Dama trekker seg mer og mer unna

[Antlers]

4 minutter siden, M71 said:

Hmm, kan dette summeres opp som følger:

Hos kvinner, akkumulerer det seg til det renner over.

Hos menn, så eksploderer og så er man ferdig med saken?

Ja, det høres riktig ut. Det finnes selvsagt unntak på begge sider, men tror dette er tendensen.

Kvinner har sine egne merkverdigheter også. For eksempel er det mange som mener at mannen på magisk vis skal være i stand til å skjønne at det er noe galt, eller til og med vite akkurat hva som er galt, uten at hun sier noe om det. Men det er mest når det gjelder følelsesmessige ting - rydding sier vi som regel veldig tydelig ifra om

Kan ikke huske at mannen har klaget på noe i hjemmet i noen av mine forhold. Er han irritert så er det mer sånne ting som uforventet høy regning, punktert dekk, eller favorittlaget tapte kampen. Da kan det være banning eller roping, alt ettersom, men det går fort over. Det eneste jeg kan huske å ha fått klager på er dersom mannen mener det ikke er nok sex. Det henger ironisk nok ofte sammen med ting han ikke har giddet å gjøre i hjemmet, som igjen har ført til at jeg har mistet lysten. Skal ikke være lett å være hverken kvinne eller mann.

[Trolltunge]

Bortsett fra øl på kjøkkenet kunne nok min mann skrevet hi, iallefall i perioder. 

Saken er at min mann er furt og guffen å være med til tider, og da trekker jeg meg både fysisk og mentalt unna ham. Så blir han mer furt og guffen over at jeg gjør det, og jeg trekker meg enda mer unna. 

Vi har snakket om denne negative sirkelen mange ganger, men ingen av oss er helt i stand til å bryte at innimellom blir det slik. 

Vi hadde senest i dag en samtale om det, fordi vi er i en slik periode nå, men... ja han har behov/ønske om at jeg skal dille, dulle og pusle rundt ham, så det som er kjipt blir bra igjen, men det gjorde jeg tidligere, og det medførte bare at han digget å bli dillet med så mye at det skjedde oftere. 

Jeg gidder ikke det mer. Har ikke lyst til å være med taus mutt mann, og være superhyggelig og kjærlig mot en som ser ut som han har drukket eddik, og kun mumler enstavelsessvar, uansett hvor hyggelig og kjærlig jeg er. 

Jeg minnet ham på det i dag, men vi har veldig ulike behov i slike faser. Jeg er tilgjengelig for ham igjen når han er tilgjengelig for meg. 

Slik må det være, for jeg klarer ikke å fylle et behov hos ham på tvers av egne behov, spesielt når jeg vet at det bare fører til mer av slikt. 

Jeg savner mannen min like mye som han savner at jeg er der for ham. Den gretne gufne versjonen av ham venter jeg derimot tålmodig på at fordufter. Jeg kan ikke lenger pusekose ham fornøyd igjen, fordi jeg føler det som å legge enormt med energi inn i et svart hull. Jeg ble så utslitt og nedbrutt av det, og det tærer slik på mine følelser for ham, samt at det førte til at han da var slik oftere, så beklager kjære!

Mitt behov for å ikke slites ut på slikt er like viktig. Jeg er ingen pusekoseservice for guffen mann! 

Kan dere ha en tilsvarende vond sirkel? Bare at dere ikke er bevisst på den ennå? 

Endret 4. mai 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har ganske så bra kommunikasjon i mitt forhold, men det tok meg litt tid likevel å forstå hva hun mente når hun for eksempel sa at hun følte seg litt lite verdsatt og sett. Jeg var jo uenig for jeg gjør husarbeid og stiller opp for henne og barna våre så det var ikke helt enkelt. Når jeg først forsto at det hun mente var at jeg skulle lytte til henne og vie henne oppmerksomhet, falt brikkene på plass. Hun er ikke ute etter at jeg skal fikse problemet, men hun føler seg sett når jeg kan høre på henne slik at hun føler at jeg tar henne på alvor. Jeg behøver ikke en gang å være enig med henne😄

Anonymkode: bf91d...c0d

Du har skjønt det😜🤗👍

Anonymkode: 48b53...dd3

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (9 minutter siden):

Bortsett fra øl på kjøkkenet kunne nok min mann skrevet hi, iallefall i perioder. 

