Nav, tvinges til jobbprøving

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke bra. Ville gått til fastlege og bedt om å bli henvist til spesialist. Om fastlege ikke tar deg på alvor så bytter du lege. 

God bedring. 

Håper du får medisin, så du vil klare å fungere i framtiden 😊

Anonymkode: 3bf21...a3c

Tusen takk ❤️ håper nesten på at det er noe annet galt, slik at det finnes en tilpasset behandling som kan gjøre meg bedre, uansett om det er medisin eller hva som helst for at jeg kan leve mer normalt! 
 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du har lite muskelmasse så må du jo øke den da, fremfor å klage på at den ikke er der. Herlighet så mye sutring! Denne tråden er et utmerket eksempel på hvorfor ingen bør få ufør uten å bli satt krav til, du har jo bestemt deg for at ingenting skal virke, og gjør absolutt ingenting for å bli bedre heller. 

Anonymkode: 69edc...a54

Du har ikke mye kunnskap du. Ingen har lyst å tilbringe store deler av hverdagen i senga. TS har jo ikke lyst å ha det sånn, er ikke lett å øke muskelmasse når energien ikke tillater en å bevege seg. Som igjen fører til lite muskelmasse. Er en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Herregud så lite forståelse det er her for kroniske sykdommer, spesielt psykiske. 
 

Jeg for eksempel har presset meg hele livet. 100% i arbeid. Har pushet meg så mye at jeg får fysiske smerter i kroppen og det føles som om jeg har feber. Temperaturen er normal, men kroppen kjennes febersyk, dette pga psykiske lidelser. Psykiske lidelser gir så mye somatiske plager som folk ikke skjønner seg på, og det er ikke synlig, så alle tenker at man bare bør skjerpe seg. Det er ikke bare å skjerpe seg! Når kroppen tømmes såpass for energi at man ikke klarer å spise, så bør det si noe om hvor lite man klarer å gjøre. Spise er nødvendig for overlevelsen, men når utmattelsen overgår overlevelsesinstinktet så er det å jobbe helt umulig. Det var først når jeg sa dette til psykologen min at jeg skjønte at dette kunne jeg ikke fortsette med. Hun sa på stedet «du SKAL sykemelde deg 100% en periode» 

Ser mange her mener at man absolutt skal jobbe 100%. Men hva fa*n er vitsen med å jobbe hvis man ikke har NOE livskvalitet?! For min del jobbet jeg 100% og så var jeg sengeliggende etter jobb og helger. Jeg hadde ikke kapasitet til parforhold eller sosialt liv eller fritidsaktiviteter. Hva er hensikten med det? Man jobber jo for å tjene penger til å ha et liv, men hva er vitsen med det når man ikke kan nyte livet etter jobb?!? Det er så lite fokus på mennesket her, bare produsere, produsere, produsere! Et menneske er verdt så mye mer enn hva det klarer å prestere på en fuc*ings arbeidsplass! 
 

Det relasjonene, sosiale og trivsel er jo det viktigste med med et mennesket! Ikke rart selvmordsraten øker i dette landet. 

Anonymkode: e7803...167

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres fælt ut TS. Håper du til slutt får hjelpen du trenger. Med fastlegen må du nesten være din egen advokat og be om ulike utredninger. Fastleger kan ikke alt utenat, og ofte må man be spesifikt om henvisninger her og der. Altså, jeg har slitt en del med migrene (en helt vanlig diagnose?) legen spurte om jeg noen gang hadde vært hos nevrolog, «nei» sa jeg. «Ok» sa han, så skjedde ikke noe mer. Før 6 mnd senere når jeg eksplisitt ba om henvisning til nevrolog, først da fikk jeg henvisning til nevrolog som ga meg diagnosen kronisk migrene.  Har du for eksempel blitt utredet for ehler danlos syndrom? Kjenner deg ikke, men vet at det gir hypermobile ledd som går ut av ledd, smerter og utmattelse. Sier ikke at du har det, men ikke dumt å spørre legen om det? 

