Når man ikke liker sitt eget barn

[AnonymBruker]

Forsøk med mer alenetid med henne, hver for dere. For å styrke båndene litt. 

En rolig tur på butikken med et stopp på veien for å kjøpe is. Noe som kun handler om å være sammen uten skjerm, eller andre distraksjoner. 

Tror hun trenger å bli mer sett, fremfor irettesatt. Gi henne mye ros, så ikke balansen av kjeft overgår alt. 

Små byggeklosser av god stemning. 

Så dere ikke kun kommuniserer skjer under kjeft. Det er ikke hver og en klikk som er skadelig, men å bli kjeftet huden full i en så ujevn maktposisjon er rett og slett ikke greit. 

Anonymkode: a8757...634

[AnonymBruker]

Minner meg litt om min lillebror. Han var veldig krevende, men det kom seg når han ble litt eldre. Han ble en ganske rolig, sindig type fra 15 års alderen. Mulig det er annerledes med jenter. 

Anonymkode: 3c29c...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Forsøk med mer alenetid med henne, hver for dere. For å styrke båndene litt. 

En rolig tur på butikken med et stopp på veien for å kjøpe is. Noe som kun handler om å være sammen uten skjerm, eller andre distraksjoner. 

Tror hun trenger å bli mer sett, fremfor irettesatt. Gi henne mye ros, så ikke balansen av kjeft overgår alt. 

Små byggeklosser av god stemning. 

Så dere ikke kun kommuniserer skjer under kjeft. Det er ikke hver og en klikk som er skadelig, men å bli kjeftet huden full i en så ujevn maktposisjon er rett og slett ikke greit. 

Anonymkode: a8757...634

Vi har gjort dette mye i det siste. Humøret er ofte greit på turen. 
Vi kjefter ikke huden full altså, men vi hever stemmen når hun er frekk for n’te gang den ettermiddagen. Og søsknene blir jo gjerne stille og irriterte over hennes drama dag ut og dag inn.

Far dro på Tusenfryd med bare henne og de koste seg max! Men dagen etter like ille.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

Hei ts. Jeg har egentlig ingen konkrete råd å komme med ettersom vi står i akkurat det samme. Vi har flere barn som er utrolig greie å ha med å gjøre, og en som regelrett tar fra meg livsgnisten. Det er grusomt fordi jeg vil så gjerne se på alle barna likt. Vårt krevende barn har mange veldig sterke følelser som dårlig lar seg regulere. De kveles i samhandling med alle andre enn oss. Det kommer dobbelt igjen hjemme i ettertid. Barnet oppfører seg helt fantastisk sammen med alle andre enn oss, men så fort det er sammen med oss er det kjefting, frekke kommentarer, ufin oppførsel mot søsken og oss. Det er ekstremt krevende og vanskelig. 

Anonymkode: 9107d...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei ts. Jeg har egentlig ingen konkrete råd å komme med ettersom vi står i akkurat det samme. Vi har flere barn som er utrolig greie å ha med å gjøre, og en som regelrett tar fra meg livsgnisten. Det er grusomt fordi jeg vil så gjerne se på alle barna likt. Vårt krevende barn har mange veldig sterke følelser som dårlig lar seg regulere. De kveles i samhandling med alle andre enn oss. Det kommer dobbelt igjen hjemme i ettertid. Barnet oppfører seg helt fantastisk sammen med alle andre enn oss, men så fort det er sammen med oss er det kjefting, frekke kommentarer, ufin oppførsel mot søsken og oss. Det er ekstremt krevende og vanskelig. 

Anonymkode: 9107d...768

Fint å høre fra flere. Jeg tror det jeg egentlig ber om råd til her er hvordan skal vi voksne takle situasjonen selv. Uten at det fører til skilsmisse og at livet føles nesten meningsløst. 