Saken er at min mann er furt og guffen å være med til tider, og da trekker jeg meg både fysisk og mentalt unna ham. Så blir han mer furt og guffen over at jeg gjør det, og jeg trekker meg enda mer unna. 

Vi har snakket om denne negative sirkelen mange ganger, men ingen av oss er helt i stand til å bryte at innimellom blir det slik. 

Vi hadde senest i dag en samtale om det, fordi vi er i en slik periode nå, men... ja han har behov/ønske om at jeg skal dille, dulle og pusle rundt ham, så det som er kjipt blir bra igjen, men det gjorde jeg tidligere, og det medførte bare at han digget å bli dillet med så mye at det skjedde oftere. 

Jeg gidder ikke det mer. Har ikke lyst til å være med taus mutt mann, og være superhyggelig og kjærlig mot en som ser ut som han har drukket eddik, og kun mumler enstavelsessvar, uansett hvor hyggelig og kjærlig jeg er. 

Jeg minnet ham på det i dag, men vi har veldig ulike behov i slike faser. Jeg er tilgjengelig for ham igjen når han er tilgjengelig for meg. 

Slik må det være, for jeg klarer ikke å fylle et behov hos ham på tvers av egne behov, spesielt når jeg vet at det bare fører til mer av slikt. 

Jeg savner mannen min like mye som han savner at jeg er der for ham. Den gretne gufne versjonen av ham venter jeg derimot tålmodig på at fordufter. Jeg kan ikke lenger pusekose ham fornøyd igjen, fordi jeg føler det som å legge enormt med energi inn i et svart hull. Jeg ble så utslitt og nedbrutt av det, og det tærer slik på mine følelser for ham, samt at det førte til at han da var slik oftere, så beklager kjære!

Mitt behov for å ikke slites ut på slikt er like viktig. Jeg er ingen pusekoseservice for guffen mann! 

Kan dere ha en tilsvarende vond sirkel? Bare at dere ikke er bevisst på den ennå? 

Som å lese om meg. Er sammen med en på 6 året som trekker seg unna, blir furten og kort i perioder. Det kommer kastet på og jeg blir så stresset av det. Jeg blir mer kontaktsøkende og føler meg utrygg. Så det ender ofte i krangel. Nå har jeg og trent meg på å bli like kort, ikke ringe å spørre om vi skal treffes osv. 

Du beskrev det så godt med å kaste energi inni ett svart hull... det føles sånn. Har lurt på om han er bipolar innimellom. Jeg blir jo syk selv av det, tappet for energi. Noen er vel bare sånn. Jeg er dårlig på å takle sånn da jeg liker å snekke ut om ting å ta ting ved roten. Så jeg er nok en slitsom kjæreste sikkert for mange menn🙊🤣

Anonymkode: 48b53...dd3

[Trolltunge]

Sengetøtt skrev (3 timer siden):

Damer tar virkelig forhold og følelser seriøst. Vi menn er biologisk annerledes enn damer. Du burde skaffe mannen din et furterom og sende ham inn ditt når han er sur

 

Nå tror jeg ikke at alle menn og alle damer er kliss like, og angående de fleste påstander om slikt er ofte ting mottatt enn det som klistres på menn og kvinner i vårt forhold. Hvilket for min del er bevis nok på at kjønn ikke alltid er avgjørende for noe som helst. 

Men selvfølgelig tar jeg følelser og forhold seriøst. Det gjør min mann også det, og derfor holder vi sammen. Også til tross for at jeg er en slik som sier "Pytt sann, dritt skjer!" til det meste som ikke er perfekt, og ellers gjerne holder tanker, følelser og utfordringer for meg selv, samt at når jeg er forbanna er det strøket over på 1-2-3 når jeg har fått luftet det ut, mens han er typen som ikke legger det minste skjul på at han har en dårlig dag, og dessuten er langsur. Det trenger ikke egentlig være noe årsak til det heller. Han kan fint finne på noen, i bøtter og spann. Hente frem noe for to år siden også for den saks skyld. Fakta er likevel at når han har en dårlig dag er absolutt alt galt, mens når han er i godt humør er det ingenting av det som er galt når han har dårlig dag som betyr noe. 

Derfor best å ikke spørre hva som er galt, for det blir veldig tåpelige svar. Alt! Til og med det han på gode dager setter enormt pris på. 

Slik er det, det er kjipt når det er slik, men det går over. Kompenseres med en mann som stort sett er solen i livet mitt. Positivitet og energi som overgår det de fleste har.

Det er enten eller med ham, og slik er det bare. 