Anonymkode: e7803...167

Oj, har hørt at kronisk migrene er helt grusomt, blitt fortalt at det kan føles helt uvirkelig vondt ut  så utrolig bra at du ble diagnostisert til slutt! 
 

jeg har nok vært alt for passiv i forhold til legen min... føler legen alltid avfeier det med at det er sikkert psykisk, men jeg er ikke så tøff av meg, sagt ifra til han mange ganger, men så fort jeg får motstand av han blir jeg ofte stille... legen min er en bestemt gammel mann. Jeg er ikke så flink til å stå opp mot bestemte menn. Verger meg litt i å evt bytte lege, for da føler jeg at jeg må fortelle alt på nytt, og det er veldig traumene for meg... men igjen, jeg skjønner jo at det ikke er god bok grunn! Jeg burde nok bite tenna sammen, for tiden min renner ut med nav. Så du har rett.. 

 

har faktisk aldri hørt om ehler danlos 😮 

 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

Men er arbeidsutprøving så ille da? Hvis du merker etter en time at dette går ikke, så får du dokumentasjon på det og Nav slutter å mase.

En time klarer du.

Anonymkode: 31d7c...20b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke mye kunnskap du. Ingen har lyst å tilbringe store deler av hverdagen i senga. TS har jo ikke lyst å ha det sånn, er ikke lett å øke muskelmasse når energien ikke tillater en å bevege seg. Som igjen fører til lite muskelmasse. Er en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Herregud så lite forståelse det er her for kroniske sykdommer, spesielt psykiske. 
 

Jeg for eksempel har presset meg hele livet. 100% i arbeid. Har pushet meg så mye at jeg får fysiske smerter i kroppen og det føles som om jeg har feber. Temperaturen er normal, men kroppen kjennes febersyk, dette pga psykiske lidelser. Psykiske lidelser gir så mye somatiske plager som folk ikke skjønner seg på, og det er ikke synlig, så alle tenker at man bare bør skjerpe seg. Det er ikke bare å skjerpe seg! Når kroppen tømmes såpass for energi at man ikke klarer å spise, så bør det si noe om hvor lite man klarer å gjøre. Spise er nødvendig for overlevelsen, men når utmattelsen overgår overlevelsesinstinktet så er det å jobbe helt umulig. Det var først når jeg sa dette til psykologen min at jeg skjønte at dette kunne jeg ikke fortsette med. Hun sa på stedet «du SKAL sykemelde deg 100% en periode» 

Ser mange her mener at man absolutt skal jobbe 100%. Men hva fa*n er vitsen med å jobbe hvis man ikke har NOE livskvalitet?! For min del jobbet jeg 100% og så var jeg sengeliggende etter jobb og helger. Jeg hadde ikke kapasitet til parforhold eller sosialt liv eller fritidsaktiviteter. Hva er hensikten med det? Man jobber jo for å tjene penger til å ha et liv, men hva er vitsen med det når man ikke kan nyte livet etter jobb?!? Det er så lite fokus på mennesket her, bare produsere, produsere, produsere! Et menneske er verdt så mye mer enn hva det klarer å prestere på en fuc*ings arbeidsplass! 
 

Det relasjonene, sosiale og trivsel er jo det viktigste med med et mennesket! Ikke rart selvmordsraten øker i dette landet. 

Anonymkode: e7803...167

Tuuuuusen takk, føler så sinnsykt med deg!!! ❤️ jeg har også vært i jobb, men ikke klart å hatt et liv utenom, og alt bare kollapset til slutt! Mistet så utrolig mye venner også... måtte gi bort hunden min, som var utrolig hjerteskjærende!! Men jeg vet hunden har det mye bedre nå... Å ha det slik er ikke noe jeg ønsker, å miste de rundt meg og bare ligge i senga... 😕 er veldig mange som ikke forstår noen ting... 

 

Så bra du hadde motet til å si ifra, tar litt det også ❤️ håper du fikk den støtten du fortjener! 
 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, du må desverre det. Du kan risikere stopp i ytelsene om du ikke gjør det. Og nei, det er ikke tvang. Alle på AAP mot å få ufør må dette.

Anonymkode: e65ad...7f9

Ikke ALLE må på arbeidsprøving via NAV.

Jeg slapp alt det stresset men skal sies at den gangen jeg var nede hos min NAV villeder så var jeg skikkelig syk.

Papirene ble sendt inn og rådgivende lege var enig at jeg ville få «varig tilpasset innsats», søknad ble sendt inn og godkjent etter kun 6 dager. 

