Dama trekker seg mer og mer unna

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva innebærer det at «menn bør få lov å være menn» egentlig? 😅 At dere skal slippe unna husarbeid? At dere skal slippe å forholde dere til damas følelser, fordi «slikt snakker ikke menn om»? Er oppriktig nysgjerrig på hva du mener med det utsagnet ☺️ 
 

Personlig synes jeg den uttalelsen er litt gammeldags. Du må huske at samfunnet har endret seg, og at veldig mange kvinner nå står i fulltidsjobb, kontra for noen generasjoner siden. Det vil si at kvinnen jobber, tar seg av hus og hjem, barn og mann i tillegg. Derfor bør det være naturlig at mannen også deltar husarbeid, engasjerer seg like mye i barna, organiserer hverdagen osv., på lik linje med kvinnen. 
 

Og med disse forventningene, er det kanskje ikke så rart at så mange kvinner blir frustrerte, når de i tillegg til full jobb må gjøre mesteparten på hjemmebane.. 🤷🏻‍♀️

Uten støtte og forståelse fra mannen, greier vi oss kanskje bedre uten ham i dagens samfunn. Terskelen er nok derfor ikke like høy for å gå ut av et forhold i dag, som før.

Anonymkode: e03db...b96

Vel, nå er det engang slik, at menn ikke nødvendigvis ser alle oppgavene med samme øyne som kvinnene. Kvinnens forestilling om hvordan hjemmet skal være, kan være fundamentalt forskjellig fra mannens forestilling. For eksempel, koste bort brødsmuler på skjærebrettet med en eneste gang, Hvorfor ? Kanskje noen skal skjære brød snart igjen, og smulene gjør ingen skade der de ligger. Legge brukte underbukser i kurven. Hvorfor ? Kanskje mannen har tenkt å legge noe mer der etterpå og tenker at da kan han legge alt i kurven samtidig. Når mannen ikke har flere brukbare underbukser så vil han nok vaske dem selv, men ikke før. Da titter han kanskje først på haugen på gulvet og funderer på om en av dem tåler en dag til.

Jeg setter det på spissen nå, men mange menns behov for et striglet hus, er kanskje noe lavere enn hos kvinner. Bordene _må_ ikke ha duker nødvendigvis, oppvasken må ikke taes umiddelbart etter siste matbit er svelget, gulvet må ikke støvsuges hver dag nødvendigvis, det spiller ingen rolle om tannbørsten ligger og slenger litt ved vasken, det er helt greit at doringen står oppe, sengen er like god å ligge i om den ikke er redd opp etc. Tusen små detaljer som kanskje dere kvinner går og irriterer dere over, men som mannen kanskje ikke engang oppfatter som et problem. Mannen leser sjelden "hus & hjem" etc. og driter kanskje glatt i hvilke farger det er på kaffekoppene som henger på veggen til pynt. Kanskje han til og med synes de henger i veien. 

Kanskje noen av dere damer som "må gjøre mesteparten på hjemmebane", egentlig bruker masse tid på unødvendige ting, i allefall i mannens øyne. Så kommer den klassiske; skifter dere dekk, hugger dere ved, vasker dere bilene, ordner dere med det tekniske i huset, feller dere trær, bærer dere de aller tyngste tingene etc. ? Kanskje ikke, men i mange kvinners øyne er ikke det ekte oppgaver på hjemmebane og teller ikke i totalen - men for mannen teller det. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

[Gjest TheCatLady]

Jeg antar at dette er en endring fra hvordan hun vanligvis pleier å være? Jada, noen har sikkert behov for å være alene etter en lang dag, men jeg regner med at du reagerer fordi hun vanligvis ikke pleier å være sånn. 

Har du merket noe annet i forkant av dette? Har hun prøvd å prate med deg om ting? Eller er det noe som har oppstått nylig? Du skriver at dere har hatt deres kamper, og er dette noe du tenker at kan ha en sammenheng med hvordan hun oppfører seg nå? 

Noe er det nok når hun trekker seg unna og tilsynelatende ikke ser ut til å bry seg særlig mye om at du skulle ha operasjon dagen etter. 

Endret 4. mai 2021 av TheCatLady

[AnonymBruker]

RoH skrev (1 time siden):

Prøv å legg ned offentlig sektor, eller bare ta den ned på et nivå andre land lever på så vil du se hvor selvstendige kvinner faktisk er. Primær og sekundærnæringen betjenes mer av menn i dag enn den gjorde for 40 år siden. Dvs husene du bor i, veiene du kjører på, maten du spiser osv. lages av menn, mer i dag enn tidligere dessverre.

De fleste menn er ikke naturlig androgyne, dvs. de har ikke det samme følelsespekter, eller reaksjonsmønster som kvinner, de kan selvfølgelig tilpasse seg til en hvis grad, men dette er kun den delen de ikke skjuler. Dette er en utvikling som har tatt titusenvis av år, å tro at dette endres ved vedtak er i beste falt naivt, å fører garantert til dårlig relasjoner, du må gjerne definere det som gammeldags. 

At kvinner jobber fulltid er vel egentlig en greie kvinner har "kjempet frem" eller blitt presset til? Faktum er at AS familien drives hardere og harder på dette prinsippet, og får dårligere og dårligere vilkår for å overleve.  

Jeg tror ikke hverken menn eller kvinner er spesielt mye lykkeligere i dag enn det de var for 20-30-40 eller 50 år siden. 

Det er fortsatt store forskjeller mellom kvinner og menn. Det vil det antagelig alltid være. Likevel tror jeg du tar litt feil når du påstår at vi ikke har det samme følelsesregisteret. Ja, reaksjonsmønsteret er nok noe ulikt, men jeg tror vi alle innehar de samme følelsene (dog i noe ulik grad, uavhengig av kjønn). Vi føler alle glede, sorg, sinne, frykt osv. 

Se på statistikken over selvmord. Unge menn ligger på toppen her. Heldigvis har menns mentale helse nå fått større fokus. 
Endelig er det greit at gutter og menn gråter og viser følelser. Endelig er det greit at gutter og menn viser seg sårbare. Men gutter og menn sliter fortsatt med å vise, fortelle og kjenne på sine følelser, fordi de har vokst opp i et samfunn som har lært dem at dette ikke er ok? 
 