Man får ta det gode med det vonde i et forhold. Likevel smart å ha dialoger om slikt, så man vet hverandres årsaker til å trekke seg unna, og ikke måtte lure på det, slik ts gjør. 

Det er jo selvfølgelig en grunn for å trekke seg unna slik. Bare vondt når man ikke vet hvorfor. 

Det er nødvendig å ha gode samtaler om slikt, så man kan forstå hverandre. Har mulighet til det. Ellers sprer det seg fort som gift til å bli noe større og verre. 

Et furterom hadde  vært fint. Han hadde sikkert blitt mer furt av å sendes dit, men hadde vi hatt et ekstra rom kunne jeg gjerne ha innredet et slikt til ham. Tapetsert det med nakne damer og alt som kunne lette humøret også. 👍😁

Endret 4. mai 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Som en annen lurte på tidligere. 
Hun har til og med fått passord på tlf?

hvilken tlf har hun? Har ikke alle passord i dag?

Anonymkode: 8dd9d...64f

[Trolltunge]

M71 skrev (3 timer siden):

Hmm, kan dette summeres opp som følger:

Hos kvinner, akkumulerer det seg til det renner over.

Hos menn, så eksploderer og så er man ferdig med saken?

Ikke helt. 

Jeg både eksploderer og samler, avhengig av alvorlighetsgrad. Jeg eksploderer på alvorlige ting, og samler på mindre ting. 

Min mann er egentlig lik. 

Problemet med det små som samles opp er at hver for seg er det bagateller. Ting som egentlig blir smålig mas å ta opp som problemer. Blir det for mye av det tærer det likevel bort gode følelser og veier for tungt. Likevel er det vanskelig å ta opp disse tingene, for også når det har samlet seg for mye av det virker hver ting som bagateller det er smålig å dra frem. 

Selv med et veldig fokus på at vi skal ta opp ting som plager oss, etter at vi hadde et brudd og også har gått i terapi hvor dette ble vektlagt veldig, så finner jeg det nærmest umulig å klare å sette ord på de små tingene som hver for seg er bare smålig, men hvor summen kan bli for stor. 

Det var en som skrev i tråden at når summen av slikt blir for mye for en kvinne så skjer det plutselig, og er for sent. Det kan jeg kjenne meg igjen i, fra hvordan det var ved hvert eneste brudd jeg har opplevd. Jeg kjente på ting, men kunne takle det, til det plutselig var for mye, og jeg hadde ikke mer å gå på. 

Det ble et sjokk for mannen, men det var et sjokk for meg også. Det kom brått at jeg bare var tom og ferdig. Greit nok at det hadde vært ting jeg hadde forsøkt å ta opp og nå gjennom med ganske lenge, men jeg hadde jo også levd med at det ikke ble utbedret ganske lenge, og likevel hatt tro og gode følelser også, men så var det brått tomt av tro på forholdet. Ingen vilje til innsats, håp og tro igjen. 

Siden et forhold tynges ned av småting det nesten er umulig å sette ord på, fordi hver av tingene bare virker smålige, så har jeg og min mann istedenfor fokus på at man må passe på å fylle på igjen med tro, håp og vilje. Det er nesten ikke mulig å unngå alle småting som totalt kan bli for mye, men det er derimot mulig å fylle på med positive ting som gjør at vekten av det negative ikke ender opp med å veie for mye. 

Påfylle "motvekt" i fint, gøy, koselig, gledelig, kjærlig, støtte, oppmuntring, og alt som bygger opp hverandre og forholdet. 

Vi har rett og slett konkludert med at de småting som irriterer og bryter ned er det ikke mulig å bli kvitt, og det blir bare anmasende og smålig å dra frem til diskusjon hver lille bump i forholdet. Det orker vi ikke. Det får være måte på hvor mange diskusjoner vi skal ha om dritt og ingenting. Orker ikke! Klarer ikke å sette ord på slikt engang. 

Det sparer vi derfor til de tingene som er mulig å sette ord på, gjentagende problemer og/eller alvorlige ting. Drypp drypp med egentlig hver for seg bagateller veier vi derimot opp med å ha gode opplevelser og ved å gjøre fine og gode ting for hverandre, og sammen. 

Kanskje andre klarer å diskutere alt smått til løsninger, men det klarer ikke vi, så det er hvordan vi holder forholdet flytende, tross at det alltid er småting som vi vet at kan senke oss om det bygger seg opp, uten å være bevisst på å skape motvekt som veier tyngre. 

