Spiseforstyrrelse og behandlerkropp

[AnonymBruker]

Jeg har/har hatt anoreksi. Min erfaring er at kroppstypen til behandlere ikke betyr så mye for meg, fordi jeg har en opplevelse av at min kropp er "annerledes" en alle andre. F. eks.: Jeg skjønner at det er vanlig å spise en is en gang i blant, og at ingen blir tykke av det, men at jeg blir det. Derfor får jeg vel en litt sånn "deg om det-holdning" til hva andre holder på med. 

Det sagt, så tror jeg nok at jeg ville hatt problemer med å stole på en veldig overvektig ernæringsfysiolog, og at jeg ville vært redd for å bli like stor. Det er ikke noe jeg er stolt av, og rasjonelt sett skjønner jeg jo at det er tullete, men det er vel en del av sykdommen. På samme måte synes jeg det kan være "urettferdig" når jeg "må" spise mer enn andre, så veldig tynn behandler kunne nok kanskje vært en utfordring også. Men det vill kanskje blitt mest vanskelig hvis de fortalte om hvor lite de spiste, eller hvor mye de trente - og det var mindre/mer enn meg.

Alle behandlerne mine vil jeg gjette har vært i det nedre sjiktet av normalvektig. Samtidig har de formidlet en ganske avslappet og positiv holdning til mat og trening, og derfor være ganske gode forbilder. Det tror jeg har vært bra. 

Anonymkode: c0f31...56f

[AnonymBruker]

Jeg er litt delt på dette. Generelt har jeg ikke problemer med å ta noen seriøst som yrket deres bare fordi de ser nor annerledes ut enn stereotypen. Jeg vet at det er kunnskapen jeg er der for - ikke behandler/hjelpens egen viljestyrke. Gjelder spesielt medisinsk helsepersonell. 

Samtidig tenker jeg litt som overvektig at en person som er genetisk anlagt for å lettere være normalvektig, er topptrent og/eller elsker aktivitet mest trolig aldri har kjent på det jeg sitter med av problematikk som overvektig. Det blir da vanskeligere å relatere seg når de skal komme med ernæringsråd og fremstiller ting som enkelt, for enkelt er det ikke å endre spisemønster etter år med overspising og større mangel på metthetsfølelse. Kunnskapen av hva som må til har jo jeg, men det er viljestyrken det står på. Om de ikke har slitt med akkurat det samme (kan være i ulik grad) er det vanskelig å bli motivert av dem. 

Anonymkode: 6ba5c...8eb

[AnonymBruker]

For meg hadde ikke behandlers kropp noe å si. Jeg sammenliknet meg ikke med andre og hadde ikke det samme fokus på kropp som en del mennesker med anoreksi har. Anoreksien min bunnet i en følelse av å være i veien og å ikke ha kontroll over livet på grunn av traumer. Jeg hadde et sterkt behov for kontroll over et eller annet, og jeg ville gjøre meg så liten og usynlig som mulig for å ikke være til bry før jeg til slutt skulle forsvinne.

Var borti behandlere og miljøterapeuter og sykepleiere med alle slags kroppfasonger, men det var ubetydelig for min del.

Anonymkode: 733e0...4f3

[Kragebein]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, spekulasjoner og svar til dette.

Kragebein, adm

[Pipaluk]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt delt på dette. Generelt har jeg ikke problemer med å ta noen seriøst som yrket deres bare fordi de ser nor annerledes ut enn stereotypen. Jeg vet at det er kunnskapen jeg er der for - ikke behandler/hjelpens egen viljestyrke. Gjelder spesielt medisinsk helsepersonell. 

Samtidig tenker jeg litt som overvektig at en person som er genetisk anlagt for å lettere være normalvektig, er topptrent og/eller elsker aktivitet mest trolig aldri har kjent på det jeg sitter med av problematikk som overvektig. Det blir da vanskeligere å relatere seg når de skal komme med ernæringsråd og fremstiller ting som enkelt, for enkelt er det ikke å endre spisemønster etter år med overspising og større mangel på metthetsfølelse. Kunnskapen av hva som må til har jo jeg, men det er viljestyrken det står på. Om de ikke har slitt med akkurat det samme (kan være i ulik grad) er det vanskelig å bli motivert av dem. 