Og.. Hvorfor skulle ikke vi kvinner kjempet for å jobbe fulltid og for å få de samme rettighetene som menn? Kvinner har blitt undertrykt i arbeidslivet og i samfunnet, og blir det fortsatt. Mener du at kvinner skal jobbe deltid eller være hjemmeværende, slik at de kan ta vare på barn, hus og hjem på fulltid, mens mannen jobber fulltid? Slik at vi kvinner skal være avhengig av en partner som forsørger oss, ikke opparbeide oss pensjon osv? 
 

All ære til hjemmeværende mødre, OG fedre! For dem som har det valget, og som ønsker det, flott! Det er beinhard jobbing å drive Familien AS! Dessverre er det ikke alle som kan velge dette nå i dag. I Norge er det hardt å forsørge en hel familie på kun en inntekt.

Anonymkode: e03db...b96

[Kada]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, nå er det engang slik, at menn ikke nødvendigvis ser alle oppgavene med samme øyne som kvinnene. Kvinnens forestilling om hvordan hjemmet skal være, kan være fundamentalt forskjellig fra mannens forestilling. For eksempel, koste bort brødsmuler på skjærebrettet med en eneste gang, Hvorfor ? Kanskje noen skal skjære brød snart igjen, og smulene gjør ingen skade der de ligger. Legge brukte underbukser i kurven. Hvorfor ? Kanskje mannen har tenkt å legge noe mer der etterpå og tenker at da kan han legge alt i kurven samtidig. Når mannen ikke har flere brukbare underbukser så vil han nok vaske dem selv, men ikke før. Da titter han kanskje først på haugen på gulvet og funderer på om en av dem tåler en dag til.

Jeg setter det på spissen nå, men mange menns behov for et striglet hus, er kanskje noe lavere enn hos kvinner. Bordene _må_ ikke ha duker nødvendigvis, oppvasken må ikke taes umiddelbart etter siste matbit er svelget, gulvet må ikke støvsuges hver dag nødvendigvis, det spiller ingen rolle om tannbørsten ligger og slenger litt ved vasken, det er helt greit at doringen står oppe, sengen er like god å ligge i om den ikke er redd opp etc. Tusen små detaljer som kanskje dere kvinner går og irriterer dere over, men som mannen kanskje ikke engang oppfatter som et problem. Mannen leser sjelden "hus & hjem" etc. og driter kanskje glatt i hvilke farger det er på kaffekoppene som henger på veggen til pynt. Kanskje han til og med synes de henger i veien. 

Kanskje noen av dere damer som "må gjøre mesteparten på hjemmebane", egentlig bruker masse tid på unødvendige ting, i allefall i mannens øyne. Så kommer den klassiske; skifter dere dekk, hugger dere ved, vasker dere bilene, ordner dere med det tekniske i huset, feller dere trær, bærer dere de aller tyngste tingene etc. ? Kanskje ikke, men i mange kvinners øyne er ikke det ekte oppgaver på hjemmebane og teller ikke i totalen - men for mannen teller det. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Jeg er kvinne, og jeg er den som oftest måker snø, strør oppkjørselen, klipper plen, hogger og legger opp ved. Jeg løfter tunge lass og jeg sparkler vegger, maler, lister og skrur. Jeg skifter gjerne dekk på bilen, og jeg er den som passer på å fylle luft i dekkene og følger opp service på bilene. 
 

Samtidig som jeg koster bort smuler, tar klesvask og vasker gulv. Osv osv. Jeg har ikke øye for interiør, men jeg liker å ha det ryddig og fint rundt meg. Det er ikke ofte jeg tenner levende lys, jeg kjøper ytterst sjelden nye duker og gardiner, rett og slett fordi jeg ikke har interesse eller evne (?). 
 

Jeg føler ikke at huset må være striglet, men jeg forventer at voksne mennesker rydder etter seg selv. 
 

Jeg har to barn, en jente og en gutt. De er begge på vei inn i voksenlivet nå, og jeg prøver å lære dem begge hvordan å klare seg best mulig i livet. Slik at de ikke skal være avhengige av andre, uansett kjønn. Om det så er snakk om «mannfolkarbeid» eller «kvinnfolkarbeid». 

[Kath H.]

RoH skrev (18 timer siden):

Prøv å legg ned offentlig sektor, eller bare ta den ned på et nivå andre land lever på så vil du se hvor selvstendige kvinner faktisk er. Primær og sekundærnæringen betjenes mer av menn i dag enn den gjorde for 40 år siden. Dvs husene du bor i, veiene du kjører på, maten du spiser osv. lages av menn, mer i dag enn tidligere dessverre.

De fleste menn er ikke naturlig androgyne, dvs. de har ikke det samme følelsespekter, eller reaksjonsmønster som kvinner, de kan selvfølgelig tilpasse seg til en hvis grad, men dette er kun den delen de ikke skjuler. Dette er en utvikling som har tatt titusenvis av år, å tro at dette endres ved vedtak er i beste falt naivt, å fører garantert til dårlig relasjoner, du må gjerne definere det som gammeldags. 

At kvinner jobber fulltid er vel egentlig en greie kvinner har "kjempet frem" eller blitt presset til? Faktum er at AS familien drives hardere og harder på dette prinsippet, og får dårligere og dårligere vilkår for å overleve.  

Jeg tror ikke hverken menn eller kvinner er spesielt mye lykkeligere i dag enn det de var for 20-30-40 eller 50 år siden. 

Å herregud for noe pissprat... Det finnes ikke en jobb ikke kvinner kan gjøre annet enn å være sæddonor. Å være i et forhold skal være et samarbeid! Dette fra menn om at "SE PÅ MEG JEG HAR GJORT EN VELDIG VIKTIG JOBB I DAG" er en av grunnene til at kvinner ikke gidder mer! 
Vi gjør like viktige jobber (merk deg at jeg ikke sier viktigere, de fleste jobber er nemlig viktige!) i tillegg til å ha ansvaret for at bedriften Hjemmet går bra. Og så skal vi måtte fortelle mennene at dere må gå med skittentøyet, henge opp klær og bære ut søpla, og etterpå skryte av dere??
Herregud, bli voksne!

