc8...6c0

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å høre. Jeg vet ikke helt hvilken person du er, men for meg pleier det å hjelpe å se på serier eller filmer av andre i samme situasjon for å prøve å fatte det som skjer og begynne å takle det. After Life på Netflix er en ganske fin serie som handler om akkurat det du går gjennom nå. ❤️

Anonymkode: f2b37...d54

[Perleugla]

Vær god og raus med deg selv. Dere må finne veien sammen i dette. Har dere noe familie eller venner som dere kan støtte dere på og som kan passe på dere. Det finnes også foreninger som støtter pårørende til syke.

En klem til deg fra en fremmed på internet❤️

[Mt3]

❤ ventesorg må være tung å bære, sikkerheten på at det vil skje men å ikke vite hvor lang tid en har igjen sammen med sin kjære og hvor lenge ens kjære er oppegående nok til å kunne ha glede av tiden en har igjen.

Det finnes pårørendegrupper, kanskje du kan finne litt trøst og støtte der. Få ut frustrasjon og negative tanker. Da har du ihvertfall noen som mer skjønner hva du går igjennom. Kanskje møter du noen der som er ferdig med ventesorgen og kan si hva de satte pris på gjennom den prosessen.

Om din kjære fortsatt har gode dager, så kan dere finne små oppnåelige ønsker om ting dere gjerne vil oppleve sammen før det er forsent. Skap flere gode minner som du kan dvele ved når hun går bort ❤

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år og mistet far, mor, storesøster, bestefar og bestemor til kreft. Det er en forferdelig urettferdig sykdom, og uansett hvor tungt det er så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen og ta vare på den verdifulle tiden ❤️
Jeg følte verden raste sammen da mamma spesielt var min aller bestevenn, men selv om det fortsatt gjør vondt så kommer man seg «videre». ❤️

Anonymkode: b5d1b...a66