Anonymkode: 6ba5c...8eb

Derfor lurer jeg på hvor mye ernæringsfysiologer kan bidra med for mennesker med SF De er jo naturlig nok spreke og veltrente.   jeg tviler på at noen tok den utdannelsen etter   selv ha slitt med  fedme.   jeg kom til å tenkte på det, da jeg så en episode fra Helene sjekker inne på RASP, hvor det også var scener hvor ernæringsfysiologen var på jobb. Ja de kan faget sitt, men er disse tynne, spreke damene nødvendigvis de beste til å behandle pasientene? Hvordan oppfattes de av pasientene?

[AnonymBruker]

11 timer siden, Pipaluk skrev:

Her var det vel kanskje spiseforstyrrelsen som snakket ?

 

Hva mener du med det? Jeg har hatt d3t før og også vært i behandling for det. Da møtte jeg to damer. Hun ene var meget overvektig, hun andre så undervektig ut. Jeg brydde meg ikke noe om det. De var fine mennesker begge to. Har aldri følt andre for deres utseende, kun meg selv. Så man kan ikke skylde på at det er død som snakker, da er det nok noen større problemer vedkommende har i tillegg. 

Jobber engang med ei dama som tydeligvis hadde store issues. Hun skikket alltid på andre, inkluder meg og var dømmende. Men her var det snakk om noe mer. Den dama var syk av spf, men også grusom...

Anonymkode: 1a1d3...1db

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det? Jeg har hatt d3t før og også vært i behandling for det. Da møtte jeg to damer. Hun ene var meget overvektig, hun andre så undervektig ut. Jeg brydde meg ikke noe om det. De var fine mennesker begge to. Har aldri følt andre for deres utseende, kun meg selv. Så man kan ikke skylde på at det er død som snakker, da er det nok noen større problemer vedkommende har i tillegg. 

Jobber engang med ei dama som tydeligvis hadde store issues. Hun skikket alltid på andre, inkluder meg og var dømmende. Men her var det snakk om noe mer. Den dama var syk av spf, men også grusom...

Anonymkode: 1a1d3...1db

Sorry correct på mobil. Død vil si spf 

Anonymkode: 1a1d3...1db

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Wow du forstår ikke at anoreksi kan gjøre deg helt koko? Det handler ikke om å dømme mennesker, men det skjer mye i den terapeutiske relasjonen. Og det viktigste er vel å bli frisk? De fleste i tråden har jo sagt at de nettopp IKKE påpeker dette overfor behandler, men at det kan trigge angst og usikkerhet.

Anonymkode: 31665...5cd

Som sagt har jeg hatt dette selv og det hadde ingen ting for meg å si hvordan verken behandler så ut eller andre mennesker. Det er uvanlig å ha slike tanker om behandler. Da er der flere ting vedkommende sliter med..

Anonymkode: 1a1d3...1db

[AnonymBruker]

Interessant problemstilling. Jeg er i behandling for overvekt, og alle behandlere jeg har møtt har vært slanke og veltrente. Hun jeg har mest kontakt med ser helt perfekt ut, og jeg har sjekket henne opp og ned på sosiale medier for å finne ut om hun noen gang har vært overvektig. Det har hun ikke; hun har alltid vært tynn. Må innrømme at jeg både skammer meg ekstra i møte med henne, og tenker at hun vet absolutt ingenting om hvordan jeg har det. Men når jeg er rasjonell så skjønner jeg at hun har masse faglig kompetanse. 

Anonymkode: 45fd9...841

[AnonymBruker]

10 timer siden, Pipaluk skrev:

Derfor lurer jeg på hvor mye ernæringsfysiologer kan bidra med for mennesker med SF De er jo naturlig nok spreke og veltrente.   jeg tviler på at noen tok den utdannelsen etter   selv ha slitt med  fedme.   jeg kom til å tenkte på det, da jeg så en episode fra Helene sjekker inne på RASP, hvor det også var scener hvor ernæringsfysiologen var på jobb. Ja de kan faget sitt, men er disse tynne, spreke damene nødvendigvis de beste til å behandle pasientene? Hvordan oppfattes de av pasientene?

