Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så vondt å lese. <'3 Jeg er selv i lignende situasjon som deg. Kommer tilbake til tråden snart, er på vei i et møte nå. Om du vil ha noen å snakke med som har opplevd lignende kan du gjerne snakke med meg om du vil, prøvde å komme på en lur måte å gjøre det på (tør ikke skrive brukernavn her pga det jeg har delt i tråden og at jeg fortsatt lever utsatt, uten å gå nærmere inn på det i fare for gjenkjennelse). Om du ønsker å snakkes, si gjerne ifra da, så skal jeg prøve å komme på noe lurt til etterpå, eller om du har forslag. Bare fikk så vondt av deg. ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

Takk, vet ikke helt hvordan det kunne vært løst i praksis…? 

moroklompen skrev (45 minutter siden):

 

Hva er det du er mest redd for og som gjør at panikken kommer?

Hvorfor har han bare to timers samvær hver uke?

I tillegg tenker jeg at du må ringe legen din å få en henvisning til psykolog/dps eller hva annet akutt som kan gjøres for deg.

Du må gjerne sende meg en privat melding og jeg er gjerne en samtalepartner når du har det vanskelig eller hva annet du trenger hjelp med.

Er så viktig at du vet at du ikke er alene i dette, det psykiske presset vet jeg kan føles overveldende.

 

Det blir bedre selv om du ikke føler dette nå og det kommer bedre dager ❤️

Takk. Jeg har stått på venteliste til psykolog i nesten to år. Det finnes ingen akutt-tilbud med mindre man er suicidal (alvorlig), da kan man bli innlagt et døgn. 

Samværet er det barna selv som bestemmer. De er nesten voksne. 

Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. Når han klikker kan han gjøre nesten hva som helst. Stille seg opp i gata jeg bor og brøle. Dumpe alle mulig ting i gata utenfor her jeg bor. True med selvmord. Manipulere ungene om jeg ikke svarer. Følge etter meg eller overvåke meg. Møte på jobben min. 

Jeg er også redd for fysisk vold, men tror ikke han hadde gjort det nå, i alle fall ikke før etter det andre. 

NiceOrNothing skrev (36 minutter siden):

Blokker han . Å kommuniser kun på Mail ang barna . Så fort du svarer eller responderer på hans utspill / adferd , har han makten over deg igjen . Snakk med politiet . Samle truende Mail / meld som bevis til en evnt vurdering . Masse lykke til❤️

Takk. Jeg kommer ikke til å anmelde, selv om jeg har bevis. Jeg orker bare ikke å stå i det. Hadde jeg hatt et støtteapparat rundt meg og behandling, så kunne jeg vurdert det, men ikke helt alene. Jeg ønsker ikke å ha noe med han å gjøre i det hele tatt, og barna er så store at vi ikke trenger å ha noen dialog for deres skyld. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk, vet ikke helt hvordan det kunne vært løst i praksis…? 

Takk. Jeg har stått på venteliste til psykolog i nesten to år. Det finnes ingen akutt-tilbud med mindre man er suicidal (alvorlig), da kan man bli innlagt et døgn. 

Samværet er det barna selv som bestemmer. De er nesten voksne. 

Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. Når han klikker kan han gjøre nesten hva som helst. Stille seg opp i gata jeg bor og brøle. Dumpe alle mulig ting i gata utenfor her jeg bor. True med selvmord. Manipulere ungene om jeg ikke svarer. Følge etter meg eller overvåke meg. Møte på jobben min. 

Jeg er også redd for fysisk vold, men tror ikke han hadde gjort det nå, i alle fall ikke før etter det andre. 

Takk. Jeg kommer ikke til å anmelde, selv om jeg har bevis. Jeg orker bare ikke å stå i det. Hadde jeg hatt et støtteapparat rundt meg og behandling, så kunne jeg vurdert det, men ikke helt alene. Jeg ønsker ikke å ha noe med han å gjøre i det hele tatt, og barna er så store at vi ikke trenger å ha noen dialog for deres skyld. 

Anonymkode: eab32...1e9

Du bør søke om besøksforbud når han holder på sånn. Det er enkelt og du får svar i løpet av noen døgn.

Det at barna dine er så store også gjør at du trenger å bekymre deg mye mindre for dem i denne situasjonen.

For hva det er verdt, så har du ett støtteapparat her og får du besøksforbud så blir han arrestert om han kontakter deg på noen møter.

Anonymkode: f7c17...f1c

[AnonymBruker]

Men kan man få besøksforbud uten å anmelde?

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men kan man få besøksforbud uten å anmelde?

Anonymkode: eab32...1e9

Ja. Du må fortelle "nok" til at det blir utstedt, men det er langt ifra så tøft som å anmelde! 

Anonymkode: bef7f...8e4

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk, vet ikke helt hvordan det kunne vært løst i praksis…? 

Takk. Jeg har stått på venteliste til psykolog i nesten to år. Det finnes ingen akutt-tilbud med mindre man er suicidal (alvorlig), da kan man bli innlagt et døgn. 

Samværet er det barna selv som bestemmer. De er nesten voksne. 

Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. Når han klikker kan han gjøre nesten hva som helst. Stille seg opp i gata jeg bor og brøle. Dumpe alle mulig ting i gata utenfor her jeg bor. True med selvmord. Manipulere ungene om jeg ikke svarer. Følge etter meg eller overvåke meg. Møte på jobben min. 

Jeg er også redd for fysisk vold, men tror ikke han hadde gjort det nå, i alle fall ikke før etter det andre. 

Takk. Jeg kommer ikke til å anmelde, selv om jeg har bevis. Jeg orker bare ikke å stå i det. Hadde jeg hatt et støtteapparat rundt meg og behandling, så kunne jeg vurdert det, men ikke helt alene. Jeg ønsker ikke å ha noe med han å gjøre i det hele tatt, og barna er så store at vi ikke trenger å ha noen dialog for deres skyld. 

Anonymkode: eab32...1e9

Nei men da bare blokkerer du han . Ikke la han få tilgang til deg lenger . Sånne som han vil alltid ønske seg en mulighet til å trakkasere , true og nedverdige . Det er opp til deg å sette grenser for han . Spør fastlegen om å bli henvist til psykolog eller traumebehandling . 

[AnonymBruker]

Hei jeg har kommet ut av voldelig relasjon. Skal anmelde neste uke.😊 søke om besøksforbud. Han kommer til å bli så sint, når han får vite at han er anmeldt. Og han må signere skjema om besøksforbud. Har dere eks samtykket til besøksforbud eller har det vært vanskelig? Har de blitt bitre? Jeg er utrolig redd for han. Har kommet mange rare trusler. Men jeg har bestemt meg for å anmelde. Har mye bevis av meldinger og slikt.  Hvordan har det vært i tiden etter anmeldelse mens etterforskning pågår? Har dere følt dere trygge?

