Spiseforstyrrelse og behandlerkropp

[AnonymBruker]

Lurer litt på hva dere som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, tenker om kroppen til behandleren (dvs. psykiateren/psykologen/sykepleieren/miljøterapeuten etc.) - og om denne i noen grad kan være med på å forverre dine egne tanker om egen kropp?

For å sette det litt på spissen tenker jeg på eksempler der pasienten lider av overspising, mens behandleren enten er synlig overvektig eller veldig slank, eller det motsattte - der hvor pasienten lider av anoreksi/bulimi og behandler enten er overvektig eller en typisk slank "Birkebeiner".

Hva gjør dette med kredibiliteten til behandleren i pasientens øyne?

Jeg har allerede prøvd å lete litt på nettet etter artikler/studier som omhandler dette, men har ikke klart å finne så voldsomt mye. Jeg leste en bok av en norsk psykiater (Skårderud) som inneholdt noen refleksjoner rundt temaet, men det ble ikke henvist til verken studier eller konkrete tilfeller hvor dette var blitt tatt opp.

Derfor spør jeg her på KG: Er det noen som har gjort seg opp noen tanker rundt dette?

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

Jeg tenkte nettopp på dette. Hva ser en overvektig/undervektig i en normalvektig kropp? Jeg tenker at hvis pasienten er syk nok, er gode rollemodeller, ironisk nok, lite å relatere seg til. En behandler som har en kropp som ligner på pasientens, kan fremstå som mer troverdig og tillitvekkende, fordi pasienten lettere kan identifisere seg med behandler.

Anonymkode: 51334...0e8

[AnonymBruker]

Behandler bør gå en normal kropp. 

Anonymkode: 1a1d3...1db

[skruf]

Forsåvidt ikke helt det du spør etter, men noe lignende; jeg kjenner en fastlege som er veldig overvektig, sånn kategori fedme++, og han blir ikke tatt seriøst av pasienter som er overvektige, og som har plager som følge av overvekt, og må ned i vekt for å bli frisk. Og jeg kan forstå at slankeråd og diettforslag ikke går inn når legen som gir disse rådene tydeligvis ikke klarer å gå ned i vekt selv 

Vil tro det samme gjelder for en veldig undervektig pasient; spiseforstyrrelsen kan forsterkes eller opprettholdes hvis lege/behandler selv er sterkt undervektig. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Behandler bør gå en normal kropp. 

Anonymkode: 1a1d3...1db

Jeg tror jeg forstår hva du mener, så det er ikke meningen å kverulere, men en "normal" kropp kan jo være så mye - både liten og slank, men også stor og kraftig.

Jeg ser for eksempel for meg at en veldig muskuløs behandler med en stor kropp (og med en kropp som er normal for ham), kanskje vil møte på utfordringer i møte med noen som lider av megareksi. Hva vil i så fall være den beste løsningen? At behandler "kler seg til", eller at pasienten blir henvist til en annen?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, skruf skrev:

Forsåvidt ikke helt det du spør etter, men noe lignende; jeg kjenner en fastlege som er veldig overvektig, sånn kategori fedme++, og han blir ikke tatt seriøst av pasienter som er overvektige, og som har plager som følge av overvekt, og må ned i vekt for å bli frisk. Og jeg kan forstå at slankeråd og diettforslag ikke går inn når legen som gir disse rådene tydeligvis ikke klarer å gå ned i vekt selv 

Vil tro det samme gjelder for en veldig undervektig pasient; spiseforstyrrelsen kan forsterkes eller opprettholdes hvis lege/behandler selv er sterkt undervektig. 

Jeg har anoreksi, og jeg vet det hadde trigget meg om behandler også var undervektig. Motsatt merker jeg også at det hjelper meg at behandler er normal, og utstråler god helse og trygghet selv. Det gjør det litt lettere å takle vektoppgang, når behandler heier på normalitet og «walks the talk» selv. Det handler mye om å få tro på at noe er mulig og bra, når man egentlig ikke tror på det selv i utgangspunktet.

Anonymkode: c5e5a...fa6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har anoreksi, og jeg vet det hadde trigget meg om behandler også var undervektig. Motsatt merker jeg også at det hjelper meg at behandler er normal, og utstråler god helse og trygghet selv. Det gjør det litt lettere å takle vektoppgang, når behandler heier på normalitet og «walks the talk» selv. Det handler mye om å få tro på at noe er mulig og bra, når man egentlig ikke tror på det selv i utgangspunktet.

Anonymkode: c5e5a...fa6

Takk for innspill!

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

Jeg har mindre (egt ingen) tillitt til overvektige leger og helseaktører. Samme går for terapeuter av forskjellige typer. Jeg har selv bakgrunn i helsevesenet, og for meg blir dermed kroppen til behandleren et lerret. Overvekt er en sykdom i mine øyne, og hvis du som lege ikke klarer å behandle din primærpasient, deg selv, hvordan skal du klare å behandle meg? 