Hvorfor skulle de ikke være det. De kan jo faget sitt?

Anonymkode: 7eb1e...3c0

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant problemstilling. Jeg er i behandling for overvekt, og alle behandlere jeg har møtt har vært slanke og veltrente. Hun jeg har mest kontakt med ser helt perfekt ut, og jeg har sjekket henne opp og ned på sosiale medier for å finne ut om hun noen gang har vært overvektig. Det har hun ikke; hun har alltid vært tynn. Må innrømme at jeg både skammer meg ekstra i møte med henne, og tenker at hun vet absolutt ingenting om hvordan jeg har det. Men når jeg er rasjonell så skjønner jeg at hun har masse faglig kompetanse. 

Anonymkode: 45fd9...841

Enig, synes at det er interessant og lite gjennomsnakka tema!

Synes også at din egen erfaring er veldig interessant å høre om - det var akkurat slike situasjoner jeg har sett for meg kan oppstå i forholdet mellom pasient og behandler. Takk for at du delte!

Et litt "motsatt" tilfelle er det jeg såvidt nevnte i trådens første innlegg, og noe som ble tatt opp i en kommentar over her. Da tenker jeg på når noen har megareksi, og får en behandler som er veldig stor og muskuløs. Kanskje oppstår da noe av den samme skammen som den du beskriver? Når du skriver at du skammer deg i møte med behandleren din - klarer du å si noe mer spesifikt om hva det er som utløser den skammen?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

På 2.8.2020 den 12.15, AnonymBruker skrev:

Null. Det at hen er fornøyd betyr ikke noe. Store fettlager skaper en betennelsestilstand i kroppen, og øker risikoen for veldig mye forskjellig. Jeg ser på kroppen som et uttrykk for sinnet (selv om det biologisk er litt mer komplisert), og dersom kroppen ikke er frisk, altså normalvektig, da er ikke legen skikket til å hjelpe meg. 

Men jeg må si... Jeg er det som ble kalt begavet barn når man var liten. Jeg ser ting fra en litt annen synsvinkel. Jeg unnskylder for eksempel ikke menneskelig feiling på samme måte som mange andre. Så hvis folk ikke gjør som de sier jeg bør gjøre, så tenker ikke jeg "men dette kan likevel virke for meg! Det er sikkert noe som plager vedkommende! Det er love å være menneskelig!" Jeg tenker: "du klarer ikke ta vare på deg, og da kan ikke jeg stole på at du vil ta vare på meg, din emosjonalitet og irrasjonalitet vil komme i veien for dette". 

Anonymkode: 44dce...6a0

Som begavet barn vil jeg anta at du klarer å se at en sak har flere sider..? Det er ikke nødvendigvis psykisk sykdom som er årsaken til fedme. Og selv om en lege selv har diabetes betyr ikke det at legen ikke kan gi gode råd. Og hva med tanken om at hverken leger eller andre mennesker er perfekte. Alle har "feil" og gjør feil innimellom. 

Til å være et begavet barn virker du lite reflektert. 

Anonymkode: d7004...931

[AnonymBruker]

Jeg er noe overvektig, men har ikke tenkt over behandlerens kropp, annet enn at de fleste har vært innenfor normalen. Det jeg derimot har bitt meg merke i er at flere behandlere jeg har hatt (leger, sykepleiere, psykologer m.m) ikke tror meg når jeg sier jeg har gått ned i vekt eller at jeg trener. Jeg har også sett forskjell på hvordan jeg blir behandlet i perioder hvor jeg har vært normalvektig mot overvektig. Det gjelder forøvrig eller i samfunnet også. 

Det finnes forresten forsking på sykepleieres oppfatning av overvektige pasienter, og et av funnene var at overvektige behandles dårligere. 

 

Anonymkode: d7004...931

[AnonymBruker]

13 timer siden, Pipaluk skrev:

Derfor lurer jeg på hvor mye ernæringsfysiologer kan bidra med for mennesker med SF De er jo naturlig nok spreke og veltrente.   jeg tviler på at noen tok den utdannelsen etter   selv ha slitt med  fedme.   jeg kom til å tenkte på det, da jeg så en episode fra Helene sjekker inne på RASP, hvor det også var scener hvor ernæringsfysiologen var på jobb. Ja de kan faget sitt, men er disse tynne, spreke damene nødvendigvis de beste til å behandle pasientene? Hvordan oppfattes de av pasientene?