Anonymkode: a82de...c06

[AnonymBruker]

For de som kan slite med å få bevis, f.eks pga voldelig partner går gjennom/hat kontroll på mobilen, er det en mulighet å kjøpe skjult kamera? Eller lydopptak? Finnes vel "penner" ol. som kan ta opp lyd. 

Og hvorfor er det slik at kvinnene selv må anmelde? Politiet kan komme og få vite og ser hva som har skjedd, likevel faller alt på kvinnen selv. Og det kan være vanskelig å anmelde hvis man et livredd og traumatisert. Noen får jo knapt gå ut også. 

Anonymkode: 0fbdb...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

For de som kan slite med å få bevis, f.eks pga voldelig partner går gjennom/hat kontroll på mobilen, er det en mulighet å kjøpe skjult kamera? Eller lydopptak? Finnes vel "penner" ol. som kan ta opp lyd. 

Og hvorfor er det slik at kvinnene selv må anmelde? Politiet kan komme og få vite og ser hva som har skjedd, likevel faller alt på kvinnen selv. Og det kan være vanskelig å anmelde hvis man et livredd og traumatisert. Noen får jo knapt gå ut også. 

Anonymkode: 0fbdb...3c9

Ja, det går jo an - men i mitt tilfelle er det eksen som gjorde det, for å overvåke meg da.  Og for egen del hadde jeg ikke turt, jeg tror ikke jeg hadde overlevd at han evt fant ut av det. Jeg fant jo ut av at han overvåket meg med tiden, så faren er jo stor for at han hadde oppdaget det også. Vil ihvertfall anbefale å være forsiktig med det, for har du en partner som vet at han har gjort ting som ikke er greit kan det i verste fall få veldig uheldig utfall om det blir oppdaget.

Politiet kan ta ut offentlig påtale. De har gjort det 3 ganger i mitt tilfelle (to partnervold + en annen voldssak). Noen politi er dessverre veldig fordomsfulle, ser ned på damer i slike forhold og noen mener jo at damen selv provoserer det eller tror at det er enkelt å gå (heldigvis ikke støtt på dette selv, men dessverre hatt venninner som har vært uheldig sånn). Hos mg har det vært tvert imot, og veldig takknemlig for det. 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Vil bare si at denne tråden er gull å sjekke innom innimellom. Jeg skammer meg så sinnsykt mye for at jeg ikke går. Det er nok derfor jeg deler ekstremt lite av hva jeg opplever for mine nære. Jeg vil ikke at de skal belastes med at jeg bokstavelig talt bruker år på å finne ut hva som er best. Jeg er redd for å miste «the one» men tror ikke egentlig at en som var ment for meg hadde behandlet meg slik…. Jeg leser alle innlegg, men har dessverre ikke så mye hjelp eller råd å komme med. Jeg beundrer dere som drar, dere er tøffe!

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil bare si at denne tråden er gull å sjekke innom innimellom. Jeg skammer meg så sinnsykt mye for at jeg ikke går. Det er nok derfor jeg deler ekstremt lite av hva jeg opplever for mine nære. Jeg vil ikke at de skal belastes med at jeg bokstavelig talt bruker år på å finne ut hva som er best. Jeg er redd for å miste «the one» men tror ikke egentlig at en som var ment for meg hadde behandlet meg slik…. Jeg leser alle innlegg, men har dessverre ikke så mye hjelp eller råd å komme med. Jeg beundrer dere som drar, dere er tøffe!

Anonymkode: 067f6...81f

Du bruker ikke år på å finne ut hva som er best. Det vet du. Du er selvfølgelig livredd for å ta feil, at du ikke skal klare deg, angre osv, men det gjør du ikke, du kommer til å klare deg og du kommer ikke til å angre. Jeg vet at du klarer det! Heier på deg!

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Beklager at jeg har brukt altfor lang tid på å komme tilbake med svar her! Det har skjedd så mye, og jeg har vært veldig syk, så må bare beklage og jeg er selvfølgelig veldig lei for det! 

Håper virkelig det går bra med deg som skrev sitatet under? Hvordan går det med deg? Har tenkt masse på deg!

AnonymBruker skrev (På 26.4.2023 den 7.11):

Tusen, tusen takk for et helt vidunderlig svar! Jeg ble så rørt og glad av å lese, føler rett og slett håp som ikke jeg hadde turt å tenke før. Det er helt sinnsykt stort for meg, det.

Hvordan taklet du overgangen fra kontroll og regler til frihet? Vet jo ikke hvordan det var for deg, men mitt liv var i veldig stor grad preget av dette, selvsagt kombinert med et voldsomt temperament dersom jeg prøvde å diskutere på noe eller ikke klarte å gjennomføre til punkt og prikke. Det brøt meg helt ned. Men, nå som jeg kom meg ut så har jeg alle disse utrolig forvirrende og ulogiske følelsene: føler meg utrygg og utilpass når ikke kontrollen og reglene er der. Og ikke minst at jeg er et helt ubrukelig menneske som ikke gjør som jeg skal, som om jeg skulker fra skolen men har dritsårlig samvittighet for det.

Jeg liker forslaget ditt om å lage lister. Det tror jeg sannelig at jeg skal forsøke! Facebook og SoMe har jeg dessverre slettet for lenge siden. 

Anonymkode: 18584...840

Først og fremst: Kjenner meg igjen i slik du beskriver at du har det, og jeg vet også at det er helt normalt å føle slik. Det er kjempevanskelig å få til den overgangen når man er vant med så voldsom grad av kontroll, og selvfølgelig det ustabile og voldsomme temperamentet. Prøv å vær raus med deg selv, gi deg selv tid og om det hjelper deg med noen litt rare mestringsmekanismer en periode så gjør du det som funker best her og nå. Det er en stor overgang, så gi deg selv tid - enda jeg vet det er vanskelig og at man bare vil videre, kunne ønske alt bare forsvant og at man følte seg annerledes. Men, det kommer! Det blir bra! ❤️ 

Hører altså gjerne hvordan det går med deg også? 

Samme med deg: Håper selvfølgelig det samme for deg! Hvordan går det med deg?
Hmm, vet ikke hvorfor, men får ikke til å skrive under, så får skrive her oppe. Hvordan har det gått med anmeldelse og besøksforbud? 

