Når man ikke liker sitt eget barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har gjort dette mye i det siste. Humøret er ofte greit på turen. 
Vi kjefter ikke huden full altså, men vi hever stemmen når hun er frekk for n’te gang den ettermiddagen. Og søsknene blir jo gjerne stille og irriterte over hennes drama dag ut og dag inn.

Far dro på Tusenfryd med bare henne og de koste seg max! Men dagen etter like ille.

Anonymkode: 5f526...8b9

Man bør ikke vente med å sette grenser helt til man må heve stemmen. Man må rolig sette grenser hele tiden. Uten kjeft eller roping. 

Anonymkode: 29968...073

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun er absolutt elsket, vi forgudet henne som alle nye foreldre. Vi har koset og pratet og funnet på gøye ting hele livet hennes. Hun er absolutt ikke utsatt for omsorgssvikt, og nå som oppførselen hennes har blitt en utfordring har vi søkt hjelp på helsestasjon, sosiallærer og tilogmed bup. Vi har fått tilbakemelding om at vi er gode foreldre og følger alle råd vi har fått. Men noen barn ER ekstra krevende, utfordrende og aggressive. Og det må vi som foreldre tåle og håndtere best mulig. Men akkurat NÅ er jeg drittlei hele ungen og hele situasjonen og ber om råd fra andre mammaer her. Det må være lov! Og skrekken min er at min datter ender opp med samme tanker om sin oppvekst som du har. Hva du har opplevd eller hva slags barn du var aner jeg ingenting om. Men med tre barn vet jeg veldig godt at barn er meget ulike.

Anonymkode: 5f526...8b9

Tror ikke du trenger å bekymre deg for det. Barn er egentlig veldig lojale mot foreldrene sine uansett hva de gjør. Så når man sier slikt om oppveksten sin, så er det gjerne en stor grunn for det. 

Her kommer det frem en del i innlegget som nyanserer det litt. Så lenge dere viser masse kjærlighet også, vil ikke barnet tro dere utsatte det for omsorgssvikt. Du virket reflektert og ønsker å få all hjelp du kan få. Husk at det finnes foreldre der ute som ikke har den selvinnsikten og som ikke ønsker råd av andre som også faktisk utsetter barna for omsorgssvikt. 

Kan barnet begynne på en aktivitet for å få utløp? Feks drama, sang, instrument, ballsport etc? Vet det er redningen for mange som har ekstra energi. 

Anonymkode: 6a1ca...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er enkelt å sette seg inn i at dette er svært krevende for dere alle, og at det ikke er lett å se åpenbare løsninger. 

Har kommunen et lavterskel familie/psykisk helse-tilbud dere kan søke om hjelp? 

Jeg lurer sånn på hva som foregår inni jenta, hva er det som skaper de sterke følelsene? Har hun opplevd traumer som mindre? Kan hun ha vært utsatt for noe dere ikke vet noe om? 

Children does well if they can. Det er noe som hindrer henne i å vise sine beste sider i samhandling med dere, og det er ikke ondskap eller et ønske om å være jævlig. Hun er like fortvilt som deg. Forsøk å finne ut hva som er triggere, hva skjer i forkant av situasjonene. Finner dere et mønster?

Let også med lykt og lupe etter hennes gode sider, og blås de opp STORT ovenfor deg selv. Jenta di trenger hjelp av deg til å komme ut av dette, og hun er avhengig av at du liker henne. Snakk høyt og tydelig til henne, søsknene hennes, far og besteforeldre om disse gode sidene hun har - la de bli en selvoppfyllende profeti (men ikke tomt prat eller løgn, hvis alle vet at det ikke er sant inkludert jenta selv). 

Og det aller viktigste - når jenta di får sterke følelser, må dere voksne forsøke å ha kontroll på deres følelser. Det er ikke lett, men det er mulig. Bruk det du lærte på cos-kurset, sett ord på følelsene hennes og hjelp henne med å regulere følelsene. Hun er liten selv om hun er stor. Kanskje det er nettopp vansker med følelsesregulering som er en av hennes hovedvansker? 

 

Anonymkode: 7c12b...7ec

Dette. Spot on. 

