Når man ikke liker sitt eget barn

[Hactar]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det har jeg allerede tatt. Vi har også snakket med sosiallæreren på skolen for tips og råd. Vi gjør alt som er anbefalt, og de to andre barna er jo ikke slik. Vi har jo ikke vært anderledes med henne. Før tenkte jeg at barna blir slik foreldrene former dem på en måte, men hun har virkelig en helt annen personlighet. 

Ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Men samtidig skriver du at hun får mye kjeft, og dere har vel gjerne ikke blitt anbefalt å kjefte? Kjeftingen skaper avstand og dårlig relasjon, så det er ikke konstruktivt selv om det er vanskelig å finne et alternativ som fungerer.
 

 Jeg tror du har rett i at hun har en annen personlighet enn de andre, men i så fall trenger hun kanskje en annen tilnærming også? Å behandle henne likt som de andre, gir det resultatet du ser nå. Å gjøre mer av det samme, vil gi mer av det samme resultat, så nå er det lurt å prøve å finne en annen tilnærming.
 

All sympati med at det er vanskelig, men ikke avskriv mer veiledning fordi du mener dere gjør «alt rett og alt likt». Da kan det være nyttig å søke veiledning til deres konkrete situasjon, siden de mer generelle rådene ikke har god effekt. 

Endret 4. juli 2021 av Hactar

[AnonymBruker]

Vi har ei på samme alder, og jeg holder på å bli GAL.

Hun oppfører seg veldig dårlig ofte hjemme, men er pliktoppfyllende og flink på skolen og ute blant andre. Men hun har problemer sosialt, med andre barn, er keitete og anstrengt i sosiale situasjoner, og trekker seg mer og mer unna. Så hun er mye hjemme. Jeg har begynt å dra til jobben i stedet for å ha hjemmekontor, og jeg jobber ofte overtid pga at det er mer behagelig enn å være hjemme med henne. Hun har søsken som aldri har hatt denne manglende respekten for foreldre.

Hun kan være SÅ frekk. For eksempel skulle vi pakke til ferien i går, og hun skulle pakke badetøy. "ÆSJ, jeg vil ikke ha med den STYGGE badedrakta der "Jeg: "Hva? Men den er jo helt ny, du ville jo selv ha den, og har jo bare brukt den et par ganger!" Hun: "Nei, jeg ville ikke ha den, jeg bare sa det fordi jeg var lei av å handle, og ville hjem. Det burde DU ha forstått! Du VET jo at jeg hater å handle klær! Det er DIN feil at jeg ikke har badedrakt i ferien!!"

Så blir jeg sur fordi vi har brukt flere hundre kroner på en badedrakt som hun plutselig ikke vil bruke, så blir hun sur fordi jeg blir sur, og så løper hun opp på rommet og slenger igjen døra så huset rister.

Sånn går det hos oss, det er så mange rare situasjoner at jeg skjønner ikke hva og hvorfor vi plutselig krangler.

Vi utreder nå for Aspergers, pga mange ting, sinneanfall og ekstrem rigiditet, og det sosiale som hun ikke mestrer. og hvis hun får diagnosen blir det jo annerledes enn hos dere. Men frem til da: Jeg forstår deg så godt, det er KJEMPEvanskelig med pre-teen-jenter som utagerer.

Anonymkode: ffac2...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har ikke råd til deg. 

Men jeg var barnet foreldrene mine ikke likte, og jeg merka det  veldig godt. De ville ha en populær solstråle, men jeg var en var en sjenert og engstelig nerd. De gjorde alt "rett" (mener de selv, iallfall), men jeg skjønte jo at de var flaue og skuffa over meg, og jeg ble "frekk" for å beskytte meg selv. Jeg var englebarn på skolen og snill mot andre, for de har aldri såra meg. 

De er greie og støttende nå, men det er 30 år for seint. Jeg må alltid ha en tjukk mur av sarkasme rundt meg for å omgås dem. (I tillegg har søknene mine som var greie som barn blitt mer som meg som voksne. Så noe kan de vel ha gjort for å påvirke det.)

Mener ikke at du nødvendigvis gjør noe feil, altså. Kanskje det bare må være sånn. Men jeg håper du klarer å fikse det 🙂

 

Anonymkode: ec903...482

Vi er egentlig veldig opptatt av at man skal få være den man er. Har aldri presset henne til å være sånn eller slik. Det er hennes oppførsel (frekk, manipulerende og irriterende) som vi prøver å endre. For jeg kjenner henne og vet at hun vet hvordan man oppfører seg.
Det er sykt vanskelig å være forelder altså, vi skal liksom være pedagogiske psykologer døgnet rundt. Men hun presser oss virkelig til det ytterste for tiden. 

