Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (21 minutter siden):

Altså - i ettertid kan man jo tenke litt av hvert av hva man burde ha sett, men det betyr ikke at man velger å ikke se det. 

For min del tok det årevis før jeg skjønte at det var vold selv om jeg aldri noensinne fikk en knyttneve i ansiktet. Det tok enda flere år før jeg skjønte at det var skadelig for barna med de stygge ordene jeg fikk, når de ikke fikk noen. Jeg trodde jeg kunne skjerme og beskytte, og bare jeg sendte ham til sinnemestring så kunne alt bli bra. Det satt veldig langt inne å akseptere at jeg faktisk var et offer, men etterpå var det bare en ting å gjøre: å gå. 

De aller fleste har «mørke sider». 

 

Du ble hos ham og tenkte at du kunne hjelpe. Det kan man ikke. Men det tok tid å komme til den realisasjonen.

Selvsagt var du et offer og jeg mener ikke at man bevisst velger å ikke se det, men intuisjonen svikter. Man blir gradvis dratt ned. 
Din historie er ikke et unntak  fra det jeg skrev. Det betyr ikke at du har skyld eller ikke er et offer. 

Jeg tror ikke det jeg skrev gjelder alle. Men det gjelder mange. 

Anonymkode: ce5bb...356

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (32 minutter siden):

Altså - i ettertid kan man jo tenke litt av hvert av hva man burde ha sett, men det betyr ikke at man velger å ikke se det. 

For min del tok det årevis før jeg skjønte at det var vold selv om jeg aldri noensinne fikk en knyttneve i ansiktet. Det tok enda flere år før jeg skjønte at det var skadelig for barna med de stygge ordene jeg fikk, når de ikke fikk noen. Jeg trodde jeg kunne skjerme og beskytte, og bare jeg sendte ham til sinnemestring så kunne alt bli bra. Det satt veldig langt inne å akseptere at jeg faktisk var et offer, men etterpå var det bare en ting å gjøre: å gå. 

De aller fleste har «mørke sider». 

 

Veldig kjekt å høre at du har kommet deg videre. Du trenger ikke å forsvare deg mot vonde ord og kritikk. Det er bare ufint. Man kritiserer seg selv mer enn nok etter å ha falt i en slik felle.

Dette skal være en tråd hvor vi gir støtte og forståelse. Ikke kritikk og ekstra ubehag. 

Veldig godt å høre at du har flyttet! ❤

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (55 minutter siden):

Men der tar du heldigvis feil. Jeg (vi) har flyttet ut, papirene er underskrevet, mekling gjennomført. Men tankene er der fortsatt, og når vi møtes alle sammen, spesielt da. Hvis han da er hyggelig og hjelper meg med ting, for eksempel. 

💪👏👏👏 Heier på deg ❤️

Nei, nei, nei.. Han ER ikke hyggelig, og absolutt ikke la han hjelpe deg. Ikke slipp han inn døra engang. Han spiller bare skuespill.... 

Men ellers, du har vært knallflink, stå på videre ❤️❤️👏👏 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Mange har erfart at slike mishandlere venter med å vise frem den siden av seg selv. De spiller skuespill i begynnelsen, og man blir da kjent med en person som ikke finnes. Ofte starter mishandlingen etter at man har fått barn og/eller atter at man har giftet seg.

Anonymkode: 53f24...8d0

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

💪👏👏👏 Heier på deg ❤️

Nei, nei, nei.. Han ER ikke hyggelig, og absolutt ikke la han hjelpe deg. Ikke slipp han inn døra engang. Han spiller bare skuespill.... 

Men ellers, du har vært knallflink, stå på videre ❤️❤️👏👏 

Anonymkode: 8039e...e29

My point exactly.....

Anonymkode: ce5bb...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange har erfart at slike mishandlere venter med å vise frem den siden av seg selv. De spiller skuespill i begynnelsen, og man blir da kjent med en person som ikke finnes. Ofte starter mishandlingen etter at man har fått barn og/eller atter at man har giftet seg.

Anonymkode: 53f24...8d0

Det vil si: han er ikke slik som han utgir seg for å være.

Anonymkode: 53f24...8d0

[AnonymBruker]

Svært mange av de mishandlerne kan greie å lure hvem som helst med sitt skuespill.

Anonymkode: 53f24...8d0

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Svært mange av de mishandlerne kan greie å lure hvem som helst med sitt skuespill.

Anonymkode: 53f24...8d0

Jeg er uenig. 

