Kona mi skal dø

[AnonymBruker]

Hvordan går det Ts?

Anonymkode: c23e6...425

[AnonymBruker]

Tenker på deg  og dere kjære Ts 💖

Anonymkode: 11d48...707

[Gjest Acer]

Siterer deg :   Hva i helvete gjør jeg når hun er borte?   Mest sansynleg gjør du det samme når hun er borte som du gjør idag.  Du / dere har  nok forlengst komt inn i en slags omstillingsmodus, og har gjordt dere opp  noen tanken om hvordan kvardagen vil bli uten henne.       

Hva faen skal jeg hjem til hver dag?   Dersom barna er flyttet ut av barndomshjemmet, og det er bare du, og din kone som  har bodd hjemme vil nok tomromet føles ekstra stort.   Hun er framleis klar i hodet, men kroppen brytes langsomt ned. 

Du hevder at du på grunn av den øvrige familien så prøver du å holde ut, og forsøker nok  holde motet oppe sjølv om du har dine ekstremt tunge stunder,og spør deg hva fremtiden vil bringe med seg.  

Har dere felles barn   så kan det vera greitt å få avklart m.a. arveoppgjør / skjøteskriving saman med felles barn. Forsøk å etterleve hennes minner sålangt det er muleg, mog så etter hun er borte.      

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Du har det kjempetøft nå og har lov å synes synd på seg selv! Du har lov å være sint, lei deg, ja alt. Sørg for å få snakke med noen utenom familien- har din kommune en kreftkoordinator?

Anonymkode: cf16f...f50

[AnonymBruker]

Kreft er noe svineri! Hvorfor må man få noe så jævlig i kroppen? Har mistet mange i familien pga kreft. Virker som uansett hva som skjer så ødelegges kroppen mer eller mindre av det, av både medisiner og sykdommen.

Anonymkode: d65f9...9d1

[AnonymBruker]

Hvordan går det Ts? 

Anonymkode: 956e7...5c5

[Cole]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Huff, det er sjeldent jeg gråter, men fikk en tåre i øyekroken av dette, for jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen av hvem man er. Varme tanker til deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

Det der er bare forferdelig... 

Jeg mistes mammaen min for ti år siden,da jeg var 17. Den tiden før noen dør er så rar. Man skal prøve å kose seg men det er helt forferdelig å vite at personen snart skal dø og gå glipp av alt man kunne hatt sammen. Jeg klarte ikke å innse at mamma skulle dø, selvom jeg viste det. Når mamma kom og sa at hun døde rett etter at jeg dro hjem,så svarte jeg " kødder du,kødder du? Kødder du?" Etter hverandre mange ganger. Jeg synes fortsatt det er helt sykt og uvirkelig. Det er heldigvis på en måte fordi det er grusomt å stå i. Eneste råd jeg har som jeg brukte selv er : spør deg selv hver morgen : klarer jeg å gjøre det jeg skal idag uten *personen* ...ja. og gjør dette hver dag. Det hjalp meg ved å ikke fokusere så mye på å aldri skulle se henne igjen. Men må si jeg var helt fucka i lang tid etterpå. Mye mareritt pg ville drømmer. Våknet ofte av at jeg gråt

Anonymkode: 557d4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det der er bare forferdelig... 

Jeg mistes mammaen min for ti år siden,da jeg var 17. Den tiden før noen dør er så rar. Man skal prøve å kose seg men det er helt forferdelig å vite at personen snart skal dø og gå glipp av alt man kunne hatt sammen. Jeg klarte ikke å innse at mamma skulle dø, selvom jeg viste det. Når mamma kom og sa at hun døde rett etter at jeg dro hjem,så svarte jeg " kødder du,kødder du? Kødder du?" Etter hverandre mange ganger. Jeg synes fortsatt det er helt sykt og uvirkelig. Det er heldigvis på en måte fordi det er grusomt å stå i. Eneste råd jeg har som jeg brukte selv er : spør deg selv hver morgen : klarer jeg å gjøre det jeg skal idag uten *personen* ...ja. og gjør dette hver dag. Det hjalp meg ved å ikke fokusere så mye på å aldri skulle se henne igjen. Men må si jeg var helt fucka i lang tid etterpå. Mye mareritt pg ville drømmer. Våknet ofte av at jeg gråt

Anonymkode: 557d4...bc6

Når pappa sa at hun døde*

Anonymkode: 557d4...bc6

[AnonymBruker]

Har ikke ord ❤️ Dette er min største frykt, å miste min mann. 
Har du mulighet for en sykmelding slik at du kan være hjemme? Få tid sammen, få snakket med en psykolog og bare tatt vare på deg selv?

Anonymkode: 4d232...494

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke han følger tråden lengre. 

Anonymkode: 956e7...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste.

Altså den forferdelige sykdommen som har initialen K og utitialen T?

