Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[Trolltunge]

De siste dagene har jeg tenkt mye på tråden om hun som hadde brukt alle sparepengene sine på huset, men oppdaget en vond og urimelig side ved mannen hun trodde hun skulle få et godt liv sammen med. 

Som en av mange står hun nå i en vond situasjon, alene, og uten et nettverk å lene seg på og hente styrke fra for å bryte ut av forholdet. 

Det er sørgelig mange som lever i forhold som ikke er bra for dem, og vi er også mange som har vært der, og vet altfor godt hva de står i, og må gjennom for å bryte seg fri og bygge seg opp igjen. 

Fortvilelse, skam, usikkerhet og redsel, nedbrutt selvfølelse, tvil på seg selv og om man kan, klarer og våger.

Kanskje man ikke fortjener bedre? Kanskje er det en sannhet i de vonde ord og handlinger?

Uansett hvor vondt situasjonen er er det en trygghet i hva man har, og stor usikkerhet i hva som skjer om man bryter ut. Orker jeg? Klarer jeg? Kan vondt bli verre? Man er så sliten og nedbrutt at tanker og følelser går i spinn. 

Vi er også sørgelig mange som har opplevd dette, og kommet oss ut av det. I tråden jeg refererer til er det iallefall to som har tilbudt TS å ta kontakt med dem personlig. Som ønsker å hjelpe henne gjennom dette. 

Det har fått meg til å tenke på alle dem som står i lignende situasjon, og hvilket nettverk av mennesker med ulike erfaringer som er her på KG.

Kan vi være noe viktig for hverandre? Kan vi lage en tråd der vi som har kommet oss ut av vonde forhold kan rekke ut en hånd til dem som trenger å bryte ut av vonde forhold? 

Vi er jo mange som vet godt hvilken fortvilet situasjon de står i. Vi har vært der selv. 

Jeg oppfordrer derfor dere som har vært gjennom dette og dere som fremdeles er i et nedbrytende forhold til å skrive i denne tråden. 

Det forplikter ikke til å være åpen for personlig kontakt, selv om det er fint om noen etterhvert ønsker det, men å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk vold føles ofte som en ensom og skamfullt ting, både det å være i dette, og å ha vært i det. 

Vi er dessverre mange som har slike erfaringer. Kanskje vi kan dele, og gi støtte eller få støtte hos andre som forstår, fordi de er i det samme, eller har vært der?

Endret 20. april 2021 av Trolltunge
Tråden er for alle som er/har vært utsatt for vold i forhold, uansett kjønn.

[EnAnonymKonto]

Jeg trenger i alle fall denne tråden nå. Null nettverk, null familie og bryter ut av et forhold som har vært utrolig dårlig. Det har vært alle typer vold, løgn, jeg har stått alene. Og nå er jeg så redd som jeg nok aldri før har vært i mitt liv, for nå er det slutt. Papirene signeres, vi skal ha mekling, jeg skal finne meg et sted å bo. 

Klarer jeg meg alene? Var det min skyld? Kan jeg finne meg et nettverk? Bør jeg bare bli? 

Jeg tror også jeg må kontakte advokat, for å sikre meg selv i dette. 

[Trolltunge]

Av hensyn til mine barn pleier jeg ikke å skrive om mine erfaringer på dette feltet uten å dele anonymt, med små endringer i uvesentlige detaljer, for å ikke gjøre det for gjenkjennbart. Siden jeg nå har sagt A skal jeg likevel dele bakgrunnen min for å ønske å opprette en slik tråd. 

Jeg var svært ung og svært godtroende og naiv da jeg møtte mannen som fremsto som svigermors drøm. Den godtroende naiviteten skulle vise seg å koste meg dyrt. Faktisk såpass at hele mitt voksne liv er blitt preget av konsekvensene av dette forholdet. Jeg fikk etterhvert hjelp av venner for å komme meg ut av forholdet, som var preget av sykelig sjalusi, kontroll, anklager og manipulasjon, men jeg har et barn med vedkommende, og det er på mange måter blitt min livsskjebne. Jeg kom meg altså etter mye styr ut av forholdet, men jeg kunne ikke bryte meg helt fri, og det har fått vedvarende og varige konsekvenser for både meg og hele min familie. 