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fint å høre fra flere. Jeg tror det jeg egentlig ber om råd til her er hvordan skal vi voksne takle situasjonen selv. Uten at det fører til skilsmisse og at livet føles nesten meningsløst. 

Anonymkode: 5f526...8b9

Du sier at hun alltid har vært krevende? At det er hennes personlighet? Du sier også at du ikke liker henne. Kanskje hun har merket dette hele livet og derfor er hun slik mot dere. Hun trenger å føle ekte kjærlighet fra dere, ikke falsk. Men dersom dere ikke har ekte kjærlighet for henne ønsker jeg den stakkars datteren deres lykke til videre i livet. Hun kan ende opp med store psykiske problemer og havne i feil miljøer. Eller hun kan blomstre og kutte dere helt ut når hun blir gammel nok. Hva dere gjør nå er ganske avgjørende for hennes fremtid.

Anonymkode: 06c10...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du sier at hun alltid har vært krevende? At det er hennes personlighet? Du sier også at du ikke liker henne. Kanskje hun har merket dette hele livet og derfor er hun slik mot dere. Hun trenger å føle ekte kjærlighet fra dere, ikke falsk. Men dersom dere ikke har ekte kjærlighet for henne ønsker jeg den stakkars datteren deres lykke til videre i livet. Hun kan ende opp med store psykiske problemer og havne i feil miljøer. Eller hun kan blomstre og kutte dere helt ut når hun blir gammel nok. Hva dere gjør nå er ganske avgjørende for hennes fremtid.

Anonymkode: 06c10...7d1

Takk for støttende ord. Det er kun disse siste ukene jeg føler på at jeg ikke liker henne, og jeg gjør så godt jeg kan med at hun ikke skal merke det. Men ja, muligens vil hun få problemer senere, men hva kom først høna eller egget? Jeg prøver å gjøre noe med situasjonen, snakket med både skole og bup og spør om råd her. Følger alle råd vi får og har fått tilbakemelding på at vi håndterer situasjonen riktig. Krevende som baby var kun et svar på noen som spurte om hun hadde endret seg plutselig (noe som kunne tydet på at det hadde skjedd noe). Med krevende baby mente jeg vanlige ting som vansker med søvn, tok ikke flaske eller smokk, problemer med spising, veldig knyttet til oss foreldre og kunne ikke passes osv. Ting vi ikke opplevde med søsknene selv om de hadde samme miljø. Noen barn krever mer enn andre, det er helt vanlig og noe jeg håper du vet? Jeg kunne skrevet mye positivt om henne og, som at hun har god humor, veldig omsorgsfull for dyr og småbarn, mange venner, intelligent og kreativ. Men i denne tråden fokuserer jeg på det som er et problem for oss som familie, nettopp for å få råd. Men du må huske på at foreldre er bare mennesker, har du barn selv?

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

Det er enkelt å sette seg inn i at dette er svært krevende for dere alle, og at det ikke er lett å se åpenbare løsninger. 

Har kommunen et lavterskel familie/psykisk helse-tilbud dere kan søke om hjelp? 

Jeg lurer sånn på hva som foregår inni jenta, hva er det som skaper de sterke følelsene? Har hun opplevd traumer som mindre? Kan hun ha vært utsatt for noe dere ikke vet noe om? 

Children does well if they can. Det er noe som hindrer henne i å vise sine beste sider i samhandling med dere, og det er ikke ondskap eller et ønske om å være jævlig. Hun er like fortvilt som deg. Forsøk å finne ut hva som er triggere, hva skjer i forkant av situasjonene. Finner dere et mønster?

Let også med lykt og lupe etter hennes gode sider, og blås de opp STORT ovenfor deg selv. Jenta di trenger hjelp av deg til å komme ut av dette, og hun er avhengig av at du liker henne. Snakk høyt og tydelig til henne, søsknene hennes, far og besteforeldre om disse gode sidene hun har - la de bli en selvoppfyllende profeti (men ikke tomt prat eller løgn, hvis alle vet at det ikke er sant inkludert jenta selv). 