[RoH]

Kath H. skrev (35 minutter siden):

Å herregud for noe pissprat... Det finnes ikke en jobb ikke kvinner kan gjøre annet enn å være sæddonor. Å være i et forhold skal være et samarbeid! Dette fra menn om at "SE PÅ MEG JEG HAR GJORT EN VELDIG VIKTIG JOBB I DAG" er en av grunnene til at kvinner ikke gidder mer! 
Vi gjør like viktige jobber (merk deg at jeg ikke sier viktigere, de fleste jobber er nemlig viktige!) i tillegg til å ha ansvaret for at bedriften Hjemmet går bra. Og så skal vi måtte fortelle mennene at dere må gå med skittentøyet, henge opp klær og bære ut søpla, og etterpå skryte av dere??
Herregud, bli voksne!

Litt vanskelig å forholde deg til virkelighet? 

Kvinner har aldri vært uønsket i primær og sekundærnæring. Det er i så fall kun i ditt hode.

Dere har selv valgt vekk disse yrkene. Faktisk var deltakelsen høyere for 30 år siden. Jeg skjønner virkelig ikke hvor du har vokst opp om du mener menn ikke bidrar på hjemmebane, på KG? All dokumentert forskning påpeker at menn totalt bidrar mer i forholdet, så misnøyen norske kvinner føler ligger nettopp i følelser. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke rukket å lese gjennom alle kommentarene her, men først og fremst så tenker jeg at det er viktig at du tar vare på deg selv nå før operasjonen. Er vanskelig å legge ting fra seg, men jeg tror jeg ville forsøkt å rette fokuset på meg og mitt i en slik situasjon - og heller tatt en ordentlig samtale med henne etter at operasjonen og alt sånt var ferdig. 

Ønsker deg masse lykke til med operasjonen! Og håper virkelig at det ordner seg for dere! 

Anonymkode: 6b97f...945

[AnonymBruker]

16 hours ago, Kada said:

Jeg er kvinne, og jeg er den som oftest måker snø, strør oppkjørselen, klipper plen, hogger og legger opp ved. Jeg løfter tunge lass og jeg sparkler vegger, maler, lister og skrur. Jeg skifter gjerne dekk på bilen, og jeg er den som passer på å fylle luft i dekkene og følger opp service på bilene. 
 

Samtidig som jeg koster bort smuler, tar klesvask og vasker gulv. Osv osv. Jeg har ikke øye for interiør, men jeg liker å ha det ryddig og fint rundt meg. Det er ikke ofte jeg tenner levende lys, jeg kjøper ytterst sjelden nye duker og gardiner, rett og slett fordi jeg ikke har interesse eller evne (?). 
 

Jeg føler ikke at huset må være striglet, men jeg forventer at voksne mennesker rydder etter seg selv. 
 

Jeg har to barn, en jente og en gutt. De er begge på vei inn i voksenlivet nå, og jeg prøver å lære dem begge hvordan å klare seg best mulig i livet. Slik at de ikke skal være avhengige av andre, uansett kjønn. Om det så er snakk om «mannfolkarbeid» eller «kvinnfolkarbeid». 

Alt dette gjør jeg også (er kvinne). 

Matlaging var ikke min store interesse, dog. Far til barna (som nå er voksne) likte det og var flink til det. Han tok dem med på matlagingen på fridager og når vi skulle ha middagsgjester. 

 

Anonymkode: ec334...af9

[AnonymBruker]

Skru 10 år tilbake så var den dama meg. Minus ølen. 

Min eks og jeg hadde kranglet og hatt det kjipt en lengre periode men han ga aldri opp og nektet å innse at vi måtte selge hus osv. 

Til slutt bare kapitulerte jeg og forberedte min exit. I denne perioden var jeg stille, gikk mye tur, dro på trening og satt meg som oftest i et annet rom enn han. Kranglet ikke, var bare høflig og kjølig.... 

Han skulle ha en operasjon etter en skade og selv om jeg syntes synd på han (han var skikkelig redd), så var jeg så ferdig med han, klarte ikke vise noe følelser og var vel egentlig ganske iskald. 

Hvis dette ikke er hennes "naturlige" væremåte så har du all grunn til å begynne å se fremtiden uten henne. 

Anonymkode: 7ff28...ef7

[Trolltunge]

RoH skrev (21 timer siden):

Det er faktisk en del faktorer som er så opplagte at å overse / late som de ikke eksisterer er naivt. 

Menn er utro fordi de skriver ned verdien på den de har som livsledsager. Enkelt å greit. Vi mener at den "nye" er verdt mer og jeg fortjener bedre, har høyere verdi, fortjener og være lykkelig. Dette er sjelden kvinnen i forholdt sitt ansvar. Dette er et ansvar mannen må ta, han kan ikke bortforklare det, eller skylde på andre. I et forhold på 10-20-30 år er det naturlig at en (eller flere) slike muligheter dukker opp. Den delen av menn som ikke sorterer under denne gruppa er så marginal at den er nesten ikke synlig på statistikken. 

Så hva er det lykkelige forholdet?

Det kvinner mener å ha rett på for ikke å bryte ut? Hva er konsekvensen av bruddet, på kort sikt og på lang sikt, for samfunnet? Er det hans ansvar at hun ikke føler seg lykkelig? At hun ikke føler seg sett på rett måte? Er det ikke et slags prinsessesyndrom som dyrkes? Eller er det genetikken, jeg må videre?  Om dette skjer ved utroskap eller ved mental utkobling er egentlig ett fett. 

Jeg mener vi (både kvinner og menn) bør stille seg spørsmålet hver dag, hva har jeg gjort for at vi skal ha det bra i dag, hva er jeg missfornøyd med i dag. Når en har reflektert over dette kan en ta opp samtalen og forklare hvorfor en følger som en gjør. I og med at kvinnen generelt har mer "glede / fortvilelse" av dette har hun et klart et større ansvar for å holde denne delen av samtalen i gang. 

Jeg tror ikke folk forandrer seg grunnleggende,hverken menn eller kvinner, vi evner å skjule sider, trykke følelser ned. Men vår personlighet, vår identitet ble skapt i oppveksten og ved gener, å se bort fra dette er meningsløst. 

Nå skrev jeg med unntak for utroskap. 

Resten ble meningsløst for meg, siden jeg ikke synes noen skylder samfunnet å holde sammen med en partner de ikke har det bra med. Det ville hatt store kostnader det også. 

Jeg er enig i at hver er ansvarlig for eget liv og lykke, men i det inngår det også å gå ut av et forhold hvor man ikke har det bra. 

[RoH]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Nå skrev jeg med unntak for utroskap. 