Såpass mye vondt og vanskelig har fulgt med at jeg til slutt var så nedbrutt og sliten at jeg valgte å innse at jeg ikke kunne kjempe mer. Han fikk bare eie "sannheten", få alt slik han ønsket det, og jeg fikk bære alt jeg tapte på det. Det var fælt, men likevel det eneste som kunne spare meg og mine andre kjære for å stå i evig kamp mot en som har ikke har normale mellommenneskelige hemninge. Ingen grenser for hva som kan gjøres for å vinne frem. Hver gang jeg trodde at ting ikke kunne trekkes lengre hadde jeg tatt feil, og både jeg og mine nære og kjære holdt på å gå fullstendig under av det. Da far til mine to yngste brøt fullstendig sammen av situasjonen kapitulerte jeg, absolutt og ubetinget. 

Han fikk rett i at jeg er en dårlig mor for vårt barn. Jeg ble det, fordi jeg var så utslitt at jeg ikke orket å kjempe mer, eller være redd for neste påfunn lenger. Jeg raknet som mamma, og som menneske. Jeg var så sliten og nedbrutt at jeg ikke stolte på meg selv og egne tanker og hvordan jeg opplevde hendelser lenger. Sa han at jeg hadde sagt og gjort noe jeg egentlig visste ikke var tilfellet sa jeg meg likevel enig. Jeg aksepterte alt. Uansett. 

Jeg har som konsekvens gitt opp å være mamma til mitt eldste barn, og akseptert at jeg er syndebukken for alt som har vært vondt og vanskelig, for å kunne stable meg selv på bena igjen, tilstrekkelig til å kunne være mamma for de to yngste, som heldigvis ikke er hans. Jeg har akseptert at det finnes en "sannhet" om meg som et dårlig menneske, som de som hører hans versjon sikkert tror på. Jeg kan ikke lenger bry meg om slikt. Jeg har heldigvis venner og familie som vet noe helt annet, men sliter likevel mye med at jeg bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å stoppe ting fra å skje. Om jeg bare hadde vært klokere, flinkere og sterkere, så kanskje...! 

Mitt eldste barn flyttet til far og tror på far, og selv om det er en stor sorg aksepterer jeg det. Forstår det. Jeg orker jo ikke å kjempe mot. Tier. Har mer å miste. Kan ikke. Det har kostet meg og min familie altfor mye allerede. 

Så ja jeg har vært i destruktivt forhold, fikk heldigvis hjelp til å komme meg ut av det, men vet dessverre også at å komme ut av selve forholdet ikke nødvendigvis betyr at utfordringer er over. 

Jeg har selv vært deltager i støttegruppe for kvinner med tilsvarende vonde erfaringer, og jeg har også vært "mentor" et par ganger. 

Jeg bærer selv skam, men har også støtte og forståelse å gi. 

[AnonymBruker]

Takk for at du deler, Trolltunge. Dette kunne jeg skrevet selv nesten ord for ord. Jeg trodde jeg var alene.

Anonymkode: dad9b...4e5

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Jeg trenger i alle fall denne tråden nå. Null nettverk, null familie og bryter ut av et forhold som har vært utrolig dårlig. Det har vært alle typer vold, løgn, jeg har stått alene. Og nå er jeg så redd som jeg nok aldri før har vært i mitt liv, for nå er det slutt. Papirene signeres, vi skal ha mekling, jeg skal finne meg et sted å bo. 

Klarer jeg meg alene? Var det min skyld? Kan jeg finne meg et nettverk? Bør jeg bare bli? 

Jeg tror også jeg må kontakte advokat, for å sikre meg selv i dette. 