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

Hactar skrev (3 minutter siden):

Men samtidig skriver du at hun får mye kjeft, og dere har vel gjerne ikke blitt anbefalt å kjefte? Kjeftingen skaper avstand og dårlig relasjon, så det er ikke konstruktivt selv om det er vanskelig å finne et alternativ som fungerer.
 

 Jeg tror du har rett i at hun har en annen personlighet enn de andre, men i så fall trenger hun kanskje en annen tilnærming også? Å behandle henne likt som de andre, gir det resultatet du ser nå. Å gjøre mer av det samme, vil gi mer av det samme resultat, så nå er det lurt å prøve å finne en annen tilnærming.
 

All sympati med at det er vanskelig, men ikke avskriv mer veiledning fordi du mener dere gjør «alt rett og alt likt». Da kan det være nyttig å søke veiledning til deres konkrete situasjon, siden de mer generelle rådene ikke har god effekt. 

Mener absolutt ikke at vi gjør alt rett. Men vi prøver så godt vi kan. Men alle har en grense og foreldre er også mennesker som blir sinte av konstant provokasjon. 

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

TS, har du noen eksempler på situasjoner som oppstår der hun er frekk eller manipulerende? 

Anonymkode: 5f621...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg kan legge til at hun er godt likt av vennenes foreldre, oppfører seg fint når hun er på besøk hos andre. Og har mange venner. Men hjemme og hos familie/slekt er hun slik. Og litt mot lærerne.

Anonymkode: 5f526...8b9

Jeg tenker det er en periode  At det er litt sånn jenter i den alderen er? Dette pga at hun fungerer fint med venner og venners familie. 

Finn en metode du ønsker å bruke på henne, og stick with it over en periode på flere uker for å se effekten. Det kan være enkle ting som å overse negativ atferd, gi mye ros, gi mer ansvar, gi flere valg etc. 

 

Anonymkode: 5b1e6...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har ei på samme alder, og jeg holder på å bli GAL.

Hun oppfører seg veldig dårlig ofte hjemme, men er pliktoppfyllende og flink på skolen og ute blant andre. Men hun har problemer sosialt, med andre barn, er keitete og anstrengt i sosiale situasjoner, og trekker seg mer og mer unna. Så hun er mye hjemme. Jeg har begynt å dra til jobben i stedet for å ha hjemmekontor, og jeg jobber ofte overtid pga at det er mer behagelig enn å være hjemme med henne. Hun har søsken som aldri har hatt denne manglende respekten for foreldre.

Hun kan være SÅ frekk. For eksempel skulle vi pakke til ferien i går, og hun skulle pakke badetøy. "ÆSJ, jeg vil ikke ha med den STYGGE badedrakta der "Jeg: "Hva? Men den er jo helt ny, du ville jo selv ha den, og har jo bare brukt den et par ganger!" Hun: "Nei, jeg ville ikke ha den, jeg bare sa det fordi jeg var lei av å handle, og ville hjem. Det burde DU ha forstått! Du VET jo at jeg hater å handle klær! Det er DIN feil at jeg ikke har badedrakt i ferien!!"

Så blir jeg sur fordi vi har brukt flere hundre kroner på en badedrakt som hun plutselig ikke vil bruke, så blir hun sur fordi jeg blir sur, og så løper hun opp på rommet og slenger igjen døra så huset rister.

Sånn går det hos oss, det er så mange rare situasjoner at jeg skjønner ikke hva og hvorfor vi plutselig krangler.

Vi utreder nå for Aspergers, pga mange ting, sinneanfall og ekstrem rigiditet, og det sosiale som hun ikke mestrer. og hvis hun får diagnosen blir det jo annerledes enn hos dere. Men frem til da: Jeg forstår deg så godt, det er KJEMPEvanskelig med pre-teen-jenter som utagerer.

Anonymkode: ffac2...5ae

Herregud JA! Vi har sikkert 10 sånne situasjoner om dagen, det klikker for meg snart! Men jenta vår har mange venner og fungerer godt sosialt med jevnaldrende og litt ukjente voksne. Og er ikke rigid på ting eller har andre tegn på noen diagnose .
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker det er en periode  At det er litt sånn jenter i den alderen er? Dette pga at hun fungerer fint med venner og venners familie. 

Finn en metode du ønsker å bruke på henne, og stick with it over en periode på flere uker for å se effekten. Det kan være enkle ting som å overse negativ atferd, gi mye ros, gi mer ansvar, gi flere valg etc. 

 

Anonymkode: 5b1e6...11e

Jeg håper det! Ja vi har prøvd å overse negativ atferd lenge, men er jo redd for å ikke oppdra også. Og søsknene fortjener at vi irettesetter når det går utover dem. Mer ansvar var lurt, skal prøve det!

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[Hactar]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mener absolutt ikke at vi gjør alt rett. Men vi prøver så godt vi kan. Men alle har en grense og foreldre er også mennesker som blir sinte av konstant provokasjon. 