Det har vært vanskelig ja, men tør ikke gå for mye inn på det pga det blir så gjenkjennelig da. Men kort sagt: De blir jo sinte, alt som gjør at de føler de mister kontroll og makt over deg kan de bli rasende og bitre over. Det kan jo likevel slå ut på den måten at de blir mer redd for å gjøre deg noe, da det med besøksforbud alltid blir en "tilleggsstraff". Ikke gitt at det gjør det, det kommer nok mye an på hvor mye de opplever at de har å tape på det. Anbefaler deg derfor å gjøre tiltak for å være trygg! Etter anmeldelse/om jeg har følt meg trygg: Dessverre. Jeg kunne selvfølgelig virkelig ønske jeg kunne si ja, spesielt til en annen som er utsatt... Men, faktum er at jeg ikke bare føler meg utrygg - jeg er utrygg. Det er sikkert noen som er heldige og får god hjelp, men dessverre er min erfaring at veldig mange ikke gjør det (har selv hatt to venninner boende hos meg i mangel på hjelp, enda jeg var tydelig overfor alle instanser at jeg selv bodde med en voldelig partner og hvor lite ideelt det er å ha andre ofre for det samme boende hos seg i mangel på NOE som helst annet!). Av egen erfaring, og de jeg kjenner, er man nesten avhengig av at man har noen som vil hjelpe en av ren "velvilje". Altså en venn, familie, bekjent eller noe slikt. Selvsagt utrolig kjipt at det er slik, og jeg håper selvfølgelig mine/andre jeg kjenner eller har vært borti ikke er representative i så måte!

Håper selvfølgelig også at du har fått bedre erfaringer enn meg?

AnonymBruker skrev (På 28.4.2023 den 2.28):

Hei jeg har kommet ut av voldelig relasjon. Skal anmelde neste uke.😊 søke om besøksforbud. Han kommer til å bli så sint, når han får vite at han er anmeldt. Og han må signere skjema om besøksforbud. Har dere eks samtykket til besøksforbud eller har det vært vanskelig? Har de blitt bitre? Jeg er utrolig redd for han. Har kommet mange rare trusler. Men jeg har bestemt meg for å anmelde. Har mye bevis av meldinger og slikt.  Hvordan har det vært i tiden etter anmeldelse mens etterforskning pågår? Har dere følt dere trygge?

Anonymkode: a82de...c06

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2023 den 12.14):

Hei. Denne tråden passer meg, tror jeg… Jeg er i ferd med å gå ut av forholdet jeg har vært i over flere år. Perioder med mye alkohol og rus. Mye stygg ordbruk mot meg. Perioder med ignorering og stillhet. Jeg viste aldri hva slags humør han var i. Vært utro flere ganger, spilt bort mye penger. Alt av problemer har vært min feil i følge han. Dagligdags for meg var å høre hvor dum jeg var, hvor stygg jeg var, hvor tåpelig jeg var, ett under at han ikke har tatt livet av seg når han har vært sammen med meg. Gjort det slutt flere ganger, for å så komme tilbake å si at jeg ikke klarer meg uten han. Jeg har holdt ut, for jeg trodde det var det beste for barna. Jeg har vært redd for at misbruket vil eskalere om jeg flyttet ut. Men har bestemt meg for å sette meg og barna først. Samtidlig har jeg prøvd å gå flere ganger, men går alltid tilbake. Har levd på en løgn i flere år ovenfor familie og venner som jeg ikke har lenger, for han isolerte meg. Jeg fikk dra ut, men når jeg var ute ble jeg bombandert med meldinger om når jeg kom hjem, hvem jeg var ute å lå med, til å gå over i sinne der han kalte meg utro hore, å jeg kom hjem til låst dør..
 

Det jeg kjenner at jeg sliter med er systemet, der er ingen som følger deg opp… Tok kontakt med legen min, la alle kortene på bordet. Han tilbydde sykemelding og antidepressiva. Ny time om 6 uker. 
 

Tok kontakt med husbanken, i forhold til lån. Da jeg er i en vanskeligstilt situasjon, da fikk jeg beskjed om at midlene er oppbrukt allerede. 
 

Tok kontakt med kommunen for kommunal leilighet, alt er utleid til flyktninger. 
 

Tok kontakt med gjeldsrådgiver, i forhold til gjeld jeg har. Det var ikke noe dem kunne hjelpe meg med, da gjelden er for ny. 

Var i dialog med barnevern, men fikk beskjed om at fedre stort sett tok seg sammen når dem måtte ha ansvar for barn alene. (tok kontakt i forhold til at jeg ikke stoler på han ang samvær, når jeg kommer med ut i fra forholdet)

Jeg tok mot til meg å fortalte alt til ene søsteren min, fikk beskjed om at det var jo bare å dra, å det har nok ikke vært så ille som jeg skal ha det til. Til tross for meldinger der han har truet med å drepe meg, å kalt meg alle stygge ting. Skal man tørre å avslutte ett sant forhold, må man ha ett bra støtte-apparat rundt seg.. Så alle mine planer, om å nå klare å gå i fra han føler jeg stopper opp, for jeg har ingen støtte rundt meg til å klare det her. 

Anonymkode: d2aa9...0cd

Jeg skrev det innlegget her over for 2 mndr siden. Nå er han ute av huset. Det gikk så langt over stokk å stein at jeg blandet inn skolen til barna mine. Skal i samtale med krisesenter i morgen, møte med bv sammen med helsestasjon og legen min neste uke. Han har ikke sett barna på over 2 mndr. Hadde bestilt mekling, men han dukket ikke opp på den. Jeg står nå med alle utgifter alene, lurer på hvordan jeg skal klare meg. Men godt at det er helt over. 

Anonymkode: d2aa9...0cd

[AnonymBruker]

Jeg trodde ikke at ting kunne bli ille til jeg hørte historien til min samboers søster.

Jeg prøver å anonyme hennes historie.

Hun ble sammen med en asiat og flyttet til ett asiatisk land. Forholdet ble vanskelig og han ble voldelig. Hun flyttet hjem til ett europeisk land sammen med to små barn. Han flyttet etter. Far hadde samvær med barna. På ett av de samværene flydde han hjem til sitt land med de to barna. Der ett helvete for mor å få de tilbake. Det var selvsagt myndigheter, internasjonal domstol, diplomater involvert. Etter nesten tre år fikk hun sine barn hjem. Den eldste husket litt av morsmålet, den yngste snakket bare det asiatiske språket.