Anonymkode: 44dce...6a0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mindre (egt ingen) tillitt til overvektige leger og helseaktører. Samme går for terapeuter av forskjellige typer. Jeg har selv bakgrunn i helsevesenet, og for meg blir dermed kroppen til behandleren et lerret. Overvekt er en sykdom i mine øyne, og hvis du som lege ikke klarer å behandle din primærpasient, deg selv, hvordan skal du klare å behandle meg? 

Anonymkode: 44dce...6a0

Ok, takk for innspill.

La oss si at legen har BMI på 30, men at h*n fungerer tipp topp i både jobb- og privatliv, og er fornøyd med sin egen kropp slik den er. Ville du fremdeles ikke hatt tillit til vedkommende?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[Humle Brumle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mindre (egt ingen) tillitt til overvektige leger og helseaktører. Samme går for terapeuter av forskjellige typer. Jeg har selv bakgrunn i helsevesenet, og for meg blir dermed kroppen til behandleren et lerret. Overvekt er en sykdom i mine øyne, og hvis du som lege ikke klarer å behandle din primærpasient, deg selv, hvordan skal du klare å behandle meg? 

Anonymkode: 44dce...6a0

Sikkert mange helsepersonell som har usynlige sykdommer også. Sikkert mange dyktige også. Det er ikke bare bare å bli slank når man kanskje har hvert overvektig hele livet. 

[AnonymBruker]

Svarer kun av egen erfaring, men for min del spilte det ingen rolle. Jeg så kun min egen kropp, de fleste rundt meg eller de jeg snakket med osv så jeg på som normale, pene mennesker. Ble ikke trigget av hvordan andre så ut eller fremsto. Min spiseforstyrrelse hadde med kontroll over egen kropp å gjøre, ikke hvor tykk eller tynn jeg var. Eller jo, jeg ville jo være tynn selvfølgelig, men jeg syns alle andre var fine og syns ikke andre var tykke f eks.

Anonymkode: e3603...a42

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Svarer kun av egen erfaring, men for min del spilte det ingen rolle. Jeg så kun min egen kropp, de fleste rundt meg eller de jeg snakket med osv så jeg på som normale, pene mennesker. Ble ikke trigget av hvordan andre så ut eller fremsto. Min spiseforstyrrelse hadde med kontroll over egen kropp å gjøre, ikke hvor tykk eller tynn jeg var. Eller jo, jeg ville jo være tynn selvfølgelig, men jeg syns alle andre var fine og syns ikke andre var tykke f eks.

Anonymkode: e3603...a42

Takk for interessant innspill!

Er det lov å spørre om hva dine triggere var?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, takk for innspill.

La oss si at legen har BMI på 30, men at h*n fungerer tipp topp i både jobb- og privatliv, og er fornøyd med sin egen kropp slik den er. Ville du fremdeles ikke hatt tillit til vedkommende?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Null. Det at hen er fornøyd betyr ikke noe. Store fettlager skaper en betennelsestilstand i kroppen, og øker risikoen for veldig mye forskjellig. Jeg ser på kroppen som et uttrykk for sinnet (selv om det biologisk er litt mer komplisert), og dersom kroppen ikke er frisk, altså normalvektig, da er ikke legen skikket til å hjelpe meg. 

Men jeg må si... Jeg er det som ble kalt begavet barn når man var liten. Jeg ser ting fra en litt annen synsvinkel. Jeg unnskylder for eksempel ikke menneskelig feiling på samme måte som mange andre. Så hvis folk ikke gjør som de sier jeg bør gjøre, så tenker ikke jeg "men dette kan likevel virke for meg! Det er sikkert noe som plager vedkommende! Det er love å være menneskelig!" Jeg tenker: "du klarer ikke ta vare på deg, og da kan ikke jeg stole på at du vil ta vare på meg, din emosjonalitet og irrasjonalitet vil komme i veien for dette". 

Anonymkode: 44dce...6a0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Humle Brumle skrev:

Sikkert mange helsepersonell som har usynlige sykdommer også. Sikkert mange dyktige også. Det er ikke bare bare å bli slank når man kanskje har hvert overvektig hele livet. 

Jeg kan ikke se usynlige sykdommer, jeg kan bare se det store bildet, som er kroppen. Og det kan jeg ikke ignorere. Kroppen utvendig gir faktisk uttrykk for det meste som er galt med folk. Kropp, væremåte, oppførsel. Det er mulig å se forskjell på friske og syke, i store trekk. 

Anonymkode: 44dce...6a0

[AnonymBruker]

Så lenge det ikke er ekstremt ene eller andre veien, så bryr jeg meg ikke. Husk at det kan også være lett å bruke behandlers utseende som unnskyldning for å ta tak i seg selv også. 

