Fadderuke og vonde opplevelser

[Gjest kittkatt]

58 minutter siden, Lacy skrev:

Det er jo det som er så jævla kjipt, @kittkatt. Noen bestemte seg for 'at dette blir gøy!' Og så sitter du der da, med hjertet i hånden, evnen, viljen, motet, alt som driver deg, ligger strødd og mens du forsøker å plukke opp, går livet videre, men du klarer ikke hoppe på. Det eneste som er sikkert er at jo snillere du er med deg selv nå, jo større er sjansen for at du klarer det ❤️

Hjertet mitt gråter for deg ❤️ Har du fortalt det til noen av dine nærmeste ennå? 

 

Ja, jeg trodde jeg kom til å komme over det når jeg klarte de to første ukene. Men det har vært veldig vanskelig. Den siste måneden har det gått veldig dårlig og jeg har hatt et ekstremt behov for å snakke om det, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Behandleren min prøver å hjelpe meg så godt han kan, men det er begrensa hva andre mennesker egentlig kan gjøre. Siden det skjedde så har jeg gått ned mer enn 15kilo og fått flere problemer i tillegg til det jeg i utgangspunktet synes er vanskelig. 
 

Jeg var ikke fortalt om det til noen flere. 

[Lacy]

3 minutter siden, kittkatt skrev:

Ja, jeg trodde jeg kom til å komme over det når jeg klarte de to første ukene. Men det har vært veldig vanskelig. Den siste måneden har det gått veldig dårlig og jeg har hatt et ekstremt behov for å snakke om det, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Behandleren min prøver å hjelpe meg så godt han kan, men det er begrensa hva andre mennesker egentlig kan gjøre. Siden det skjedde så har jeg gått ned mer enn 15kilo og fått flere problemer i tillegg til det jeg i utgangspunktet synes er vanskelig. 
 

Jeg var ikke fortalt om det til noen flere. 

Men det er vel kanskje ikke det å snakke med som egentlig er greia? Kanskje bare det å sitte med en kaffekopp sammen med noen som vet? En delt stillhet kan og utveksle så mye.. Har du noen sånne?? 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, kittkatt skrev:

Ja, jeg trodde jeg kom til å komme over det når jeg klarte de to første ukene. Men det har vært veldig vanskelig. Den siste måneden har det gått veldig dårlig og jeg har hatt et ekstremt behov for å snakke om det, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Behandleren min prøver å hjelpe meg så godt han kan, men det er begrensa hva andre mennesker egentlig kan gjøre. Siden det skjedde så har jeg gått ned mer enn 15kilo og fått flere problemer i tillegg til det jeg i utgangspunktet synes er vanskelig. 
 

Jeg var ikke fortalt om det til noen flere. 

Føler sånn med deg.

Har opplevd voldtekt selv og kan bare si at.... ingen reaksjon er feil. Du må lytte til DIN kropp. Men dersom hodet ditt forteller deg at du skal være alene, fordi ingen forstår, så må du ikke høre på det. Det er viktig å ikke forsvinne helt inn i seg selv. Du trenger andre rundt deg. Ikke for å snakke om dét, men bare for å ikke bli helt kokko. Fortell de rundt deg hva du trenger. "I dag trenger jeg bare gå tur med noen, uten å si noe", "i dag trenger jeg å se en dårlig film og spiste godteri til jeg spyr. Uten å si noe", "i dag trenger jeg en klem, men resten av dagen trenger jeg å være alene".. De fleste vil kunne tilby noe sånt. 

Ønsker deg alt godt! 

Anonymkode: 36a85...10b

[Gayfish]

Kom over tråden nå og synes det var vondt å lese. Kan ikke tilføye mer råd enn det du allerede har fått, men håper at du får det bedre.

[AnonymBruker]

3 timer siden, kittkatt skrev:

Ja, jeg trodde jeg kom til å komme over det når jeg klarte de to første ukene. Men det har vært veldig vanskelig. Den siste måneden har det gått veldig dårlig og jeg har hatt et ekstremt behov for å snakke om det, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Behandleren min prøver å hjelpe meg så godt han kan, men det er begrensa hva andre mennesker egentlig kan gjøre. Siden det skjedde så har jeg gått ned mer enn 15kilo og fått flere problemer i tillegg til det jeg i utgangspunktet synes er vanskelig. 
 

Jeg var ikke fortalt om det til noen flere. 

Har det skjedd noe med de som voldtok deg?