 

Anonymkode: 8f245...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.5.2023 den 20.50):

Vil bare si at denne tråden er gull å sjekke innom innimellom. Jeg skammer meg så sinnsykt mye for at jeg ikke går. Det er nok derfor jeg deler ekstremt lite av hva jeg opplever for mine nære. Jeg vil ikke at de skal belastes med at jeg bokstavelig talt bruker år på å finne ut hva som er best. Jeg er redd for å miste «the one» men tror ikke egentlig at en som var ment for meg hadde behandlet meg slik…. Jeg leser alle innlegg, men har dessverre ikke så mye hjelp eller råd å komme med. Jeg beundrer dere som drar, dere er tøffe!

Anonymkode: 067f6...81f

Jeg savner likevel litt at folk får beholde egne tråder rundt tema. Temaene som blir tatt opp er ofte så alvorlige og det at vi er så mange som har slitt med ulike sider av denne problematikken, gjør at mange innlegg ofte forsvinner litt i mengden og det blir vanskelig å følge opp. Bla min egen situasjon. Jeg datt fort ut etter innlegget mitt ble overført her😔 Samme med innlegg jeg svarte i hos andre…som siden ble overført her. Da er det ikke alltid lett å finne igjen.  

Føler nesten problematikken vold i nære relasjoner bagatellisere når alle sine historier skjæres under samme kam. For selv om mye kan være likt, så har vi alle vår unike historie hvor alle rådene ikke nødvendigvis bli de samme.

Anonymkode: 6d765...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg savner likevel litt at folk får beholde egne tråder rundt tema.

Enig. Jeg orker ikke bruke denne tråden til vanlig, det blir for komplisert å holde styr på hvem folk er og ulike situasjoner og svar.  Er det slik at alle tråder om voldelige forhold flyttes inn her, så høres ikke det spesielt bra ut. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg savner likevel litt at folk får beholde egne tråder rundt tema. Temaene som blir tatt opp er ofte så alvorlige og det at vi er så mange som har slitt med ulike sider av denne problematikken, gjør at mange innlegg ofte forsvinner litt i mengden og det blir vanskelig å følge opp. Bla min egen situasjon. Jeg datt fort ut etter innlegget mitt ble overført her😔 Samme med innlegg jeg svarte i hos andre…som siden ble overført her. Da er det ikke alltid lett å finne igjen.  

Føler nesten problematikken vold i nære relasjoner bagatellisere når alle sine historier skjæres under samme kam. For selv om mye kan være likt, så har vi alle vår unike historie hvor alle rådene ikke nødvendigvis bli de samme.

Anonymkode: 6d765...c1e

HÆ! What! De gjør det med dette også ja!!!!!!! Wow! Jeg har irritert meg i økende grad over andre tråder som blir slått sammen - det er jo superforvirrende og man bare faller av (ikke jeg det vært tråder som har vært like nok til at jeg har skjønt at de gjør det heller av de jeg har sett). Likevel: Tråder om DETTE hadde ikke streifet meg at de kunne gjøre det med en gang! Da har moderering og "rydding" og sammenslåing gått for langt. Det er jo som å si "beklager, ikke viktig nok - bare en i mengden *poff*" da....!   Nei altså!!! 

Noe som gjør det ekstra kjipt er at det er liksom ikke noen plass for å kunne snakke om dette. Er man på krisesenter skal man jo ikke snakke om hverandres historier pga tigging og at det gjerne er ferskt/akutt, her inne blir det tydeligvis slått sammen og drukner i mengden (er ikke det hele greien at de IKKE skal da liksom?! Eller er det bare de som ender i drap, og ikke alle som like gjerne kunne gjort det, som får lov å være en historie? Ikke for å være kjip, men er det ikke vel så viktig å fortelle historiene om ofrene som lever videre, som må leve med konsekvensene og finne en vei etter alt man har opplevd? De som er døde er jo døde, men de er de eneste historiene som blir fortalt... Og igjen: Offeret er jo ikke der til å fortelle historien sin en gang, så det blir jo på en annen måte det og), i støttegrupper skal man ikke kunne snakke om vold i nære relasjoner pga det kan være triggende og "gå over hodet" på de andre deltakerne... 

Når vold sensureres fra dagligtalen, holdes ut fra samfunnsdebatten og sensureres i det offentlige rom beskytter vi utøverne og begraver ofrene. Også ofrene som enda lever.

At det går an. Rystet.

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Mannen dyttet meg i dag, han brukte hele sin kroppsmasse og kom mot meg i stor fart. Jeg ble dyttet baklengs mot trappen og fikk tatt tak i gelenderet slik at jeg ikke datt. Jeg prøvde å dytte imot med armene men han er jo så veldig mye sterkere enn meg. Jeg ble redd og spurte om han virkelig ville ha vold i hjemmet. "Hvorfor ikke" fikk jeg til svar.

Foranledningen var at jeg har spurt han hver dag i 3 dager nå om å kaste 3 pappesker som sto i gangen. Jeg har spurt på en ordentlig måte, han gjør ellers ingenting av husarbeid og dette ble en prinsippsak for meg. Han bare trakk på skuldrene og sier at de ikke er kastet. Men jeg ser jo det og spør hvorfor de ikke er kastet. Jeg var helt rolig.

Har aldri vært så redd for han før. Dette er vel slutten.

Jeg har dårlig råd pga AAP og huset er under oppussing, det ene badet er revet bl.a. Vi skal snart ha oppstart av å grave rundt hele huset for drenering, bor i borettslag og det er ikke noe vi kan droppe. Hvordan fikser vi det med huset lurer jeg på...

Dette var virkelig ikke slik jeg så for meg fremtiden.

Anonymkode: 99197...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mannen dyttet meg i dag, han brukte hele sin kroppsmasse og kom mot meg i stor fart. Jeg ble dyttet baklengs mot trappen og fikk tatt tak i gelenderet slik at jeg ikke datt. Jeg prøvde å dytte imot med armene men han er jo så veldig mye sterkere enn meg. Jeg ble redd og spurte om han virkelig ville ha vold i hjemmet. "Hvorfor ikke" fikk jeg til svar.

Foranledningen var at jeg har spurt han hver dag i 3 dager nå om å kaste 3 pappesker som sto i gangen. Jeg har spurt på en ordentlig måte, han gjør ellers ingenting av husarbeid og dette ble en prinsippsak for meg. Han bare trakk på skuldrene og sier at de ikke er kastet. Men jeg ser jo det og spør hvorfor de ikke er kastet. Jeg var helt rolig.

Har aldri vært så redd for han før. Dette er vel slutten.

Jeg har dårlig råd pga AAP og huset er under oppussing, det ene badet er revet bl.a. Vi skal snart ha oppstart av å grave rundt hele huset for drenering, bor i borettslag og det er ikke noe vi kan droppe. Hvordan fikser vi det med huset lurer jeg på...

