Når man ikke liker sitt eget barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Snakk om å overdramatisere til de grader og overføre egne følelser til andre! «Du ser faresignaler over alt i denne tråden».
Du har så lite informasjon om denne familien, men hopper allikevel til ganske drastiske konklusjoner. Du virker litt som en person som alltid tolker alt i verste mening, og er snar til å ilegge andre mennesker dårlige intensjoner..

Til TS: jeg tror de alle fleste kan forstå fortvilelsen når barnet oppfører seg ufordragelig, lager dårlig stemning osv.. Det er ikke unaturlig at man kan kjenne på de følelsene du gjør, uansett hva de perfekte menneskene på KG måtte mene. Barn har heller ikke vondt av å se at foreldre også har følelser på godt og vondt. Jeg er enig med et tidligere innlegg som spør om dere har stilt spørsmål til barnet som gjør at hun må reflektere rundt egne utsagn. I tillegg kan det være greit å forklare at også mammaer og pappaer kan bli lei seg, og at du blir lei deg når hun sier/gjør (fyll inn det som måtte passe)… 

Anonymkode: 1ce8c...f74

Vet du her er du nok virkelig inne på noe. Jeg har alltid tenkt at vi som foreldre alltid må være sindige, rolige og pedagogiske. Men gikk faktisk til en psykolog selv, som mente at jeg fint kunne vise litt mer «store negative  følelser» foran barna. Og det å fokusere litt på at vi faktisk blir lei oss når hun sier slike ting tror jeg egentlig vi har vært for dårlige til. 
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Håper ikke du har barn. Men dersom du har det, mor og far som er i samme tråd?

Nei, hun er ikke trygg og i gode hender. Hun må bort fra dere. Dere ødelegger livet hennes

Anonymkode: 06c10...7d1

Jeg har flere velregulerte, harmoniske og høyt elskede barn, og er i tillegg helsepersonell. Ingen fare her i gården.

Da er jeg mer bekymret for dine barn, og den negative påvirkningen du har på de gjennom din oppførsel. Du ser spøkelser på høylys dag, overtolker og overfører egne følelser på andre. 

Anonymkode: 1ce8c...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for råd! Det med å tilbringe enda mer tid sammen er nok lurt. Ang det andre merker vi at det er ekstremt viktig at jeg og far står sammen og støtter det den andre sier i konfliktsituasjoner. Det ekskalerer enormt dersom hun blir usikker på hva som gjelder. Jeg og mannen snakker nok litt for mye om det negative i det siste ja, for å få ut frustrasjon når vi er alene. Men ja, vi skal prøve å snakke mer positivt:)

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Problemet med mine foreldre er at de alltid skulle stå sammen, noe som føles sårt og vanskelig. Er liksom ingen som tar barnet sin side da. Dere trenger ikke å være så konsekvente alltid. Prøv å fokuser på hver av deres relasjon til barnet som enkelte personer. Dere kommer til å ødelegge relasjonen til barnet for resten av livet og selvbildet hennes hvis dere forsetter slik, selv om dere ikke merker det.  Jeg vet hva jeg snakker om. Dere vil angre når hun er voksen og dere fremdeles har dårlig relasjon. 

Anonymkode: f968c...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har fått fagfolk til å se på situasjonen

Har dere foreldre blitt evaluert? 

Anonymkode: 81182...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet du her er du nok virkelig inne på noe. Jeg har alltid tenkt at vi som foreldre alltid må være sindige, rolige og pedagogiske. Men gikk faktisk til en psykolog selv, som mente at jeg fint kunne vise litt mer «store negative  følelser» foran barna. Og det å fokusere litt på at vi faktisk blir lei oss når hun sier slike ting tror jeg egentlig vi har vært for dårlige til. 
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

I barnehagen mine barn har gått, har det vært felles foreldre møte hver høst hvor det har vært ulike instanser og holdt miniforedrag for oss foreldre. Sist var det representant fra BUP/resurssbasen og barnevernet. Den ansatte fra BUP hadde et fantastisk foredrag om følelser, og hvordan man som foreldre kan speile følelsene til barnet. Dette var rettet mot mindre barn, men vil nok også kunne anvendes på større barn. Hun påpekte også at det var helt riktig at barnet kunne få se at voksne også har følelser (andre enn glede altså). 

Anonymkode: 1ce8c...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har dere foreldre blitt evaluert? 

Anonymkode: 81182...c6b

Godt poeng!

Anonymkode: 06c10...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har dere foreldre blitt evaluert? 