Du klarer deg. ♥️

Ja det er nok lurt å ha advokat i din situasjon. Når man er nedbrutt, redd og sliten er det altfor lett å bare akseptere selv det som er veldig urimelig, og selv om det viktigste er at du kommer deg ut av destruktivt forhold er det økonomiske også viktig for fremtiden din. Man har god hjelp i noen som tenker klart når man selv ikke gjør det. Det koster selvfølgelig litt med advokat, men det kan også koste mer å ikke ha det. 

Vondt å høre at du står i dette, og håper tråden kan være til hjelp for deg! 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for at du deler, Trolltunge. Dette kunne jeg skrevet selv nesten ord for ord. Jeg trodde jeg var alene.

Anonymkode: dad9b...4e5

Ja man gjør nok gjerne det. Tror at man er alene om slike opplevelser, og sorgen og skammen i det. 

Jeg pleier ikke å dele særlig om dette til folk som ikke kjenner meg og situasjonen allerede, for jeg kan så godt tenke meg hvordan de kan tenke. Ingen røyk uten ild... 

Jeg er veldig heldig i at jeg har en omgangskrets som har fulgt meg gjennom det hele, for som en venninne sa til meg en gang "Du kan aldri fortelle din livshistorie til noen du, for de vil ikke tro på deg. Kun vi som har vært der gjennom det hele kan tro på at det er sant, og selv for oss er det vanskelig å tro at alt faktisk skjedde. For slikt skal ikke skje. Det skal bare ikke det! "

Så dette er ikke historier folk åpenhjertig deler. De er for vonde. For vanvittige også. Min venninne har helt rett i at slikt ikke burde kunne skje. Dessverre kan det likevel skje. 

Å stå alene gjennom noe slikt må være grusomt. Derfor håper jeg at tråden kan være til støtte for noen som trenger å vite at andre også opplever, og har opplevd. 

[Uredd]

Du imponerer stadig @Trolltunge og fortjener honnør for et slikt initiativ. Pass på å ikke ta innover deg for mye her. Den som blir utslitt er det ingen hjelp i.

Det er viktig at den som skal redde andre har nok oppdrift selv til å holde begge oppe. At begge drukner i forsøket hjelper ingen. Kun min lille forberedende tale til de som kommer etter i tråden, og kanskje stuper uforberedt uti med et sterkt ønske om å hjelpe.

Det er fullt forståelig at man ønsker å hjelpe, og jeg er helt sikker på at en tråd som dette kan hjelpe mange som sliter. Det skal ofte ikke så mye til når det er som verst, og det er helt klart at all støtte vil kunne gi hjelp og håp til de som trenger det.

De som har vært gjennom det samme eller lignende har selvfølgelig uvurderlig erfaring som kan gjøre allverdens forskjell. Bare det å vite at andre har opplevd det samme og kommet seg gjennom det gir håp, så dette er jo utrolig fin måte å hjelpe andre, med den kollektive kunnskapen som fins her inne.

Jeg bøyer meg i hatten for initiativet, og håper det vil hjelpe alle som sliter.

 

PS erfaringsmessig er jeg ofte som en elfefant i glassmagasinet i slike situasjoner, så hvis jeg ikke skulle klare å holde munn, trenger jeg streng beskjed...

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

De siste dagene har jeg tenkt mye på tråden om hun som hadde brukt alle sparepengene sine på huset, men oppdaget en vond og urimelig side ved mannen hun trodde hun skulle få et godt liv sammen med. 

Som en av mange står hun nå i en vond situasjon, alene, og uten et nettverk å lene seg på og hente styrke fra for å bryte ut av forholdet. 

Det er sørgelig mange som lever i forhold som ikke er bra for dem, og vi er også mange som har vært der, og vet altfor godt hva slike kvinner står i, og må gjennom for å bryte seg fri og bygge seg opp igjen. 