Anonymkode: 9ad31...bb1

[Sørlandsjenta02]

På 16.8.2020 den 18.02, kittkatt skrev:

Denne uka har vært vanskelig på så mange måter. En ting er å ikke kunne være så sosial som vi vil, men det går greit. Sånn er det for alle nå. 
 

Men natt til torsdag ble jeg voldtatt av tre av guttene jeg har blitt kjent med. De var hardhendte og kjipe, jeg har blåmerker over alt på kroppen av hvordan de behandla meg. Jeg var ikke med på det. Jeg har prøvd å late som ingenting, men jeg har ikke hatt matlyst eller noe motivasjon. På fredag begynte jeg å få kommentarer på hvordan puppene mine så ut og at jeg så «våt og deilig» ut - og mye annet. Først skjønte jeg ingenting, før jeg fikk vite at de har filmet det og sendt det rundt på Snapchat. Jeg hadde drukket, men var ikke full. Jeg hadde ikke på meg klær som er det man kaller utfordrende. 
 

Dette var ikke sånn jeg så for meg at det var å flytte hjemmefra. Jeg er 19, og dette dreper meg innvendig. Det er 5 andre i kollektivet mitt, og jeg tør så vidt å gå utenfor soverommet for å gå på do. 
 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skjønner så vidt at dette kunne skje meg.

Dette må du anmelde. Håper du allerede har gjort det nå. 
 

I tillegg kan du henge ut disse tre mennene som gjorde det. Skrive i sosiale medier hva de har gjort. Henge opp bilder av de på skolen. Rett og slett gjøre alle klar over at de er voldtektsmenn. 

[Gjest kittkatt]

12 timer siden, Lacy skrev:

Men det er vel kanskje ikke det å snakke med som egentlig er greia? Kanskje bare det å sitte med en kaffekopp sammen med noen som vet? En delt stillhet kan og utveksle så mye.. Har du noen sånne?? 

Jeg kunne ønske jeg hadde noen sånne, men jeg stoler generelt ikke nok på andre. Jeg har lyst å finne en hobby så jeg har noe å gjøre og fokusere på. Jeg skal klare å ta meg litt sammen, men jeg må finne en slags motivasjon til å gjøre det. 
 

Saken er ikke henlagt enda, så det er jo noe? 
 

Jeg kommer ikke til å henge dem ut på noen måte. 

[Lacy]

kittkatt skrev (På 14.11.2020 den 10.38):

Jeg kunne ønske jeg hadde noen sånne, men jeg stoler generelt ikke nok på andre. Jeg har lyst å finne en hobby så jeg har noe å gjøre og fokusere på. Jeg skal klare å ta meg litt sammen, men jeg må finne en slags motivasjon til å gjøre det. 
 

Saken er ikke henlagt enda, så det er jo noe? 
 

Jeg kommer ikke til å henge dem ut på noen måte. 

Basert på det lille du har sagt virker det ikke som om saken kommer til å bli henlagt..

Hvordan går det med deg? Finner du noen hobbyer?

❤

[Gjest kittkatt]

Lacy skrev (10 timer siden):

Basert på det lille du har sagt virker det ikke som om saken kommer til å bli henlagt..

Hvordan går det med deg? Finner du noen hobbyer?

❤

Nei, den kommer nok ikke til å bli henlagt. 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes alt er vanskelig. Dette begynner å bli lenge siden nå, men jeg har (ifølge legen) gått inn i en alvorlig depresjon. Dagene går veldig opp og ned fremdeles, og jeg orker ikke å finne noen hobby eller noe å bruke tiden på. Jeg skulle ønske jeg virkelig klarte å sette ord på det jeg føler og at andre ikke forventet så mye av meg. Det føles ut som om andre mener jeg burde være ferdig med det. Jeg mener også det, men jeg er ikke det.

[Lacy]

kittkatt skrev (7 timer siden):

Nei, den kommer nok ikke til å bli henlagt. 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes alt er vanskelig. Dette begynner å bli lenge siden nå, men jeg har (ifølge legen) gått inn i en alvorlig depresjon. Dagene går veldig opp og ned fremdeles, og jeg orker ikke å finne noen hobby eller noe å bruke tiden på. Jeg skulle ønske jeg virkelig klarte å sette ord på det jeg føler og at andre ikke forventet så mye av meg. Det føles ut som om andre mener jeg burde være ferdig med det. Jeg mener også det, men jeg er ikke det.

