Når man ikke liker sitt eget barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi er absolutt ikke krenkende mot henne❤️ Og må visst understreke at vi ikke misliker henne på generell basis. Men oppførselen hennes særlig de siste ukene gjør det meeeget vanskelig for oss foreldre. 
Mitt inntrykk er at de som ser denne situasjonen så svart-hvitt og tror vi er monstre som hater barnet vårt ikke har barn selv. Det er innimellom ekstremt utfordrende å være mamma. Og det syns jeg egentlig det bør snakkes mer om (åpenbart ut fra noen av svarene her..)

Anonymkode: 5f526...8b9

Har selv to barn som er ulike som natt og dag, så vet hvordan det er å være foreldre. Jeg ønsker bare å komme med råd for å hjelpe dere med forholdet til datteren. 💛

Anonymkode: f968c...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Flott at dere foreldre har gått til samtaleterapi på BUP og fått rådgivning og veiledning der, men ble dere observert sammen med barna? Ble samspillet, kommunikasjonen og slike ting i familien observert, og fikk dere noe tilbakemelding på hva dere kan jobbe med?

Anonymkode: 81182...c6b

Eh ja, som sagt. Både hjemme og der. Tilbakemeldingen var mest ros for å bygge oss foreldre litt opp igjen. Vi var redd vi gjorde noe galt. Trygge oss i at vi allerede gjorde ting riktig, og litt eksempler på aktiviteter vi kunne gjøre sammen. Og masse info om at barn er ulike, noen er lettere å like enn andre og noen er mer dramatiske og har mer hissighet i seg. Men også fokus på de to andre barna, at hun ikke kan få dure fram og styre alt. At det er lov å bli sint på barna sine og at barn tåler mer enn man tror.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Så enig med deg i alt du skriver i denne tråden. Blir skremt av svarene her. Har hatt fraværende foreldre (mentalt) og det gjorde at jeg følte meg uelsket, ensom, verdiløs, tom osv. I dag sliter jeg med emosjonell deprivasjon, depresjon, angst, BDD++. Jeg hadde alt jeg trengte hva gjelder klær, mat og grunnleggende behov. Leser også eksempler på hva jenta har sagt til moren sin - det er jo helt tydelig at denne jenta ønsker mer nærhet, kjærlighet og varme fra foreldrene sine. Jeg jobber som lærer, og blir virkelig helt satt ut at det fortsatt eksisterer mennesker med syn på barn som man hadde på 50-tallet. 

Anonymkode: dd038...8e0

❤️  Det er så trist å høre om andre som har det slik og er sterkt preget av barndommen deres Jeg har møtt overraskende mange som har opplevd mye av det samme som oss, og det er i aldersgruppen 25-40! Jeg trodde og håpte at dagens barn ble fanget tidligere opp og fikk bedre oppfølging enn våres generasjon. Som du sier, jeg er også satt ut og skremt over dette synet på barna. Jeg er tydeligvis også trådens sorte får i følge mange her fordi jeg påpeker noe som kanskje ikke er så behagelig for noen å høre, fordi det er en liten sannhet i ordene mine

Det ble mye styr rundt mine meninger så jeg gav litt faen i å holde meg helt saklig til slutt skal jeg innrømme. Det jeg ville frem til var at når barnet ikke har diagnoser og fungerer fint og er likt utenom hjemme og en lærer, så er det noe som ikke stemmer. Ja, det finnes barn som har dårlig oppdragelse, men når ts skrev flere og flere innlegg så jeg at dette ikke var tilfellet i det hele tatt. Det er heldigvis flere som har påpekt dette i tråden, selv om det er få. Jenta føler på falsk kjærlighet, ikke ekte. Kanskje foreldrene (eller andre foreldre i tråden) ikke engang har ekte kjærlighet for henne eller barna sine... De "må" like barna sine, og derfor prøver de å tvinge frem kjærlighet som ikke finnes. Barna merker dette og kan utagere på forskjellige måter, men da er jo selvsagt barnet det er noe galt med, og barnet forblir i den rollen hele livet.

Av oss kan de lære konsekvensene av det de gjør her og nå, men det er visst ikke så populært. Barna kommer alltid først, ikke foreldrene. Er det ikke noe galt med barna bør man gjerne innse at problemet ligger hos en selv. Så nå at ts beskrev dattera som "andre må vike for dronninga" Dette er en 10 åring!

Til de som mener jeg/vi er uegnet som foreldre vil jeg heller si motsatt. Vi har vært på feil side og har lært av våre foreldres feil. Vi vet hvordan vi skal være og ikke være.