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle de ikke være det. De kan jo faget sitt?

Anonymkode: 7eb1e...3c0

Det er jo vanskelig å si hvor mye de kan hjelpe, for for de aller fleste jeg kjenner til som går under kategorien overvektig er jo det faktisk motivasjonen som må på plass - ikke kunnskapen. Derfor kommer det i mine øyner svært an på hvor gode de er i det mellommenneskelige om det skal være varig vektnedgang. Hjelper ikke å kunne faget sitt om personen sitter der og ikke klarer ta/stritter i mot hjelpen. 

Anonymkode: 6ba5c...8eb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er jo vanskelig å si hvor mye de kan hjelpe, for for de aller fleste jeg kjenner til som går under kategorien overvektig er jo det faktisk motivasjonen som må på plass - ikke kunnskapen. Derfor kommer det i mine øyner svært an på hvor gode de er i det mellommenneskelige om det skal være varig vektnedgang. Hjelper ikke å kunne faget sitt om personen sitter der og ikke klarer ta/stritter i mot hjelpen. 

Anonymkode: 6ba5c...8eb

Jeg synes mange her overvurderer hva behandlers vekt og utseende har å si. Å ta imot hjelpen sitter hos pasienten selv. Å de forbi det som trigger/provoserer er en del av å bli friskere. Å fokusere på andres utseende kan bli en måte å unngå å ta tak i egne problemer. For andre sykdommer vi det være andre ting ved behandler som provoserer. Det betyr ikke at det ikke er en god behandler. 

Anonymkode: 7eb1e...3c0

[Pipaluk]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle de ikke være det. De kan jo faget sitt?

Anonymkode: 7eb1e...3c0

ja de kan faget sitt. i møte med mennesker med sf, så må det imidlertid mer enn fag til for å skape en god allianse. Kjennetegnet for de med spiseforstyrrelser er at de sliter med sterk ambivalens. De både vil bli friske, men vil samtidig ikke gi opp mestringsstrategien sin, som er spiseforstyrrelsen.  Samtidig så tror jeg at de som sliter med spiseforstyrrelser eller bare overvekt, vet veldig godt selv hva som skal til for å bli friske.  Så kanskje de opplever ernæringsfysiologene bare som instanser som kontrollerer og innhenter dem? At "alle" ernæringsfysiologer er normalvektige, kan kanskje være uheldig for personen med anoreksi.

jeg er nysgjerrig på hvor mye psykologi ernæringsfysiologene har? Skal de bare opptre faglig, eller også ha en mer psykologisk vinkling?  Jeg så som sagt " Thin" dokumentaren om fem jenter med anoreksi på youtube. Det var en ernæringsfysiolog i behandlingsteamet. Jeg opplevde vel mest henne som en som bare kontrollerte mat og vekt, men det kan jo hende at de har andre roller, som ikke kommer frem.

[Pipaluk]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes mange her overvurderer hva behandlers vekt og utseende har å si. Å ta imot hjelpen sitter hos pasienten selv. Å de forbi det som trigger/provoserer er en del av å bli friskere. Å fokusere på andres utseende kan bli en måte å unngå å ta tak i egne problemer. For andre sykdommer vi det være andre ting ved behandler som provoserer. Det betyr ikke at det ikke er en god behandler. 

Anonymkode: 7eb1e...3c0

Jeg er stor sett enig med deg. Men når vi snakker om de sykeste pasientene så gjør sulteforingen noe med hjernen. De klarer ikke å tenke rasjonelt.  Noen er kanskje såpass syke at det å ta ansvar for eget liv, er milelangt, fra det som er oppnåelig. 

Så jeg tenker at man bør være obs på triggerfaktorer, at pasienten kan bli trigget av behandlers kropp, uten at det betyr at de skal bli tildelt behandlere med kropper som ikke trigger. Det er uansett en interessant debatt!