Anonymkode: 5f526...8b9

Klart dere har en grense, og jeg forstår veldig godt at dere både blir trigget og irritable. Poenget mitt var egentlig at når problemene er så store, trenger dere kanskje mer hjelp.
 

Dere har prøvd COS-kurs og fått råd fra sosiallærer, men det har ikke god nok effekt. Da ville jeg søkt råd flere steder.

Kanskje noen kan se på deres situasjon mer konkret? Prate med både dere og henne? For alternativet slik du beskriver det, er å fortsette med det dere gjør, men da blir det sannsynligvis ingen bedring.

[AnonymBruker]

Hactar skrev (2 minutter siden):

Klart dere har en grense, og jeg forstår veldig godt at dere både blir trigget og irritable. Poenget mitt var egentlig at når problemene er så store, trenger dere kanskje mer hjelp.
 

Dere har prøvd COS-kurs og fått råd fra sosiallærer, men det har ikke god nok effekt. Da ville jeg søkt råd flere steder.

Kanskje noen kan se på deres situasjon mer konkret? Prate med både dere og henne? For alternativet slik du beskriver det, er å fortsette med det dere gjør, men da blir det sannsynligvis ingen bedring.

Men hvem kan vi spørre? Er litt derfor jeg spør her. Sosiallærer mener hun er normal og støttet våre metoder. Hun var veldig søt og forståelsesfull. Cos var via bup, men de avsluttet fordi hun er ikke syk og vi er visst ok foreldre. Begynner å merke at hun rett og slett er en person jeg ikke liker, og det gir voldsomt dårlig samvittighet.

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg håper det! Ja vi har prøvd å overse negativ atferd lenge, men er jo redd for å ikke oppdra også. Og søsknene fortjener at vi irettesetter når det går utover dem. Mer ansvar var lurt, skal prøve det!

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Jeg har gutter som er litt yngre da, men har jobbet en del med atferd også. Har gitt mer ansvar og valg i perioder, for å få de til å føle kontroll, hvis jeg opplever noe atferd jeg vil korrigere. 

Anonymkode: 5b1e6...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi har ei på samme alder, og jeg holder på å bli GAL.

Hun oppfører seg veldig dårlig ofte hjemme, men er pliktoppfyllende og flink på skolen og ute blant andre. Men hun har problemer sosialt, med andre barn, er keitete og anstrengt i sosiale situasjoner, og trekker seg mer og mer unna. Så hun er mye hjemme. Jeg har begynt å dra til jobben i stedet for å ha hjemmekontor, og jeg jobber ofte overtid pga at det er mer behagelig enn å være hjemme med henne. Hun har søsken som aldri har hatt denne manglende respekten for foreldre.

Hun kan være SÅ frekk. For eksempel skulle vi pakke til ferien i går, og hun skulle pakke badetøy. "ÆSJ, jeg vil ikke ha med den STYGGE badedrakta der "Jeg: "Hva? Men den er jo helt ny, du ville jo selv ha den, og har jo bare brukt den et par ganger!" Hun: "Nei, jeg ville ikke ha den, jeg bare sa det fordi jeg var lei av å handle, og ville hjem. Det burde DU ha forstått! Du VET jo at jeg hater å handle klær! Det er DIN feil at jeg ikke har badedrakt i ferien!!"

Så blir jeg sur fordi vi har brukt flere hundre kroner på en badedrakt som hun plutselig ikke vil bruke, så blir hun sur fordi jeg blir sur, og så løper hun opp på rommet og slenger igjen døra så huset rister.

Sånn går det hos oss, det er så mange rare situasjoner at jeg skjønner ikke hva og hvorfor vi plutselig krangler.

Vi utreder nå for Aspergers, pga mange ting, sinneanfall og ekstrem rigiditet, og det sosiale som hun ikke mestrer. og hvis hun får diagnosen blir det jo annerledes enn hos dere. Men frem til da: Jeg forstår deg så godt, det er KJEMPEvanskelig med pre-teen-jenter som utagerer.

Anonymkode: ffac2...5ae

Hun: Jeg vil ikke gå med den badedrakta 

I stedet for å forsøke å forstå hvorfor (er hun blitt mer bevisst på kropp/har hun fått hår på tissen hun er redd vises/noe annet flaut/ har hun blitt mer bevisst på at de fleste ungdommer bruker bikini og syns badedrakt er barnslig etc - finnes mange mulige grunner til at badetøy kan være vanskelig, så velger du denne:

Du: Nå kommer jeg med noen uttalelser som kun er egnet for å gi deg dårlig samvittighet/legger ansvaret for situasjonen der barnet ikke er fornøyd med badetøyet på barnet, i stedet for å forstå hva som har forandret seg.