Å la det bygge seg opp med smått, som hver for seg ikke er farlig, men kan bli for mye, senker nok kun et forhold dersom det ikke også fylles på med positive ting. 

Utfordringen er ofte å gi de positive tingene som partner faktisk setter pris på, og som virker som positiv motvekt for den andre. Min mann gjør veldig mye for meg som jeg ikke engang setter pris på, fordi jeg ikke har behov for det, og derfor ikke lar det telle som positiv motvekt heller. Det samme motsatt. 

Det hjelper ingenting å helle bensin på en bil som går på diesel, som vår familieterapeut sa. 

Der feiler mange. "Jammen jeg gjør jo alt for deg!" er det mange som sier, og mener, for de har virkelig tenkt og trodd at de gjorde det. Det var bare ikke hva partner faktisk trengte.

Feil "drivstoff"!

Forhold er vanskelig! Ikke umulig, men det er vanskelig! 😟

Endret 4. mai 2021 av Trolltunge

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som å lese om meg. Er sammen med en på 6 året som trekker seg unna, blir furten og kort i perioder. Det kommer kastet på og jeg blir så stresset av det. Jeg blir mer kontaktsøkende og føler meg utrygg. Så det ender ofte i krangel. Nå har jeg og trent meg på å bli like kort, ikke ringe å spørre om vi skal treffes osv. 

Du beskrev det så godt med å kaste energi inni ett svart hull... det føles sånn. Har lurt på om han er bipolar innimellom. Jeg blir jo syk selv av det, tappet for energi. Noen er vel bare sånn. Jeg er dårlig på å takle sånn da jeg liker å snekke ut om ting å ta ting ved roten. Så jeg er nok en slitsom kjæreste sikkert for mange menn🙊🤣

Anonymkode: 48b53...dd3

Ja, men han er jo også en slitsom kjæreste for deg, så det går begge veier. Det gjør det som regel. Det er vanskelig å forstå og fylle hverandres behov alltid. 

Jeg kan ikke fylle hans behov når han er slik. Han kan ikke fylle mitt når han er slik heller. Jeg hater at han er slik, og er ikke slem eller elsker ham noe mindre fordi jeg verner meg selv ved å ta mental avstand. Jeg har lært at det er nødvendig. 

Heldigvis har vi snakket så mye om det (det tok oss mange år å klare), så han vet like godt som meg hvorfor jeg må trekke meg unna, istedenfor å være pusekoseservice til han letter opp igjen. Er til og med enig i at det må være slik, fordi annet fort fører til tåpelige krangler som er helt unødvendige, og ødelegger mer enn godt er. Samt at jeg sliter meg ut, og blir tom, på noe jeg faktisk ikke kan fikse for ham. 

Likevel synes han nok det er sårt at jeg trekker meg unna. Han vet hvorfor, er enig i at det er nødvendig, men føler jo der og da likevel at det er vondt. 

Jeg synes også at det er vondt når det er slik. Det er ikke kjekt. Skulle jeg få ønske meg en drømmepartner hadde det vært mindre flo og ingen fjære. Mer på det jevne. 

Men det er et menneske med plusser og minuser jeg elsker. Han det samme. 

Dette er en del av pakken, og han har ting han må tåle ved meg også. 

Jeg tror likevel det er veldig viktig å prate om slike ting, helst utenfor situasjonene, så man har mulighet til å forstå hvorfor partner handler slik eller sånn, uten å tro at det betyr noe helt annet og verre. 

Jeg elsker ikke min mann mindre i dag enn i går. Det er ikke derfor jeg trekker meg unna, og det er det bra at han vet. 

Jeg tror vi alle er slitsomme kjærester for våre kjære innimellom. Det er ganske krevende å være to. Forstå og akseptere ulikt. 

Så jeg anbefaler både dere og ts og dama å snakke skikkelig om de tingene som er utfordrende. Gi hverandre mulighet til å mestre de tingene som ikke er optimalt, uten å måtte lure på om det betyr at den andre ikke bryr seg eller elsker lenger. Det utgjør en stor forskjell å forstå hverandre bedre. 

Ja noen er bare slik tror jeg. Det må nok ikke ligge en diagnose bak. 