Fortvilelse, skam, usikkerhet og redsel, nedbrutt selvfølelse, tvil på seg selv og om man kan, klarer og våger.

Kanskje man ikke fortjener bedre? Kanskje er det en sannhet i de vonde ord og handlinger?

Uansett hvor vondt situasjonen er er det en trygghet i hva man har, og stor usikkerhet i hva som skjer om man bryter ut. Orker jeg? Klarer jeg? Kan vondt bli verre? Man er så sliten og nedbrutt at tanker og følelser går i spinn. 

Vi er også sørgelig mange som har opplevd dette, og kommet oss ut av det. I tråden jeg refererer til er det iallefall to som har tilbudt TS å ta kontakt med dem personlig. Som ønsker å hjelpe henne gjennom dette. 

Det har fått meg til å tenke på alle dem som står i lignende situasjon, og hvilket nettverk av kvinner med ulike erfaringer som er her på KG.

Kan vi være noe viktig for hverandre? Kan vi lage en tråd der kvinner som har kommet seg ut av vonde forhold kan rekke ut en hånd til kvinner som trenger å bryte ut av vonde forhold? 

Vi er jo mange som vet godt hvilken fortvilet situasjon de står i. Vi har vært der selv. 

Jeg oppfordrer derfor dere som har vært gjennom dette og dere som fremdeles er i et nedbrytende forhold til å skrive i denne tråden. 

Det forplikter ikke til å være åpen for personlig kontakt, selv om det er fint om noen etterhvert ønsker det, men å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk vold føles ofte som en ensom og skamfullt ting, både det å være i dette, og å ha vært i det. 

Vi er dessverre mange som har slike erfaringer. Kanskje vi kan dele, og gi støtte eller få støtte hos andre som forstår, fordi de er i det samme, eller har vært der? 

Det er et veldig godt forslag!  Og jeg synes at en slik tråd burde vært klistret slik at den tråden ligger øverst i samlivsforumet slik at den er lett å se og lett å finne for de som trenger hjelpen. Man kan spørre KGs forumsjef om de kan klistre en slik tråd.

Anonymkode: 53f24...8d0

[AnonymBruker]

Hvis dere lager en slik tråd, kanskje dere også vil linke til denne tråden om vold i nære relasjoner i den nye tråden? Det er veldig mye nyttig informasjon i den tråden, og det kan være til hjelp for de som lever i et helseskadelig forhold og til hjelp for de som har kommet seg ut av forholdet.

 

Anonymkode: 53f24...8d0

[Hippogriff]

Du er bare helt spesiell @Trolltunge 💕

Om jeg skal dele et råd etter erfaring så må det være å bryte isolasjonen denne typen partnere forsøker å sette deg i. Hold på noen nære relasjoner, noen du kan søke forsiktig støtte hos. 

Har du allerede mistet alle? Tenk gjennom hvem du tror terskelen er aller lavest hos, og start der. Det trenger ikke være mer enn en kopp kaffe den første gangen, og du trenger ikke finne på noen forklaring, bare si at det har vært alt for lenge siden sist. Tro meg, du blir fort overrasket både over hvor mye folk har sett (uten å forstå hvordan de skulle hjelpe), og hvor forståelsesfulle folk er. Ikke undervurder hva som bor av empati i dine medmennesker! Og du trenger ikke ha konkrete planer om å bryte ut i nærmeste framtid heller, bare sikre at NOEN har selvstendig kontakt med deg. 

[EnAnonymKonto]

Vond opplevelse du forteller om, @Trolltunge . Det er vel en av de tingene jeg har mareritt om, at jeg skal miste barna mine. 

For min del vil jeg bare presisere at jeg ikke trenger noen som skal fikse noe for meg, og jeg håper inderlig ingen sliter seg ut for min skyld. Jeg skal klare dette alene, som jeg har klart alt annet. Men det hjelper å skrive og lese.