Resten ble meningsløst for meg, siden jeg ikke synes noen skylder samfunnet å holde sammen med en partner de ikke har det bra med. Det ville hatt store kostnader det også. 

Jeg er enig i at hver er ansvarlig for eget liv og lykke, men i det inngår det også å gå ut av et forhold hvor man ikke har det bra. 

Hvorfor er utroskap holdt utenfor! Er det en slags dødsynd, om en bare er ansvarlig for egen lykke? Her sier du mot deg selv. 

Tror du at hver enkelt er ansvarlig for egen lykke / ulykke, for eget liv.. Vi er totalt avhengig av det samfunnet vi lever i. De fleste av oss ville ikke levd en uke uten de tjenestene samfunnet sørger for at vi har, dette skjønner du, du er en del av det, på lik linje med meg, (din mann) , dine barn. . 

 

[Trolltunge]

RoH skrev (1 time siden):

Hvorfor er utroskap holdt utenfor! Er det en slags dødsynd, om en bare er ansvarlig for egen lykke? Her sier du mot deg selv. 

Tror du at hver enkelt er ansvarlig for egen lykke / ulykke, for eget liv.. Vi er totalt avhengig av det samfunnet vi lever i. De fleste av oss ville ikke levd en uke uten de tjenestene samfunnet sørger for at vi har, dette skjønner du, du er en del av det, på lik linje med meg, (din mann) , dine barn. . 

 

Utroskap var utelatt fra det jeg skrev om, at det er selvsagt, ikke merkelig, at det er menn som får kvinner til å gå fra menn og kvinner som får menn til å gå fra kvinner, og uvanlig å legge skylden for brudd på seg selv. Med mindre det altså dreier seg om diverse typer svik, som for eksempel utroskap. I de tilfellene er det noen som skylder på seg selv ja. Ellers er det uvanlig å ha gjort et forhold ulevelig for seg selv. 

Klart det, og likevel skyldner verken jeg eller andre samfunnet å bli i et forhold man ikke ønsker å være i. Det blir ikke et bedre samfunn heller av at folk som ikke trives sammen skal holde sammen. Det har også en enorm mental helsekostnad. Familievold hadde nok også fått en utrolig oppsving om folk som ikke ønsker å leve sammen, kanskje forakter hverandre dypt, likevel skulle holde sammen. 

Det blir bare latterlig å diskutere uansett. Tvangsekteskap er heldigvis ikke normalt i vårt samfunn, og kommer heldigvis ikke til å bli det. 

Ikke pokker om jeg hadde blitt i et dårlig forhold for samfunnets skyld. Jeg hadde ikke blitt det for mine nærmestes skyld engang. Til og med mine egne barn ville jeg ha vernet fra å måtte leve med en mor og far som ikke fungerte sammen. 

Jeg vet ikke om du er blitt forlatt av som får deg til å tenke at det hadde vært en bra ting, men om så er at du ble forlatt av en du gjerne skulle ha hatt en samfunnsmessige rett til å kreve å beholde i livet ditt, så hadde du en rolle i at det ikke ble slik som du må ta ansvar for. Samfunnet i helhet bryr seg ikke om et par klarer å holde sammen eller ikke. Det er tilrettelagt for å fungere selv om en mann og en kvinne ikke klarer å holde sammen, fordi de fleste synes det er en bra ting at man ikke må holde sammen med noen man faktisk ikke ønsker å leve med. 

[AnonymBruker]

On 5/5/2021 at 2:23 AM, Kada said:

Jeg er kvinne, og jeg er den som oftest måker snø, strør oppkjørselen, klipper plen, hogger og legger opp ved. Jeg løfter tunge lass og jeg sparkler vegger, maler, lister og skrur. Jeg skifter gjerne dekk på bilen, og jeg er den som passer på å fylle luft i dekkene og følger opp service på bilene. 
 

Samtidig som jeg koster bort smuler, tar klesvask og vasker gulv. Osv osv. Jeg har ikke øye for interiør, men jeg liker å ha det ryddig og fint rundt meg. Det er ikke ofte jeg tenner levende lys, jeg kjøper ytterst sjelden nye duker og gardiner, rett og slett fordi jeg ikke har interesse eller evne (?). 
 

Jeg føler ikke at huset må være striglet, men jeg forventer at voksne mennesker rydder etter seg selv. 
 

Jeg har to barn, en jente og en gutt. De er begge på vei inn i voksenlivet nå, og jeg prøver å lære dem begge hvordan å klare seg best mulig i livet. Slik at de ikke skal være avhengige av andre, uansett kjønn. Om det så er snakk om «mannfolkarbeid» eller «kvinnfolkarbeid». 

Du høres ut som en flott kvinne, utvilsomt. Jeg er usikker på om du representerer normalen, da min erfaringer er annerledes. Det er jo unntak fra alle regler, og mange gråsoner innimellom.

Spørsmålet blir da om du "kjefter og smeller" fordi mannen din ikke gjør alt på din måte. Jeg får ikke lov til å vaske klær, selv om jeg aldri så mye vil, for da ødelegger jeg klærne og vasker feil slik og sånn får jeg høre. Jeg vasker ikke engang mine egne klær for de tar hun i samme slengen og sier "jeg kan likegodt vaske ditt når jeg er i gang". Så går det litt tid, og jeg får en skyllebøtte fordi "du gjør ingenting, du vasker ikke dine egne klær en gang". Forstå det den som vil. 

Gamle kjønnsrollemønster er nok i høy grad fremdeles tilstede, om enn noe mindre enn før. Jeg har også vokst opp i et miljø der mine foreldre forsøkte å lære meg både "mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid". Jeg får egentlig litt fnatt av hele begrepet, og synes det er helt forkastelig at "menn må skifte dekk", og "kvinner må lage mat". Likevel, sånn er det hos mange og forskjellene er der. Forventningene til hva som må gjøres av husarbeid er ofte forskjellig og kan føre til gnisninger. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2021 den 9.45):

Du høres ut som en flott kvinne, utvilsomt. Jeg er usikker på om du representerer normalen, da min erfaringer er annerledes. Det er jo unntak fra alle regler, og mange gråsoner innimellom.