Det er uendelig mye lettere sagt enn gjort, men hva andre mener er jo fullstendig likegyldig i denne sammenhengen ❤ Alle har ulik måte å håndtere ting på. Noen trenger å være tilstede i følelseslivet/depresjon for å få det til å gå over, mens andre trenger å tvinge seg i rutiner og aktivitet... Det er ikke noe rett og galt ❤

Har du flyttet langt fra studiestedet/familien?

[Gjest kittkatt]

Lacy skrev (2 timer siden):

Det er uendelig mye lettere sagt enn gjort, men hva andre mener er jo fullstendig likegyldig i denne sammenhengen ❤ Alle har ulik måte å håndtere ting på. Noen trenger å være tilstede i følelseslivet/depresjon for å få det til å gå over, mens andre trenger å tvinge seg i rutiner og aktivitet... Det er ikke noe rett og galt ❤

Har du flyttet langt fra studiestedet/familien?

Jeg har flyttet bort fra studiestedet og ikke i nærheten av familien. Det hadde ikke funket å være med dem uansett. De bryr seg ikke så mye. 

Jeg burde klare å håndtere dette bedre, men jeg gjør ikke det. Jeg burde ha venner som er nære nok.

[Gjest Fnuggolina]

kittkatt skrev (På 14.11.2020 den 10.38):

Jeg kunne ønske jeg hadde noen sånne, men jeg stoler generelt ikke nok på andre. Jeg har lyst å finne en hobby så jeg har noe å gjøre og fokusere på. Jeg skal klare å ta meg litt sammen, men jeg må finne en slags motivasjon til å gjøre det. 
 

Saken er ikke henlagt enda, så det er jo noe? 
 

Jeg kommer ikke til å henge dem ut på noen måte. 

Du er dessverre ikke den eneste med vonde opplevelser i studietiden, og mange har nære venner eller familie  som har blitt voldtatt.

Selv kjenner jeg flere, og alle synes det er utrolig vanskelig å åpne seg til andre.

Men med tid har endel likevel valgt å gjøre det. Til noen få utvalgte. Og oppsøkt psykolog, slik du gjør. Avogtil har jeg vært en av de som har fått vite, og vi har igrunnen ikke snakket mye om det i etterkant. De ønsket nok mest bare å si det høyt, tror jeg. Få det ut liksom.

Er umulig å forstå dette traumet du er blitt påført, håper virkelig de får lang straff - selv om det uansett ikke tar bort alt det vonde for deg.

Kanskje det finnes støttegrupper der du bor? 

Du må ta deg den tiden du trenger. Om dette studieåret går mer i vasken enn ønsket å kan du fortsett brette opp ermene etterhvert.

Vet ikke helt hva jeg skal si, vil bare du skal vite at jeg og mange med meg ville ønsket at en venn åpnet seg om det. Ikke i detaljer nødvendigvis, men bare for å kunne støtte deg. 

Eller du kan skrive her hvor du er anonym  

Har du en spesiell hobby du kunne tenke deg etterhvert?  

[Gjest Fnuggolina]

kittkatt skrev (2 minutter siden):

Jeg har flyttet bort fra studiestedet og ikke i nærheten av familien. Det hadde ikke funket å være med dem uansett. De bryr seg ikke så mye. 

Jeg burde klare å håndtere dette bedre, men jeg gjør ikke det. Jeg burde ha venner som er nære nok.

Hvorfor sier du at du burde klare å håndtere dette bedre?

Altså, jeg skjønner litt hvorfor - men du straffer deg selv for noe som er helt urealistisk. Selvsagt er dette helt ufattelig tøft! ❤️❤️

Er du helt sikker på at en mor/far/tante eller liknende ikke er rette person å fortelle? 

Jeg hadde inderlig ønsket å få vite både som venn og forelder. 

Men alle er jo ikke nødvendigvis rette person å støtte seg på. Det vet jo du best.

 

[Lacy]

kittkatt skrev (2 timer siden):

Jeg har flyttet bort fra studiestedet og ikke i nærheten av familien. Det hadde ikke funket å være med dem uansett. De bryr seg ikke så mye. 

Jeg burde klare å håndtere dette bedre, men jeg gjør ikke det. Jeg burde ha venner som er nære nok.

Du burde ikke håndtere det noe bedre enn du gjør. Hvis du skal ha slike forventninger til deg selv gjør du det bare enda verre ❤ har du tenkt tanken om du skulle utfordret deg selv? Fortelle det til ett menneske?

[Lacy]

❤️ Varm klem til deg ❤️