 

Endret 4. mai 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Ts, jeg kunne godt ha gjort som dama di og sittet for meg selv og drukket øl. Har en krevende jobb, så da liker jeg å ta alenetiden når ungene har lagt seg. Men jeg har alltid vært sånn og mannen setter pris for seg selv også så vi lever greit med det. Er det noe nytt hun har begynt med? Dette med å trekke seg unna og ha fått seg passord lover ikke godt. Du kan jo fortelle henne at du trenger litt tid med henne ikveld, med tanke på operasjonen imorgen. Det er ikke slik at vi kvinnfolk er tankelesere heller. Kommer hun deg ikke i møtet, vel da er nok løpet kjørt dessverre. Det kan nok handle om at deres tidligere konflikter ikke er så tilbakelagt som du tror. 

Anonymkode: 87fc1...87c

[AnonymBruker]

Hør på denne, TS! Han har skjønt det, bare litt for sent 😅

Anonymkode: e03db...b96

[Kath H.]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er veldig lett å skille kvinner fra menn i denne diskusjonen. Kvinnene alle som en mener mannen burde skjønt både det ene og det andre. "Jeg har tigget, grått, etc". Det er imidlertid ikke helt sikkert mannen har skjønt det likevel. Vi er relativt enkle sånn. Dersom du sier det rett ut, kaller en spade for en spade, så kan det hende vi skjønner det, men underfundig hinting og surmulig går rett forbi radaren. 

Vi kan ta et kontrollspørsmål, dersom mannen i mange av disse historiene burde skjønt alt, hvorfor sitter han da igjen som et spørsmålstegn ? 

Dette handler ene og alene om kommunikasjon, og forskjellen på menn og kvinner. Likestillingen har nok kommet langt, men kjønnsforskjellene er der likevel. 

Jeg vil anbefale dere alle å lese nettopp denne boka, Kvinner er fra Venus og Menn er fra Mars.

 

https://www.norli.no/menn-er-fra-mars-kvinner-er-fra-venus

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Tro meg, vi sier det rett ut! 

[Trolltunge]

Kath H. skrev (22 minutter siden):

Tro meg, vi sier det rett ut! 

Jepp, men da maser vi bare mener menn ofte.

Bare ufarlig støy, ikke nødvendig å lytte. 🙄

Så går det gjerne galt, for den "støyen"/"maset" var egentlig svært så viktig informasjon. 

[Antlers]

47 minutter siden, Trolltunge said:

Jepp, men da maser vi bare mener menn ofte.

Bare ufarlig støy, ikke nødvendig å lytte. 🙄

Så går det gjerne galt, for den "støyen"/"maset" var egentlig svært så viktig informasjon. 

Ja, ikke sant? Det føles ekstra ille å ikke bli hørt, siden det for hver "lille" ting jeg tar opp finnes minst 10 andre ting jeg velger å ikke nevne - fordi jeg ikke har lyst til å være masekjerring eller detaljstyre mannen. Det er jo egentlig positivt at man ikke pirker på alt, men samtidig så gjør det det kanskje vanskeligere for mannen å forstå hvor mye som faktisk er ekstra stress/irritasjon?

Jeg kjenner også veldig på at jeg er den som tar desidert mest ansvar for husstell, planlegging og organisering, av egen fri vilje, og delvis for at han skal få mindre stress i hverdagen, og så gidder han ikke engang endre de små tingene som han vet er plagsomt for meg. Det er helt greit at jeg f.eks vasker mer enn han gjør, siden jeg har litt høyere standard på det området. Det er IKKE greit at det alltid ligger igjen smuler på benken eller sokker på gulvet, siden det både er ekstra jobb, og helt unødvendige ting. Uhøflig er det også. 

Jeg gjør så mye helt uten å bli spurt, og ofte uten et takk, men har han gått ut med søpla eller støvsugd gulvene så er han nesten stolt og vil ha ros :S

[RoH]

Merkelig hvordan det ender opp med at det er menn sin skyld at kvinner ikke holder ut i forhold.

De fleste undersøkelser bekrefter at norske menn totalt sett jobber mer og bidrar mer til husarbeidet enn de fleste andre samfunn vi kan sameligne oss med.

Likevel ryker over 50% av forholdene med barn inne i bilde (om etnisk norske legges i statistikken).  Kvinner er stort sett initiativtakere til bruddet, mannen forlater sjelden om det ikke står en yngre og / penere utgav og venter. 