Anonymkode: 6a1ca...78f

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Føler meg som verdens verste mor. Det ene barnet mitt er frekk, selvopptatt, dramatisk, manipulerende og ofte ganske irriterende. Hun er 10år, fungerer greit sosialt med vennene sine og gjør det helt ok faglig på skole, så er ikke noen diagnoser eller noe. Det virker som læreren ikke liker henne så godt heller (selv om han er profesjonell altså), og jeg forstår han faktisk. De to andre søsknene er ikke slik, de har jo selvfølgelig sine greier, men er snille og greie mesteparten av tiden. Dette fører jo til at hun får mest irettesettelse og kjeft, og jeg ser for meg at hun vil bruke dette mot oss senere. Men hun er jo ekstremt krevende og vi må jo oppdra henne og. Jeg og mannen går rundt og er konstant irriterte nå i ferien hvor vi må være sammen som familie hele tiden. Det blir såå dårlig stemning nesten hele tiden. Vi gjør så godt vi kan med å ikke hakke på henne, men jeg kjenner at det koker inni meg for tiden. Jeg liker faktisk ikke mitt eget barn. Hva gjør vi?

Anonymkode: 5f526...8b9

Får hun masse tyn og de andre ikke er det en god grunn til å fortsette. Barn vil ha oppmerksomhet og om den er negativ vil de fortsatt ha oppmerksomhet. 

Her må dere voksne inn. Det er dere som er nøkkelen her. Det er dere som må skifte fokus for at dette skal bedre seg.

[AnonymBruker]

tom1986 skrev (1 time siden):

Noen mennesker, inkludert barn, er drittsekk av natur. Jeg er imponert av at du klarer å se dette i ditt eget barn. De fleste foreldre er ekstremt naive, blinde og unnlatende overfor egne barn som ikke kan oppføre seg skikkelig.

Jeg er ikke enig i dette - at barn og dermed voksne er drittsekker av natur. Det er mekanismer som gjør at de handler som de gjør. Traumer, manglende omsorg som barn, psykisk sykdom, manglende opplæring i regulering, sosial kompetanse, vansker med selvbilde osv. 

Å si at barn er drittsekk som natur er bare en lettvint løsning, som oser av lite kunnskap om menneskets utvikling og et svart/hvitt syn på folk. 

Men jeg er enig i at det er fint at foreldre har et nyansert syn på sitt eget barn. Ingen barn har godt av å forhøyes til noe perfekt, som aldri gjør noe galt. Det hemmer utviklingen deres. 

Anonymkode: 7c12b...7ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tror ikke du trenger å bekymre deg for det. Barn er egentlig veldig lojale mot foreldrene sine uansett hva de gjør. Så når man sier slikt om oppveksten sin, så er det gjerne en stor grunn for det. 

Her kommer det frem en del i innlegget som nyanserer det litt. Så lenge dere viser masse kjærlighet også, vil ikke barnet tro dere utsatte det for omsorgssvikt. Du virket reflektert og ønsker å få all hjelp du kan få. Husk at det finnes foreldre der ute som ikke har den selvinnsikten og som ikke ønsker råd av andre som også faktisk utsetter barna for omsorgssvikt. 

Kan barnet begynne på en aktivitet for å få utløp? Feks drama, sang, instrument, ballsport etc? Vet det er redningen for mange som har ekstra energi. 

Anonymkode: 6a1ca...78f

Hun er litt typen til å overdrive og dramatisere, så jeg ser egentlig for meg at hun kan ha dette fokuset som voksen også. Feks jeg sier oj har du laget denne på skolen? Den var kjempefin! Så svarer hun, jeg lagde den IGÅR, men det så vel ikke du du ser jo bare på telefonen uansett (noe som alle vet er feil, jeg ser ikke mye på den). Eller jeg sier nå syns jeg dere skal gå ut litt i det fine været! Hun svarer surt: du er jo aldri ute selv (jeg er ute og trener hver dag). Hun hadde slått seg på sfo, og de ville ringe far og hun bare «nei han har så viktig jobb og har sagt at vi aldri må ringe han». Fullstendig løgn og vi fikk heldigvis forklart for sfo. Så ja, ser for meg at hun kan overdrive om en dårlig barndom..

Vi har prøvd litt ulike aktiviteter, men etter et par ganger er det dødskjedelig. Hadde hun kunne velge hadde hun spilt på iPaden hele tiden.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

Ts, hva sier hun selv om situasjonene dere havner i? Klarer dere som voksne og gå inn og være nysgjerrige på hvordan hun har det - ikke dømmende og formanende? 

Anbefaler sterkt å utforske hva som er hennes triggere. Og du sier ingenting om hvordan hun har det med seg selv. Hva er det som gjør henne frustrert og fortvilet? 