Og det aller viktigste - når jenta di får sterke følelser, må dere voksne forsøke å ha kontroll på deres følelser. Det er ikke lett, men det er mulig. Bruk det du lærte på cos-kurset, sett ord på følelsene hennes og hjelp henne med å regulere følelsene. Hun er liten selv om hun er stor. Kanskje det er nettopp vansker med følelsesregulering som er en av hennes hovedvansker? 

 

Anonymkode: 7c12b...7ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er enkelt å sette seg inn i at dette er svært krevende for dere alle, og at det ikke er lett å se åpenbare løsninger. 

Har kommunen et lavterskel familie/psykisk helse-tilbud dere kan søke om hjelp? 

Jeg lurer sånn på hva som foregår inni jenta, hva er det som skaper de sterke følelsene? Har hun opplevd traumer som mindre? Kan hun ha vært utsatt for noe dere ikke vet noe om? 

Children does well if they can. Det er noe som hindrer henne i å vise sine beste sider i samhandling med dere, og det er ikke ondskap eller et ønske om å være jævlig. Hun er like fortvilt som deg. Forsøk å finne ut hva som er triggere, hva skjer i forkant av situasjonene. Finner dere et mønster?

Let også med lykt og lupe etter hennes gode sider, og blås de opp STORT ovenfor deg selv. Jenta di trenger hjelp av deg til å komme ut av dette, og hun er avhengig av at du liker henne. Snakk høyt og tydelig til henne, søsknene hennes, far og besteforeldre om disse gode sidene hun har - la de bli en selvoppfyllende profeti (men ikke tomt prat eller løgn, hvis alle vet at det ikke er sant inkludert jenta selv). 

Og det aller viktigste - når jenta di får sterke følelser, må dere voksne forsøke å ha kontroll på deres følelser. Det er ikke lett, men det er mulig. Bruk det du lærte på cos-kurset, sett ord på følelsene hennes og hjelp henne med å regulere følelsene. Hun er liten selv om hun er stor. Kanskje det er nettopp vansker med følelsesregulering som er en av hennes hovedvansker? 

 

Anonymkode: 7c12b...7ec

Takk for svar! Vi skal sjekke ut litt mer av hva som finnes her av lavterskelhjelp. For jeg får høre at hun er «for normal» for noe mer har jeg fått vite. Jeg håper litt på at det kun er prepubertal som noen her skrev. Har virkelig lest alt av foreldreveiledere osv.
Vi har forsøkt lenge å ha kontroll på egne følelser når hun gjør eller sier slike ting, og vi har stort sett fått det til. Men nå merker jeg at vi ikke klarer det lenger, og det er nok hovedproblemet mitt nå. Jeg blir ekte sint og fortvilet inni meg. For hun kan si så ufyselige ting og vise en så dramatisk og selvopptatt oppførsel. Og jeg er så lei av at jeg helst vil være på jobben:( 

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar! Vi skal sjekke ut litt mer av hva som finnes her av lavterskelhjelp. For jeg får høre at hun er «for normal» for noe mer har jeg fått vite. Jeg håper litt på at det kun er prepubertal som noen her skrev. Har virkelig lest alt av foreldreveiledere osv.
Vi har forsøkt lenge å ha kontroll på egne følelser når hun gjør eller sier slike ting, og vi har stort sett fått det til. Men nå merker jeg at vi ikke klarer det lenger, og det er nok hovedproblemet mitt nå. Jeg blir ekte sint og fortvilet inni meg. For hun kan si så ufyselige ting og vise en så dramatisk og selvopptatt oppførsel. Og jeg er så lei av at jeg helst vil være på jobben:( 