Spørsmålet blir da om du "kjefter og smeller" fordi mannen din ikke gjør alt på din måte. Jeg får ikke lov til å vaske klær, selv om jeg aldri så mye vil, for da ødelegger jeg klærne og vasker feil slik og sånn får jeg høre. Jeg vasker ikke engang mine egne klær for de tar hun i samme slengen og sier "jeg kan likegodt vaske ditt når jeg er i gang". Så går det litt tid, og jeg får en skyllebøtte fordi "du gjør ingenting, du vasker ikke dine egne klær en gang". Forstå det den som vil. 

Gamle kjønnsrollemønster er nok i høy grad fremdeles tilstede, om enn noe mindre enn før. Jeg har også vokst opp i et miljø der mine foreldre forsøkte å lære meg både "mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid". Jeg får egentlig litt fnatt av hele begrepet, og synes det er helt forkastelig at "menn må skifte dekk", og "kvinner må lage mat". Likevel, sånn er det hos mange og forskjellene er der. Forventningene til hva som må gjøres av husarbeid er ofte forskjellig og kan føre til gnisninger. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Det du skriver om burde flere skrive om, for det er mange kvinner som ødelegger for seg selv ved å slå ihel initiativ på denne måten. Jeg har også gjort den feilen. 

Jeg har blitt bevisst det, og blander meg nå aldri opp i hans oppgaver, selv om jeg ville utført dem på annen måte. Jeg anser meg ikke lenger som en slags fasit på ting, og anser hans måter å gjøre ting på som likeverdig mine løsninger. Jeg setter heller ikke spørsmål ved de avgjørelser han tar. Konkluderer han med at det er behov for noe nytt til barna,eller at det ikke en det (for eksempel), så sjekker ikke jeg om jeg er enig. Jeg stoler på hans vurdering. Jeg kritiserer heller aldri utført jobb, men som nevnt i tidligere innlegg skryter jeg veldig angående at han har tatt initiativ til å gjøre ting. 

På denne måten har han fått en veldig selvtillit på at jeg stoler på ham og også mye større bevissthet angående sitt voksne ansvar. Han venter ikke på at jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre, eller hvordan. Dette har til og med gitt ham selvtillit til å lære seg ting han ikke kunne, for han har mulighet til det nå, uten å være redd for kritikk for å ikke klare det perfekt med en gang. 

Jeg var ikke bevisst på at jeg slo ihjel motivasjon og sto til hinder for ham tidligere , i forhold til hva han gjorde og våget angående å prøve og lære. Å være bevisst på dette, og bare slutte med det, har gitt meg en helt ny mann, i forhold til å ta ansvar og initiativ. 

Det er ganske naturlig at det ikke er så greit eller inspirerende å gjøre ting når det ender opp med å få høre at man gjør det feil. Jeg innser at jeg trolig hadde blitt passiv og avventende på instrukser jeg også dersom å ta initiativ stadig førte til kritikk på at man gjorde ting feil. 

Alt min mann har lært siden vi,også jeg, endret hvordan dette kan fungere bedre, det måtte jeg også lære en gang. Nå har han fått lov til det, og blitt oppmuntret, ikke kritisert, underveis ,og det han fant andre løsninger på enn slik jeg har gjort det er ikke dårligere enn mine løsninger. Noen er til og med bedre. 

Det lønner seg virkelig å holde kjeft, og ikke slå ihjel initiativ og mot til å gjøre uten instrukser. 

 

Endret 7. mai 2021 av Trolltunge

[Kada]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Du høres ut som en flott kvinne, utvilsomt. Jeg er usikker på om du representerer normalen, da min erfaringer er annerledes. Det er jo unntak fra alle regler, og mange gråsoner innimellom.

Spørsmålet blir da om du "kjefter og smeller" fordi mannen din ikke gjør alt på din måte. Jeg får ikke lov til å vaske klær, selv om jeg aldri så mye vil, for da ødelegger jeg klærne og vasker feil slik og sånn får jeg høre. Jeg vasker ikke engang mine egne klær for de tar hun i samme slengen og sier "jeg kan likegodt vaske ditt når jeg er i gang". Så går det litt tid, og jeg får en skyllebøtte fordi "du gjør ingenting, du vasker ikke dine egne klær en gang". Forstå det den som vil. 

Gamle kjønnsrollemønster er nok i høy grad fremdeles tilstede, om enn noe mindre enn før. Jeg har også vokst opp i et miljø der mine foreldre forsøkte å lære meg både "mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid". Jeg får egentlig litt fnatt av hele begrepet, og synes det er helt forkastelig at "menn må skifte dekk", og "kvinner må lage mat". Likevel, sånn er det hos mange og forskjellene er der. Forventningene til hva som må gjøres av husarbeid er ofte forskjellig og kan føre til gnisninger. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Hehe, jeg skjønner hva du mener ☺️ Jeg har jo flere venninner som klager over at mannen  ikke bidrar hjemme, og når han gjør det, så gjør han det på «feil» måte. 
 

Jeg går ikke etter mannen min og retter på ham eller kjefter. Det ligger ikke i min natur å rope og smelle.. Han gjør ting på sin måte, og ja, det er ikke alltid slik jeg ville ha gjort det, men det betyr ikke at det er feil. 
 

Jeg tar nok mesteparten av husarbeidet, men det er fordi jeg liker å gjøre det. Jeg setter på en god podcast, og får være i fred når jeg henger opp klær eller vasker gulv 😄 

Også har jeg mye energi, jeg sitter nesten aldri i sofaen, og liker å ha noe å gjøre. Mannen min er også aktiv, og kan lett komme på å dra over gulvet feks. Men vi har ulike interesser, så han er for eksempel flinkere til å ta med barna ut på noe og lage mat. Jeg er den som organiserer og rydder opp etter dem 😋

Jeg vet det er mange kvinner som vil ha alt på sin måte, og da blir det vanskelig for mannen å delta på eget initiativ.

[AnonymBruker]

20 hours ago, Trolltunge said:

Det du skriver om burde flere skrive om, for det er mange kvinner som ødelegger for seg selv ved å slå ihel initiativ på denne måten. Jeg har også gjort den feilen. 

Jeg har blitt bevisst det, og blander meg nå aldri opp i hans oppgaver, selv om jeg ville utført dem på annen måte. Jeg anser meg ikke lenger som en slags fasit på ting, og anser hans måter å gjøre ting på som likeverdig mine løsninger. Jeg setter heller ikke spørsmål ved de avgjørelser han tar. Konkluderer han med at det er behov for noe nytt til barna,eller at det ikke en det (for eksempel), så sjekker ikke jeg om jeg er enig. Jeg stoler på hans vurdering. Jeg kritiserer heller aldri utført jobb, men som nevnt i tidligere innlegg skryter jeg veldig angående at han har tatt initiativ til å gjøre ting. 