Anonymkode: 81182...c6b

Ja når det gjelder barn er det mest vi som foreldre som går i samtaler. Var på bup i vårt tilfelle. Også observerte de barnet litt på skolen og litt hjemme, og snakket med læreren. Men var fordi vi ønsket råd om hvordan vi løser dette. Som sagt avsluttet de saken fordi de mente vi var gode foreldre, vi tok til oss de få rådene de hadde og barnet hadde ingen diagnoser eller tegn på større problemer. Så med denne tråden ønsket jeg gjerne råd fra andre mammaer som har vært i liknende situasjon. For ferie hvor alle plutselig er sammen hele tiden på en hytte tar knekken på meg.
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har flere velregulerte, harmoniske og høyt elskede barn, og er i tillegg helsepersonell. Ingen fare her i gården.

Da er jeg mer bekymret for dine barn, og den negative påvirkningen du har på de gjennom din oppførsel. Du ser spøkelser på høylys dag, overtolker og overfører egne følelser på andre. 

Anonymkode: 1ce8c...f74

Dette er bekymringsverdig! Du er helsepersonell og sier slik om meg. Da tror jeg kanskje ikke at dine barn har det så godt som du selv tror... Selvsagt vil dårlige foreldre støtte hverandre i slike tråder!

Anonymkode: 06c10...7d1

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg forstår, og det tror jeg ikke de som kommer med masse kritikk her gjør. Selvfølgelig er du glad i barnet ditt, selvfølgelig forsøker du å møte barnet på rett sted. Jeg elsker alle barna mine, men det ene har dessverre større utfordringer enn de andre, og vi sliter med å møte dette barnet. Vi blir slitne, vi blir lei. Alle må ta hensyn hele tiden, og det suger til seg alt overskuddet. Vi merker lærer, elever, barn i fritidsaktiviteter, søsken og familie synes barnet er for mye. Alle blir slitne. Det som hjelper meg er å fokusere på at barnet ikke vil være vanskelig. Det vil ikke krangle. Det vil ikke lage en dårlig dag. Det vil ikke få uvenner eller få beskjed om at det ødelegger leken. Det vil ha ros. Det vil bli invitert med. Det vil ha en fin dag. Det bare får det ikke helt til, og trenger mye hjelp og tilrettelegging. Når jeg er skikkelig sliten og lei, så hjelper det å huske på at det er barnet også. Det vil ikke ødelegge, selv om det noen ganger føles sånn. Noen barn trenger flere retningslinjer enn andre, vårt barn trenger mye klarere regler enn søsken. Å kjefte hjelper ingenting. Direkte konsekvens og tilrettelegging for at ting skal gå bra er løsningen. Ja, også å overhøre/overse en hel del som det ikke er vits å krangle om. 
Og jeg forstår hva du mener. Dette barnet får mye mer av oss. Det får flere goder. Det får mer oppmerksomhet. Det tas mer hensyn, og vi overser noe mer «dårlig» oppførsel. Likevel vil jeg ikke tro barnet selv reflekterer over det. Det merker nok mer hvor «enklere» alt er med de to andre søskenene. Og det er nok trist. 

Anonymkode: fafa5...d2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Problemet med mine foreldre er at de alltid skulle stå sammen, noe som føles sårt og vanskelig. Er liksom ingen som tar barnet sin side da. Dere trenger ikke å være så konsekvente alltid. Prøv å fokuser på hver av deres relasjon til barnet som enkelte personer. Dere kommer til å ødelegge relasjonen til barnet for resten av livet og selvbildet hennes hvis dere forsetter slik, selv om dere ikke merker det.  Jeg vet hva jeg snakker om. Dere vil angre når hun er voksen og dere fremdeles har dårlig relasjon. 

Anonymkode: f968c...bf0

Dette her er viktig. Sender deg klemmer. Har det likt ❤️

Vet dessverre ikke om ts og andre er åpen for erfaringer som våre. Men vi får håpe på det!

Anonymkode: 06c10...7d1

[Gjest Fonda]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette her er viktig. Sender deg klemmer. Har det likt ❤️

Vet dessverre ikke om ts og andre er åpen for erfaringer som våre. Men vi får håpe på det!

Anonymkode: 06c10...7d1

💛

Endret 4. juli 2021 av Fonda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Problemet med mine foreldre er at de alltid skulle stå sammen, noe som føles sårt og vanskelig. Er liksom ingen som tar barnet sin side da. Dere trenger ikke å være så konsekvente alltid. Prøv å fokuser på hver av deres relasjon til barnet som enkelte personer. Dere kommer til å ødelegge relasjonen til barnet for resten av livet og selvbildet hennes hvis dere forsetter slik, selv om dere ikke merker det.  Jeg vet hva jeg snakker om. Dere vil angre når hun er voksen og dere fremdeles har dårlig relasjon. 

Anonymkode: f968c...bf0

Neida, mener ikke at det er slik alltid. Jeg kan fint ta hennes side på småting her og der. Og jeg er nøye på å gi henne riktig så ofte jeg kan fordi det blir så mye negativ oppmerksomhet. Men når hun kaller sin søster for «jævla fitte» fordi hun tok det siste rundstykke, så står vi sammen om hva vi mener om det, om du skjønner?