Anonymkode: 4f33a...3df

[Sheik]

Jeg står i det samme selv for tiden. Skal ha møte med NAV snart og vi skal da finne ut hvordan jeg skal gå fram i forhold til arbeidsprøving. Selvfølgelig gruer jeg meg, men jeg vet at jeg må ut i det. Jeg vet også at jeg ikke klarer å jobbe fordi jeg blir utmattet av hverdagen uten arbeid. 

NAV krever ikke at du skal klare det. Det forventes ikke heller. Kravet er at du prøver for å finne ut hvor grensa går. Jeg ønsker deg det beste, og lykke til på arbeidsprøving! Be gjerne om tett oppfølging hos lege for støtte i en periode slik at legen vet hvordan det går. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men er arbeidsutprøving så ille da? Hvis du merker etter en time at dette går ikke, så får du dokumentasjon på det og Nav slutter å mase.

En time klarer du.

Anonymkode: 31d7c...20b

Akkurat det samme sier psykologen min hehe... men gjør de det assa? 😕 jeg er kanskje i en mørk sky nå og ser på ting litt for negativt... er typisk meg det, er ikke alltid jeg forstår når frykten overtar realiteten min. Jeg har bare sett for meg at nav prøver meg ut et sted, så sier jeg ifra hva som ikke funker. Og da bare tilrette legger de, også funker ikke det. Og sånn fortsetter det til det ikke er noe igjen å prøve, også sier nav at jeg er vanskelig og ikke vil prøve, siden jeg «ser frisk ut på utsiden», og tar fra meg stønaden og da er jeg f*ckd. 
 

jeg har aldri hatt noen å prate med dette om, jeg aner jo ikke hvordan dette skal foregå, jeg bare ligger her og tenker og tenker og gruer meg... og siden jeg er så redd, så tenker jeg værste tilfelle med en gang... og jeg er redd for å prate med nav om dette, for jeg er så redd for at de skal tro jeg bare prøver å sluntre unna... 

 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke mye kunnskap du. Ingen har lyst å tilbringe store deler av hverdagen i senga. TS har jo ikke lyst å ha det sånn, er ikke lett å øke muskelmasse når energien ikke tillater en å bevege seg. Som igjen fører til lite muskelmasse. Er en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Herregud så lite forståelse det er her for kroniske sykdommer, spesielt psykiske. 
 

Jeg for eksempel har presset meg hele livet. 100% i arbeid. Har pushet meg så mye at jeg får fysiske smerter i kroppen og det føles som om jeg har feber. Temperaturen er normal, men kroppen kjennes febersyk, dette pga psykiske lidelser. Psykiske lidelser gir så mye somatiske plager som folk ikke skjønner seg på, og det er ikke synlig, så alle tenker at man bare bør skjerpe seg. Det er ikke bare å skjerpe seg! Når kroppen tømmes såpass for energi at man ikke klarer å spise, så bør det si noe om hvor lite man klarer å gjøre. Spise er nødvendig for overlevelsen, men når utmattelsen overgår overlevelsesinstinktet så er det å jobbe helt umulig. Det var først når jeg sa dette til psykologen min at jeg skjønte at dette kunne jeg ikke fortsette med. Hun sa på stedet «du SKAL sykemelde deg 100% en periode» 

Ser mange her mener at man absolutt skal jobbe 100%. Men hva fa*n er vitsen med å jobbe hvis man ikke har NOE livskvalitet?! For min del jobbet jeg 100% og så var jeg sengeliggende etter jobb og helger. Jeg hadde ikke kapasitet til parforhold eller sosialt liv eller fritidsaktiviteter. Hva er hensikten med det? Man jobber jo for å tjene penger til å ha et liv, men hva er vitsen med det når man ikke kan nyte livet etter jobb?!? Det er så lite fokus på mennesket her, bare produsere, produsere, produsere! Et menneske er verdt så mye mer enn hva det klarer å prestere på en fuc*ings arbeidsplass! 
 

Det relasjonene, sosiale og trivsel er jo det viktigste med med et mennesket! Ikke rart selvmordsraten øker i dette landet. 

