Bortskjemt besteforeldregenerasjon?

[AnonymBruker]

Har vi virkelig sluttet å hjelpe hverandre i samfunnet?Hvis venninna mi trenger hjelp en dag i form av barnevakt hjelper jeg til, det samme gjør jeg hvis andre av mine nærmeste trenger hjelp til noe. 

Bestemødre som ikke hjelper til fordi de vil ha egentid? De har jo egentlig hele døgnet når de ikke er på jobb. Det er synd på disse barna som ikke får være med besteforeldre fordi besteforeldrene ser på de som en belastning. Hvor mye gidder barnet da å besøke sin syke bestemor når hun blir gammel? 
 

Svigers og mine foreldre maste på oss om ønsket om å få barnebarn. Selvsagt forventer jeg at de stiller opp som barnevakt av og til. Hva er deres tanker om dette? Jeg tror besteforeldregenerasjonen som var født fra 1920-1940 var mye mer deltagende enn dagens besteforeldre. Nå virker det som egentlig gjelder for alle penga..

Anonymkode: 4aede...60a

[AnonymBruker]

Besteforeldre har vel ingen plikt til å gjøre noe som helst. Synes det er mer egoistisk å få en bunch med unger for å så forvente at de - som allerede er ferdig med å oppfostre sine egne unger, skal ta seg av dem. 

Anonymkode: 12007...c2f

[AnonymBruker]

Mine foreldre er født på 50-tallet og ble besteforeldre når de var i 40 årene, begge i full jobb. Men de har virkelig vært mye barnevakt, både at jeg har spurt de, og at de har spurt om å få være det. Nå er mitt barn i 20 årene og har kjempegod kontakt med besteforeldrene. Så ja jeg synes det er rart med de som ikke vil eller aldri har tid til barnebarn. Tror det kan ha litt med at mange får barn sent nå, og dermed er besteforeldrene eldre og orker mindre.

Anonymkode: 16961...920

[AnonymBruker]

De har ikke plikt til noe, nei, men jeg synes det er trist når besteforeldre ikke ønsker å ta hånd om barnebarnet sitt. Dette er noe som kan øke livskvaliteten til barnet betraktelig. Å ha et godt og nært forhold til familien sin har så stor betydning ❤

Anonymkode: 0ea1e...3f1

[AnonymBruker]

Det er ikke mitt inntrykk med mine foreldre eller foreldre av venner av meg. Virker som du har foreldre som involverer seg lite, eventuelt har du veldig krevende barn 😅

Anonymkode: 27d20...836

[AnonymBruker]

Ja, det er trist. Mine foreldre er sånn, i mens mine svigerforeldre er veldig engasjerte. Gjett hvem som er de foretrukne besteforeldrene? Barna mine kjenner knapt mine foreldre. Barn kjenner bare en valuta og det er tid, de som ikke gidder å bruke tid med barn kan ikke forvente noe forhold til de senere. 

Anonymkode: 46477...e1e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vi virkelig sluttet å hjelpe hverandre i samfunnet?Hvis venninna mi trenger hjelp en dag i form av barnevakt hjelper jeg til, det samme gjør jeg hvis andre av mine nærmeste trenger hjelp til noe. 

Bestemødre som ikke hjelper til fordi de vil ha egentid? De har jo egentlig hele døgnet når de ikke er på jobb. Det er synd på disse barna som ikke får være med besteforeldre fordi besteforeldrene ser på de som en belastning. Hvor mye gidder barnet da å besøke sin syke bestemor når hun blir gammel? 
 

Svigers og mine foreldre maste på oss om ønsket om å få barnebarn. Selvsagt forventer jeg at de stiller opp som barnevakt av og til. Hva er deres tanker om dette? Jeg tror besteforeldregenerasjonen som var født fra 1920-1940 var mye mer deltagende enn dagens besteforeldre. Nå virker det som egentlig gjelder for alle penga..