Kanskje kvinners behov for å eskalere forholdet bør sees på. Kanskje menn bør få lov å være menn og kvinner bør dyrek det feminine i større grad.  Det er ingenting som tilsier at mer like roller gir mer harmoniske forhold, snarere tvert om. Jeg tror den trenden vi har sett siste 40-50 åra ikke kommer til å snu så fremt ikke kvinner tar sin del av ansvaret for å holde forholdet harmonisk. Barna er de som trekker det korteste strået i denne kampen, for så og gjøre foreldres feil når de en gang i fremtiden skal etablere sine familier. 

Å TS den kampen du nå kjemper er bortkasta krefter, hun får komme til deg, alt annet er bortkasta, garantert 

  

Endret 4. mai 2021 av RoH

[AnonymBruker]

RoH skrev (3 minutter siden):

Merkelig hvordan det ender opp med at det er menn sin skyld at kvinner ikke holder ut i forhold.

De fleste undersøkelser bekrefter at norske menn totalt sett jobber mer og bidrar mer til husarbeidet enn de fleste andre samfunn vi kan sameligne oss med.

Likevel ryker over 50% av forholdene med barn inne i bilde (om etnisk norske legges i statistikken).  Kvinner er stort sett initiativtakere til bruddet, mannen forlater sjelden om det ikke står en yngre og / penere utgav og venter. 

Kanskje kvinners behov for å eskalere forholdet bør sees på. Kanskje menn bør få lov å være menn og kvinner bør dyrek det feminine i større grad.  Det er ingenting som tilsier at mer like roller gir mer harmoniske forhold, snarere tvert om. Jeg tror den trenden vi har sett siste 40-50 åra ikke kommer til å snu så fremt ikke kvinner tar sin del av ansvaret for å holde forholdet harmonisk. Barna er de som trekker det korteste strået i denne kampen, for så og gjøre foreldres feil når de en gang i fremtiden skal etablere sine familier. 

  

Hva innebærer det at «menn bør få lov å være menn» egentlig? 😅 At dere skal slippe unna husarbeid? At dere skal slippe å forholde dere til damas følelser, fordi «slikt snakker ikke menn om»? Er oppriktig nysgjerrig på hva du mener med det utsagnet ☺️ 
 

Personlig synes jeg den uttalelsen er litt gammeldags. Du må huske at samfunnet har endret seg, og at veldig mange kvinner nå står i fulltidsjobb, kontra for noen generasjoner siden. Det vil si at kvinnen jobber, tar seg av hus og hjem, barn og mann i tillegg. Derfor bør det være naturlig at mannen også deltar husarbeid, engasjerer seg like mye i barna, organiserer hverdagen osv., på lik linje med kvinnen. 
 

Og med disse forventningene, er det kanskje ikke så rart at så mange kvinner blir frustrerte, når de i tillegg til full jobb må gjøre mesteparten på hjemmebane.. 🤷🏻‍♀️

Uten støtte og forståelse fra mannen, greier vi oss kanskje bedre uten ham i dagens samfunn. Terskelen er nok derfor ikke like høy for å gå ut av et forhold i dag, som før.

Anonymkode: e03db...b96

[Trolltunge]

Antlers skrev (43 minutter siden):

Ja, ikke sant? Det føles ekstra ille å ikke bli hørt, siden det for hver "lille" ting jeg tar opp finnes minst 10 andre ting jeg velger å ikke nevne - fordi jeg ikke har lyst til å være masekjerring eller detaljstyre mannen. Det er jo egentlig positivt at man ikke pirker på alt, men samtidig så gjør det det kanskje vanskeligere for mannen å forstå hvor mye som faktisk er ekstra stress/irritasjon?

Jeg kjenner også veldig på at jeg er den som tar desidert mest ansvar for husstell, planlegging og organisering, av egen fri vilje, og delvis for at han skal få mindre stress i hverdagen, og så gidder han ikke engang endre de små tingene som han vet er plagsomt for meg. Det er helt greit at jeg f.eks vasker mer enn han gjør, siden jeg har litt høyere standard på det området. Det er IKKE greit at det alltid ligger igjen smuler på benken eller sokker på gulvet, siden det både er ekstra jobb, og helt unødvendige ting. Uhøflig er det også. 

Jeg gjør så mye helt uten å bli spurt, og ofte uten et takk, men har han gått ut med søpla eller støvsugd gulvene så er han nesten stolt og vil ha ros :S

Forstår deg godt, og det er frustrerende. Likevel, mitt råd er faktisk å skryte i vei. 