På denne måten har han fått en veldig selvtillit på at jeg stoler på ham og også mye større bevissthet angående sitt voksne ansvar. Han venter ikke på at jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre, eller hvordan. Dette har til og med gitt ham selvtillit til å lære seg ting han ikke kunne, for han har mulighet til det nå, uten å være redd for kritikk for å ikke klare det perfekt med en gang. 

Jeg var ikke bevisst på at jeg slo ihjel og sto til hinder for at han tidligere gjorde og våget også å lære nytt. Å være bevisst på dette, og bare slutte med det, har gitt meg en helt ny mann, i forhold til å ta ansvar og initiativ. 

Det er ganske naturlig at det ikke er så greit eller inspirerende å gjøre ting når det ender opp med å få høre at man gjør det feil. Jeg innser at jeg trolig hadde blitt passiv og avventende på instrukser jeg også dersom å ta initiativ stadig førte til kritikk på at man gjorde ting feil. 

Alt min mann har lært siden vi,også jeg, endret hvordan dette kan fungere bedre, det måtte jeg også lære en gang. Nå har han fått lov til det, og blitt oppmuntret, ikke kritisert, underveis ,og det han fant andre løsninger på enn slik jeg har gjort det er ikke dårligere enn mine løsninger. Noen er til og med bedre. 

Det lønner seg virkelig å holde kjeft, og ikke slå ihjel initiativ og mot til å gjøre uten instrukser. 

 

Takk for kommentaren. Skulle ønske deg var deg jeg var gift med 🥰, for her føler jeg meg ubrukelig.

Anonymkode: 0fcc6...bd1

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for kommentaren. Skulle ønske deg var deg jeg var gift med 🥰, for her føler jeg meg ubrukelig.

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Trist å høre!

Kanskje du kunne vise henne mitt innlegg, og innrømme hvordan du opplever situasjonen? Jeg tror ikke vi kvinner er så bevisst på at vi ofte slår ihel det vi så også føler som et stort problem. Mannen er uten initiativ, bidrar ikke sin del, må mases på og kvinner føler de må dra lasset alene, men ser gjerne ikke sin egen rolle i at det ble slik.

Jeg gjorde ikke det. Jeg skjønte ikke at jeg kvelte hans mot og motivasjon til å være en likeverdig partnere i initiativ og ansvar, ved å ta styringen og kritisere det som ikke ble gjort på min måte. Jeg detaljstyrte, i en slags overbevisning om at han ikke evnet å ta ansvar like seriøst. Noe han forsterket min tro på når han spurte om ting jeg synes var opplagte. 

Han spurte nok ofte fordi han var redd for å gjøre ting feil i forhold til hvordan jeg ville ha det gjort, ikke fordi han ikke evnet å finne ut av det selv. Slik selvforsterket mitt syn på at han ikke klarte og ikke tok ansvar, og vi kom skjevere og skjevere ut i forhold til at jeg tok styring, irriterte meg over å måtte ta styringen, mens han ble ribbet for å ta initiativ og ansvar, i tro (sant også) på at jeg bare hadde aksept for at ting ble gjort på min måte. 

Jeg ribbet ham for motivasjon og mot til å gjøre ting selvstendig og på egen initiativ, for så å være skuffet og irritert over at han ikke hadde det. 

Jeg måtte se dynamikken i dette, og endre MEG for at han kunne endre seg. 

Det er nok sørgelig mange kvinner som gjør samme feilen, men ikke klarer/er villig til å se sin rolle i det. Jeg var heldigvis villig til det, for det var helt nødvendig for å snu dette. 

I en overgangsperiode måtte jeg også akseptere at han feilet i ulikt, og trengte tid til å lære seg å få kontroll og gode rutiner i forhold til de oppgavene han skulle ha ansvar for, som var uvante for ham etter år under mitt styre, men han lærte fort når jeg holdt kjeft og lot ham finne ut av det. Veldig fort faktisk. Noe som virkelig beviste at det aldri var evnen det sto på. Det var meg som var hinderet. Jeg som hadde stått i veien for det. 

Dette er det vanskelig å se og erkjenne for oss kvinner, så det er veldig ofte et problem at vi kvinner skaper et slikt problem, for så å være veldig frustrert over situasjonen. 

Det var gjennom samtaler og familieterapi jeg ble bevisst på dette, så jeg kunne innse og endre at jeg var et like stort problem i at han ikke tok likeverdig ansvar som det han var i å ikke ta det. En større del egentlig. Jeg skapte egentlig denne situasjonen. Ikke med vilje, men med uvett og tro på at jeg visste og kunne best. Han bare tilpasset seg det egentlig. 

Tillegg: Litt vittig, men jeg postet dette, og gikk ut til min mann. Vi har nylig gravd opp noen kantstein i hagen på grunn av ny plan der de var. De stenene hadde jeg også klar plan for, men etter å ha postet innlegget kom jeg ut til mann som hadde helt annen plan for dem. 

Jeg gikk altså rett fra å skrive om dette til å måtte håndtere det i praksis. Ikke si "Nei, jeg har tenkt at de skal...", med en selvfølglighet i at da blir det som jeg vil.

Booom, hans initiativ slått ned på få sekunder. 

(Det hadde jeg gjort før jeg ble vekket opp og så min rolle i det som gikk galt. )

Nå står min mann og følger sin plan. At jeg hadde helt andre planer ble lagt til side. "God ide, om du orker. Det er ganske hard jord der, men du har rett i at det blir veldig fint." var det jeg møtte initiativet hans med, ikke "Nei! Jeg vil...".

Han orket, og fint vil det bli. Det var en god ide. Står ikke i veien for mine planer heller. Jeg kan kjøpe flere kantstein.

Det vesentlige er at jeg har bare en mann jeg må gi plass, ikke holde nede. Det er ikke nok å vite det, hver dag må jeg leve etter å ikke gjøre samme feil som tidligere. Være konsekvent bevisst på å stoppe meg selv fra å bestemme og styre. 

Det koster mye bevisst tenking. Daglig nesten. Likevel absolutt verdt resultatet det gir. En likeverdig partner, i alt.