Anonymkode: 2fad2...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 16.05):

Så var det hun som fikk den, diagnosen på fem bokstaver som man kan leve med, eller dø av. For hennes del blir det det siste. 

Hun er fortsatt den samme i hodet, men kroppen orker ingen ting lenger. Jeg går på jobb, prøver å være mann for kona mi, men jeg føler at jeg mister henne mer og mer for hver dag. Det er vanskelig, men det går vel.

Men hva i helvete gjør jeg når hun er borte? Hva faen skal jeg hjem til hver dag? Et tomt hus, og det er det. Vi har vært sammen så lenge, at jeg kjenner ikke lenger livet som bare meg, jeg er halvparten av et par. Tanken på å møte noen andre er uaktuell.

På grunn av øvrig familie må jeg bare holde ut, jeg kan ikke påføre dem smerten ved å miste meg. Selv om det betyr å overleve, ikke å leve. På mange måter ender livet mitt når jeg blir enkemann. Dere kommer sikkert til å si noe annet, men jeg tror det ikke.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette, jeg ønsker ikke råd heller. Kanskje bare å få bekreftelse på at det er ok å synes jævelig synd på meg selv.

Anonymkode: f4535...f8e

du har lov å få pleiepenger i 3 måneder......

Kondolerer med den fæle nyheten.

Anonymkode: d0273...204

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Jeg har ikke mistet noen som står meg så nært i akkurat kreft, men har mistet mange. Det er utrolig synd i deg og jeg hadde vært nødt å kontakte en prest for å gå i jevnlige samtaler med. Eller en annen form for sorgarbeider.

min mamma gjikk i samtaler med prest i den norske sjømannskirke fordi hun ikke taklet at faren fikk Alzheimer. Det hjalp henne en god del.

jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles å VITE at den man er sammen med skal dø.

Jeg hadde hvertfall vært 100 prosent åpen om alt og snakket om alt med henne for det kan jo umulig bli lettere å late som ingenting. Jeg ville spurt om hun eller han var redd for å dø åsså. Folk er så forskjellige på det åsså.

lykke til og selv om du ikke vil ha noen andre så vet du aldri hva livet bringer. Du ser jo nå hva som har skjedd og det hadde du sikkert aldri trodd skulle skje, og det samme kan skje med tanke på å finne en annen. Alikevel er det ikke det du skal tenke på nå. 
 

jeg sender deg varme klemmer og tanker og syntes det var trist å lese 💔

Anonymkode: 7bd49...dd5

[AnonymBruker]

Tenker på deg, Ts💖 Klem

Anonymkode: 11d48...707

[AnonymBruker]

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hei dere.

Jeg hadde nesten glemt denne tråden. Ser flere har spurt om hvordan det går. Det er hyggelig. 

Ser at jeg trengte å få ut frustrasjon, vanligvis banner jeg aldri.

Jeg takler det på et vis. Jeg takler det ved å prøve å dytte alt bort, tankene, frykten og sorgen. Prøver å late som at alt er normalt. 

På den ene siden er det fint å ikke vite hvor lang tid vi har. På den andre siden tenker jeg nesten daglig på om i dag er dagen da alt forandres. Er hun der når jeg kommer hjem?

Jeg hadde det nok tyngre enn nå da jeg skrev innlegget. Antar at dette vil gå litt opp og ned. Jeg har vel bestemt meg for å ta den støyten når den kommer, og ikke før.

Det vanskeligste i hverdagen nå er... og dette kommer kanskje til å høres fælt ut fra min side... at hun begynner å slite med å ta vare på hygienen. Hun sover og går i klærne sine i dagesvis, og jeg må be henne nesten daglig om å pusse tenner og vaske seg. Noen ganger gjør hun det. Jeg tror det er mer enn tre måneder siden hun orket å ta en dusj. Jeg sliter med at jeg føler mer på irritasjon og skam for dette, enn jeg klarer å være empatisk. Jeg har sagt det igjen og igjen, og det er vanskelig å si noe om det uten å virke slem. Frustrasjonen vokser jo også fordi hun heller ikke vil ha hjelp utenfra til dette. Så hvis noen skal besøke oss, stresser jeg skikkelig med utlufting og å sette fram duftlys. Er rett og slett flau. Årsaken er selvfølgelig fatigue som hun ikke kan noe for...det er bare vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis er hun fortsatt akkurat den samme i hodet. Så vi kan prate og spille og spise sammen. Og det er jo "hodet" hennes jeg elsker.

Anonymkode: f4535...f8e

Stakkars kona di. Høres ut som hun har gitt opp. Så utrolig trist..  

Anonymkode: f61ce...7a7

[AnonymBruker]

Kan du ikke hjelpe henne i dusjen? La henne sitte på en krakk, finn fram rene klær, hjelp med hårvask og annet.. Så skifter du sengetøy for henne.

Anonymkode: fcba9...35a

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 1b359...0cd

[Tough cookie]

❤