Anonymkode: e7803...167

Kjenner meg igjen veldig her. Jobbet ustanselig, tidvis 2 jobber, doble skift flere ganger i uken etc i over 17 år. Fikk noen fysiske plager jeg ble operert for, og ble aldri bra igjen etter operasjoner + depresjonen som fulgte! Noen mennesker, noen ganger, møter bare murveggen på andre siden. Jeg er også i ferd med å komme over i AAP og vet at jeg må arbeidsprøves, drømmer om å kunne jobbe igjen, drømmer om å yte som før, mestring og å takle hverdagen - men vet også at jeg de siste 5 årene i yrkeslivet ikke hadde noe sosialliv eller livskvalitet fordi jeg måtte sove ut på grunn av utslitthet og smerter etter jobb.

Per i dag klarer jeg såvidt å holde orden hjemme, lage mat og gå noen turer. Hvem kan ansette noen som innimellom ikke klarer å stå oppreist i dusjen? Eller som tidvis ikke sover på 3-4 dager og så sovner sittende/stående. Hvilke muligheter har man når det helt grunnleggende ikke fungerer. Jeg unner ingen å ende opp der TS, du eller jeg er. Jeg hadde ALDRI sett for meg livet bli slik - jeg tok hele VGS på under ett år, mens jeg jobbet 60% og kom inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg kjenner ingen som kunne tro jeg skulle ende opp sengeliggende, og jeg kunne aldri tro det selv heller.

Jeg ønsker dere alt godt, håper alle som er friske der ute fortsetter å være det, og at dere vet hvor heldige dere er - man vet ikke hvor godt livet er før helsa ryker. Som et mareritt man ikke våkner fra.

Anonymkode: 7b678...a45

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Her blir det mye klaging, beklager på forhånd! Er ganske stressa over situasjonen min og jeg tror jeg stresser så mye at jeg blir sykere av det! Føler meg så alene i situasjonen min, for alle jeg kjenner/bekjente er godt utdannede i godt betalte jobber. 

 

Går på arbeidsavklaringspenger. Jeg er sengeliggende og har konstant vondt i hele kroppen, sykt anspent. Vært hos kiropraktor og fysio, og de sier leddene mine er ustabile, siden jeg er så anspent at leddene ikke lenger har riktig støtte. Har lite muskelmasse siden jeg er i så lite bevegelse. SÅ anspent er jeg, hele tiden. Ble nettopp diagnostisert med PTSD. + jeg har insomni. Jeg kan presse meg i å gjøre noe (f.eks jobb) i toppen 2-3 dager, før jeg kollapser og det tar meg over en uke å komme meg igjen. Den «fake» søvnen jeg får på sovepillene gjør meg ikke uthvilt, men tar jeg ikke de pillene er jeg våken i 4 døgn før jeg kollapser.

 

Nav vil sjekke hvor mye ufør jeg kan bli, eller de vil kartlegge meg med å jobb prøve meg. Men jeg gruer meg så sinnsykt, for det betyr jeg kommer til å bli helt knekt. Skal de bare teste meg til jeg blir enda mer deprimert?? Skal vi teste hvor motløs jeg kan bli? Hvor syk jeg kan bli? Jeg er typisk «psykisk syk som ikke syntes». Jeg er redd for at de ikke skal tro meg, når jeg sier jeg har fått nok. Jeg har fått nok nå jeg. Jeg har egentlig ikke en tro at jeg kommer til å klare en eneste dag, for jeg er sengeliggende i smerter.

 

MÅ man prøves ut i jobb, for at man kan bli ufør? Kan ikke legen sette en ufør %, og nav basere seg på det?

 

De som er uføre, hvordan var veien dit for dere i forhold til lege og nav?

 

Jeg ønsker bli ufør. Det er ikke fordi jeg er lat, men jeg ønsker fokusere den lille energien jeg har, på noe som faktisk gir meg noe glede, hvis jeg i det hele tatt orker den dagen, den uka, eller den måneden... jeg har aldri klart komme meg ut i arbeidslivet 100% pga psyken, og jeg er snart 30 år, psyken blir verre og verre. Jeg ønsker forutsigbarhet i økonomien. Jeg trenger vite om jeg har råd til mat og tak over hodet, for å klare PRØVE slappe av. Jeg er så redd, for jeg har før ikke hatt råd til mat på flere dager og bodd i en bil. Frykten for uforsigbarheten sitter dypt i kroppen. 