Min familie og hans familie har visst om volden og likevel tatt hans side. De har visst at han tar alle pengene mine, og støttet ham i at det er hans rett. Da jeg ringte en av dem, fra meg av skrekk fordi han sto utenfor døra og sparket den inn mens han brølte (ute på gata så alle naboene kunne høre og se), så spurte hun hva jeg hadde gjort for å provosere ham.

Jeg misunner virkelig de som har venner og familie som støtter seg. Noen som er glad i deg. Herregud, det skal jeg skaffe meg. Eller en hund ♥️

[EnAnonymKonto]

Hippogriff skrev (1 minutt siden):

Tro meg, du blir fort overrasket både over hvor mye folk har sett (uten å forstå hvordan de skulle hjelpe), og hvor forståelsesfulle folk er

Jeg synes det er fint at det finnes folk som har andre erfaringer enn meg. Jeg tenker nemlig helt omvendt. 

[AnonymBruker]

Skulle gjerne hjulpet! Men da jeg er høygravid og svært dårlig form så har jeg foreløpig ikke sjans eller overskudd.

men for ett fantastisk forslag!

selv har jeg brutt ut av ett forhold med psykisk og fysisk vold, dog det var mer psykisk. Ble ofte terrorisert 12 timer med beskyldninger etc, til punktet der jeg begynte å tvile på meg selv.

Brøt ut for noen år siden å måtte begynne helt fra bunn, satt igjen med 200 000 i gjeld (inkasso) jeg måtte betale ned, en eks som plaget meg etter bruddet etc.

vanskeligste jeg har gjort!!! Men nå sitter jeg her med baby på vei, eier bolig og har fantastisk samboer! Har få venner da (ingen bestevenner)  men det går.

Så vit at det kan bli bedre, man må liksom bare stå i stormen litt. 
 

Heier så sykt på dere! 💕💕 ikke gi opp uansett hvor vanskelig det blir.

Anonymkode: d1c81...da4

[Hippogriff]

EnAnonymKonto skrev (7 minutter siden):

Jeg synes det er fint at det finnes folk som har andre erfaringer enn meg. Jeg tenker nemlig helt omvendt. 

Fint at du deler din historie. Men antar dette er en tråd for å sette mot i folk mer enn å ta det fra dem. Så jeg fastholder min oppfatning av at det er lurt å bryte isolasjonen man forsøkes satt i (var sant å si ikke noe jeg hadde forventet å bli motsagt på, siden det er et temmelig godt råd). 

[EnAnonymKonto]

Hippogriff skrev (13 minutter siden):

Så jeg fastholder min oppfatning av at det er lurt å bryte isolasjonen man forsøkes satt i (var sant å si ikke noe jeg hadde forventet å bli motsagt på, siden det er et temmelig godt råd).

Ja, det er jeg helt enig i. Unnskyld hvis jeg tok motet fra noen ♥️

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Skulle gjerne hjulpet! Men da jeg er høygravid og svært dårlig form så har jeg foreløpig ikke sjans eller overskudd.

men for ett fantastisk forslag!

selv har jeg brutt ut av ett forhold med psykisk og fysisk vold, dog det var mer psykisk. Ble ofte terrorisert 12 timer med beskyldninger etc, til punktet der jeg begynte å tvile på meg selv.

Brøt ut for noen år siden å måtte begynne helt fra bunn, satt igjen med 200 000 i gjeld (inkasso) jeg måtte betale ned, en eks som plaget meg etter bruddet etc.

vanskeligste jeg har gjort!!! Men nå sitter jeg her med baby på vei, eier bolig og har fantastisk samboer! Har få venner da (ingen bestevenner)  men det går.

Så vit at det kan bli bedre, man må liksom bare stå i stormen litt. 
 

Heier så sykt på dere! 💕💕 ikke gi opp uansett hvor vanskelig det blir.