Anonymkode: 5f526...8b9

Varm klem💓

Anonymkode: 6fd20...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Takk for støttende ord. Det er kun disse siste ukene jeg føler på at jeg ikke liker henne, og jeg gjør så godt jeg kan med at hun ikke skal merke det. Men ja, muligens vil hun få problemer senere, men hva kom først høna eller egget? Jeg prøver å gjøre noe med situasjonen, snakket med både skole og bup og spør om råd her. Følger alle råd vi får og har fått tilbakemelding på at vi håndterer situasjonen riktig. Krevende som baby var kun et svar på noen som spurte om hun hadde endret seg plutselig (noe som kunne tydet på at det hadde skjedd noe). Med krevende baby mente jeg vanlige ting som vansker med søvn, tok ikke flaske eller smokk, problemer med spising, veldig knyttet til oss foreldre og kunne ikke passes osv. Ting vi ikke opplevde med søsknene selv om de hadde samme miljø. Noen barn krever mer enn andre, det er helt vanlig og noe jeg håper du vet? Jeg kunne skrevet mye positivt om henne og, som at hun har god humor, veldig omsorgsfull for dyr og småbarn, mange venner, intelligent og kreativ. Men i denne tråden fokuserer jeg på det som er et problem for oss som familie, nettopp for å få råd. Men du må huske på at foreldre er bare mennesker, har du barn selv?

Anonymkode: 5f526...8b9

Jeg har vært den jenta som ikke var elsket eller likt og har kunnskap rundt dette som voksen. Jeg var utsatt for omsorgssvikt. Jeg opplevde aldri ekte kjærlighet, men falsk kjærlighet som i en dag på Tusenfryd eller en is. Jeg merket forskjell på hva som var ekte og uekte selv som barn. Jeg har derfor litt mer innsyn i saken deres og hvordan jenta kan føle seg enn hersketeknikken "har du barn selv?".

Anonymkode: 06c10...7d1

[tom1986]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Føler meg som verdens verste mor. Det ene barnet mitt er frekk, selvopptatt, dramatisk, manipulerende og ofte ganske irriterende. Hun er 10år, fungerer greit sosialt med vennene sine og gjør det helt ok faglig på skole, så er ikke noen diagnoser eller noe. Det virker som læreren ikke liker henne så godt heller (selv om han er profesjonell altså), og jeg forstår han faktisk. De to andre søsknene er ikke slik, de har jo selvfølgelig sine greier, men er snille og greie mesteparten av tiden. Dette fører jo til at hun får mest irettesettelse og kjeft, og jeg ser for meg at hun vil bruke dette mot oss senere. Men hun er jo ekstremt krevende og vi må jo oppdra henne og. Jeg og mannen går rundt og er konstant irriterte nå i ferien hvor vi må være sammen som familie hele tiden. Det blir såå dårlig stemning nesten hele tiden. Vi gjør så godt vi kan med å ikke hakke på henne, men jeg kjenner at det koker inni meg for tiden. Jeg liker faktisk ikke mitt eget barn. Hva gjør vi?

Anonymkode: 5f526...8b9

Noen mennesker, inkludert barn, er drittsekk av natur. Jeg er imponert av at du klarer å se dette i ditt eget barn. De fleste foreldre er ekstremt naive, blinde og unnlatende overfor egne barn som ikke kan oppføre seg skikkelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Takk for støttende ord. Det er kun disse siste ukene jeg føler på at jeg ikke liker henne, og jeg gjør så godt jeg kan med at hun ikke skal merke det. Men ja, muligens vil hun få problemer senere, men hva kom først høna eller egget? Jeg prøver å gjøre noe med situasjonen, snakket med både skole og bup og spør om råd her. Følger alle råd vi får og har fått tilbakemelding på at vi håndterer situasjonen riktig. Krevende som baby var kun et svar på noen som spurte om hun hadde endret seg plutselig (noe som kunne tydet på at det hadde skjedd noe). Med krevende baby mente jeg vanlige ting som vansker med søvn, tok ikke flaske eller smokk, problemer med spising, veldig knyttet til oss foreldre og kunne ikke passes osv. Ting vi ikke opplevde med søsknene selv om de hadde samme miljø. Noen barn krever mer enn andre, det er helt vanlig og noe jeg håper du vet? Jeg kunne skrevet mye positivt om henne og, som at hun har god humor, veldig omsorgsfull for dyr og småbarn, mange venner, intelligent og kreativ. Men i denne tråden fokuserer jeg på det som er et problem for oss som familie, nettopp for å få råd. Men du må huske på at foreldre er bare mennesker, har du barn selv?