Anonymkode: 7c12b...7ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ts, hva sier hun selv om situasjonene dere havner i? Klarer dere som voksne og gå inn og være nysgjerrige på hvordan hun har det - ikke dømmende og formanende? 

Anbefaler sterkt å utforske hva som er hennes triggere. Og du sier ingenting om hvordan hun har det med seg selv. Hva er det som gjør henne frustrert og fortvilet? 

Anonymkode: 7c12b...7ec

Hun legger stort sett skylden på andre. Vi prøver, men jeg syns det er vanskelig altså. Særlig i det siste, for jeg føler meg så utslitt av dette.
Hun er gjerne ikke så frustrert og fortvilet. Mer frekk og selvopptatt og ofte dramatisk.

Anonymkode: 5f526...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Føler meg som verdens verste mor. Det ene barnet mitt er frekk, selvopptatt, dramatisk, manipulerende og ofte ganske irriterende. Hun er 10år, fungerer greit sosialt med vennene sine og gjør det helt ok faglig på skole, så er ikke noen diagnoser eller noe. Det virker som læreren ikke liker henne så godt heller (selv om han er profesjonell altså), og jeg forstår han faktisk. De to andre søsknene er ikke slik, de har jo selvfølgelig sine greier, men er snille og greie mesteparten av tiden. Dette fører jo til at hun får mest irettesettelse og kjeft, og jeg ser for meg at hun vil bruke dette mot oss senere. Men hun er jo ekstremt krevende og vi må jo oppdra henne og. Jeg og mannen går rundt og er konstant irriterte nå i ferien hvor vi må være sammen som familie hele tiden. Det blir såå dårlig stemning nesten hele tiden. Vi gjør så godt vi kan med å ikke hakke på henne, men jeg kjenner at det koker inni meg for tiden. Jeg liker faktisk ikke mitt eget barn. Hva gjør vi?

Anonymkode: 5f526...8b9

Det du og mannen din føler ..irritasjon/koker etc .. det kan være overføring fra henne .. det er slik hun har det .. hjelp henne og håndtere det ..    

Anonymkode: bf833...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Feks jeg sier oj har du laget denne på skolen? Den var kjempefin!
Så svarer hun, jeg lagde den IGÅR, men det så vel ikke du du ser jo bare på telefonen uansett. Her sier hun jo faktisk rett ut at hun ønsker mer oppmerksomhet fra deg, hun ønsker at du skal se henne  

Eller jeg sier nå syns jeg dere skal gå ut litt i det fine været! Hun svarer surt: du er jo aldri ute selv Her sier hun at hun ønsker at dere to skal tilbringe mer tid sammen.

Hun hadde slått seg på sfo, og de ville ringe far og hun bare «nei han har så viktig jobb og har sagt at vi aldri må ringe han».Dette er jo en veldig tydelig beskjed fra henne om at hun føler at dere foreldre ikke tar dere tid til henne, som igjen antagelig føles som at dere ikke er glad i henne. 

Anonymkode: 5f526...8b9

Gjennom innleggene dine i tråden får jeg inntrykk av at hun savner kvalitetskontakt med dere foreldre. Hun savner at dere ser henne, at dere lytter til henne og tar dere tid til å bli kjent med henne.

Hvis du kommer med flere slike eksempler blir det enklere for oss å hjelpe deg. Vi har nokså liten nytte av å lese om dine subjektive følelser, det vi trenger for å forstå situasjonen er konkrete eksempler. 

Anonymkode: 81182...c6b

[AnonymBruker]

Kan hun rett og slett få et system med en premie på andre enden? 
Type: jeg skal fortelle hva jeg føler på en rolig måtte. 
Jeg skal spørre om hjelp på en rolig måte. Og klarer hun det så og så mange ganger så reiser hun på tur med en av dere får bruke iPad mer eller hva enn hun nå ønsker seg. 
 

Kommer an på hva som egentlig er problemet? 
 Trenger hun å snakke? Kan dere sette av tid til det hver uke om hvordan hun har det, hva hun føler eller noe sånn? 

Anonymkode: c0ecc...87c

[morning_sun]

Dere må jobbe med følelsene som barnet trigger i dere foreldre. Eventuelt egne traumer. Føler du deg maktesløs? Sint? Skamfull? Som om du feiler? Overveldet? Skuffet? 