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Neida, mener ikke at det er slik alltid. Jeg kan fint ta hennes side på småting her og der. Og jeg er nøye på å gi henne riktig så ofte jeg kan fordi det blir så mye negativ oppmerksomhet. Men når hun kaller sin søster for «jævla fitte» fordi hun tok det siste rundstykke, så står vi sammen om hva vi mener om det, om du skjønner?

ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Ja, forstår at en av og til må være bestemte sammen, men prøv å ikke være krenkende mot henne likevel. Prøv å behandle henne likeverdig så langt det er mulig og med respekt. Hun merker at dere misliker henne og det forverrer nok oppførselen. 

Anonymkode: f968c...bf0

[AnonymBruker]

Hei TS

Skjønner deg så godt! Foreldre er bare mennesker og vi voksne har også med oss barnet i oss når vi kommer i konflikt med egne barn. Jeg har også en datter som er veldig sterk, sta og som jeg ofte kommer i konflikt med. Sønnen min er sindige og rolig og jeg kan ikke huske at jeg har vært irritert på han en eneste gang.

Det som hjelper meg er å prøve å ta et skritt tilbake i selve situasjonen. Ikke gå inn i den uten å kjenne at jeg er rolig. Noen ganger later jeg som at vi har besøk, og det hjelper meg til å ikke eskalerer situasjonen. 

Noen ganger fungerer ikke dette og barnedelene i meg kommer fram. Da tar jeg det hun sier og gjør veldig personlige og konflikten eskalerer.

Det som er viktig for meg da er at jeg prøver på nytt når jeg har roet meg igjen. Da kan jeg gjerne si unnskyld og forklare hvorfor jeg ble sint eller begynte å gråte. Hun avviser meg ofte da, men noen ganger kommer det gode samtaler ut av det.

Uansett tenker jeg at det er mye læring i at voksne også gjør feil og at det da er viktig å snakke sammen og prøve å endre seg. Ingen i familen vår er perfekte. Og det er helt normalt å kjenne på negative følelser ovenfor barnet ditt. Sender deg en klem!

Anonymkode: bbdad...d47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært den jenta som ikke var elsket eller likt og har kunnskap rundt dette som voksen. Jeg var utsatt for omsorgssvikt. Jeg opplevde aldri ekte kjærlighet, men falsk kjærlighet som i en dag på Tusenfryd eller en is. Jeg merket forskjell på hva som var ekte og uekte selv som barn. Jeg har derfor litt mer innsyn i saken deres og hvordan jenta kan føle seg enn hersketeknikken "har du barn selv?".

Anonymkode: 06c10...7d1

Så enig med deg i alt du skriver i denne tråden. Blir skremt av svarene her. Har hatt fraværende foreldre (mentalt) og det gjorde at jeg følte meg uelsket, ensom, verdiløs, tom osv. I dag sliter jeg med emosjonell deprivasjon, depresjon, angst, BDD++. Jeg hadde alt jeg trengte hva gjelder klær, mat og grunnleggende behov. Leser også eksempler på hva jenta har sagt til moren sin - det er jo helt tydelig at denne jenta ønsker mer nærhet, kjærlighet og varme fra foreldrene sine. Jeg jobber som lærer, og blir virkelig helt satt ut at det fortsatt eksisterer mennesker med syn på barn som man hadde på 50-tallet. 

Anonymkode: dd038...8e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hei TS

Skjønner deg så godt! Foreldre er bare mennesker og vi voksne har også med oss barnet i oss når vi kommer i konflikt med egne barn. Jeg har også en datter som er veldig sterk, sta og som jeg ofte kommer i konflikt med. Sønnen min er sindige og rolig og jeg kan ikke huske at jeg har vært irritert på han en eneste gang.

Det som hjelper meg er å prøve å ta et skritt tilbake i selve situasjonen. Ikke gå inn i den uten å kjenne at jeg er rolig. Noen ganger later jeg som at vi har besøk, og det hjelper meg til å ikke eskalerer situasjonen. 

Noen ganger fungerer ikke dette og barnedelene i meg kommer fram. Da tar jeg det hun sier og gjør veldig personlige og konflikten eskalerer.

Det som er viktig for meg da er at jeg prøver på nytt når jeg har roet meg igjen. Da kan jeg gjerne si unnskyld og forklare hvorfor jeg ble sint eller begynte å gråte. Hun avviser meg ofte da, men noen ganger kommer det gode samtaler ut av det.

Uansett tenker jeg at det er mye læring i at voksne også gjør feil og at det da er viktig å snakke sammen og prøve å endre seg. Ingen i familen vår er perfekte. Og det er helt normalt å kjenne på negative følelser ovenfor barnet ditt. Sender deg en klem!

