**Nødboka**

[Gjest Ninakanin]

Greit, velkommen skal dere være.

Som noen kanskje fikk med seg leste *noen* i den gamle dagboka mi, så jeg ser naturlig nok ikke på den som like trygg lengre.

Jeg var tidligere inne på at jeg ikke har vært helt ærlig med dagbokgjengerene mine, og heller ikke meg selv egentlig.

Eller, det er bare masse kaos i hodet mitt.

Så derfor lager jeg herved nødboka. Her skriver jeg ting som jeg har på hjertet som jeg ikke tør å ha i dagboka. Og i et forsøk på å være slu har jeg "gjemt" den i et annet underforum enn jeg egentlig hører til... Håper det funker...

Greit, jeg er forvirra. Jeg vet ikke hvor jeg vil i livet. Så RP i dag, og det var helt grusomt. Jeg overså ham, men kjente han var der. Pulsen gikk i hundre der jeg pratet med jobbevenninnene mine.

Okay begynne forfra Nina, begynne forfra.

Jeg var på cafè med ei venninne, og vi pratet om tanker og følelser vi begge sliter med, så vi forstår hverandre liksom...

Så sier jeg plutselig "nei nå må jeg gå", og reiser meg. Hun henger seg på. Jeg sier "kom, vi går denne veien".

Vi går den veien.

Runder hjørnet... Og der er RP sin bil.

Magen min forsvinner. Jeg griper armen hennes, sier herregud der er bilen hans.

Og i samme øyeblikk kommer RP ut av puben "vår".

Magen kommer tilbake. Med en knute så stor at jeg mister pusten. Med all kraft gjennom kroppen, DUNK.

Han går tre steg ned fra trappene, snur kroppen mot jobben min (som ligger i nabobygget), det er tydelig han skal den veien....og snur seg plutselig og ser rett på meg.

Det er første gang øynene våre har møttes siden mai.

Jeg later som ingenting, snakker med venninna mi, sier på repeat "herregud for en timing herregud for en timing herregud for en timing" mens mellomgulvet danser villt.

Han hiver til seg hele kroppen, ser ut som han har brent blikket, går bestemt mot jobben min, jeg ser han tenker "helvete", jeg kjenner de skuldrene, jeg vet hva han tenker...

Vi går bak ham, og jeg følger etter inn på jobben. Det er jo der jeg skal. Herregud jeg skal jo på jobb. Det er ikke min feil. Sier jeg til meg selv.

Jeg ser ham i sidesynet, han er i minibankkøen rett innenfor døra. Han snur seg vekk og ser ned mens jeg kommer inn. Jeg hyler "heeeeeeeeeei!!!" til jenta mi bak disken. Hun smiler så lurt. Hun andre jobbevenninna mi er også der, og hun smiler ennå lurere. Jeg er sikker på de har sett ham. Etterpå får jeg høre at de hadde ikke fått med seg han var der...

Jeg stiller meg med ryggen til ham.

Men jeg vet han er der. Det var kø. Jeg kjenner han er forbannet over situasjonen han har satt seg selv i.

Jeg prater med oppilnet stemme med venninna mi, hun hadde hatt "besøk" av en hun liker innom jobben. Da jeg sa "næh, var han her?! Hva sa han!" hadde RP spisset ørene, sa hun jeg kom med, som sto litt bak og fulgte med.

Jeg var helt vill. Snakket i fistel. Hev på håret, var flakkende i blikket, flyttet beina hele tiden, smilte helt sykt, lo av alt venninna mi sa, pulsen gikk i femhundre.

Og så gikk han. Med raske steg. Jeg kjente det da han var ferdig, så jeg snudde meg i tide og så ham forsvinne ut av butikken.

Jeg seig sammen over disken, pustet "herregud" ut og gjemte ansiktet i hendene mine mens jeg ristet på hodet...

"hva skjer?!", venninnene fattet ingenting.

"så dere ikke rp var her?!"

begge ble helt ville, nei de hadde ikke sett ham.

De kjente meg på brystkassen, hjertet var nær ved å hoppe ut. Jeg skalv på hendene. hele meg skalv. beina gav etter, jeg måtte sette meg på bakrommet....

Så sånn var det. Mitt første møte med RP på fire måneder.

Jippi.

Han var inne på puben i ti minutter, før jeg så ham hive seg i bilen og kjøre herfra med klampen i bånn.

Kjente hjertet falle gjennom kroppen... Jeg hadde en kunde da, men jeg sto bare og så ut vinduet med femhundrelappen i hånda, som en annen tulling. Hun må ha trodd jeg var hjerneskadet...

Og kanskje jeg er det.

Når går det over? Når er det ferdig? Når er han borte?

Åh så sliten jeg er av dette.....

[Saeria]

Ikke greit å møte RP for første gang på lenge, nei... Om det skulle bli en neste gang, så går det sikkert bedre... Uff...Vet ikke helt hva jeg skal si, men har jeg mange av...