 

Jeg er livredd for at nav skal tro jeg er friskere enn det jeg er, og at jeg bare får noen få prosent uførhet.... hva skjer da? Er det knaggen på døra, skaff resten av pengene selv via jobb? Selv om jeg aldri har klart det i lengden?

 

Jeg er også redd for at de først setter meg som litt ufør, fordi de ikke tror meg, for å så senere øke uførheten, og jeg taper mye uføre penger på det... 

 

Fastlege mener jeg bare sliter psykisk. Men hvordan tester man seg for ME eller fatigue? Vet at PTSD gir mye symptomer, men jeg vil gjerne utelukke alt annet, for å finne ro med at det kanskje bare er psykisk.... hvordan går jeg frem med dette? Gjør man dette gjennom fast lege eller burde jeg gå til noe privat klinikk?

 

Hilsen fryktelig forvirret og fortvilet naver

Anonymkode: 7f78d...b33

Har noen (spesialisthelsetjenesten/frambu) undersøkt deg for bindevevssykdommer? Marfan syndrom, eller danlos m. Fl...

det er ikke normalt å ha ledd som er så løse. Og ved marfan kan slitenhet (fatigue) være helt ekstrem. 
 

Anonymkode: dc526...a22

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke ALLE må på arbeidsprøving via NAV.

Jeg slapp alt det stresset men skal sies at den gangen jeg var nede hos min NAV villeder så var jeg skikkelig syk.

Papirene ble sendt inn og rådgivende lege var enig at jeg ville få «varig tilpasset innsats», søknad ble sendt inn og godkjent etter kun 6 dager. 

Anonymkode: 4f33a...3df

Var det jeg også tenkte, de kan jo ikke sette alle i den situasjonen! Nå tror jeg nok på at du også var ganske dårlig... jeg vet rett og slett ikke om jeg holder ut 1 time et sted, da jeg sliter med å bare sette meg opp på rommet litt og male i 1 time... psykologen min sier «da er du der i et kvarter, så lenge du bare møter opp!», men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare møte opp en gang... noen dager er bedre enn andre... noen dager kommer jeg meg ikke ut døra i det hele tatt, vil nav forstå det? 
 

håper du har det bedre nå ❤️ 

 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her blir det mye klaging, beklager på forhånd! Er ganske stressa over situasjonen min og jeg tror jeg stresser så mye at jeg blir sykere av det! Føler meg så alene i situasjonen min, for alle jeg kjenner/bekjente er godt utdannede i godt betalte jobber. 

 

Går på arbeidsavklaringspenger. Jeg er sengeliggende og har konstant vondt i hele kroppen, sykt anspent. Vært hos kiropraktor og fysio, og de sier leddene mine er ustabile, siden jeg er så anspent at leddene ikke lenger har riktig støtte. Har lite muskelmasse siden jeg er i så lite bevegelse. SÅ anspent er jeg, hele tiden. Ble nettopp diagnostisert med PTSD. + jeg har insomni. Jeg kan presse meg i å gjøre noe (f.eks jobb) i toppen 2-3 dager, før jeg kollapser og det tar meg over en uke å komme meg igjen. Den «fake» søvnen jeg får på sovepillene gjør meg ikke uthvilt, men tar jeg ikke de pillene er jeg våken i 4 døgn før jeg kollapser.

 

Nav vil sjekke hvor mye ufør jeg kan bli, eller de vil kartlegge meg med å jobb prøve meg. Men jeg gruer meg så sinnsykt, for det betyr jeg kommer til å bli helt knekt. Skal de bare teste meg til jeg blir enda mer deprimert?? Skal vi teste hvor motløs jeg kan bli? Hvor syk jeg kan bli? Jeg er typisk «psykisk syk som ikke syntes». Jeg er redd for at de ikke skal tro meg, når jeg sier jeg har fått nok. Jeg har fått nok nå jeg. Jeg har egentlig ikke en tro at jeg kommer til å klare en eneste dag, for jeg er sengeliggende i smerter.

 

MÅ man prøves ut i jobb, for at man kan bli ufør? Kan ikke legen sette en ufør %, og nav basere seg på det?

 

De som er uføre, hvordan var veien dit for dere i forhold til lege og nav?