Anonymkode: d1c81...da4

Bare det at du deler dette er å hjelpe. Det er ofte akkurat det du deler som kan gi andre håp og tro på en fremtid etter det vonde. Våge å bryte ut, fordi du og andre deler at det er håp om et bedre liv. 

Veldig godt å høre at du kom deg videre, og nå har det bra. ♥️

[Trolltunge]

Uredd skrev (1 time siden):

Du imponerer stadig @Trolltunge og fortjener honnør for et slikt initiativ. Pass på å ikke ta innover deg for mye her. Den som blir utslitt er det ingen hjelp i.

Det er viktig at den som skal redde andre har nok oppdrift selv til å holde begge oppe. At begge drukner i forsøket hjelper ingen. Kun min lille forberedende tale til de som kommer etter i tråden, og kanskje stuper uforberedt uti med et sterkt ønske om å hjelpe.

Det er fullt forståelig at man ønsker å hjelpe, og jeg er helt sikker på at en tråd som dette kan hjelpe mange som sliter. Det skal ofte ikke så mye til når det er som verst, og det er helt klart at all støtte vil kunne gi hjelp og håp til de som trenger det.

De som har vært gjennom det samme eller lignende har selvfølgelig uvurderlig erfaring som kan gjøre allverdens forskjell. Bare det å vite at andre har opplevd det samme og kommet seg gjennom det gir håp, så dette er jo utrolig fin måte å hjelpe andre, med den kollektive kunnskapen som fins her inne.

Jeg bøyer meg i hatten for initiativet, og håper det vil hjelpe alle som sliter.

 

PS erfaringsmessig er jeg ofte som en elfefant i glassmagasinet i slike situasjoner, så hvis jeg ikke skulle klare å holde munn, trenger jeg streng beskjed...

Takk for omtanken! ♥️

Jeg håper jo at det er flere som vil bidra med å dele sin historie, råd og støtte, for jeg er veldig klar over at jeg alene ikke kan klare å stille opp for så mange. Jeg tror nok også at det er å lage en arena for å kunne dele det som er vanskelig, og hvor andre som forstår kan svare, som vil være mest aktuelt for de fleste. Å be om personlig hjelp sitter nok langt inne for mange. Det er mye skam i det å leve eller ha levd i en så urimelig og uakseptabel situasjon. 

Jeg vet at jeg personlig ikke kan fikse livet for noen, men jeg kan iallefall være en som bryr meg. 

Om vi er flere som gjør det kan kan kanskje tråden være en god ressurs i seg selv. Å vite at man ikke er alene om slike erfaringer, og å høre om at andre har vært der, akkurat like redd og fortvilet, men kommet seg videre. At det er mulig, og at de som hevder det selv har kjent på redselen for at det ikke er annet å forvente av livet enn mer av det som er så vondt og vanskelig. 

Selv jeg som aldri slipper helt fri fra konsekvensene, fordi det er ting som aldri helt kan rettes opp, har et bra liv nå. Det er mye godt og fint i mitt liv. Mye å leve for og glede seg over. 

Det kunne jeg garantert ikke sagt dersom jeg ble i det forholdet. Det er ingenting godt å hente i slike forhold, bare vedvarende smerte og fortvilelse. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (16 minutter siden):

Det er mye skam i det å leve eller ha levd i en så urimelig og uakseptabel situasjon. 

Helt rett , men så dumt! Man burde ikke skamme seg, men er lettere sagt enn gjort. Tror det er så mange som dømmer uten å ha vært i situasjonen , å man kan fort føle seg «dum» for å havnet i en slik situasjon.

En annen ting er at man ofte mister venner i slike forhold, å har mindre folk å støtte seg på.

Anonymkode: d1c81...da4

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

n annen ting er at man ofte mister venner i slike forhold, å har mindre folk å støtte seg på.

Ja. Jeg hadde kjempemange venner før jeg ble kjæreste med ham. Mange av dem syntes jeg forandret meg, og ville ikke være med meg lenger. Mange likte ikke ham, og ville ikke være med meg lenger. Etter hvert skammet jeg meg så over ham og meg selv og forholdet at jeg trakk meg unna. 