[Gjest Ninakanin]

Ja siden dette er nødboka mi så kan jeg jo krype til korset og si at...har ikke kommet mye over den gutten der nei.

Skal det være sånn? Så lenge etterpå?

Har så utrolig mange minner i hodet mitt i kveld... Og nå som meg og typen har hatt en skikkelig alvorlig prat hvor vi er enige om at slik ting er nå så funker det ikke. Det er nå jeg virkelig skal gi forholdet en kjangs. Jeg kan ikke ha RP i hodet nå. Årh, ikke si det blir april/mai en gang til....

[Gjest Ninakanin]

Jeg har mest lyst til å dra bort nå, få ting på avstand... Jeg har hatt RP i hjertet mitt i seks måneder. Ingenting har kjølnet. Ingenting. Jeg har trodd flere ganger jeg har fått fri. Kommet meg videre. Men nei.

Men jeg føler jeg har mistet ham for alltid. Det er det alle sier. Men jeg klarer ikke å tro dem...vil ikke tro dem...

Vil sette meg på benken vår nå, og være litt alene. Se ut på havet og kanskje grine litt.

Men jeg kan ikke. For hjemme ligger kjæresten og venter på den snille jenta si....

[Gjest Ninakanin]

Jeg vil bort... Kan noen ta meg bort herfra... Vekk fra folk som jeg sårer... Vekk fra problemer... Vekk fra alt..

[Arkana]

[Gjest Ninakanin]

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅRHHHH

[Gjest Mrs. Potter]

[Gjest Bøllefrøet]

Jeg kjenner meg litt for godt igjen i det du skriver NinaKanin

[Gjest Maikana]

Hei Ninakanin.. jeg tror ikke jeg har lagt igjen hilsen hos deg før, men når jeg leste det du skrev over her kunne jeg ikke la være å legge igjen noen ord.

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Jeg hadde det sånn i flere år med en av eksene mine. Kjenner igjen følelsene du beskriver, oppspiltheten når du så han og fortvilelsen over at han ikke bare kan forsvinne ut av livet ditt helt smertefritt og enkelt.

Det eneste jeg kan si er at du må gi det tid. Tid, tid, tid...det eneste som hjelper tror jeg.

Ønsker deg lykke til videre

[Sniglå]

Hey, Yo! Welcome to my neighbourhooood, giiiirl!

Neida, mennne atteduuuu...

Jeg vet at du ikke forteller meg slike ting lenger, for du tror jeg er "lei av maset ditt". Det er jeg ikke altså. Sånn at du vet det....Det eneste er bare at jeg vet ikke hva jeg skal si! Jeg kan gi deg så mange råd at det tyter ut ørene på deg, men det er til syvende og sist du som bestemmer hva du skal gjøre...

Men, jeg kan høre på deg, du kan få blåse ut så mye du vil når du er med meg, det er helt OK. Hvis det er det som hjelper deg, så er jeg her.

Men dette burde du vite, bestissen min.

[Gjest Litjmæ]

Huffa vennen... Jeg sender deg en PM jeg.

[Gjest Xavia]

Hadde skrevet et langt innlegg, men jeg sender det på PM i stedet.

Her kommer en

[Gjest *Sexy*Cat*]

Siden du reklamerer så fint for denne nødboka di inne på personlige meldinger så måtte jeg jo ta en titt.

HVEM vil vel gå glipp av dette? :grine2:

Nei da du...men helt seriøst....

Hva med å kutte ut typen din?

Driiiiit nå i RP. For han driter jo i deg (det har han jo sagt rett ut).

Typen din er vel en du virkelig trenger å "kvitte" deg med. For HADDE DU HATT FØLELSER FOR HAN... da hadde du IKKE tenkt på andre. Enklere kan det ikke bli.

Du vet det NinaKanin. Du bruker ikke bare din egen tid, men også din kjæres tid.

Litt ansvar må man ta, SELVOM det gjør vondt.

Ja...nå høres jeg vel ut som en bitch (igjen), men det er faktisk ikke ment sånn.

Jeg sier det bare rett ut jeg.

Altså..det virker som om du har forsøkt ganske så mange utveier nå, og ingen har jo fungert, så dette er i grunn bare noen råd i fra min side.

[Rosenrød]

Må nesten si meg enig med den sexy katten over her...

[Gjest Jalileh]

Vil også si meg enig med Cat over her.

Hvis jeg var deg, da ville jeg tenkt: "Hva gjør jeg i dette forholdet? Jeg tenker på en annen gutt hele tiden, og kan da umulig ha skikkelige følelser for samboern da?"

For det er jo (dessverre) sant. Jeg vet med meg selv (og tror det gjelder samtlige) at jeg aldri hadde tenkt slike tanker om en annen gutt hvis jeg virkelig elsket han jeg var med. Det hadde jeg ikke.