Anonymkode: 06c10...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Neida, mener ikke at det er slik alltid. Jeg kan fint ta hennes side på småting her og der. Og jeg er nøye på å gi henne riktig så ofte jeg kan fordi det blir så mye negativ oppmerksomhet. Men når hun kaller sin søster for «jævla fitte» fordi hun tok det siste rundstykke, så står vi sammen om hva vi mener om det, om du skjønner?

ts

Anonymkode: 5f526...

Men er det så veldig nødvendig å "stå sammen" om det? Det er da allment kjent at slik språkbruk er ugrei,og dermed er det kanskje lurt å ignorere det, som i konsevent å overse uønsket atferd?

I dette tilfellet er kanskje situasjonen med det siste rundstykket, det man burde fokusert på istedet. Hva skjedde egentlig her, kunne søsteren ha spurt før hun tok rundstykket, er det normalt at den ene søsteren er raskere og gis mer rett enn den andre? Er "jævla fitte" bare en utrolig dårlig måte å si ifra om at "fader, hvorfor skal hun alltid ta det siste rett foran nesa på meg, kan hun ikke i det minste spørre først?!"

Stygg språkbruk er jo gjerne for å understreke frustrasjon, provokasjon eller sinne. Og ofte når ord kommer til kort. Hun tar ikke til seg lærdom rundt dette ved at du og din mann står sammen, det gjør henne bare i forsvar og trassig fordi hun føler seg fanget. Dere burde heller stoppe opp og prøve få tak i hva som ligger i og bak de stygge ordene. Gi henne rett i at det er skikkelig surt at søsteren tok det siste rundstykket, og så evt la det bli med det. La henne få erfare at dere står sammen på hennes side også. 

Når du og din mann (og kanskje søsteren òg) står sammen om hva dere mener om det, så blir det som bensin på bålet. Dess styggere hun ter seg, dess mer respons får hun.

I tillegg får hun understreket det som for henne kanskje er et faktum: at hun må stå imot alle andre. Ingen av dere ser, lytter eller bryr dere om henne, men er bare opptatt av å ta henne og sette henne på plass. At begrunnelsen hennes er noe misoppfattet tar likevel ikke bort hennes følelse av utenforskap. Hun har således ikke så mye annet enn stygt språk og dårlig oppførsel igjen, for det er etter hennes oppfatning det eneste dere ser og bryr dere om. 

Man speiler gjerne den atferden man møter, så dersom hun fra småbarnsalder ofte er blitt møtt som et problem, så er det jo nettopp det hun blir. 

Anonymkode: 4919a...616

[AnonymBruker]

Vet du, jeg var så forbannet på mitt eget barn i går at jeg holdt på å klikke. Jeg sa heldigvis ikke noe, for det ville ikke vært bra før jeg fikk roet meg ned litt. Vi var på sommerfest i går, vi er hos svigers, hun er frekk, høylydt, tramper med bena og generelt bare sur. Hun er 9 år, altså 1 år yngre enn din datter. Det hele toppet seg da hun var først avbrøyt han som ønsket oss velkommen til sommerfesten, for så og bli irritert for det tok lang tid, så ble hun sur da de trakk premier i lotteri, også vant ste oldefar, hun fikk vinnerloddet av han, for så å bli sur for at premien ikke var bra nok. Dette får de fleste med seg. HERREGUD, jeg ville synke gjennom et hull i bakken. 

Noe galt må jeg ha gjort, og etter refleksjon og samtale med både den ene og den andre er det jo fordi jeg har sydd puter unner armene hennes, hun har aldri tapt i spill, hun har "alltid" fått masse hun peker på da jeg har god råd og mye dårlig samvittighet for å ha jobbet mye, og for å ha gått fra faren hennes for 2 år siden. 

Det er MIN feil, det er jeg som er ansvarlig og har gjort barnet mitt slik.  Jeg skal oppsøke riktig hjelp!

Anonymkode: c6985...315

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du og mannen melder dere på COS-kurs, slik at dere lærer dere å møte barnet på en bedre måte. 

Anonymkode: f68e7...e07

Nei! Det hjelper ikke!

Anonymkode: 36aac...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Men er det så veldig nødvendig å "stå sammen" om det? Det er da allment kjent at slik språkbruk er ugrei,og dermed er det kanskje lurt å ignorere det, som i konsevent å overse uønsket atferd?