[AnonymBruker]

Jeg deltok i et forskningsprosjekt hvor jeg skulle estimere størrelse på min egen kropp, behandlers og et objekt da jeg var innlagt for anorelsi. Ble tatt bilde av i sort tights og topp. Samme med behandler. Bildene ble manipulert. Så skulle jeg velge hva jeg trodde var riktig variant. Overestimerte størrelsen på objektet, behandlers kropp og min egen.

Jeg har ikke hatt problemer med å ha psykiatere med noen kilo for mye. Men jeg har hatt store problemer med å skulle bli veiledet i matsituasjoner av mennesker som er sykelig overvektige eller har en annen spiseproblematikk. Da er du ikke rett person til å jobbe med denne gruppen pasienter. Sorry.

Anonymkode: eb8f7...d87

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg deltok i et forskningsprosjekt hvor jeg skulle estimere størrelse på min egen kropp, behandlers og et objekt da jeg var innlagt for anorelsi. Ble tatt bilde av i sort tights og topp. Samme med behandler. Bildene ble manipulert. Så skulle jeg velge hva jeg trodde var riktig variant. Overestimerte størrelsen på objektet, behandlers kropp og min egen.

Jeg har ikke hatt problemer med å ha psykiatere med noen kilo for mye. Men jeg har hatt store problemer med å skulle bli veiledet i matsituasjoner av mennesker som er sykelig overvektige eller har en annen spiseproblematikk. Da er du ikke rett person til å jobbe med denne gruppen pasienter. Sorry.

Anonymkode: eb8f7...d87

Interessant, vet du om det noen gang ble publisert noen studier ifm. dette forskningsprosjektet?

Jeg kan helt klart se for meg hvordan det tilsynelatende kan være en "kognitiv dissonans" å spore for pasienten hos kostholdsveilederen hvis denne er overvektig - spesielt hvis det er snakk om sykelig overvekt. Ser imidlertid for meg at det i de færreste tilfeller er snakk om sykelig overvekt hos behandlerpersonell, kanskje jeg tar feil.

Noen i tråden har poengtert, og som jeg på mange måter er enig i, er at det kanskje bør være pasientens oppgave å se forbi behandlerkroppen og heller fokusere på det terapeutiske og faglige innholdet. For å sette det litt på spissen: er det slik at du mener at behandlere må oppfylle visse fysiske krav, uavhengig av utdanning, erfaring og kompetanse?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

Jo det er publisert studier men det er ikke fokus på behandlers kropp spesielt. Du tar faktisk feil ifth sykelig overvekt. 

Som jeg har svart deg før er jeg overhodet ikke opptatt av behandlers (psykiaters) kropp. Men i matsituasjoner vil jeg ikke bli veildet av en med egen tydelig spiseproblenatikk som skal stå og forklare hva en normal porsjon er blir veldig vanskelig. Tro du meg, vi vet veldig godt forskjellen på et par kilo for mye og et alvorlig problem. Det samme gjelder ernæringsfysiolog. Det som direkte har med mat å gjøre. 

Hvis ikke blir det jo the blind leading the blind. Så jo, selv om det ikke er noen fysiske krav så er det i grunnen det. Jeg kunne aldri jobbet med spiseforstyrrelser selv selv om jeg hadde vært frisk nok til å takle det. Fordi jeg nettopp ikke hadde hatt et bra nok forhold til mat, hadde vært alt for tynn, hadde pirket i maten i stedet for å vise enn sunn holdning til det. Ergo bare vært en trigger og slitsom ansatt for pasientene.

Med mindre du selv har vært innlagt forstår jeg at det kan være vanskelig å begripe hvordan en utsultet hjerne fungerer. Mest av alt forsøker man å overleve. Man er ikke så fokusert. Alt er kaos og det kjennes som man skal sprenges i fillebiter av angst og vondt i magen og det man aller minst er er rasjonell.

For noen er det er greie at de sammenligner seg, det er en stor del av sykdommen og ikke noe du kan bare "ikke synes" noe om. Det er klart man må jobbe med det, med det er et symptom, og man kan velge å jobbe med det 😊

Anonymkode: eb8f7...d87