Dette var virkelig ikke slik jeg så for meg fremtiden.

Anonymkode: 99197...b3e

Herlighet! Men heldigvis at du fikk tak i gelenderet (denne gangen)!!!

Uff, så vondt å lese. Sender masse styrke og digitale klemmer!! I øyeblikket hvor tryggheten din blir revet fra deg raser alt og du føler fremtiden bare visner vekk foran øynene på deg. Det viktige er at du tar vare på AKKURAT hvor redd du var i det verste øyeblikket og holder på det så lenge du må, så du kommer ut av det NÅ, før det blir verre - for JA, DET blir det. Ikke bare har jeg lært det på den harde måten selv, jeg har 3 venninner som har gjort akkurat samme tabbe enda så mye vi har fråtset i hvor dum JEG var (jeg var iallefall ung, full og dum 😛). Det er kjempebra at du skjønner at det er slutten, og ang økonomi, hus/oppussing og slikt er alt slikt ting som ordner seg og som man gjerne ser tilbake på og ikke skjønner hvorfor man tenkte på en gang. 

Skjønner godt at det ikke var det, huff! Føler med deg!

Men, det beste du kan gjøre nå er som sagt:
Hold på redselen du følte og hent krefter til å gå derfra. Når du er trygg kan du trekke pusten dypt, slippe redselen og kjenne på friheten, mestringen du vil føle som klarte det og du vil føle at du har makt i ditt eget liv - for det har du. Og den skal du bruke. For ingen skal være redd den de elsker. Spesielt ikke i sitt eget hjem. Dette fikser du!

Jeg vet at det er KJEMPEvanskelig, og at det er en million tanker ("tenk hvis det aldri skjer igjen", "hva hvis det kun var denne ene gangen...", "men han har jo aldri..", "var jeg egentlig så redd da?", "alt kan vel ordnes", "jeg er vel ikke så redd lenger nå", "det skjer nok ikke igjen", "jaja, to ganger trenger ikke bety noe det heller"... blabla...) - men disse stiene har mange tråkket opp før deg, så jeg håper du for egen del velger å bare gå på den - istedenfor å trakke opp enda en ved siden av alle oss som har blitt for lenge, akseptert for mye og blitt fratatt alt vi er. Det er ikke vits å ta hele den omveien, når du kan bare takke for deg og vende ryggen til redselen. For det kan du. Og det er mye lettere i dag, enn i morgen, enn i overimorgen, enn i neste uke, enn om to uker, enn gang nr 2, enn gang nr 17 eller når du ligger på intensiven etter gjenopplivning og han sitter i en stol ved siden av deg. Det trenger ikke bli slik. 

❤️

PS: Det finnes sikkert noen ekstremt sjeldne tilfeller hvor det kan gå an å prøve litt, men jeg lovet meg selv at jeg skulle aldri bli værende forbi øyeblikket hvor jeg følte meg redd, og der sviktet jeg meg selv. Det må jeg også leve med. Jeg har til og med gått på samme smell to ganger, så det er sikkert derfor jeg er så overhypp på at andre ikke skal gjøre det samme som meg. 

Men ja, om han f. eks. helt på egenhånd kommer med MASSIV anger, allerede HAR bestilt terapi til mandag og onsdag morgen, har fikset pappeskene og holder en svært overbevisende powerpoint om hvorfor akkurat dette kan repareres, som du er 100% med på. Er du 1% i tvil - Gå. Gjør han ikke noe av dette? Gå.

Masse lykke til uansett! Håper du oppdaterer hvordan det går!

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Herlighet! Men heldigvis at du fikk tak i gelenderet (denne gangen)!!!

Uff, så vondt å lese. Sender masse styrke og digitale klemmer!! I øyeblikket hvor tryggheten din blir revet fra deg raser alt og du føler fremtiden bare visner vekk foran øynene på deg. Det viktige er at du tar vare på AKKURAT hvor redd du var i det verste øyeblikket og holder på det så lenge du må, så du kommer ut av det NÅ, før det blir verre - for JA, DET blir det. Ikke bare har jeg lært det på den harde måten selv, jeg har 3 venninner som har gjort akkurat samme tabbe enda så mye vi har fråtset i hvor dum JEG var (jeg var iallefall ung, full og dum 😛). Det er kjempebra at du skjønner at det er slutten, og ang økonomi, hus/oppussing og slikt er alt slikt ting som ordner seg og som man gjerne ser tilbake på og ikke skjønner hvorfor man tenkte på en gang. 

Skjønner godt at det ikke var det, huff! Føler med deg!

Men, det beste du kan gjøre nå er som sagt:
Hold på redselen du følte og hent krefter til å gå derfra. Når du er trygg kan du trekke pusten dypt, slippe redselen og kjenne på friheten, mestringen du vil føle som klarte det og du vil føle at du har makt i ditt eget liv - for det har du. Og den skal du bruke. For ingen skal være redd den de elsker. Spesielt ikke i sitt eget hjem. Dette fikser du!

Jeg vet at det er KJEMPEvanskelig, og at det er en million tanker ("tenk hvis det aldri skjer igjen", "hva hvis det kun var denne ene gangen...", "men han har jo aldri..", "var jeg egentlig så redd da?", "alt kan vel ordnes", "jeg er vel ikke så redd lenger nå", "det skjer nok ikke igjen", "jaja, to ganger trenger ikke bety noe det heller"... blabla...) - men disse stiene har mange tråkket opp før deg, så jeg håper du for egen del velger å bare gå på den - istedenfor å trakke opp enda en ved siden av alle oss som har blitt for lenge, akseptert for mye og blitt fratatt alt vi er. Det er ikke vits å ta hele den omveien, når du kan bare takke for deg og vende ryggen til redselen. For det kan du. Og det er mye lettere i dag, enn i morgen, enn i overimorgen, enn i neste uke, enn om to uker, enn gang nr 2, enn gang nr 17 eller når du ligger på intensiven etter gjenopplivning og han sitter i en stol ved siden av deg. Det trenger ikke bli slik. 

❤️

PS: Det finnes sikkert noen ekstremt sjeldne tilfeller hvor det kan gå an å prøve litt, men jeg lovet meg selv at jeg skulle aldri bli værende forbi øyeblikket hvor jeg følte meg redd, og der sviktet jeg meg selv. Det må jeg også leve med. Jeg har til og med gått på samme smell to ganger, så det er sikkert derfor jeg er så overhypp på at andre ikke skal gjøre det samme som meg. 