Endret 7. mai 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Trist å høre!

Kanskje du kunne vise henne mitt innlegg, og innrømme hvordan du opplever situasjonen? Jeg tror ikke vi kvinner er så bevisst på at vi ofte slår ihel det vi så også føler som et stort problem. Mannen er uten initiativ, bidrar ikke sin del, må mases på og kvinner føler de må dra lasset alene, men ser gjerne ikke sin egen rolle i at det ble slik.

Jeg gjorde ikke det. Jeg skjønte ikke at jeg kvelte hans mot og motivasjon til å være en likeverdig partnere i initiativ og ansvar, ved å ta styringen og kritisere det som ikke ble gjort på min måte. Jeg detaljstyrte, i en slags overbevisning om at han ikke evnet å ta ansvar like seriøst. Noe han forsterket min tro på når han spurte om ting jeg synes var opplagte. 

Han spurte nok ofte fordi han var redd for å gjøre ting feil i forhold til hvordan jeg ville ha det gjort, ikke fordi han ikke evnet å finne ut av det selv. Slik selvforsterket mitt syn på at han ikke klarte og ikke tok ansvar, og vi kom skjevere og skjevere ut i forhold til at jeg tok styring, irriterte meg over å måtte ta styringen, mens han ble ribbet for å ta initiativ og ansvar, i tro (sant også) på at jeg bare hadde aksept for at ting ble gjort på min måte. 

Jeg ribbet ham for motivasjon og mot til å gjøre ting selvstendig og på egen initiativ, for så å være skuffet og irritert over at han ikke hadde det. 

Jeg måtte se dynamikken i dette, og endre MEG for at han kunne endre seg. 

Det er nok sørgelig mange kvinner som gjør samme feilen, men ikke klarer/er villig til å se sin rolle i det. Jeg var heldigvis villig til det, for det var helt nødvendig for å snu dette. 

I en overgangsperiode måtte jeg også akseptere at han feilet i ulikt, og trengte tid til å lære seg å få kontroll og gode rutiner i forhold til de oppgavene han skulle ha ansvar for, som var uvante for ham etter år under mitt styre, men han lærte fort når jeg holdt kjeft og lot ham finne ut av det. Veldig fort faktisk. Noe som virkelig beviste at det aldri var evnen det sto på. Det var meg som var hinderet. Jeg som hadde stått i veien for det. 

Dette er det vanskelig å se og erkjenne for oss kvinner, så det er veldig ofte et problem at vi kvinner skaper et slikt problem, for så å være veldig frustrert over situasjonen. 

Det var gjennom samtaler og familieterapi jeg ble bevisst på dette, så jeg kunne innse og endre at jeg var et like stort problem i at han ikke tok likeverdig ansvar som det han var i å ikke ta det. En større del egentlig. Jeg skapte egentlig denne situasjonen. Ikke med vilje, men med uvett og tro på at jeg visste og kunne best. Han bare tilpasset seg det egentlig. 

Tillegg: Litt vittig, men jeg postet dette, og gikk ut til min mann. Vi har nylig gravd opp noen kantstein i hagen på grunn av ny plan der de var. De stenene hadde jeg også klar plan for, men etter å ha postet innlegget kom jeg ut til mann som hadde helt annen plan for dem. 

Jeg gikk altså rett fra å skrive om dette til å måtte håndtere det i praksis. Ikke si "Nei, jeg har tenkt at de skal...", med en selvfølglighet i at da blir det som jeg vil.

Booom, hans initiativ slått ned på få sekunder. 

(Det hadde jeg gjort før jeg ble vekket opp og så min rolle i det som gikk galt. )

Nå står min mann og følger sin plan. At jeg hadde helt andre planer ble lagt til side. "God ide, om du orker. Det er ganske hard jord der, men du har rett i at det blir veldig fint." var det jeg møtte initiativet hans med, ikke "Nei! Jeg vil...".

Han orket, og fint vil det bli. Det var en god ide. Står ikke i veien for mine planer heller. Jeg kan kjøpe flere kantstein.

Det vesentlige er at jeg har bare en mann jeg må gi plass, ikke holde nede. Det er ikke nok å vite det, hver dag må jeg leve etter å ikke gjøre samme feil som tidligere. Være konsekvent bevisst på å stoppe meg selv fra å bestemme og styre. 

Det koster mye bevisst tenking. Daglig nesten. Likevel absolutt verdt resultatet det gir. En likeverdig partner, i alt.

Hvorfor er det galt at kona til han over protesterer på at han ødelegger hennes klær når han vasker dem? Det er klart det er ødeleggende å være superkritisk, men det må jo være et alternativ i midten et sted. Og jeg synes «jeg ordner mine egne klær» er helt innafor. Han kan også gjøre dette hvis han ikke vil høre på passiv aggressive kommentarer om at han ikke vasker sine egne klær.

Anonymkode: 09f88...8f6

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hvorfor er det galt at kona til han over protesterer på at han ødelegger hennes klær når han vasker dem? Det er klart det er ødeleggende å være superkritisk, men det må jo være et alternativ i midten et sted. Og jeg synes «jeg ordner mine egne klær» er helt innafor. Han kan også gjøre dette hvis han ikke vil høre på passiv aggressive kommentarer om at han ikke vasker sine egne klær.

Anonymkode: 09f88...8f6

Selvfølgelig er det greit å bli både skuffet og lei seg om noe blir ødelagt, men det er ikke slik at vi kvinner aldri gjør feil heller, og kanskje spesielt akkurat da vi skulle lære ting. 

På stående fot kan jeg huske at jeg har ødelagt to skamdyre gensere min mann hadde. Krympet dem til barnestørrelse. Det resulterte i at vi fikk en ordning der klær som skal håndvaskes legges for seg selv, og gjerne også beskjed om det.

Jeg ble ikke stemplet som uegnet til å klare å vaske klær, og det resulterte ikke i at han tok over. Slikt skjer! Så lærer man å passe bedre på, eller få bedre system. Å gjøre feil betyr ikke at man alltid vil fortsette med det. 

Her er klær mitt ansvar. Ikke fordi han ikke kan vaske klær, men fordi vi har fordelt alt ansvar, og dette og å ha ansvar for innkjøp ble satt opp mot hverandre som to oppgaver som krever omtrent lik innsats. Han har ansvar for innkjøp, og da er klesvasken min. 