Og barnet svarer selvfølgelig en hel masse tull, fordi den egentlige årsaken kanskje er vanskelig å formulere (å forstå hvorfor man reagerer som man gjør/hva man er usikker på i den alderen kan være flaut å innrømme for seg selv og vanskelig å kommunisere), og du fremstår ikke veldig åpen for å høre på og forstå barnets side.

Og så blir du sur og oppgitt på et barn.

 

Støtter de som sier gå i dere selv, og ta veiledning. Det er IKKE barna sitt ansvar og barna som må få diagnoser. Det er foreldre som må være litt mer påkoblet. Og ja - mye er faser. 

Anonymkode: 945ca...cd1

[got2go]

Har dere prøvd å snakke med henne? Spør henne hvorfor hun oppfører seg sånn?

[AnonymBruker]

Forpubertet? 

Anonymkode: 6fd20...256

[AnonymBruker]

got2go skrev (Akkurat nå):

Har dere prøvd å snakke med henne? Spør henne hvorfor hun oppfører seg sånn?

Ja både i situasjonen men også i fredstid. Det er alltid noen andre sin skyld, hun er helt uskyldig. Hun blir ekstremt dramatisk.

Anonymkode: 5f526...8b9

[got2go]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja både i situasjonen men også i fredstid. Det er alltid noen andre sin skyld, hun er helt uskyldig. Hun blir ekstremt dramatisk.

Anonymkode: 5f526...8b9

Hm... hadde det hjulpet med bup da? Evt en terapeut til henne?

[AnonymBruker]

Hvordan har datteren din det egentlig ? 
Snakker dere til henne eller med henne? 
Jeg har lest så mange innlegg fra frustrerte foreldre, og fellesnevneren er at det er en psykisk avstand mellom barnet og foreldrene.

Barn merker veldig lett om at de møter en holdning som sier « du er vanskelig og dine søsken er ikke sånn ». 
Da kan de like godt være i den rollen siden ingen forstår de barna allikevel . 
Hvis ingenting fungerer så søk hjelp til å forstå hva barnet går gjennom 
 

 

Anonymkode: 64674...0c0

[Hactar]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men hvem kan vi spørre? Er litt derfor jeg spør her. Sosiallærer mener hun er normal og støttet våre metoder. Hun var veldig søt og forståelsesfull. Cos var via bup, men de avsluttet fordi hun er ikke syk og vi er visst ok foreldre. Begynner å merke at hun rett og slett er en person jeg ikke liker, og det gir voldsomt dårlig samvittighet.

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Har skolen helsesykepleier? Kan dere henvises til skolepsykolog? En psykolog kan snakke med både dere og henne. Familievernkontor? 
 

Hva sier jenta selv om hvordan dere har det hjemme? Er hun enig i at det er mye dårlig stemning? Har hun noen forslag selv til hva som kan gjøre hverdagen bedre?
 

Kan hende han trigges veldig av å få beskjeder, for eksempel, og da kan det kanskje hjelpe om hun får mest mulig ansvar selv som foreslått av enn annen over her. Det forutsetter jo at hun klarer å ta det ansvaret da, så dere må kanskje prøve dere frem.
 

Kanskje hun trenger noen privilegier som størst? Føle at hun er litt mer voksen og ikke i samme «pott» som småsøsken? Kanskje hun trenger mer helt spesifikke tilbakemeldinger på bra ting ved henne? Det kan være lettere å tro på enn en generell kjærlighetserklæring, i alle fall om det er mye gnisninger. 

Endret 4. juli 2021 av Hactar

[AnonymBruker]

got2go skrev (3 minutter siden):

Hm... hadde det hjulpet med bup da? Evt en terapeut til henne?

Vi ønsket henvisning dit og fått vurdering og cos kurs. Men man må fungere ganske dårlig for behandling videre der. Hun har ingen diagnoser. Og vi har fått rådgivning og egentlig mest støtte på at vi gjør ting riktig. Barn er ulike osv.

Men jeg og far blir så irriterte, og nå i ferien har det toppet seg litt for oss. Går jo ut over forholdet også. Og noe grunnleggende vondt inni meg når jeg føler så lite positivt med henne.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

Det som jeg henger meg opp i er at du skriver «hun har venner og oppfører seg bra sammen med andre». Det jeg da stusser på er at det er hjemme hun er vanskelig, blir hun ivaretatt på samme måte som søsken? Har det blitt en ond sirkel at hun får kjeft? Det kan virke som hun er ute etter mamma og pappas oppmerksomhet på en negativ måte. Mange barn gjør det, og det er dessverre negativt. Moren er jenters forbilde, og faren gutters. Kunne det vært en ide at du mamma var alene med henne, prøvde å vise interresse og forståelse og se om du kunne komme inn i hva problemet er.

Anonymkode: 94bb9...272