Anonymkode: ce5bb...356

[AnonymBruker]

Det handler ikke alltid om å velge å ikke se det. Men hvor går egentlig grensa for volden? Spesielt den der man ikke får synlige skader som alle andre ser? 

Der man får små, små stikk, eller man krangler over småting. I begynnelsen tenker man ikke over de små, små tingene man burde sett. Man tenker at det er bare en krangel, han har bare hatt en dårlig dag osv. Så går grensa litt høyere for hver gang. Men man ser det jo ikke, fordi man blir mer og mer vant til det som skjer, før ting eskalerer på andre måter. Og for min del skjedde ikke det før jeg allerede var gravid. Og er man gravid bobler hormoner på godt og vondt, både før og etter svangerskap. Og så tenker man at det er min feil, jeg er full av hormoner. Ikke lett å leve med. Kanskje det er depresjon. Og man bare godtar mer og mer. Før alt går opp for en når en allerede er så nedbrutt at man knapt er en skygge av seg selv, og der sitter man i (gravid for andre gang) huset man kjøpte sammen, fordi man ble gravid, fordi man elsket hverandre så høyt fordi man er for sliten til å dra fordi "ingen andre kan elske meg som han"osv... 

 

(obs, innlegget er hverken bastant eller påståelig, bare én historie blant de mange) 

Anonymkode: 8039e...e29

Ryddet for sitat av slettet innhold, og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er uenig. 

Anonymkode: ce5bb...356

Kan du fortelle om hvordan du mener at du og/eller mange andre kan greie å se at det er skuespill?

Anonymkode: 53f24...8d0

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 53f24...8d0

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

Om du vil lære mer om temaet kan jeg gjerne anbefale bøkene: Psykopati og kjærlighet, sjarmør og tyrann, ut av psykopatens grep, nullkontakt og motmakt, sannheten seirer og vendepunkt. 

Sjekk også ut: https://psykopati.blogg.no

Krisesenteret har også mye kunnskaper om vold og senskader etter vold. De har døgnåpent og man kan ta kontakt når som helst uten henvisning.

[Silva Pluvialis]

Jeg må bare si takk til deg @Trolltunge for å opprette denne tråden som en støttegruppe for både nåværende og tidligere ofre, samt for alle utenforstående som ikke har erfaring, men søker å lære.

Håpet er vel også å bryte ned fordommer - slik at de som ikke forstår, skal forstå mer. En del av de utenforstående forstår ikke hvorfor man blir værende i slike forhold, og de forstår gjerne ikke mekanismene bak eller omfanget av den massive manipulasjonen og tåkeleggingen.

N/P har et helt eget mønster de følger. Psykopatisk mishandling er annerledes annen type mishandling - og jeg tror at jo mer vi snakker om hva som kjennetegner psykisk vold, voldshjulet og psykopati, jo mer vil vi avkle psykopatene.

Jo flere som vet, jo bedre. Jo flere som står fram, jo bedre. Jo flere som har kunnskaper om dette, jo mindre makt vil disse helseskadelige menneskene ha på oss.

For hvis vi som har vært ofre informerer, helsepersonell dypdykker i temaet og det blir skrevet og omtalt enda mer i media - så kanskje vil det redde noen fra å bli fanget i garnet. 

For jo flere som vet, jo vanskeligere vil det være for psykopatene å nå gjennom med sine manipulasjonsteknikker - for de er allerede avslørt, og folk vet hva de skal se etter.

Informasjon, opplysning og kunnskap er makt. Det redder liv. I tråden kan vi få være livbøyer for hverandre. 

Takk for at du presiserer at victimblaming ikke er tillatt i tråden. Takk for at du har gitt oss et rom til å snakke fritt, til å dele erfaringer, til å bli klokere. Dette er så viktig. 

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2021 den 23.21):

Det handler ikke alltid om å velge å ikke se det. Men hvor går egentlig grensa for volden? Spesielt den der man ikke får synlige skader som alle andre ser? 

Der man får små, små stikk, eller man krangler over småting. I begynnelsen tenker man ikke over de små, små tingene man burde sett. Man tenker at det er bare en krangel, han har bare hatt en dårlig dag osv. Så går grensa litt høyere for hver gang. Men man ser det jo ikke, fordi man blir mer og mer vant til det som skjer, før ting eskalerer på andre måter. Og for min del skjedde ikke det før jeg allerede var gravid. Og er man gravid bobler hormoner på godt og vondt, både før og etter svangerskap. Og så tenker man at det er min feil, jeg er full av hormoner. Ikke lett å leve med. Kanskje det er depresjon. Og man bare godtar mer og mer. Før alt går opp for en når en allerede er så nedbrutt at man knapt er en skygge av seg selv, og der sitter man i (gravid for andre gang) huset man kjøpte sammen, fordi man ble gravid, fordi man elsket hverandre så høyt fordi man er for sliten til å dra fordi "ingen andre kan elske meg som han"osv... 