Hvis du føler på at du ikke liker barnet ditt, så er det rimelig sikkert at hun føler det også. Det kan jo også hende hun har opplevd noe vondt som dere ikke er klar over?

 

Et par videoer som kanskje kan gi et nytt perspektiv: 

 

 

 

 

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vi har prøvd litt ulike aktiviteter, men etter et par ganger er det dødskjedelig. Hadde hun kunne velge hadde hun spilt på iPaden hele tiden.

Anonymkode: 5f526...8b9

Hva skjer når du eller far spør «hvorfor sier du det?» 

Er det avogtil hun må reflektere over/forklare ærlig og rolig hvorfor hun synes A og B osv? 

Type «Synes du på ordentlig at jeg sitter for ofte på mobilen? Jeg prøver å unngå det - føler du at jeg ikke får med meg noe» osv. Eller «men det du sa om pappas jobb...synes du på ordentlig at han synes jobben er viktigst? Han jobber jo like mye som andre foreldre - og han prøver jo så godt han kan å komme hjem så fort som mulig til dere. Har du følt sånn ofte, og hva tenker du om blabla løsning?» 

Asså, ikke som et ledd i diskusjon og «du tar feil, nå ble vi enige», men slik at hun må reflektere litt rundt det utover å slenge ut anklage.

Ikke sikkert det bedrer humøret, men da trener dere henne iallefall på refleksjon - og du/far får anledning til å beskrive deres følelser/hverdag.

Umulig å gjøre hver gang, men det bør jo la seg gjøre noen ganger i uka. 

Og hun er i en alder hvor det kan være lurt å forebygge antakelsen om at dynamikken mellom dere er «hun sur og tverr - dere kjeft og sur». 

Når det er sagt husker jeg godt en sommer vår unge var baby, og en far hadde med seg 3 jenter og 1 gutt på stranda. Det var nydelig vær, superidyllisk plass. 

Eldste jente gjorde seriøst sitt aller beste og ytterste for å forsure livet til absolutt alle - det er det mest ufordragelige jeg har hørt og det overgikk også mine egne tenåringsvibber.

Det var 100% kvalme drageutsagn og 0%  nøytrale setninger. 

Hun ødela med viten og vilje humøret til alle, og kunne ikke gitt mer faen - ikke var hun flau over å bli sett/hørt heller. Når hun så det holdt på å eksplodere for søsken/far osv la hun på 4 giftige setninger til for å GNI det inn. 

Så noen bare ER sånn, og da tenker jeg.....tja. Familieråd? Med psykolog? 🤷‍♀️

 

[AnonymBruker]

Det er veldig, veldig spesielt og skrive som overskrift " Når man ikke liker sitt eget barn." Da har du liksom fastslått den meningen, at du ikke liker barnet ditt. Ikke bare noe du har tenkt i ditt stille sinn når det har stormet som verst, men noe du har grublet på og bestemt deg for. Og det har nok barnet ditt merket. Det kan hende du ikke mente det sånn, men det er sånn det fremstår for meg ihvertfall. 

Som forelder så er man forpliktet til å like barnet sitt. Så du må kjempe knallhardt hver eneste dag for å finne positive sider og skape gode stunder sammen med barnet ditt. Selv om det er et blodslit, så har du som forelder ikke noe valg. 

Anonymkode: a0473...6a2

[AnonymBruker]

Muligens denne tråden er verdt en kikk…?

 

 

Anonymkode: 8da6b...846

[tom1986]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er ikke enig i dette - at barn og dermed voksne er drittsekker av natur. Det er mekanismer som gjør at de handler som de gjør. Traumer, manglende omsorg som barn, psykisk sykdom, manglende opplæring i regulering, sosial kompetanse, vansker med selvbilde osv. 

Å si at barn er drittsekk som natur er bare en lettvint løsning, som oser av lite kunnskap om menneskets utvikling og et svart/hvitt syn på folk. 

Men jeg er enig i at det er fint at foreldre har et nyansert syn på sitt eget barn. Ingen barn har godt av å forhøyes til noe perfekt, som aldri gjør noe galt. Det hemmer utviklingen deres. 

Anonymkode: 7c12b...7ec

Feil. Personlighetstrekk er i stor grad (40-60%) genetisk bestemt. Det betyr at enkelte ender opp som drittsekker helt uavhengig oppvekst og miljø.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man avslører veldig fort i en slik overskrift at problemet kanskje ikke starter helt der foreldrene tror. 
Om det virkelig er sant at man ikke liker sitt eget barn, så kan det vel kanskje være slik at barnet er fullstendig klar over det. Og da kan man kaste ballen tilbake til mor og far og spørre hvordan de ser for seg at barnet skal være villig til noe slags samarbeid. 