Anonymkode: 5f526...8b9

Dette her er en holdning dere må kutte ut med en gang! Det er DERE som er voksne! Hvis dere ikke kutter ut denne holdningen og holdningen mot henne fremover er dette omsorgssvikt. Det er nå det gjelder. Det er dere som skaper fremtiden til jenta deres her og nå! Oppfør dere som voksne og som ansvarsfulle foreldre!

Anonymkode: 06c10...7d1

[AnonymBruker]

Vi fikk hjelp på helsestasjonen. Vi hadde en liten dramaqueen som skapte veldig mye uro i familien fra hun var tre år, spesielt ved måltidene. Vi tok kontakt fordi det etter hvert ble uutholdelig for både oss voksne og søsknene, som etter hvert fikk en ekstremt lav toleransegrense for det minste pip fra henne. Hvis du går dit og legger det fram som et familieproblem, så kan dere kanskje få hjelp der?

Anonymkode: 51bae...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun har alltid vært ekstra krevende, helt fra hun var baby egentlig. Men frekkheten, det dramatiske og at hun med vilje irriterer og vil lage dårlig stemning har kommet litt de siste årene. Hun kan glimte til å være hyggelig, og hun har god humor, men det er relativt sjelden hun bare er harmonisk. Ser med skrekk hvordan tenårene vil bli. Jeg går ofte ut for å lufte meg for å ikke klikke, og ikke vise henne hvor mye det påvirker meg. Men den dårlige samvittigheten min for at jeg ofte rett og slett misliker henne er vond. 
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Kan det hende at hun er særlig intelligent og derfor understimulert og at hun blir frustrert og bruker hjernekapasiteten på å utfordre og manipulere abdre i stedet for å bruke det på noe konstruktivt? Har hun noen intellektuelt krevende fritidsaktiviteter?

Anonymkode: 29968...073

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi er egentlig veldig opptatt av at man skal få være den man er. Har aldri presset henne til å være sånn eller slik. Det er hennes oppførsel (frekk, manipulerende og irriterende) som vi prøver å endre. For jeg kjenner henne og vet at hun vet hvordan man oppfører seg.
Det er sykt vanskelig å være forelder altså, vi skal liksom være pedagogiske psykologer døgnet rundt. Men hun presser oss virkelig til det ytterste for tiden. 

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Men setter dere dere noen gang ned med henne og tar en voksen prat om oppførsel når ingen av dere er sinte? 

Har dere privilegier som kan deles ut og dras inn avhengig av oppførsel? Den verste oppførselen, frekk språkbruk, banning, roping, smelling med døer, utakknemlighet, vold eller ødeleggelser MÅ få konsekvenser. Men på samme måte må god oppførsel honoreres.

Er dere gode forbilder selv? Har dere noen gang blitt sinte og oppført dere urimlig mot henne eller hverandre? Tenk dere nøye om.

Lønner det seg for henne å oppføre seg dårlig i form av oppmerksomhet eller «bestikkelser» for å stoppe den dårlige oppførselen?

Anonymkode: 29968...073

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg håper det! Ja vi har prøvd å overse negativ atferd lenge, men er jo redd for å ikke oppdra også. Og søsknene fortjener at vi irettesetter når det går utover dem. Mer ansvar var lurt, skal prøve det!