Anonymkode: 7eb1e...3c0

[AnonymBruker]

Jeg har atypisk spiseforstyrrelse og behandleren min var en kjempefin og normalvektig person. Det er dog mulig at en kjempeslank og veldig trent person kunne ha trigget meg en smule, men jeg finner som regel ikke veldig slanke personer flotte (tenker på utsultet og med utstikkende ribbein, vet at mange ikke velger dette og ikke kan noe for det) 

Jeg tenker faktisk veldig lite på hvordan folk rundt meg generelt ser ut, jeg er mye mer opphengt i hvordan jeg selv ser ut og i mange tilfeller misunner jeg folk i normale kropper, for alle andre er kjempeflotte...

 

Anonymkode: df466...51c

[Pipaluk]

jeg har ikke selv spiseforstyrrelser, men har venner som har det, og har gjort meg noen tanker om det. 

Jeg husker at jeg   så en amerikansk dokumentar om spiseforstyrrelser, " Thin" ( ligger på youtube), om fem jenter som var innlagt på institusjon  for anoreksi. Der var det sykepleiere som var ganske overvektige. Dette var USA, så der er de vel ganske vant til det. De med anoreksi kan jo hekte seg opp i alt, så vanskelig å unngå at behandler er overvektig eller legger på seg etterhvert.  Men det må jo føles litt rart for dem at den som skal veie dem , veier dobbelt så mye som de selv. 

En jeg kjenner,  som hadde vært på Modum Bad, klaget over at behandlerne der var så tynne, det var triggende. Samtidig kan jo en overvektig behandler også trigge spiseforstyrrelser ved at de kan få angst for å legge på seg for mye.  

Jeg kjenner personlig en psykolog som er svært tynn. om jeg ikke visste at hun hadde en kronisk sykdom som i perioder medfører at hun får i seg lite mat, hadde jeg tenkt at hun kanskje hadde anoreksi. Hun jobber på en DPS og jeg lurer på om hun blir tildelt pasienter med spiseforstyrrelser eller ikke? Kanskje de som jobber med dette, på DPS ikke tenker at det har noe for seg? Jeg tror også at  hun ville blitt avvist om hun søkte seg til avdeling for spiseforstyrrelser. Sikkert ikke begrunnet med undervekt, men kanskje andre årsaker.

Har selv en fastlege som har lagt på seg litt den senere tid. Han tar det med et smil. Da han oppfordret meg til å gå ned i vekt, så sa han samtidig " det gjelder jo meg også, og jeg vet at det ikke er lett".  Så bare at de har den selvinnsikten tror jeg er bra for pasienten.  Man føler seg mindre stigmatisert som overvektig da. Så neste gang skal jeg overraske fastlegen med at jeg har klart å gå ned! 

 

 

Endret 2. august 2020 av Pipaluk

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har allerede prøvd å lete litt på nettet etter artikler/studier som omhandler dette, men har ikke klart å finne så voldsomt mye. Jeg leste en bok av en norsk psykiater (Skårderud) som inneholdt noen refleksjoner rundt temaet, men det ble ikke henvist til verken studier eller konkrete tilfeller hvor dette var blitt tatt opp.

Hva sa Skårderud om dette?

Anonymkode: 7eb1e...3c0

[Pipaluk]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mindre (egt ingen) tillitt til overvektige leger og helseaktører. Samme går for terapeuter av forskjellige typer. Jeg har selv bakgrunn i helsevesenet, og for meg blir dermed kroppen til behandleren et lerret. Overvekt er en sykdom i mine øyne, og hvis du som lege ikke klarer å behandle din primærpasient, deg selv, hvordan skal du klare å behandle meg? 

Anonymkode: 44dce...6a0

Hva regner du som overvekt? tenker du på sykelige overvektige, eller de som bare er i godt hold? Klart, hvis du bare har en stillesittende jobb, så er det enklere å bli overvektige enn helsepersonell som er på farten hele tiden.  Og overvekt og undervekt kan gå i bølger gjennom livet. Har hatt perioder hvor jeg har vært veldig undervektig,  normalvekt, og nå i Coronatiden har jeg dessverre lagt på meg en del kilo. 

[Pipaluk]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge det ikke er ekstremt ene eller andre veien, så bryr jeg meg ikke. Husk at det kan også være lett å bruke behandlers utseende som unnskyldning for å ta tak i seg selv også. 

Anonymkode: 7eb1e...3c0

Det er jeg enig i. Samtidig tenker jeg at det er en reell risiko for en med spiseforstyrrelser, hvis hjernen er sulteforet. Da fungerer ikke det kognitive lenger. Da har de en laaang vei før det er snakk  om at de kan ta ansvar for eget liv. Så i denne mellomfasen kan undervekt og overvekt trigge i negativ retning. Ikke dermed sagt at de skal få tildelt behandlere med en bestemt kroppsfasong, men de som jobber med dette bør være obs.