Kona mi skal dø

[AnonymBruker]

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

Uff! Skikkelig drittsykdom det der. Kanskje noen her kan hjelpe deg!?

Anonymkode: b9fb1...e81

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 0e555...910

[Silva Pluvialis]

Jeg føler med deg💔

Ta deg tid til å sørge. Jeg håper det blir bedre for deg etterhvert. Du har min medfølelse. 

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Det er heelt ok faktisk!! Synes synd på deg jeg og...

[AnonymBruker]

Du er i en forferdelig situasjonen. Klart det er lov å føle på det. Det er nok helt normalt å føle alt fra sinne til ekstrem sorg og håpløshet i en slik situasjon. 

Veldig leit at du, din kone og familien må oppleve dette! ❤

Anonymkode: ef8de...6a3

[Gjest AthenaRavenLuna]

 

[godfisk]

Du skal selvsagt synes jævlig synd på deg selv, for du har havnet i en jævlig trist situasjon. Det er godt å høre at du er opptatt av at kona di og familien skal ha det så bra som de kan ha det, for det kommer til å være til hjelp for deg å vite at du har tatt vare på dem.

Husk å ta vare på deg selv også i sorgen ❤️

[Gjest Chroma]

Det er helt ok å synes synd på seg selv i en slik situasjon, jeg forstår godt at det føles grusomt vondt.  ❤️

[Somarfugelen]

Triste greier 

Bestefaren min datet litt etter at bestemor døde, men det blir aldri det samme. Tror bare de fungerte som selskap, et plaster på et sår som aldri lukker seg.

Er ikke meningen at menn skal overleve konene sine, er en grunn til at de lever lenger.

Dette kommer til å bli vanskelig, især om dere ikke har barn.

Tilbring så mye tid du kan med henne, fuck jobb. Ikke vær redd for å snakke om og le av døden, tror det gjør det lettere.

[AnonymBruker]

Har dere barn? Hvis dere har det,  er det noen som forstår sorgen , i samme familiesituasjon. Sorgen er uansett brutal og helt grusom. Jeg kan ikke forstå hvordan det er å holde ut  😢

Anonymkode: 3da4d...ff8

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å lese❤️ Forstår veldig godt tankene dine, livet er utrolig urettferdig. Varme tanker til dere alle.

Anonymkode: 4c1ba...606

[rebella81]

💜

[Blomsterpotta]

Min mamma har også kreft og får ikke cellegift lenger. Hun tålte det ikke, så nå skal kreften bare då spre seg til kroppen bukker under. Hun er fremdeles sprek og merker lite på kroppen at hun er syk, men det vil jo endres en dag. Sakte, men sikkert.

Pappa er veldig forandret etter hun fikk kreft. Han snakker ikke om det, men han går nok rundt og tenker for seg selv. Den forandringen med pappa er nesten verst enn så lenge. Det føles som han er en helt annen person, men kan glimte til innimellom.

Bruk tiden dere har igjen til å skape gode minner og hva som skjer videre etter hennes bortgang vet du ikke ennå. At du har sin mening om det nå er greit, men ikke heng deg opp i de tankene for du kan endre tankegang.

Nå er det er lang eller kort tid med ventesorg og jeg trur den vil være verst. Da de endelig får slippe, så er det faktisk lov å kjenne på en lettelse både for avdøde og egen skyld. For alt vi vet så er vi knske ferdig med den verste sorgen da de dør, jeg vet ikke og må bare ta en dag av gangen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Ikke at dette hjelper så mye, men min mormor mistet min bestefar til kreft i førtiårene. Jeg tror aldri hun var helt lykkelig igjen, hun giftet seg aldri på nytt. MEN jeg vet at hun fortsatt fant mening i livet sitt gjennom familien, da spesielt barnebarna sine, og det har vi satt mye pris på. Du har fortsatt en familie og det kan gi deg mening for den delen av livet du har igjen.

Prøv å vær så sterk du kan for kona di, men la deg selv synes synd på deg selv, fordi det er jævlig synd på deg.

Anonymkode: 2c096...910

[so_what]

Kondolerer!

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

Dette skal du ikke tenke på nå, men når den tid kommer: dersom rollene var stokket om, ville ikke du ønsket at hun kunne finne lykken på ny? Alt til sin tid, selvsagt.

Pass på å gjøre det beste ut av tiden dere har igjen, både for hennes del og din egen. Alle mennesker har dessverre en utløpsdato, eneste forskjell i ditt tilfelle er at du har en god aning om hvor langt frem i tid denne ligger for din kone. Sånn sett er du - og det virker helt bakvendt å si dette - på en måte litt priviligert. Du har sjansen nå til å gjøre alt du skal ha gjort, og si alt du skal ha sagt, før det er for sent. For dem som opplever døden som en brå og uventet overraskelse er det ikke alltid slik

[AnonymBruker]

Man skal ikke føle skam over å synes synd på seg selv, har omsider klart å innse det selv. Livet kan være så ekstremt urettferdig 🤍

Anonymkode: b975d...471

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 44638...dda

[AnonymBruker]

😣❤️

Anonymkode: 0c35b...434

[Hannah80]

❤️❤️❤️