Men ja, om han f. eks. helt på egenhånd kommer med MASSIV anger, allerede HAR bestilt terapi til mandag og onsdag morgen, har fikset pappeskene og holder en svært overbevisende powerpoint om hvorfor akkurat dette kan repareres, som du er 100% med på. Er du 1% i tvil - Gå. Gjør han ikke noe av dette? Gå.

Masse lykke til uansett! Håper du oppdaterer hvordan det går!

Anonymkode: bef7f...8e4

Beklager langt svar, må bare få ut alt.

 

Tusen takk for langt svar! ❤️ Håper du har det bedre nå! 

Jeg skal gå.

Jeg skal gå.

Jeg skal gå.

Jeg sier det til meg selv igjen.

Jeg skal gå.

Vi har vært i terapi tidligere fordi han er en egoist og det var mildt sagt ganske skremmende hva som kom frem der av hans holdninger og tanker. Han fikk det glatte lag av terapeuten. Hun sa at han oppførte seg som en trassen unge, at han ikke vise kjærlighet og at han ikke bryr seg. Han sa ikke imot... Men han ble bare bedre den perioden vi gikk i terapi, så fort vi sluttet så endret han seg tilbake. Ikke at endringene under terapi var så store, men det var da noe. Jeg tror han bare endret seg for terapeuten sin del, han ville være flink for henne. Meg ga han faen i.

Under terapien spurte terapeuten også om han trodde han var perfekt. Han sa nei, men hun spurte flere ganger så jeg lurer på om hun plukket opp noe der.

Uansett hva jeg tok opp så fant han på en unnskyldning for at det var min skyld at det og det skjedde. Jeg hadde ikke passet godt nok på han og spurt om ting i evigheter. Senere i teksten står det hvorfor jeg ikke spurte om ting. Jeg har vært sjakk matt i alle år, jeg kan ikke gjøre noe riktig.

Vi har to bad, det ene er hans. Det ble ikke vasket på 9måneder. Og det grodde alger i toalettet og stinket jo i hele huset. Så de som sier jeg ikke har tålmodighet eller at vi har ulik standard for rengjøring aner ikke hva jeg har stått i. Jeg lever i et forferdelig rot og det er møkkete. På kjøkkenet, i stua og på soverommet rydder jeg fordi jeg ikke orker å ha det ekkelt. Men badet hans og hele kjelleren ser helt jævelig ut. Jeg blir stressa av å ha det sånn, men det bryr han ikke.

Hans evige unnskyldning for å ikke ta tak er nettopp at det ikke bryr han. Hvordan jeg ønsker å ha det, eller bqre hva som er normal hygiene, gir han blanke i. Når han har brukt kjøkkenbenken og rotet der så kan jeg ikke si noe på det for han sier at han "ikke ser" rotet og han kan ikke rydde noe han ikke ser. Og fordi han får en kommentar på det én gang i året så legger han skylden på meg og sier han ikke gidder å rydde for han får bare dritt for det selv om han prøver. Altså tar han ikke ansvar for eget rot, legger egne handlinger på meg. 

Jeg har vært redd for sinnet hans, derfor har jeg ikke "konfrontert" han slik jeg gjorde i går før. Nå skulle jeg sjekke hva som skjedde hvis jeg for en gang skyld ga han mer motstand. Når han trekker på skuldrene over ting han har sagt at han skal fikse, faktisk tatt meg i hånda på, så blir jeg så sinnsykt forbanna. (Tenk at jeg har måttet inngå håndtrykk-avtale for småting som å gå ut med 3 pappesker, for hvis vi ikke hadde avtale så flyttet han de bare bort fra døra. Men avtalene ble jo også bare brutt, slik som nå. Han tok meg i hånda i 3 dager på at eskene skulle tas. Dette var felles pappesker, ikke noe som var emballasje for noe bare jeg hadde bestilt til meg selv). Jeg har aldri tatt problemene lenger og spurt "men hvorfor ble det slik?" sånn som jeg gjorde nå. Og dette skjedde.

Jeg har visst at det kom til å ende slik, det er jo det jeg var unngått i alle disse årene.

Derfor vet jeg at jeg må gå. Dette blir ikke bedre. Han kommer ALDRI til å ta ansvar for noe og hvis jeg ikke engang kan mase på han slik veldig mange uheldige kvinner gjør med sine ubrukelige menn daglig når de tar hele det andre og tredje skiftet, så ser jeg faktisk ingen fremtid.

Det har jeg vel egentlig ikke gjort på mange år. Jeg har virkelig prøvd, men jeg får bare dritt tilbake.

Han føler seg som verdens snilleste mann når han kjøper druer til meg på butikken. Det tok lang tid før jeg innså at dette er hans standard for kjærlighet, det er det han har å gi. Det er det eneste han føler for å gi. Og hvis dette er hans standard for å vise "kjærlighet" så ønsker jeg ikke kjærlighet fra han.

Hans egen mor har aldri gitt han motstand når han hisser seg opp, da gjør hun alt hun kan for å please han. Hun virker redd han hun også, men behandler han selvfølgelig som et barn enda. Skryter hemningsløst av han hele tiden. Noe jeg ikke gjør, for det å bidra med husarbeid 10minutter i måneden max er ikke noe jeg føler for å skryte av. Men han ønsker skryt da, det kom frem i terapien. Men det fikk han ikke innvilget gitt. Han sier aldri noe fint til meg for ting jeg gjør. Faktisk liker han heller å påpeke feil og kan bli sur hvis jeg har ryddet i fryseren og han neste gang må åpne to skuffer for å finne frossenpizzaen sin... den skulle selvfølgelig ligge der han la den slik at han slapp å lete etter den.

Så jeg skjønner hvor hans mønster kommer fra. Som lite barn hadde han sinneproblemer og fikk beskjed om at han bare kan unngå situasjoner han synes er vanskelig eller tøffe. Men det funker ikke i et samliv når det eneste han gjør er ting han vil gjøre og ellers bruker sinnet sitt for å få det som han vil. Så når han ikke vil endre dette og vokse opp så kan jeg ikke hjelpe han.

Jeg vil ikke hjelpe han. For jeg vil overleve dette livet selv og det gjør jeg ikke hvis jeg blir.

Jeg har vokst opp med psykisk vold, det er vel derfor jeg har godtatt dette så lenge. Når jeg hører hva venninner klager på med sine menn så har jeg vel egentlig skjønt hvor dårlig det står til hos meg. Hvis min mann har barbert seg uten å rydde og vaske opp etter seg så kan jeg ikke be han om å rydde, da er helvette løs. Så jeg har spurt på en søt måte selv om det har kokt inni meg fordi jeg må holde så mye frystrasjon inne og jeg synes ikke jeg skal trenge å spørre og hvertfall ikke på den måten. Og selv om jeg spør på en søt måte så kan hele resten av dagen være ødelagt. Silent treatment. Og det ryddes selvfølgelig ikke. Muligens på trass.