Anonymkode: 4aede...60a

Her er det forskjellsbehandling som bare det.Mannen og jeg får ikke hjelp,barnepass eller noe.Men de vil ha hjelp av mannen hele tiden.De kjøper aldri noe og tar aldri barna med på noe.Men svigerinna mi de passer barna hennes,kjøper klær,betaler det ene og det andre og tar barna med på hytten og tur og passer i hytt og pine.. Alle barna er jevnaldrene. Og snille alle sammen. Svigerinnen sine barn har mange besteforeldre og mye hjelp og barna 50%. Vi har barna 100%. Og ingen besteforeldre uteom dette.  Vi hjelper gjerne.Men barna er det synd på.Forventer ingenting.Men urettferdigheten mellom barna er sårt.. De andre får mye fra de andre besteforeldrene og. Våre har ikke noen andre. Trist! Forventer ingenting..Men hjelpe hverandre må vel gå? Bestemor er hjemmeværende med all verdens tid og ikke gammel og syk.

Anonymkode: 70921...10c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Her er det forskjellsbehandling som bare det.Mannen og jeg får ikke hjelp,barnepass eller noe.Men de vil ha hjelp av mannen hele tiden.De kjøper aldri noe og tar aldri barna med på noe.Men svigerinna mi de passer barna hennes,kjøper klær,betaler det ene og det andre og tar barna med på hytten og tur og passer i hytt og pine.. Alle barna er jevnaldrene. Og snille alle sammen. Svigerinnen sine barn har mange besteforeldre og mye hjelp og barna 50%. Vi har barna 100%. Og ingen besteforeldre uteom dette.  Vi hjelper gjerne.Men barna er det synd på.Forventer ingenting.Men urettferdigheten mellom barna er sårt.. De andre får mye fra de andre besteforeldrene og. Våre har ikke noen andre. Trist! Forventer ingenting..Men hjelpe hverandre må vel gå? Bestemor er hjemmeværende med all verdens tid og ikke gammel og syk.

Anonymkode: 70921...10c

Jeg har selv prøvd og prøvd.Og er ikke sur eller bestemmer noe i forhold til besteforeldre.Har funnet meg i mye.Vil gjerne at de skal ha ett godt forhold. Men sånn ble det ikke!

Anonymkode: 70921...10c

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mine foreldre har vært bortskjemte. De klarte seg uten hjelp fra besteforeldre selv, og skjønner nok ikke at vi egentlig trenger dem. De har aldri vært barnevakten eller hatt barna alene siden vi fikk vårt første for 8 år siden. Og de skal aldri ha de alene heller, ikke når de hverken foreslår eller uttrykker ønske om det. Eneste de gjør når vi er på besøk er å slå på tv eller sende de ut. Og da er jeg nødt til å være med, så da kunne vi like gjerne vært hjemme. 

Anonymkode: c6130...a0b

[AnonymBruker]

Det er vel heller du som ser på barna dine som en belastning ettersom du ønsker avlastning fra dem.

Anonymkode: 95c45...e97

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er vel heller du som ser på barna dine som en belastning ettersom du ønsker avlastning fra dem.

Anonymkode: 95c45...e97

Dette. Folk får revurdere om de i det hele tatt skal ha barn, hvis de trenger avlastning i hytt og pine.

Anonymkode: 12007...c2f

[AnonymBruker]

Besteforeldregenerasjonen er vel bare preget av den samme egotrippen som resten av oss. Meg først, og så meg, og så meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange taler jeg har hørt fra folk om hvordan de «endelig skal begynne å tenke litt på seg selv», som om det ikke er det de har gjort hele veien.

Anonymkode: 8b5fe...dc8

[Daria]

Det er unektelig noe ironisk over å kalle andre bortskjemte fordi de ikke stiller opp for deg så mye som du forventer...

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vi virkelig sluttet å hjelpe hverandre i samfunnet?Hvis venninna mi trenger hjelp en dag i form av barnevakt hjelper jeg til, det samme gjør jeg hvis andre av mine nærmeste trenger hjelp til noe. 

Bestemødre som ikke hjelper til fordi de vil ha egentid? De har jo egentlig hele døgnet når de ikke er på jobb. Det er synd på disse barna som ikke får være med besteforeldre fordi besteforeldrene ser på de som en belastning. Hvor mye gidder barnet da å besøke sin syke bestemor når hun blir gammel? 
 

Svigers og mine foreldre maste på oss om ønsket om å få barnebarn. Selvsagt forventer jeg at de stiller opp som barnevakt av og til. Hva er deres tanker om dette? Jeg tror besteforeldregenerasjonen som var født fra 1920-1940 var mye mer deltagende enn dagens besteforeldre. Nå virker det som egentlig gjelder for alle penga..

Anonymkode: 4aede...60a

Dette svarte jeg nettopp i en annen diskusjon her inne. Jeg gjentar det her.