Nå er det ikke sikkert alle menn er som min, men min er så glad i skryt at får han det gjør han mer av det samme. Øser jeg på med skryt, så er det jammen nesten ikke grenser for hva den mannen kan slå til med i iver etter mer skryt. 😄

For min del er det nå et triks jeg bruker mye og ofte. 😉

"Mas" virker ikke i nærheten så godt på min mann. Da kan jeg si det på 10 ulike måter, og lite skjer. Ingenting som regel. Virker ikke som han hører hva jeg sier da. Om jeg har forstått ham rett hører han da bare "Min kone er misfornøyd med meg. Søren også, dette er en kjip dag." 

Som det er en slags værmelding på humøret mitt jeg gir uttrykk for, ikke et budskap utover det. 

Så jeg har lært mine triks. Skryt! Gjerne overstrømmende i forhold til egentlig innsats. 😂

[Trolltunge]

RoH skrev (44 minutter siden):

Merkelig hvordan det ender opp med at det er menn sin skyld at kvinner ikke holder ut i forhold.

De fleste undersøkelser bekrefter at norske menn totalt sett jobber mer og bidrar mer til husarbeidet enn de fleste andre samfunn vi kan sameligne oss med.

Likevel ryker over 50% av forholdene med barn inne i bilde (om etnisk norske legges i statistikken).  Kvinner er stort sett initiativtakere til bruddet, mannen forlater sjelden om det ikke står en yngre og / penere utgav og venter. 

Kanskje kvinners behov for å eskalere forholdet bør sees på. Kanskje menn bør få lov å være menn og kvinner bør dyrek det feminine i større grad.  Det er ingenting som tilsier at mer like roller gir mer harmoniske forhold, snarere tvert om. Jeg tror den trenden vi har sett siste 40-50 åra ikke kommer til å snu så fremt ikke kvinner tar sin del av ansvaret for å holde forholdet harmonisk. Barna er de som trekker det korteste strået i denne kampen, for så og gjøre foreldres feil når de en gang i fremtiden skal etablere sine familier. 

Å TS den kampen du nå kjemper er bortkasta krefter, hun får komme til deg, alt annet er bortkasta, garantert 

  

Det er ikke merkelig, når det er menn vi har forhold med, og ender opp med å ikke være lykkelig med. 

Det er akkurat det samme omvendt, at det er kvinner sin skyld når menn ikke holder ut i forhold. 

Det ville vært rart om kvinner selv sørget (iallefall bevisst) for å ikke holde ut et forhold selv, eller at menn gjorde det. 

Selvfølgelig er det menn som sørger for at heterofile kvinner ikke holder ut i dårlige forhold til menn, og kvinner som sørger for at heterofile menn ikke holder ut i dårlige forhold til kvinner. 

Hvor normalt hadde det vært om kvinner eller menn sa "Jeg gjorde dette forholdet fullstendig ulevelig for meg selv."? 

Det skjer nok at det kanskje er slik, men det er neppe noe noen er veldig bevisst på, eller trekker frem som årsak til at et forhold gikk galt, med mindre de har gjort en helt konkret feil som førte til brudd. Utroskap for eksempel. 

Endret 4. mai 2021 av Trolltunge

[RoH]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hva innebærer det at «menn bør få lov å være menn» egentlig? 😅 At dere skal slippe unna husarbeid? At dere skal slippe å forholde dere til damas følelser, fordi «slikt snakker ikke menn om»? Er oppriktig nysgjerrig på hva du mener med det utsagnet ☺️ 
 

Personlig synes jeg den uttalelsen er litt gammeldags. Du må huske at samfunnet har endret seg, og at veldig mange kvinner nå står i fulltidsjobb, kontra for noen generasjoner siden. Det vil si at kvinnen jobber, tar seg av hus og hjem, barn og mann i tillegg. Derfor bør det være naturlig at mannen også deltar husarbeid, engasjerer seg like mye i barna, organiserer hverdagen osv., på lik linje med kvinnen. 
 

Og med disse forventningene, er det kanskje ikke så rart at så mange kvinner blir frustrerte, når de i tillegg til full jobb må gjøre mesteparten på hjemmebane.. 🤷🏻‍♀️

Uten støtte og forståelse fra mannen, greier vi oss kanskje bedre uten ham i dagens samfunn. Terskelen er nok derfor ikke like høy for å gå ut av et forhold i dag, som før.

Anonymkode: e03db...b96

Prøv å legg ned offentlig sektor, eller bare ta den ned på et nivå andre land lever på så vil du se hvor selvstendige kvinner faktisk er. Primær og sekundærnæringen betjenes mer av menn i dag enn den gjorde for 40 år siden. Dvs husene du bor i, veiene du kjører på, maten du spiser osv. lages av menn, mer i dag enn tidligere dessverre.