Anonymkode: 315f6...350

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjennom innleggene dine i tråden får jeg inntrykk av at hun savner kvalitetskontakt med dere foreldre. Hun savner at dere ser henne, at dere lytter til henne og tar dere tid til å bli kjent med henne.

Hvis du kommer med flere slike eksempler blir det enklere for oss å hjelpe deg. Vi har nokså liten nytte av å lese om dine subjektive følelser, det vi trenger for å forstå situasjonen er konkrete eksempler. 

Anonymkode: 81182...c6b

 

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg tenker at man avslører veldig fort i en slik overskrift at problemet kanskje ikke starter helt der foreldrene tror. 
Om det virkelig er sant at man ikke liker sitt eget barn, så kan det vel kanskje være slik at barnet er fullstendig klar over det. Og da kan man kaste ballen tilbake til mor og far og spørre hvordan de ser for seg at barnet skal være villig til noe slags samarbeid. 

Anonymkode: 315f6...350

Dette tenker jeg også. Jeg ser faresignaler over alt i denne tråden. Ts var også såpass dristig at hun prøvde å påstå at min oppfatning av omsorgssvikt ikke var ekte heller. Ts la skylden på meg som barn for at jeg følte jeg opplevde omsorgssvikt når jeg faktisk opplevde omsorgssvikt. Og situasjonen min og mine søsken er farlig lik ts sine holdninger og familiedynamikk. Det begynte for alvor rundt den alderen til dattera til ts, men den bedret seg aldri. Det er derfor jeg la veldig trykk på at det de velger å gjøre her og nå har mye å si på fremtiden til datteren og deres forhold videre. Nå legger de opp til at dattera alltid får rollen som "familiens sorte får". Barnevernet burde kanskje innblandes.

Anonymkode: 06c10...7d1

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Føler meg som verdens verste mor. Det ene barnet mitt er frekk, selvopptatt, dramatisk, manipulerende og ofte ganske irriterende. Hun er 10år, fungerer greit sosialt med vennene sine og gjør det helt ok faglig på skole, så er ikke noen diagnoser eller noe. Det virker som læreren ikke liker henne så godt heller (selv om han er profesjonell altså), og jeg forstår han faktisk. De to andre søsknene er ikke slik, de har jo selvfølgelig sine greier, men er snille og greie mesteparten av tiden. Dette fører jo til at hun får mest irettesettelse og kjeft, og jeg ser for meg at hun vil bruke dette mot oss senere. Men hun er jo ekstremt krevende og vi må jo oppdra henne og. Jeg og mannen går rundt og er konstant irriterte nå i ferien hvor vi må være sammen som familie hele tiden. Det blir såå dårlig stemning nesten hele tiden. Vi gjør så godt vi kan med å ikke hakke på henne, men jeg kjenner at det koker inni meg for tiden. Jeg liker faktisk ikke mitt eget barn. Hva gjør vi?

Anonymkode: 5f526...8b9

Du kan skylde på deg selv og mannen din, det er dere som har ansvar for oppdragelse og manerer. Her har dere tydelig feilet, og straffer jenta på ti år for feil dere har gjort. 
Dere får begynne å OPPDRA istedenfor å kjefte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Dette tenker jeg også. Jeg ser faresignaler over alt i denne tråden. Ts var også såpass dristig at hun prøvde å påstå at min oppfatning av omsorgssvikt ikke var ekte heller. Ts la skylden på meg som barn for at jeg følte jeg opplevde omsorgssvikt når jeg faktisk opplevde omsorgssvikt. Og situasjonen min og mine søsken er farlig lik ts sine holdninger og familiedynamikk. Det begynte for alvor rundt den alderen til dattera til ts, men den bedret seg aldri. Det er derfor jeg la veldig trykk på at det de velger å gjøre her og nå har mye å si på fremtiden til datteren og deres forhold videre. Nå legger de opp til at dattera alltid får rollen som "familiens sorte får". Barnevernet burde kanskje innblandes.

Anonymkode: 06c10...7d1

Du selv gjør jo akkurat det samme med ts? Denne tråden handler uansett ikke om din oppvekst og ts sin datter er ikke deg. 

Anonymkode: 1e936...39b