Når jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor var jeg helt i fyr og flamme. Og jeg lovte og deklarerte at jeg ville bli en ivrig og støttende bestemor, noe jeg hadde alle intensjoner om å bli. 
Så kom det første barnebarnet. Jeg så tidlig at foreldrene hadde en helt annen tilnærming til eget barn enn jeg og mine foreldre før dette hadde. De ga barnet oppmerksomhet absolutt hele tiden og de var mer lekekamerater enn de var noe annet. 
Alle barnet våkne timer egnet de til lek med barnet. 

Når jeg da skulle passe barnet ble det forventet det samme av meg. Jeg hadde sett for meg slik jeg hadde det som barn når jeg besøkte mine besteforeldre. Der levde de som vanlig og jeg tok del i det sammen med dem. Nå skulle jeg altså i stedet for dette springe rundt og leke gjemsel, kaste ball osv i aktiv lek. 

Jeg hadde og har ingen mulighet til å følge opp noe slikt. Jeg har hverken helse eller psyke til dette mer enn korte stunder av gangen. Dette gjorde meg nervøs og jeg føler jeg ikke strekker til.
Det er ikke lenger nok å bake en kake, pusle et spill eller se på en film sammen. Alt skal også foregå på barnet premisser, og helst i et tempo som er umulig for meg å gjennomføre. 

Dette har gjort meg så utilpass at jeg har trekt meg tilbake, jeg klarer jo likevel ikke å være den de trenger til barnet sitt. Når de kommer på besøk har de rett ut sagt at de ønsker avlastning. Når jeg ikke klarer å følge opp, ender det alltid med at de igjen blir lekekamerat og springer rundt etter ungen. Og da føler jeg meg mislykket.
Hva er det med dere foreldre i dag som ikke lærer ungene deres til å leke selv og være selvstendige som stadig flyr som piska skinn etter ungene deres? Og jeg har lest så mange ganger at dere er missfornøyde med oss besteforeldre. Husk at vi er en helt annen generasjon. Hvis dere tenker tilbake til dere var små vil mange av dere forstå at vi holdt ikke på slik. Jo vi lekte med barna våre, vi var sammen med dem og glad i dem som dere er i dag, men vi var ikke lekekamerater og underhold dere på samme måte som nå.
Alt jeg ønsker er å få lov til å være bestemor, være sammen med barnebarna uten alle disse forventningene, men det ser seg selv at det barn som er vant til at voksne underholder dem hele tiden ikke trives sammen med noen som er annerledes. 
Så mine tror nok at jeg ikke er så engasjert, jo jeg er det, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være for at det er bra nok.

Anonymkode: a8436...ca5

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var pensjonister når jeg ble født. Hadde masse tid, men ble veldig gamle fort og døde når jeg var 18. Våre foreldre var 53 når vi fikk barn. De har ikke  mye tid da de jobber, og vi bor 30 min med bil fra den ene familien og 8 timer fra den andre. Vi er likevel sammen med noen omtrent hver helg og tilbringer alle ferier sammen. Barna har kjempe godt forhold til alle besteforeldre, selv om ingen har hentet dem i barnehagen eller passer dem i ukedagene. 

Anonymkode: b3218...373

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette svarte jeg nettopp i en annen diskusjon her inne. Jeg gjentar det her.

Når jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor var jeg helt i fyr og flamme. Og jeg lovte og deklarerte at jeg ville bli en ivrig og støttende bestemor, noe jeg hadde alle intensjoner om å bli. 
Så kom det første barnebarnet. Jeg så tidlig at foreldrene hadde en helt annen tilnærming til eget barn enn jeg og mine foreldre før dette hadde. De ga barnet oppmerksomhet absolutt hele tiden og de var mer lekekamerater enn de var noe annet. 
Alle barnet våkne timer egnet de til lek med barnet. 

Når jeg da skulle passe barnet ble det forventet det samme av meg. Jeg hadde sett for meg slik jeg hadde det som barn når jeg besøkte mine besteforeldre. Der levde de som vanlig og jeg tok del i det sammen med dem. Nå skulle jeg altså i stedet for dette springe rundt og leke gjemsel, kaste ball osv i aktiv lek. 