I dette tilfellet er kanskje situasjonen med det siste rundstykket, det man burde fokusert på istedet. Hva skjedde egentlig her, kunne søsteren ha spurt før hun tok rundstykket, er det normalt at den ene søsteren er raskere og gis mer rett enn den andre? Er "jævla fitte" bare en utrolig dårlig måte å si ifra om at "fader, hvorfor skal hun alltid ta det siste rett foran nesa på meg, kan hun ikke i det minste spørre først?!"

Stygg språkbruk er jo gjerne for å understreke frustrasjon, provokasjon eller sinne. Og ofte når ord kommer til kort. Hun tar ikke til seg lærdom rundt dette ved at du og din mann står sammen, det gjør henne bare i forsvar og trassig fordi hun føler seg fanget. Dere burde heller stoppe opp og prøve få tak i hva som ligger i og bak de stygge ordene. Gi henne rett i at det er skikkelig surt at søsteren tok det siste rundstykket, og så evt la det bli med det. La henne få erfare at dere står sammen på hennes side også. 

Når du og din mann (og kanskje søsteren òg) står sammen om hva dere mener om det, så blir det som bensin på bålet. Dess styggere hun ter seg, dess mer respons får hun.

I tillegg får hun understreket det som for henne kanskje er et faktum: at hun må stå imot alle andre. Ingen av dere ser, lytter eller bryr dere om henne, men er bare opptatt av å ta henne og sette henne på plass. At begrunnelsen hennes er noe misoppfattet tar likevel ikke bort hennes følelse av utenforskap. Hun har således ikke så mye annet enn stygt språk og dårlig oppførsel igjen, for det er etter hennes oppfatning det eneste dere ser og bryr dere om. 

Man speiler gjerne den atferden man møter, så dersom hun fra småbarnsalder ofte er blitt møtt som et problem, så er det jo nettopp det hun blir. 

Anonymkode: 4919a...616

Signerer denne. Veldig gode råd. Føler bla at dette nettopp er det mine foreldre ALDRI evnet å gjøre da jeg var barn, og fortsatt ikke kan. Jeg er forresten TS fra «familiens sorte får»-tråden 😉 Jeg føler meg «foreviget» i rollen som sort får, og  hadde heller trengt at noen så med et annet blikk da jeg var barn.

Mener IKKE at dere gjør datteren deres til familiens sorte får altså, dere virker jo veldig bevisste og prøver alt dere kan å bedre ting.

Vil også si at jeg forstår deg godt, det kan være utrolig vanskelig å være forelder, særlig når barnet krever mye av en. Det ER absolutt forskjell på barn og personlighet! Og så har jo vi voksne med oss vår egen bagasje i ryggsekken, som kan gjøre at vi setter oss fast i følefeller når det blir konflikt med eget barn.

Jeg har brukt emosjonsfokusert foreldreveiledning med mitt ene barn. Veldig bra, og særlig fint for meg som omtrent har angst for å repetere ting jeg selv har opplevd i barndommen. Noe det bla fokuseres på der er at man skal være nøye med å bekrefte barnets følelser FØR man begynner å oppdra/grensesette. Virkelig jobbe med å komme på lag med barnet, se barnet, validere følelsene til barnet. SÅ kan man evt ta grensesettingen. Ofte så må man bekrefte barnet mye mer enn man tror, fordi barnet allerede er i underskudd på å bli sett/bekreftet - selv om dere ikke har ment det sånn. Men det som er bra med deg/dere og andre foreldre som dere, er at dere faktisk er villige til å gå inn i det og hjelpe både barnet og dere selv. 
 

Det er menneskelig å bli sliten, lei og frustrert, og barn tåler å se dette. Ekte følelser framfor fasade. Og så kan man reparere etterpå hvis det gikk skeis. 30 % er bra nok ifølge den emosjonsfokuserte metoden, så man trenger ikke en gang være oppe på 50 % - det er en liten trøst når man er redd man feiler som forelder🙂

Iallefall, jeg anbefaler virkelig dette! Det finnes også en bok (sikkert flere) om det.

Anonymkode: 42e25...bc2

[AnonymBruker]

Kanskje en longshot, men hvordan er kostholdet hennes? Kan det hende at hun har veldig svingende blodsukker? Det er vel noen av oss som da kan oppleve litt variabelt humør.

Anonymkode: 4189f...105

[AnonymBruker]

Jeg er alene med tre jenter, alle med et stort aldersspenn - fra 3-18. Så hjemme hos meg kan det i perioder gå hardt for seg.