Men nåde meg om jeg glemmer noe, eller jeg er uenig men han i noe han mener jeg skal gjøre. Han spør selvfølgelig ikke hyggelig, han kommanderer på en ufin måte. Han kan klikke og bruker sinnet sitt også i de situasjonene, jeg har vært redd mange ganger når jeg da fikser det han mener jeg skal fikse.

Men han har ikke dyttet før.

Og nå er det faktisk nok. Hvis jeg ikke kan spørre hvorfor pappeskene ikke var kastet uten å bli dyttet så har han tatt valget om at vi nå er ferdig. Han har flyttet pappeskene unna døra et par ganger om dagen, for jeg har sett dem foran utgangsdøren både før han går ut og før han kommer hjem. De har altså vært umulige å ikke se eller huske. Kanskje han ikke har kastet de på trass fordi de sto i veien for hans majestet når han skulle ut og inn og derfor ble han sur på meg som gjør livet hans så vanskelig. Det er sånn han tenker.

Jeg vet at sinnet hans har vært der, jeg er ikke usikker på det. Så derfor er jeg heller ikke usikker på om eller hvis dette skjer igjen. Det er spørsmål om når. Og fordi jeg nå også er ferdig med å gå på glasskår så blir dette stygt hvis ikke vi slår opp. Han har våpen.

I 40 år har jeg levd i frykt for andre.  Men det orker jeg ikke lenger. Jeg er halvveis til døden, jeg vil prøve å oppleve å ha det godt også mens jeg vandrer på denne jordkloden.

Vi har heldigvis ikke barn, hadde vært livredd for at han skulle hatt barna alene. Han har ikke emosjonell eller sosial kompetanse og jeg hadde vært redd for at han hadde lært disse reaksjonsmønstrene til barna. Det er ikke et liv jeg unner noen. Hverken for barna å ha det sånn eller for deres partnere.

Nå er det nok. Jeg er tom, jeg orker ikke mer.

Dette er ikke en hendelse som kom som et sjokk, jeg er bare sjokkert over at noen kan reagere så sterkt på å bryte små avtaler de selv har inngått. Som tar de 3 minutter å fikse. Herregud for noe idioti. Tenk at man som menneske ikke innser hvor psykt det er og at det ikke er noe man ønsker å gjøre noe med for sin egen del?

En unnskyldning kan jeg se langt etter, dette er vel min feil fordi jeg provoserte han. Klassisk.

Akkurat nå hater jeg han.

Anonymkode: 99197...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Beklager langt svar, må bare få ut alt.

 

Tusen takk for langt svar! ❤️ Håper du har det bedre nå! 

Jeg skal gå.

Jeg skal gå.

Jeg skal gå.

Jeg sier det til meg selv igjen.

Jeg skal gå.

Vi har vært i terapi tidligere fordi han er en egoist og det var mildt sagt ganske skremmende hva som kom frem der av hans holdninger og tanker. Han fikk det glatte lag av terapeuten. Hun sa at han oppførte seg som en trassen unge, at han ikke vise kjærlighet og at han ikke bryr seg. Han sa ikke imot... Men han ble bare bedre den perioden vi gikk i terapi, så fort vi sluttet så endret han seg tilbake. Ikke at endringene under terapi var så store, men det var da noe. Jeg tror han bare endret seg for terapeuten sin del, han ville være flink for henne. Meg ga han faen i.

Under terapien spurte terapeuten også om han trodde han var perfekt. Han sa nei, men hun spurte flere ganger så jeg lurer på om hun plukket opp noe der.

Uansett hva jeg tok opp så fant han på en unnskyldning for at det var min skyld at det og det skjedde. Jeg hadde ikke passet godt nok på han og spurt om ting i evigheter. Senere i teksten står det hvorfor jeg ikke spurte om ting. Jeg har vært sjakk matt i alle år, jeg kan ikke gjøre noe riktig.

Vi har to bad, det ene er hans. Det ble ikke vasket på 9måneder. Og det grodde alger i toalettet og stinket jo i hele huset. Så de som sier jeg ikke har tålmodighet eller at vi har ulik standard for rengjøring aner ikke hva jeg har stått i. Jeg lever i et forferdelig rot og det er møkkete. På kjøkkenet, i stua og på soverommet rydder jeg fordi jeg ikke orker å ha det ekkelt. Men badet hans og hele kjelleren ser helt jævelig ut. Jeg blir stressa av å ha det sånn, men det bryr han ikke.

Hans evige unnskyldning for å ikke ta tak er nettopp at det ikke bryr han. Hvordan jeg ønsker å ha det, eller bqre hva som er normal hygiene, gir han blanke i. Når han har brukt kjøkkenbenken og rotet der så kan jeg ikke si noe på det for han sier at han "ikke ser" rotet og han kan ikke rydde noe han ikke ser. Og fordi han får en kommentar på det én gang i året så legger han skylden på meg og sier han ikke gidder å rydde for han får bare dritt for det selv om han prøver. Altså tar han ikke ansvar for eget rot, legger egne handlinger på meg. 

Jeg har vært redd for sinnet hans, derfor har jeg ikke "konfrontert" han slik jeg gjorde i går før. Nå skulle jeg sjekke hva som skjedde hvis jeg for en gang skyld ga han mer motstand. Når han trekker på skuldrene over ting han har sagt at han skal fikse, faktisk tatt meg i hånda på, så blir jeg så sinnsykt forbanna. (Tenk at jeg har måttet inngå håndtrykk-avtale for småting som å gå ut med 3 pappesker, for hvis vi ikke hadde avtale så flyttet han de bare bort fra døra. Men avtalene ble jo også bare brutt, slik som nå. Han tok meg i hånda i 3 dager på at eskene skulle tas. Dette var felles pappesker, ikke noe som var emballasje for noe bare jeg hadde bestilt til meg selv). Jeg har aldri tatt problemene lenger og spurt "men hvorfor ble det slik?" sånn som jeg gjorde nå. Og dette skjedde.

Jeg har visst at det kom til å ende slik, det er jo det jeg var unngått i alle disse årene.

Derfor vet jeg at jeg må gå. Dette blir ikke bedre. Han kommer ALDRI til å ta ansvar for noe og hvis jeg ikke engang kan mase på han slik veldig mange uheldige kvinner gjør med sine ubrukelige menn daglig når de tar hele det andre og tredje skiftet, så ser jeg faktisk ingen fremtid.