 

(obs, innlegget er hverken bastant eller påståelig, bare én historie blant de mange) 

Anonymkode: 8039e...e29

Ryddet for sitat av slettet innhold og svar til dette. Perelandra, mod. 

Dette er et veldig fint innlegg for oss som føler at de ikke fortjener en plass i denne tråden. Oss som føler at det var oss som var problemet. At det egentlig ikke var så gale. Det startet med de små stikkene. Vi måtte jo tåle såpass. Alle andre tåler såpass. Det er DET som er normalt. Det er bare jeg som er unormalt sensitiv. Så ble jeg gravid. Så ble jeg stuck. Jeg tålte mer og mer. Stikkene kom oftere og oftere. Jeg grein oftere og oftere skjult i bilen. Den psykiske volden som jeg ikke skjønte var vold ble til fysiske plager (migrene, diaré), som han ble sint for, for det gikk ut over han og hva jeg klarte i hus, sosialt, med barn, jobb, sex. Men jeg måtte klare det likevel på bekostning av meg selv. For hans fritid var hellig, for han hadde viktig jobb. Han kalte meg for en zombie. Jeg følte meg som at jeg druknet. Jeg trøstespiste. Jeg sa til venner og familie hvor heldig jeg var som hadde han. At han holdt ut! Jeg grein i bilen til og fra jobb. Det var ikke synd på meg. Han slo meg ikke. Jeg skulle ønske han slo meg. Det kunne han ikke benekte. Det kunne han ikke skylde på meg. Da kunne jeg gått. Til slutt gikk han for ei annen. Det var den verste dagen i mitt liv, etterfulgt av de verste månedene i mitt liv. Etterfulgt av de beste årene. Jeg var fri fra et helvete. Jeg så inn i forholdet fra utsiden og så at det var ikke små stikk. Og det var ikke min feil. Jeg så det ikke komme. Det kom så snikende, og jeg var så tåkelagt at jeg hadde nok med å få middagen på bordet i tide for ikke å få kjeft.

Anonymkode: 390af...692

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

Hos meg ble den grensen utvidet uten at jeg så det, litt mer hver gang. I begynnelsen helt vanlige krangler, krangler mine venninner kjente seg igjen i, så dro han strikken lengre og lengre. Og nå er vi her, der jeg lenge har følt meg fanget, men er nå kommet til et sted der jeg tror jeg kommer til å klare å bryte ut.

Vi er mange som TRENGER denne støttetråden, som trenger at INGEN dømmer oss her. Du kjenner dømmende og gjør det faktisk VANSKELIGERE å jobbe seg videre. Du sier at det bare er en type kvinner som faller for dette, det forsterker følelsen jeg har av å føle meg dårlig. Må du virkelig bruke ytringsfriheten din i denne tråden? Du gjør vondt verre for meg, og kanskje også andre her. Man føler seg allerede så mislykket, og selv om du antagelig ikke mener det får dine kommentarer meg til å føle meg mer mislykket. Jeg mener ikke å være krass her, men du har fått flere beskjeder om å ikke skrive kommentarer som kan føles dømmende, likevel føler du at det er din rett. Min samboer føler også at det er sin rett og kalle meg dum og ubrukelig når jeg søler på gulvet, jeg er lei av at andre må bruke sin rett til å få meg til og føle meg dårlig. Du sier også at du sier dette fordi du kanskje tror det er noen andre som bør hjelpe oss enn de som allerede opplever dette, og mange av oss har andre, men det er deilig å se at det finnes oppegående mennesker i samme situasjon. Nettopp fordi man føler seg dum og lite oppegående når man har havnet her. Kan du være så snill og slutte med å få meg til å følge meg enda dummere enn jeg allerede gjør? 

Anonymkode: b31a2...4dd

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (18 timer siden):

Ja. De også. De er jo det viktigste her ♥️

Det var godt å høre. Jeg kjenner meg veldig igjen det med forvirring og selvtvil, det er viktig å kunne lufte tanker med noen som er utenforstående.

Barna er viktige, men det er du også. ❤️

Anonymkode: 9554e...b0e

[AnonymBruker]

Er det noen som har vært utsatt for mye seksuell tvang i et forhold her? Uten at det har vært noen eksplisitt voldsbruk, men andre pressmidler.