Jeg vil også si at jeg gikk gjennom mye av det samme som deg med den eldste, fra hun var 10-14 år føltes hun som en fremmed unge for meg. Jeg følte at jeg hadde mistet barnet mitt, og fått en fremmed frekk unge som jeg ikke likte. Men fra hun var 14-15 år begynte barnet som jeg hadde tidligere å komme tilbake igjen, og i dag har vi et veldig godt og nært forhold.  
Det kan være en periode som barnet ditt går gjennom, som det gjør hos mange tenåringer, men at det har kommet litt tidligere som det gjorde hos min eldste.

Når det blir for mye krangling og dårlig stemning hjemme hos oss, pleier jeg å sette meg ned med alle sammen for å høre hva de ønsker skal være annerledes for at ting skal bli bedre. Hva kan de gjøre for at det skal bli bedre? Hva kan den andre som de er mest irritert på gjøre for at det skal bli bedre? Alle får si sitt.
Så prøver vi sammen å legge en kort plan fremover for hvordan ting skal bli bedre, og setter opp et planlagt møte innen fem dager for å se hvordan det har gått.

Jeg pleier også å gi dem forskjellige oppgaver for å opptjene seg prvilegier hjemme, det mest populære er skjermtid. Dette er også noe jeg lett tar fra dem om de ikke følger planen vi har lagt sammen.

Anonymkode: 87419...76f

[Gjest Vintermorgen]

Ryddet for brukerangrep med svar.

Vintermorgen, mod

[sjanglepupp]

Jeg var egentlig selv en veldig grei unge men utagerte etterhvert fordi jeg hadde en rusmisbruker bror og dermed en psykisk syk mor som var sliten. Da sklei oppdragelsen litt ut. Jeg har hørt en del på en podcast som heter Sinnsyn, den anbefaler jeg på det varmeste for alle som sliter psykisk eller som trenger litt veiledning. Det er en psykolog som tar opp veldig mange forskjellige tema som er kjempepraktiske å høre gjennom, det er gratis på Spotify. 

Den har hjulpet meg gjennom traumene mine å jeg har nå skjønt hvor det gikk galt å hvordan en sunnere barndom burde vært. Kanskje det kan hjelpe deg også?  

I tillegg vil jeg annbefale å framstå fra "du gjør ALLTID" måten å snakke på og å si ifra at når hun gjør sånn så blir du lei deg. Håper du finner ut av det. 

[#nofilter#]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Men er det så veldig nødvendig å "stå sammen" om det? Det er da allment kjent at slik språkbruk er ugrei,og dermed er det kanskje lurt å ignorere det, som i konsevent å overse uønsket atferd?

I dette tilfellet er kanskje situasjonen med det siste rundstykket, det man burde fokusert på istedet. Hva skjedde egentlig her, kunne søsteren ha spurt før hun tok rundstykket, er det normalt at den ene søsteren er raskere og gis mer rett enn den andre? Er "jævla fitte" bare en utrolig dårlig måte å si ifra om at "fader, hvorfor skal hun alltid ta det siste rett foran nesa på meg, kan hun ikke i det minste spørre først?!"

Stygg språkbruk er jo gjerne for å understreke frustrasjon, provokasjon eller sinne. Og ofte når ord kommer til kort. Hun tar ikke til seg lærdom rundt dette ved at du og din mann står sammen, det gjør henne bare i forsvar og trassig fordi hun føler seg fanget. Dere burde heller stoppe opp og prøve få tak i hva som ligger i og bak de stygge ordene. Gi henne rett i at det er skikkelig surt at søsteren tok det siste rundstykket, og så evt la det bli med det. La henne få erfare at dere står sammen på hennes side også. 

Anonymkode: 4919a...616

Her er jeg grunnleggende uenig. Man skal ikke "ignorere" atferd som går direkte ut over andre, særlig ikke yngre barn. Det ville vært blodig urettferdig mot lillesøster, dersom storesøster skal få lov til å kalle henne "jævla fitte" uten at foreldrene setter grenser. Når man har flere barn, kan man ikke bare ta hensyn til det "vanskelige barnet", man må også gjøre hverdagen levelig for dets søsken. Løsningen er ikke å tøye grensene for hva søsknene må akseptere av ydmykelser og overtramp fra storesøster. Hva lærer småsøsknene av det? At de ikke fortjener bedre? At andre mennesker kan tråkke over grensene deres, uten at noen sier ifra? Hvordan skal de lære å forsvare seg selv, når ikke foreldrene står opp for dem?