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Det er ikke all negativ adferd som skal ignoreres heller. F.eks. roping, smelling med dører, materielle ødeleggelser eller vold går jo ut over søsknene og dere. Det må slås knallhardt ned på.

Så er det ting som frekke kommentarer, banning og sånne småting. Jeg tenker at man bør rolig og uanfektet kommentere for å sette grenser «hvor har du lært sånn språkbruk?», «sånn snakker vi ikke til hverandre i denne familien». 

Furting, sultestreiking, nekte å snakke/svare, krokodilletårer, tilbaketrekking på rommet osv kan fint ignoreres.

Anonymkode: 29968...073

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det har jeg allerede tatt. Vi har også snakket med sosiallæreren på skolen for tips og råd. Vi gjør alt som er anbefalt, og de to andre barna er jo ikke slik. Vi har jo ikke vært anderledes med henne. Før tenkte jeg at barna blir slik foreldrene former dem på en måte, men hun har virkelig en helt annen personlighet. 

Ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Ja, men alle barn er forskjellige. Selv om oppdragelse har mye å si, har de jo sin egen personlighet. 

De har ulike behov. Men jeg er helt sikker på at å kjefte og irettesette hele veien, har blitt en ond sirkel. Og det gjør ingenting bedre. Det blir verre, ved at barnet ikke føler seg sett, forstått og akseptert. Hva med å møte henne med litt åpenhet, nysgjerrighet, kjærlighet? 

Får hun bare oppmerksomhet når hun gjør noe galt ved at dere kjefter? Da fortsetter hun å gjøre det, fordi det likevel er en form for oppmerksomhet fra foreldrene, selv om den ikke er positiv. Og det blir en ond sirkel. 

 

Anonymkode: 6a1ca...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg har vært den jenta som ikke var elsket eller likt og har kunnskap rundt dette som voksen. Jeg var utsatt for omsorgssvikt. Jeg opplevde aldri ekte kjærlighet, men falsk kjærlighet som i en dag på Tusenfryd eller en is. Jeg merket forskjell på hva som var ekte og uekte selv som barn. Jeg har derfor litt mer innsyn i saken deres og hvordan jenta kan føle seg enn hersketeknikken "har du barn selv?".

Anonymkode: 06c10...7d1

Hun er absolutt elsket, vi forgudet henne som alle nye foreldre. Vi har koset og pratet og funnet på gøye ting hele livet hennes. Hun er absolutt ikke utsatt for omsorgssvikt, og nå som oppførselen hennes har blitt en utfordring har vi søkt hjelp på helsestasjon, sosiallærer og tilogmed bup. Vi har fått tilbakemelding om at vi er gode foreldre og følger alle råd vi har fått. Men noen barn ER ekstra krevende, utfordrende og aggressive. Og det må vi som foreldre tåle og håndtere best mulig. Men akkurat NÅ er jeg drittlei hele ungen og hele situasjonen og ber om råd fra andre mammaer her. Det må være lov! Og skrekken min er at min datter ender opp med samme tanker om sin oppvekst som du har. Hva du har opplevd eller hva slags barn du var aner jeg ingenting om. Men med tre barn vet jeg veldig godt at barn er meget ulike.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Dette her er en holdning dere må kutte ut med en gang! Det er DERE som er voksne! Hvis dere ikke kutter ut denne holdningen og holdningen mot henne fremover er dette omsorgssvikt. Det er nå det gjelder. Det er dere som skaper fremtiden til jenta deres her og nå! Oppfør dere som voksne og som ansvarsfulle foreldre!

Anonymkode: 06c10...7d1

Det er jo nettopp det vi gjør ved å be om råd overalt, inkludert her! Vi gjør alt for å bedre situasjonen for henne og oss. Men nå er jeg så lei av hele situasjonen, og det må være lov til å ta opp i et forum om å være foreldre. For det er dødsvanskelig når det blir sånn som dette!

Anonymkode: 5f526...8b9