 

Jeg ønsker bli ufør. Det er ikke fordi jeg er lat, men jeg ønsker fokusere den lille energien jeg har, på noe som faktisk gir meg noe glede, hvis jeg i det hele tatt orker den dagen, den uka, eller den måneden... jeg har aldri klart komme meg ut i arbeidslivet 100% pga psyken, og jeg er snart 30 år, psyken blir verre og verre. Jeg ønsker forutsigbarhet i økonomien. Jeg trenger vite om jeg har råd til mat og tak over hodet, for å klare PRØVE slappe av. Jeg er så redd, for jeg har før ikke hatt råd til mat på flere dager og bodd i en bil. Frykten for uforsigbarheten sitter dypt i kroppen. 

 

Jeg er livredd for at nav skal tro jeg er friskere enn det jeg er, og at jeg bare får noen få prosent uførhet.... hva skjer da? Er det knaggen på døra, skaff resten av pengene selv via jobb? Selv om jeg aldri har klart det i lengden?

 

Jeg er også redd for at de først setter meg som litt ufør, fordi de ikke tror meg, for å så senere øke uførheten, og jeg taper mye uføre penger på det... 

 

Fastlege mener jeg bare sliter psykisk. Men hvordan tester man seg for ME eller fatigue? Vet at PTSD gir mye symptomer, men jeg vil gjerne utelukke alt annet, for å finne ro med at det kanskje bare er psykisk.... hvordan går jeg frem med dette? Gjør man dette gjennom fast lege eller burde jeg gå til noe privat klinikk?

 

Hilsen fryktelig forvirret og fortvilet naver

Anonymkode: 7f78d...b33

Fatigue handler om å porsjonere ut energien sin. Når det kommer til PTSD handler der om å lære seg å håndtere triggere. 

Vondt i viljen derimot er det vanskelig å gjøre noe med.

Anonymkode: cc2a5...d4b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen veldig her. Jobbet ustanselig, tidvis 2 jobber, doble skift flere ganger i uken etc i over 17 år. Fikk noen fysiske plager jeg ble operert for, og ble aldri bra igjen etter operasjoner + depresjonen som fulgte! Noen mennesker, noen ganger, møter bare murveggen på andre siden. Jeg er også i ferd med å komme over i AAP og vet at jeg må arbeidsprøves, drømmer om å kunne jobbe igjen, drømmer om å yte som før, mestring og å takle hverdagen - men vet også at jeg de siste 5 årene i yrkeslivet ikke hadde noe sosialliv eller livskvalitet fordi jeg måtte sove ut på grunn av utslitthet og smerter etter jobb.

Per i dag klarer jeg såvidt å holde orden hjemme, lage mat og gå noen turer. Hvem kan ansette noen som innimellom ikke klarer å stå oppreist i dusjen? Eller som tidvis ikke sover på 3-4 dager og så sovner sittende/stående. Hvilke muligheter har man når det helt grunnleggende ikke fungerer. Jeg unner ingen å ende opp der TS, du eller jeg er. Jeg hadde ALDRI sett for meg livet bli slik - jeg tok hele VGS på under ett år, mens jeg jobbet 60% og kom inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg kjenner ingen som kunne tro jeg skulle ende opp sengeliggende, og jeg kunne aldri tro det selv heller.

Jeg ønsker dere alt godt, håper alle som er friske der ute fortsetter å være det, og at dere vet hvor heldige dere er - man vet ikke hvor godt livet er før helsa ryker. Som et mareritt man ikke våkner fra.

Anonymkode: 7b678...a45

Føler så med deg! Er som et mareritt man aldri våkner fra. kanskje folk skjønner det, hvis man tenker over når man er forkjølet og tett i nesa, og skulle ønske man satte mer pris på når nesa var åpen og man klarte å puste. Den følelsen hvor mye man ikke satte pris på bare hvor enkelt det var å puste! Bortsett fra at det er ikke nesa, hele kroppen og hodet er tett, og det er som et smerte mareritt, for det føles ut som det aldri går over!!! Kanskje verdens dummeste eksempel jeg kom med her, men vet ikke hvordan jeg skal forklare det til folk som aldri har følt på hvordan det virkelig er å møte veggen. det gjør uforklarlig vondt, både fysisk og psykisk! 

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fatigue handler om å porsjonere ut energien sin. Når det kommer til PTSD handler der om å lære seg å håndtere triggere. 

Vondt i viljen derimot er det vanskelig å gjøre noe med.