Jeg foreslår heller en tilnærming som man gjør at man viser forståelse, men samtidig setter klare grenser (OG håndhever disse). "Jeg skjønner at du gjerne ville ha den siste bollen, MEN slike ord bruker vi ikke mot hverandre her i vår familie. Hvis du synes noe er urettferdig, vil jeg at du sier ifra på en ordentlig måte. Spør litt finere, så vil kanskje lillesøster dele den bollen med deg." Griper hun ikke anledningen til å ta et bedre valg, får hun forlate fellesarealet. Ikke bit på fornærmelsene eller begynn å krangle med henne. Det er lov til å ha følelser, men det er ikke lov til å si/gjøre hva som helst i sinne. Hun er hjertelig velkommen tilbake når hun velger å følge normal folkeskikk. 

Hvis hun er typen som ikke responderer så bra på tilsnakk foran andre, ville jeg tatt henne til side. Da er det lettere å ha en reflekterende samtale uten at hun går like mye i forsvar, eller føler at alle er imot henne. Typ: "Var det irriterende at lillesøster tok den siste bollen, som du også hadde lyst på? Jeg skjønner at det var skikkelig kjipt. Det er alltid en nedtur når man har gledet seg til noe som ikke blir noe av. Men selv om du blir irritert, er det viktig at du tenker deg om før du snakker. Jeg vil at vi i familien snakker til hverandre med respekt, og det du kalte lillesøster var ikke ok. Det tror jeg du vet godt selv. Noen ganger kan vi føle oss så irriterte/sinte/lei oss at det er vanskelig å tenke klart og unngå å såre hverandre. Da kan det være lurt å ta seg en pause for å få kontroll på følelsene igjen. Du kommer mye lengre med å snakke på en ordentlig måte. Det kan hende at hvis du hadde spurt henne fint, så ville hun kanskje delt med deg? Hvis du mener at hun har fått flere boller enn deg, og at det derfor var urettferdig, kunne du sagt ifra til meg heller. Da ville jeg ordnet opp. Det er mye bedre å bruke ordene dine konstruktivt. Skjønner du? Ha det i bakhodet til neste gang, med litt øving, tror jeg du fikser dette!

Det er ikke alltid man har tid til en hel sånn samtale, særlig ikke dersom slike situasjoner skjer ofte. Men jeg tror hun ville tatt budskapet ganske fort. "Jeg bryr meg om deg, og ønsker å høre hva du vil si OG jeg kan ikke la deg få lov til å si/gjøre dette. Jeg ser at du er i ferd med å miste besinnelsen, så ta deg en pause, så tar vi opp igjen tråden når du har roet deg ned. Da blir det mer konstruktivt, og enklere å ta gode valg." Noen ganger er det kanskje nok med et advarende blikk, andre ganger må hun følges ut av fellesarealet. 

Endret 5. juli 2021 av #nofilter#

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2021 den 20.22):

Altså, for en tiåring? Det er altforsent for cos-kurs.. den er jo om babyer. Ja, jeg har vært på COS kurs, og det hjelper meg ingenting med min nå 6 åring. 

Anonymkode: 354e4...049

Min sønn var 6 år da jeg gikk på cos- kurs. Fullstendig utslitt av at dialogen mellom oss to var blitt til at han fant på ting han ikke burde gjøre, og jeg kjeftet. 

Nei det er ikke for sent når barnet er 6 år. På bare få uker klarte jeg å endre hele situasjonen ved å følge den tankegangen, og siden har jeg fortsatt med det.

Jeg bruker forøvrig cos- tankegang også angående min mann ganske ofte, og det fungerer på voksne mannen også, så at det er for sent når barnet er 6 år er tull.

Det krever fokus og innsats da. Det gjør det uansett alder. Det nytter ikke å bare gå på kurset. 

Anonymkode: 5ee02...a6d

[AnonymBruker]

Jeg var et barn som datteren din. 
mamma skjøv meg lenger og lenger vekk, noe som har resultert i «childhood rejection syndrome». Det har vært med på å forme min PTSD. 
 

Du møter ho ikke og ser ho ikke der hun trenger det. Du kan veiledes og kurses deg grønn i trynet, men om du ikke gjør den virkelige jobben (som å faktisk se ho, nei sånn virkelig se ho. Ikke «se» ho) så vil det aldri bli bedre. 

hun skriker etter å bli sett, og samtidig merker ho at hun ikke blir likt. Og de som skulle likt ho uavhengig av alt, gjør det ikke. Hun merker det, definitivt. 
kan du tenke deg å være et lite barn som opplever dette?

min mor skjønte ikke hva hun gjorde feil, for jeg var alltid den «gærne, oppmerksomhetssyke og dramatiske» datteren.