Min eks var fryktelig pervers, pågående og intens. Det gikk ikke an å si nei. Har vært i flere forhold tidligere, men ingenting har lignet på dette. 

Skammer meg så voldsomt, og føler meg fryktelig alene. 

Anonymkode: 9554e...b0e

[Trolltunge]

Gjenferdet skrev (På 13.4.2021 den 22.17):

 

Takk for at du deler! Godt å hører at du har kommet deg ut av dette forholdet, og fått bearbeidet tilstrekkelig til å se det for hva det var.

For min del er din historie veldig gjenkjennelige. Jeg ble også lurt til å tro at det var jeg som var problemet, og det ble til og med bekreftet av min familie, som han lurte trill rundt også. Han var jo så veldig snill og grei, elsket meg så høyt, og ok, kanskje han var litt i overkant følsom, men det var jo bare fordi han var så glad i meg. Jeg skulle være glad for det, for menn som snakket om og viste følelser var visst juveler. 

Og så jeg da, jeg tenkte meg jo ikke bestandig veldig godt om før jeg handlet! Jeg var jo ikke alltid veldig forståelsesfull for andres tanker og følelser, og hadde ikke alltid veldig forståelse for at andre gjerne ikke var like trygge, tøffe, hardhudet og tok ting på strak arm, som det jeg var og gjorde. 

Det var nok jeg som var litt tankeløs!

Spesielt min mye mer forsiktige mor sympatiserte veldig med med denne greie, kjærlige, sympativekkende og følsomme mannen. Kunne så veldig godt relatere seg til å ha hjertet i halsen, fordi jeg uredd hoppet uti så mye hun syntes var skummelt. Jeg burde lære meg å ta bedre hensyn til andres følelser, fikk jeg beskjed om. 

Så jeg trodde på at det var jeg som feilet, og prøvde å ta hensyn. Trodde det var det som måtte til. 

Det var bare at det aldri var godt nok. Jeg "feilet" uansett hvor langt jeg stakk meg, og grenser for hva som "var ufint, tankeløst og opprørende for ham" smalnet til. 

Det var selvfølgelig fordi jeg hadde feilet så mye allerede, og han trengte at jeg bygget opp tillit på ny fikk jeg høre. Så jeg fant meg i det, det var jo jeg som var feilen, for uvøren og tankeløs. Det var jo til og med bekreftet av min mor, og derfor ikke så ulogisk at jeg måtte "ordne opp igjen", og akseptere veldig mye for å gi ham tillit til at jeg faktisk brydde meg om hans følelser, og tok hensyn. Det var jo bare midlertidig jeg måtte bevise veldig at han og hans følelser var noe jeg tok veldig alvorlig. Til han fikk tillit til at jeg prioriterte ham, elsket ham høyt nok og tok hensyn. 

Noen som tror det noen gang skjedde, og at noe som helst var tilstrekkelig for det? 😝

Egentlig er jeg litt glad for at det ikke bare var meg som ble lurt. At også mine kloke foreldre ble det. Det gjør det litt mindre skamfullt å bli så lurt og manipulert til å tro at jeg var problemet. Likevel kunne nok mye vært annerledes dersom iallefall de rundt meg, som jeg stolte på, gjennomskuet hva som egentlig var situasjonen. 

Han var dyktig. Altfor dyktig! Jeg altfor godtroende, naiv og villig til å "ta hensyn". Mine omgivelser og jeg totalt uten erfaring med onde intensjoner. Kunne ikke tro at slikt var pakket inn i "følsomhet", "kjærlighet" og sympativekkende fremtoning.

Huff! Det er lett å være etterpåklok. Se etterpå hvor lurt man ble, og hvordan man ble manipulert, og at man burde ha skjønt realitetene så mye tidligere. Man kan gremme seg grønn av det resten av livet, men det hjelper jo ingenting. Kan ikke endre noe. 

Det er iallefall bra at det er mulig å komme seg ut av slikt, klare å reflektere over det og innse hvor feil alt var. Tre ut av troen og følelsen av at det var du selv som var problemet, og se det klarere enn man klarte da man sto i situasjonen. 

Jeg er glad for at du kom deg videre! ❤ At jeg gjorde det. 

Jeg håper de som leser, som fremdeles står i slikt, bruker det vi deler til å se klarere, og selv våge å bryte ut. ❤

 

 

Endret 5. oktober 2022 av Trolltunge