Men så vet jeg (tror jeg?) at du er utrolig glad i kjæresten din, og muligens blir redd for å miste han? Dere har jo vært sammen en del år, så såklart tanken vil være skremmende. Å ikke ha den trygge og gode gutten å gå til når det trengs.

Jeg har opplevd det å måtte gå fra en jeg elsket, men som jeg elsket som en bror, og ikke som min kjæreste/samboer.

Og slike følelser, de er utrolig vanskelige. For man elsker jo, men så elsker man jo ikke på den måten.

Nei, du får finne ut av dette selv.

Men jeg vet at jeg ikke hadde fortsatt et sånt forhold. Som ikke er liv laga (i fra din side i allefall), og kanskje du gjør din samboer en tjeneste også?

Håper alt ordner seg for deg da.

Det man ikke dør av gjør en sterkere!

Endret 21. september 2005 av MissQ

[Gjest Ninakanin]

Hei folkens.

Tusen takk for mange fine og ærlige innlegg. Nei, Sexycat, du virket ikke bitch Jeg forstår utrolig godt hva du mener. Jeg tenker det selv. Men det er liksom hele tiden ting som holder meg igjen.

Slik som i går da jeg dro hjem fra jobb lå jeg selvsagt våken i mange timer. Tittet i taket. Snudde meg hele tiden. Så på mobilen. Tenkte ut tusen meldinger til RP, men sendte ingen. Jeg kan ikke gjøre det mot ham, ikke en gang til... Jeg kan ikke forklare følelsene mine for ham nok en gang, forsøke å åpne ham opp ennå en gang, ikke før jeg eventuelt er alene og ting har roet seg.

Så jeg klarte å la være.

Men tanken på at det faktisk er fysisk mulig å bestille en drosje og dra opp til ham, banke på døra og si "hei.." gjorde meg så rådvill og sprø at jeg vekket typen.

Han var drittrøtt, og egentlig sur for at jeg vekket ham. Men jeg fikk panikk. Jeg kjente at NÅ, NÅ må jeg gjøre noe. Dette SKAL enten reddes skikkelig, ellers så må jeg gå. Enten eller. Slutt å tull, Nina, tenkte jeg.

Så da han våknet gråt jeg "vi glir ifra hverandre!! Og det skjer så utrolig fort nå, vennen!!". Hehe stakar, kjekt å våkne til... Jeg sa det jo nærmest panisk. som om sengen delte seg eller noe sånn, et jordskjelv dro oss fra hverandre der og da.

Han roet meg ned og lot meg ligge inntil ham.

Og da kjente jeg den. Kjærligheten. Den er der ennå. Jeg har bare følt meg oversett så utrolig lenge.... Jeg orket liksom ikke mer...

Men der lå jeg altså, og kjente at det er der jeg hører til. Det er der jeg vil være. Egentlig.

Det er sånn...barken og veden-greier. Jeg vil bli i forholdet. Men samtidig ikke.

Uansett, søte kjæresten min må ha forstått at noe var i gjære. For han skulket noen forelesninger han sa egentlig var dritviktige, og kom hjem med to store bæreposer med masse mat. Laget deilig frokost til oss... Hadde gjemt en sjokolade og to flaxlodd i baklomma...

Og jeg smeltet selvsagt.

Men nå, akkurat nå når jeg skriver det faktisk, slår det meg: Er det ikke alltid det han gjør? En daim og to flaxlodd? Så er alt ok?

Ehm.... Huff. Stakar.

Men det funket iallefall, for i kveld skal jeg hjem og spise middag med ham, vi skal kose oss.

Jeg er glad jeg klarte å la være å melde RP i natt. Det var like før. Jeg hadde skrevet "H" i hei... Men istedenfor vekket jeg typen og sa at hjelp, nå sliter vi.

Og i dag forsto han plutselig at jeg egentlig er i ferd med å gå fra ham. Eller, jeg er jo egentlig ikke det, men at det er et alternativ for meg.

Det visste han ikke, sa han. Men...han vet det nå, iallefall.

Men jeg har det bedre i dag iallefall

[Gjest Litjmæ]

PM2 på vei...

[Gjest Ninakanin]

Tusen takk for pm'ene folkens, dere er helt utrolige, alle sammen..

Dere kjenner dette problemet like godt som meg, og det hjelper utrolig på!!!

Jeg er flink pike og melder eller ringer ikke RP Og kompisen, S, som har crush på meg og vil ha meg med ut på et glass vin har jeg sagt at "sorry, S, you know I burn those who get too close..". Så forhåpentligvis så roer han seg litt med meldinger og greier og greier.. Han var jo innom jobben min FEM ganger på tirsdag

I går snakket meg og typen nok en gang. Og tro meg, ting er i gjære. Dette ligner ikke på samtaler vi har hatt tidligere. Dette går en retning, om ikke fremover hva forholdet angår. Men det beveger seg. ting er ikke statisk slik det lenge har vært.

Synes helt ærlig at det er litt spennende...

[Gjest Jalileh]

Men.... du har bestemt deg for å være hos samboern din eller?