Anonymkode: bbdad...d47

Tusen takk for disse ordene❤️ Disse negative følelsene har gitt meg såå dårlig samvittighet! Det med å ta et steg tilbake i situasjonen skal jeg prøve å bli bedre på. Jeg har liksom stort sett klart det, men nå med ferie kjenner jeg at jeg lettere blir ekte sint tilbake. Og jeg vet jo at det ikke hjelper. Men har virkelig følt at jeg ikke orker mer. Heldigvis er vi to foreldre, så vi kan få litt alenetid på tur osv for å lade tålmodigheten. Den dårlige samvittigheten for søsknene er der også, de må vike for dronninga liksom. 
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Ja når det gjelder barn er det mest vi som foreldre som går i samtaler. Var på bup i vårt tilfelle. Også observerte de barnet litt på skolen og litt hjemme, og snakket med læreren. Men var fordi vi ønsket råd om hvordan vi løser dette. Som sagt avsluttet de saken fordi de mente vi var gode foreldre, vi tok til oss de få rådene de hadde og barnet hadde ingen diagnoser eller tegn på større problemer. Så med denne tråden ønsket jeg gjerne råd fra andre mammaer som har vært i liknende situasjon. For ferie hvor alle plutselig er sammen hele tiden på en hytte tar knekken på meg.
ts

Anonymkode: 5f526...8b9

Flott at dere foreldre har gått til samtaleterapi på BUP og fått rådgivning og veiledning der, men ble dere observert sammen med barna? Ble samspillet, kommunikasjonen og slike ting i familien observert, og fikk dere noe tilbakemelding på hva dere kan jobbe med?

Anonymkode: 81182...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Føler meg som verdens verste mor. Det ene barnet mitt er frekk, selvopptatt, dramatisk, manipulerende og ofte ganske irriterende. Hun er 10år, fungerer greit sosialt med vennene sine og gjør det helt ok faglig på skole, så er ikke noen diagnoser eller noe. Det virker som læreren ikke liker henne så godt heller (selv om han er profesjonell altså), og jeg forstår han faktisk. De to andre søsknene er ikke slik, de har jo selvfølgelig sine greier, men er snille og greie mesteparten av tiden. Dette fører jo til at hun får mest irettesettelse og kjeft, og jeg ser for meg at hun vil bruke dette mot oss senere. Men hun er jo ekstremt krevende og vi må jo oppdra henne og. Jeg og mannen går rundt og er konstant irriterte nå i ferien hvor vi må være sammen som familie hele tiden. Det blir såå dårlig stemning nesten hele tiden. Vi gjør så godt vi kan med å ikke hakke på henne, men jeg kjenner at det koker inni meg for tiden. Jeg liker faktisk ikke mitt eget barn. Hva gjør vi?

Anonymkode: 5f526...8b9

Ja. I verste fall mister dere kontakten med henne, eller hun kan havne på siden av samfunnet. Føler du det slik burde dere starte med dere selv og gjøre en endring. (kurs eller liknende som flere nevner) 

Anonymkode: e48cc...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ja, forstår at en av og til må være bestemte sammen, men prøv å ikke være krenkende mot henne likevel. Prøv å behandle henne likeverdig så langt det er mulig og med respekt. Hun merker at dere misliker henne og det forverrer nok oppførselen. 

Anonymkode: f968c...bf0

Vi er absolutt ikke krenkende mot henne❤️ Og må visst understreke at vi ikke misliker henne på generell basis. Men oppførselen hennes særlig de siste ukene gjør det meeeget vanskelig for oss foreldre. 
Mitt inntrykk er at de som ser denne situasjonen så svart-hvitt og tror vi er monstre som hater barnet vårt ikke har barn selv. Det er innimellom ekstremt utfordrende å være mamma. Og det syns jeg egentlig det bør snakkes mer om (åpenbart ut fra noen av svarene her..)

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Så enig med deg i alt du skriver i denne tråden. Blir skremt av svarene her. Har hatt fraværende foreldre (mentalt) og det gjorde at jeg følte meg uelsket, ensom, verdiløs, tom osv. I dag sliter jeg med emosjonell deprivasjon, depresjon, angst, BDD++. Jeg hadde alt jeg trengte hva gjelder klær, mat og grunnleggende behov. Leser også eksempler på hva jenta har sagt til moren sin - det er jo helt tydelig at denne jenta ønsker mer nærhet, kjærlighet og varme fra foreldrene sine. Jeg jobber som lærer, og blir virkelig helt satt ut at det fortsatt eksisterer mennesker med syn på barn som man hadde på 50-tallet. 

Anonymkode: dd038...8e0

💛

Anonymkode: f968c...bf0