De fleste menn er ikke naturlig androgyne, dvs. de har ikke det samme følelsespekter, eller reaksjonsmønster som kvinner, de kan selvfølgelig tilpasse seg til en hvis grad, men dette er kun den delen de ikke skjuler. Dette er en utvikling som har tatt titusenvis av år, å tro at dette endres ved vedtak er i beste falt naivt, å fører garantert til dårlig relasjoner, du må gjerne definere det som gammeldags. 

At kvinner jobber fulltid er vel egentlig en greie kvinner har "kjempet frem" eller blitt presset til? Faktum er at AS familien drives hardere og harder på dette prinsippet, og får dårligere og dårligere vilkår for å overleve.  

Jeg tror ikke hverken menn eller kvinner er spesielt mye lykkeligere i dag enn det de var for 20-30-40 eller 50 år siden. 

[RoH]

Trolltunge skrev (17 minutter siden):

Det er ikke merkelig, når det er menn vi har forhold med, og ender opp med å ikke være lykkelig med. 

Det er akkurat det samme omvendt, at det er kvinner sin skyld når menn ikke holder ut i forhold. 

Det ville vært rart om kvinner selv sørget (iallefall bevisst) på å ikke holde ut et forhold selv, eller at menn gjorde det. 

Selvfølgelig er det menn som sørger for at heterofile kvinner ikke holder ut i dårlige forhold til menn, og kvinner som sørger for at heterofile menn ikke holder ut i dårlige forhold til kvinner. 

Hvor normalt hadde det vært om kvinner eller menn sa "Jeg gjorde dette forholdet fullstendig ulevelig for meg selv."? 

Det skjer nok at det kanskje er slik, men det er neppe noe noen er veldig bevisst på, eller trekker frem som årsak til at et forhold gikk galt, med mindre de har gjort en helt konkret feil som førte til brudd. Utroskap for eksempel. 

Det er faktisk en del faktorer som er så opplagte at å overse / late som de ikke eksisterer er naivt. 

Menn er utro fordi de skriver ned verdien på den de har som livsledsager. Enkelt å greit. Vi mener at den "nye" er verdt mer og jeg fortjener bedre, har høyere verdi, fortjener og være lykkelig. Dette er sjelden kvinnen i forholdt sitt ansvar. Dette er et ansvar mannen må ta, han kan ikke bortforklare det, eller skylde på andre. I et forhold på 10-20-30 år er det naturlig at en (eller flere) slike muligheter dukker opp. Den delen av menn som ikke sorterer under denne gruppa er så marginal at den er nesten ikke synlig på statistikken. 

Så hva er det lykkelige forholdet?

Det kvinner mener å ha rett på for ikke å bryte ut? Hva er konsekvensen av bruddet, på kort sikt og på lang sikt, for samfunnet? Er det hans ansvar at hun ikke føler seg lykkelig? At hun ikke føler seg sett på rett måte? Er det ikke et slags prinsessesyndrom som dyrkes? Eller er det genetikken, jeg må videre?  Om dette skjer ved utroskap eller ved mental utkobling er egentlig ett fett. 

Jeg mener vi (både kvinner og menn) bør stille seg spørsmålet hver dag, hva har jeg gjort for at vi skal ha det bra i dag, hva er jeg missfornøyd med i dag. Når en har reflektert over dette kan en ta opp samtalen og forklare hvorfor en følger som en gjør. I og med at kvinnen generelt har mer "glede / fortvilelse" av dette har hun et klart et større ansvar for å holde denne delen av samtalen i gang. 

Jeg tror ikke folk forandrer seg grunnleggende,hverken menn eller kvinner, vi evner å skjule sider, trykke følelser ned. Men vår personlighet, vår identitet ble skapt i oppveksten og ved gener, å se bort fra dette er meningsløst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2021 den 21.57):

Sorry Mac, denne dama holder på med en annen. Det er kun snakk om kort tid nå så vil hun ta praten.  Hun vil selvsagt legge all skyld på deg, og har allerede gått videre. Stålsett deg, vær forberedt og la dritten prelle av. Gå ut med hodet hevet. 

Anonymkode: 0fcc6...bd1

Vi vet alle hva som skjedde med deg i hvertfall 

Anonymkode: 04fb9...3bc