Frem til nå. Nå ser hun sine feil, fordi endelig en annen voksen ga ho tilsnakk. 
Og nå er jeg 30år.
Må jobbe med meg selv hos en psykiater for å akseptere hvilken dritt av en mor ho var. 
Du baner vei for samme skjebne for datteren din. Ungen din fortjener bedre, og du skulle vært den som kjempet og ga alt for at det skulle skje. 

Ta deg sammen kjerring. 

Anonymkode: 87f63...d91

[AnonymBruker]

Dere skaffer dere hjelp. Når man ikke liker sitt barn, og omtaler barnet sitt pp den måten du gjør her, da trenger dere hjelp. Hvis ikke ødelegger dere henne totalt. Det er ikke noe feil med henne, men måten hun blir møtt på og sett på og tenkt på og det dere føler…. Stakkars unge. Tror du hun liker seg selv da? 

Anonymkode: e889f...320

[AnonymBruker]

Herregud, dere som angriper ts som omtrent farlig for barnet fordi hun er sliten... Ser dere ikke at dere projiserer voldsomt? 

Det anbefales at barn med spesielle behov sendes på avlastning, fordi foreldre og søsken trenger det. Hvorfor har ikke ts lov å være utmattet? 

Anonymkode: 43df0...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Herregud, dere som angriper ts som omtrent farlig for barnet fordi hun er sliten... Ser dere ikke at dere projiserer voldsomt? 

Det anbefales at barn med spesielle behov sendes på avlastning, fordi foreldre og søsken trenger det. Hvorfor har ikke ts lov å være utmattet? 

Anonymkode: 43df0...ab0

Fordi hun sier ingen ting om at barnet har noen som helst spesielle behov. Hun forteller om at hun ikke liker barnet, og kommer med en rekke negative beskrivelser. Det er barnet og barnets personlighet og barnets valg og oppførsel og væremåte som er feil og som ikke er elskverdig. Hun ønsker ikke tilbringe tid med henne. Ingen får avlastning fordi de ikke LIKER et familiemedlem, derfor må familiemedlemmet sendes bort. 

Anonymkode: e889f...320

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi hun sier ingen ting om at barnet har noen som helst spesielle behov. Hun forteller om at hun ikke liker barnet, og kommer med en rekke negative beskrivelser. Det er barnet og barnets personlighet og barnets valg og oppførsel og væremåte som er feil og som ikke er elskverdig. Hun ønsker ikke tilbringe tid med henne. Ingen får avlastning fordi de ikke LIKER et familiemedlem, derfor må familiemedlemmet sendes bort. 

Anonymkode: e889f...320

Avlastning er ikke diagnosebetinget, men satt utfra behov. Noen spesielle behov/diagnoser oppleves likt for søsken - barnet er frekt og krevende og tar all energien til foreldre.  

Jeg sier ikke at avlastning er noe for TS. Jeg forsøkte å illustrere et poeng at noen foreldre og søsken faktisk anbefales en pause fra krevende barn for å forebygge slike følelser som ts har. 

Du tok det ikke. 

Anonymkode: 43df0...ab0

[AnonymBruker]

Jises så mye tyn TS får. Sender deg bare en klem! 

Anonymkode: db95e...085

[Helgeline]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Herregud, dere som angriper ts som omtrent farlig for barnet fordi hun er sliten... Ser dere ikke at dere projiserer voldsomt? 

Det anbefales at barn med spesielle behov sendes på avlastning, fordi foreldre og søsken trenger det. Hvorfor har ikke ts lov å være utmattet? 

Anonymkode: 43df0...ab0

Det er helt ekstremt. Hver gang en mor skriver noe om en utfordrende tenåring, kommer det et helt kobbel av kommentarer fra folk som utvilsomt har vokst opp under svært vanskelige forhold. 
Samfengt denger de verbalt løs på ts, som om hun var deres ikke-fungerende forelder. 
Det er utfordrende å være forelder, særlig hvis barnets personlighet krasjer med hvordan du selv er. 

Har et godt råd til dere bitre; prøv å tilgi og forstå disse håpløse mødrene deres (fedre nevnes sjelden). 
Forståelse, toleranse og tilgivelse er fine ting, det kan hjelpe med å komme videre. 
Så sant dere da ikke har opplevd grove ting som seksuelle overgrep og grov vold.