Anonymkode: cc2a5...d4b

Hva hvis man er konstant trigget, kan det ikke være at man er konstant utslitt av det? Og hvis det tar så mye energi, er ikke det en slags fatigue symptom av ptsd? 

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

Alle kommuner skal ha en sosionom som du kan alliere deg med. Veldig mange får hjelp av dem til å håndtere nav og lege. Har du kontakt med psykiatrisk helseteam i kommunen du bor?

Anonymkode: 6d078...746

[cerruti]

1 time siden, Cordelia skrev:

De må prøve ut arbeidskapasiteten din. Men det er jo ingen krav til hvor hardt du skal jobbe. Du kan fint ta så mange pauser du vil. De skal bare se hvor mye du orker.

Hvordan foregår dette egentlig? Er man ikke for syk til å jobbe, men så tvinges man til å prøve? Og prøve hva da? Komme på en arbeidsplass og si hei her er jeg som er på vei til å bli ufør, men må prøves ut først...

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har noen (spesialisthelsetjenesten/frambu) undersøkt deg for bindevevssykdommer? Marfan syndrom, eller danlos m. Fl...

det er ikke normalt å ha ledd som er så løse. Og ved marfan kan slitenhet (fatigue) være helt ekstrem. 
 

Anonymkode: dc526...a22

Har aldri blitt testet for noe, selv om jeg har hatt vondt i kroppen så lenge jeg kan huske  fysio i sommer sa at han kunne ikke forstå at jeg gikk rundt med så mye smerter, i alle disse årene, for leddene mine var vist ikke bra... han sa sånn «nå er den ute av ledd, nå er den inne» med bare med å dytte fingeren på skulderen min. jeg har alltid bare tidligere blitt feid bort med at det er psykisk, og aldri blitt testet for noe... sluttet å gå til fysio, for det er fryktelig dyrt privat, aldri blitt henvist videre av fastlege, siden han mener det er psykisk... 

 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle kommuner skal ha en sosionom som du kan alliere deg med. Veldig mange får hjelp av dem til å håndtere nav og lege. Har du kontakt med psykiatrisk helseteam i kommunen du bor?

Anonymkode: 6d078...746

Dette har jeg aldri hørt om... jeg har vært innom dps, men det er kanskje ikke det samme? Hvor kontakter man kommunens sosionom?

 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Sheik skrev:

Jeg står i det samme selv for tiden. Skal ha møte med NAV snart og vi skal da finne ut hvordan jeg skal gå fram i forhold til arbeidsprøving. Selvfølgelig gruer jeg meg, men jeg vet at jeg må ut i det. Jeg vet også at jeg ikke klarer å jobbe fordi jeg blir utmattet av hverdagen uten arbeid. 

NAV krever ikke at du skal klare det. Det forventes ikke heller. Kravet er at du prøver for å finne ut hvor grensa går. Jeg ønsker deg det beste, og lykke til på arbeidsprøving! Be gjerne om tett oppfølging hos lege for støtte i en periode slik at legen vet hvordan det går. 

Setter så stor pris på å bare få høre at det er andre i samme situasjon. Jeg vet jo at dette er en vanlig prosedyre, men har skremt meg selv og følt meg så alene og det er godt å få tilbakemelding på at det faktisk er andre fysiske mennesker som svarer meg her, som går igjennom det samme! Jeg ønsker deg også det beste!! Tror jeg skal be om tett oppfølgning hos psykologen min, for hun føler jeg meg skikkelig trygg på! Hun er den første som har tatt meg helt seriøs! 
 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

[Sheik]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Setter så stor pris på å bare få høre at det er andre i samme situasjon. Jeg vet jo at dette er en vanlig prosedyre, men har skremt meg selv og følt meg så alene og det er godt å få tilbakemelding på at det faktisk er andre fysiske mennesker som svarer meg her, som går igjennom det samme! Jeg ønsker deg også det beste!! Tror jeg skal be om tett oppfølgning hos psykologen min, for hun føler jeg meg skikkelig trygg på! Hun er den første som har tatt meg helt seriøs! 
 

hilsen ts

Anonymkode: 7f78d...b33

Ja, gjør det, ts! Tett oppfølging fra en du er helt trygg på kan hjelpe deg langt på vei! Heier på deg. Vi kommer oss gjennom dette selv om det er utfordrende 💪🏻