Vi er absolutt ikke perfekte vesener vi kvinner heller. Vi også har gjort og gjør feil, før vi lærer ting godt. 

Å slå fast at en mann ikke klarer å vaske klær på grunn av at han har gjort noe feil, eller hva det nå er han gjorde feil angående, med det resultat at kvinnen slår fast at han ikke kan, og tar over, er like dumt som å slå fast at barnet vårt er uegnet til å lære seg å sykle om det ikke straks sykler som en proff. 

Vi kvinner måtte også lære. Vi kvinner feiler også. Hvordan er det klokt at vi ignorer det, og stempler menn som uegnet til noe om de feiler? Som oss lærer jo menn også av sine feil, og blir like egnet som oss til å klare ting. Om vi lar dem. 

Ja selvfølgelig kan man finne ulike løsninger på ting. Vår løsning er ingen fasit, men poenget mitt er at menn er i stand til å lære like godt som vi er, og derfor dumt når vi kvinner kveler muligheten for å få et likeverdig og likestilt forhold ved å stemple menn som uegnet, og ta over. 

Jeg har innsett min rolle i at vi fikk et forhold der mye ansvar falt på meg. 

Å innse det, og endre meg, har ført til at vi kan ha et likeverdig forhold. 

Det sto mer på at jeg ikke ga ham plass og mulighet til å være en likeverdig partner enn hans evne til å være det. 

Joda det ble noen feil mens han lærte seg å ha kontroll og gode rutiner i forhold til det som ble hans ansvar da vi fordelte alt, men det tok jammen ikke lang tid før han hadde full kontroll, når jeg bare holdt kjeft og lot ham finne ut av det. 

Vi kvinner er ofte ikke helt uskyldige i at forhold blir skjeve i det å ta ansvar. 

Jeg har feilet, jeg har innsett det, jeg har endret meg, og da fikk jeg også den partneren jeg har savnet i mange år. 

Etter nesten tre år med bevissthet på dette har han blitt så trygg på at han har min tillit og respekt i voksent ansvar at han tar MER ansvar enn avtalt. Det har begynt å falle ham helt naturlig å ta tak i ting, og ikke vente på hva jeg mener om det. 

Å være villig til å se egen rolle i ting som har gått galt kan være veldig lurt. 

(Men jeg må stadig være bevisst på å ikke falle tilbake til gamle synder.)

[RoH]

Trolltunge skrev (På 6.5.2021 den 2.09):

Utroskap var utelatt fra det jeg skrev om, at det er selvsagt, ikke merkelig, at det er menn som får kvinner til å gå fra menn og kvinner som får menn til å gå fra kvinner, og uvanlig å legge skylden for brudd på seg selv. Med mindre det altså dreier seg om diverse typer svik, som for eksempel utroskap. I de tilfellene er det noen som skylder på seg selv ja. Ellers er det uvanlig å ha gjort et forhold ulevelig for seg selv. 

Klart det, og likevel skyldner verken jeg eller andre samfunnet å bli i et forhold man ikke ønsker å være i. Det blir ikke et bedre samfunn heller av at folk som ikke trives sammen skal holde sammen. Det har også en enorm mental helsekostnad. Familievold hadde nok også fått en utrolig oppsving om folk som ikke ønsker å leve sammen, kanskje forakter hverandre dypt, likevel skulle holde sammen. 

Det blir bare latterlig å diskutere uansett. Tvangsekteskap er heldigvis ikke normalt i vårt samfunn, og kommer heldigvis ikke til å bli det. 

Ikke pokker om jeg hadde blitt i et dårlig forhold for samfunnets skyld. Jeg hadde ikke blitt det for mine nærmestes skyld engang. Til og med mine egne barn ville jeg ha vernet fra å måtte leve med en mor og far som ikke fungerte sammen. 

Jeg vet ikke om du er blitt forlatt av som får deg til å tenke at det hadde vært en bra ting, men om så er at du ble forlatt av en du gjerne skulle ha hatt en samfunnsmessige rett til å kreve å beholde i livet ditt, så hadde du en rolle i at det ikke ble slik som du må ta ansvar for. Samfunnet i helhet bryr seg ikke om et par klarer å holde sammen eller ikke. Det er tilrettelagt for å fungere selv om en mann og en kvinne ikke klarer å holde sammen, fordi de fleste synes det er en bra ting at man ikke må holde sammen med noen man faktisk ikke ønsker å leve med. 

Det siste først, joda har både blitt forlatt og sviktet på den mest brutale måten, men selv også vært like jævlig mot et annet menneske, så prøver å værer forsiktig med å rette en harmdirrende pekefinger (glemmer meg av å til, faktisk litt for ofte :)), Jeg har lært mitt om å såre og vet hvordan det føles. 

Mitt poeng er at om vi noen sinne skal ha håp om et harmonisk og stabilt samfunn må vi faktisk også se på enkeltmenneskene.

Slik det er blitt i dag med runde en, to og tre, samtidig som stadig større grupper faller utenfor (sosialt, familie, økonomisk osv), bør vi absolutt kunne ta diskusjonen med oss selv og andre.   

Jeg vil påstå at misnøye i forhold smitter, holdninger arves. Hvor genetisk styrte er vi, hva er arv og hva er miljø. 

For 100 år siden når jeg begynte med hunder trodde jeg at miljø var det viktigste, alle kunne bli alt, noe annet var jo urettferdig. I dag vet jeg at 70-80% er genetisk styrt. Aggresjon, ytelse, asosial, oversosiale, underdanige, kontrolerende, dominans, evne til å samordne seg. Tenk om det er slik med oss menneske også?  

Dokumentert forskning påpeker at kvinner forlater forhold i langt større grad enn menn, at menn forplikter at kvinner skal ha det bra i forholdet eller så forlater de forholdet, denne tanken er absurd, prøv å snu den tanken. 

Vår lille (u)enighet, og diskusjon  hjelper selvfølgelig ikke  TS i hans fortvilede  situasjon, han lurer på hva han kan gjøre, ikke gjøre, si eller ikke si, for å få sin kjære til å velge han igjen. 

Mitt svar til TS er at du får ikke gjort en dritt, fordi hun har tatt makten i forholdet, uavhengig av konsekvensen, mest sannsynlig basert på en følelse av at hun fortjener bedre.  

Om jeg ikke huser feil Trollungen sto du foran et lignende valg for noen år siden å valgte å bli.