 

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Vond opplevelse du forteller om, @Trolltunge . Det er vel en av de tingene jeg har mareritt om, at jeg skal miste barna mine. 

For min del vil jeg bare presisere at jeg ikke trenger noen som skal fikse noe for meg, og jeg håper inderlig ingen sliter seg ut for min skyld. Jeg skal klare dette alene, som jeg har klart alt annet. Men det hjelper å skrive og lese.

Min familie og hans familie har visst om volden og likevel tatt hans side. De har visst at han tar alle pengene mine, og støttet ham i at det er hans rett. Da jeg ringte en av dem, fra meg av skrekk fordi han sto utenfor døra og sparket den inn mens han brølte (ute på gata så alle naboene kunne høre og se), så spurte hun hva jeg hadde gjort for å provosere ham.

Jeg misunner virkelig de som har venner og familie som støtter seg. Noen som er glad i deg. Herregud, det skal jeg skaffe meg. Eller en hund ♥️

 

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Jeg synes det er fint at det finnes folk som har andre erfaringer enn meg. Jeg tenker nemlig helt omvendt. 

 

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Ja, det er jeg helt enig i. Unnskyld hvis jeg tok motet fra noen ♥️

Du har ingen grunn til å si unnskyld. Du tok ikke motet fra noen, du delte din motløshet, som er ut fra dine vonde erfaringer. 

Det er klart at du blir redd for å vende deg til noen, og forvente noe av noen, når selv de som burde stå deg nærmest har sviktet og feilet. Man får ikke lett tillit til at noen bryr seg og gir støtte da. 

Jeg mistet også tillit til mennesker rundt meg en periode av livet. Det til tross for at jeg hadde nære relasjoner jeg kunne stole på, og også da stolte på. Jeg ble bare så utrolig skremt av hvor villige mennesker ellers var til å lytte til og spre løgn de burde forstå at var løgn. Ok, dette var mennesker som ikke kjente meg veldig nært og personlig. De kjente meg likevel godt nok til å vite at diverse ikke kunne være sant, og likevel var hviske-, sladre- og sensasjonslysten større enn godhet og fornuft. 

Det ga meg en skikkelig knekk i troen på mennesker generelt. Jeg ble redd for at det var sannheten om mennesker. At folk ikke brydde seg om noe var sant eller ikke, bare det var spennende nok å sladre om. 

Jeg skal derfor fortelle deg hva en klok dame sa da jeg strevde med å ha tillit til folk. 

"Selv om det er å stole på feile mennesker som har påført deg smerte er eneste veien ut av smerten å gi gode mennesker en sjanse. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene, og vi trenger derfor andre mennesker. Det du må lære deg er å ikke gi dårlige mennesker mulighet til å påføre deg smerte flere ganger. Det er veldig dumt å bli bitt av en slange, og så gå bort til slangen en gang til. "

Med det mente hun at jeg måtte avskrive mennesker som gjennom ord og gjerninger hadde avslørt seg angående at de er "slanger". Ikke bra mennesker. Ikke gi akkurat dem flere sjanser, men likevel gi andre mennesker iallefall en sjanse til å vise seg bedre enn slike. 

Du er dessverre omgitt av slanger. De har sett, hørt og forstått, og likevel valgt å ikke bry seg. Da bør du ikke vende deg til dem igjen. De er ikke verdt det, og fortjener ikke en ny sjanse. 

Det finnes likevel mange gode mennesker. Det er dem du må finne, og for å finne dem må du faktisk gi mennesker en sjanse. 

Det er lurere å gi nye mennesker en sjanse enn å gi dem som har avslørt seg som dårlige mennesker flere sjanser. Likevel er det dessverre det siste vi ofte gjør, til vi mister motet og tror at alle mennesker er slik. 

Det stemmer ikke! ♥️