Det har jeg vel egentlig ikke gjort på mange år. Jeg har virkelig prøvd, men jeg får bare dritt tilbake.

Han føler seg som verdens snilleste mann når han kjøper druer til meg på butikken. Det tok lang tid før jeg innså at dette er hans standard for kjærlighet, det er det han har å gi. Det er det eneste han føler for å gi. Og hvis dette er hans standard for å vise "kjærlighet" så ønsker jeg ikke kjærlighet fra han.

Hans egen mor har aldri gitt han motstand når han hisser seg opp, da gjør hun alt hun kan for å please han. Hun virker redd han hun også, men behandler han selvfølgelig som et barn enda. Skryter hemningsløst av han hele tiden. Noe jeg ikke gjør, for det å bidra med husarbeid 10minutter i måneden max er ikke noe jeg føler for å skryte av. Men han ønsker skryt da, det kom frem i terapien. Men det fikk han ikke innvilget gitt. Han sier aldri noe fint til meg for ting jeg gjør. Faktisk liker han heller å påpeke feil og kan bli sur hvis jeg har ryddet i fryseren og han neste gang må åpne to skuffer for å finne frossenpizzaen sin... den skulle selvfølgelig ligge der han la den slik at han slapp å lete etter den.

Så jeg skjønner hvor hans mønster kommer fra. Som lite barn hadde han sinneproblemer og fikk beskjed om at han bare kan unngå situasjoner han synes er vanskelig eller tøffe. Men det funker ikke i et samliv når det eneste han gjør er ting han vil gjøre og ellers bruker sinnet sitt for å få det som han vil. Så når han ikke vil endre dette og vokse opp så kan jeg ikke hjelpe han.

Jeg vil ikke hjelpe han. For jeg vil overleve dette livet selv og det gjør jeg ikke hvis jeg blir.

Jeg har vokst opp med psykisk vold, det er vel derfor jeg har godtatt dette så lenge. Når jeg hører hva venninner klager på med sine menn så har jeg vel egentlig skjønt hvor dårlig det står til hos meg. Hvis min mann har barbert seg uten å rydde og vaske opp etter seg så kan jeg ikke be han om å rydde, da er helvette løs. Så jeg har spurt på en søt måte selv om det har kokt inni meg fordi jeg må holde så mye frystrasjon inne og jeg synes ikke jeg skal trenge å spørre og hvertfall ikke på den måten. Og selv om jeg spør på en søt måte så kan hele resten av dagen være ødelagt. Silent treatment. Og det ryddes selvfølgelig ikke. Muligens på trass.

Men nåde meg om jeg glemmer noe, eller jeg er uenig men han i noe han mener jeg skal gjøre. Han spør selvfølgelig ikke hyggelig, han kommanderer på en ufin måte. Han kan klikke og bruker sinnet sitt også i de situasjonene, jeg har vært redd mange ganger når jeg da fikser det han mener jeg skal fikse.

Men han har ikke dyttet før.

Og nå er det faktisk nok. Hvis jeg ikke kan spørre hvorfor pappeskene ikke var kastet uten å bli dyttet så har han tatt valget om at vi nå er ferdig. Han har flyttet pappeskene unna døra et par ganger om dagen, for jeg har sett dem foran utgangsdøren både før han går ut og før han kommer hjem. De har altså vært umulige å ikke se eller huske. Kanskje han ikke har kastet de på trass fordi de sto i veien for hans majestet når han skulle ut og inn og derfor ble han sur på meg som gjør livet hans så vanskelig. Det er sånn han tenker.

Jeg vet at sinnet hans har vært der, jeg er ikke usikker på det. Så derfor er jeg heller ikke usikker på om eller hvis dette skjer igjen. Det er spørsmål om når. Og fordi jeg nå også er ferdig med å gå på glasskår så blir dette stygt hvis ikke vi slår opp. Han har våpen.

I 40 år har jeg levd i frykt for andre.  Men det orker jeg ikke lenger. Jeg er halvveis til døden, jeg vil prøve å oppleve å ha det godt også mens jeg vandrer på denne jordkloden.

Vi har heldigvis ikke barn, hadde vært livredd for at han skulle hatt barna alene. Han har ikke emosjonell eller sosial kompetanse og jeg hadde vært redd for at han hadde lært disse reaksjonsmønstrene til barna. Det er ikke et liv jeg unner noen. Hverken for barna å ha det sånn eller for deres partnere.

Nå er det nok. Jeg er tom, jeg orker ikke mer.

Dette er ikke en hendelse som kom som et sjokk, jeg er bare sjokkert over at noen kan reagere så sterkt på å bryte små avtaler de selv har inngått. Som tar de 3 minutter å fikse. Herregud for noe idioti. Tenk at man som menneske ikke innser hvor psykt det er og at det ikke er noe man ønsker å gjøre noe med for sin egen del?

En unnskyldning kan jeg se langt etter, dette er vel min feil fordi jeg provoserte han. Klassisk.

Akkurat nå hater jeg han.

Anonymkode: 99197...b3e

Forferdelig lesning! MEN, så bra at du hater han! Det høres jo ut som du har all grunn, og det syns jeg du skal fortsette med minst til du er på trygg avstand til han. Kjenner dessverre igjen mye fra ferskeste eksen min her (hva er det med mødrene!! Det er jo ikke snilt! Bjørnetjenester er det!), og en del passer en eks til (har vært i to virkelig kjipe forhold med vold/mishandling) - og jeg kan ikke annet enn å bare støtte deg 110% i alt du selv har kommet frem til! Det er veldig bra at du er så godt innsatt i situasjonen, reflektert og at du vet hva du må gjøre, glad på dine vegne at dere ikke har barn sammen også. Tross alt jeg har opplevd slutter jeg faktisk ikke å forbløffes over at det går an å behandle andre mennesker så jævlig, det er altså såååååååååå utrolig langt utenfor min natur og alt jeg er at jeg kommer nok bare aldri til å skjønne det i det hele tatt. Uendelig lei meg for alt du har opplevd med han her, oppveksten din og at du har levd i frykt. Jeg håper dette blir slutten på det - at herfra og ut så kan frykten legges bak deg og jeg håper du kommer godt ut av dette, får et kjempegodt liv og om du får ny partner håper jeg vedkommende er alt du noensinne kunne drømt om (fortjent, etter alt du har gjennomlevd med han her). 

Masse lykke til igjen! Håper du vil oppdatere hvordan det går etterhvert! Heier kjempemasse på deg!!! ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4