Jeg hadde og har ingen mulighet til å følge opp noe slikt. Jeg har hverken helse eller psyke til dette mer enn korte stunder av gangen. Dette gjorde meg nervøs og jeg føler jeg ikke strekker til.
Det er ikke lenger nok å bake en kake, pusle et spill eller se på en film sammen. Alt skal også foregå på barnet premisser, og helst i et tempo som er umulig for meg å gjennomføre. 

Dette har gjort meg så utilpass at jeg har trekt meg tilbake, jeg klarer jo likevel ikke å være den de trenger til barnet sitt. Når de kommer på besøk har de rett ut sagt at de ønsker avlastning. Når jeg ikke klarer å følge opp, ender det alltid med at de igjen blir lekekamerat og springer rundt etter ungen. Og da føler jeg meg mislykket.
Hva er det med dere foreldre i dag som ikke lærer ungene deres til å leke selv og være selvstendige som stadig flyr som piska skinn etter ungene deres? Og jeg har lest så mange ganger at dere er missfornøyde med oss besteforeldre. Husk at vi er en helt annen generasjon. Hvis dere tenker tilbake til dere var små vil mange av dere forstå at vi holdt ikke på slik. Jo vi lekte med barna våre, vi var sammen med dem og glad i dem som dere er i dag, men vi var ikke lekekamerater og underhold dere på samme måte som nå.
Alt jeg ønsker er å få lov til å være bestemor, være sammen med barnebarna uten alle disse forventningene, men det ser seg selv at det barn som er vant til at voksne underholder dem hele tiden ikke trives sammen med noen som er annerledes. 
Så mine tror nok at jeg ikke er så engasjert, jo jeg er det, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være for at det er bra nok.

Anonymkode: a8436...ca5

Selv om dagens foreldre unektelig er bedre foreldre enn forrige generasjon, så skal du melde deg ut? Jaja. Du høster som du sår. 

Anonymkode: 46477...e1e

[AnonymBruker]

Foreldre i dag er bortskjemte "dritunger" for å si det på godt norsk.. De får gjerne barn uten en tanke i hodet at de må ta vare på barna sine selv, men skal ha "egentid" å reise på spa med mannen mens de setter barna vekk til foreldrene sine.. voks opp! Har du fått barn så tar du vare på de, å forvente og å kreve at besteforeldre skal og må ta ansvar, alvorlig talt det er da ikke de som har knulletpå seg nok et barn. De har hatt sitt ansvar, sinne unger (at oppdragelsen har ført til en bønsj ufordragelige foreldre uten ansvarsfølelse er jo så som så) men de er ferdig med den delen av livet noe jeg godt forstår. Foreldre som er så lite oppegåande at de blir fornærmet fordi besteforeldre ikke vil være passe hjelp for de burde aldri noensinne fått barn. Snakk om å være kravstor, bortsjemt og egoister. Foreldre; våken opp og ta ansvar for deres eget avkom.

Anonymkode: 39fe7...073

[AnonymBruker]

Mine foreldre og svigers stiller mye opp for barnebarna. Men du ER inne på noe. Jeg har hørt flere si det samme. 
 

På mange måter er den generasjonen som er født på 50-60 tallet den heldigste av dem alle.
Krigen var over og Norge hadde begynt å komme på beina igjen, de fikk gode låneavtaler når de ville ha hus, oljen kom og med den velferden, det var rikelig med jobb selv om du ikke hadde noen utdanning, DERES foreldre stilte opp som barnevakter, økonomien var god, fagforeningene var sterke og de aller fleste har fått reist og sett verden. Husarbeidet ble gjort - før mødrene var hjemme noen dager i uka. De har kunnet pensjonere seg i midten av 60-årene mens de fortsatt har helsa i behold og de kjøper seg bobiler som de farter rundt i og stiller ikke som barnevakt når barna trenger det. 
 

vi som er unge idag får liten hjelp med barnepass (minus barnehage), må ha kausjonist eller sekssifret beløp på bok for å kjøpe bolig, må omtrent ha bachelorgrad samme faen hva vi vil jobbe med for å få jobb, vi må jobbe 100% for å betale regninger og sliter oss ut fysisk og mentalt før vi når 40, sjonglerer jobb og småbarnsliv samtidig som vi må tenke på miljø og penger, og vi kan bare drite i å pensjonere oss før vi er i midten av 70-åra og krysser fingrene for at vi har helse til noen fine år da. 
 

 

Barna våre får det verre. Oljen vil ta slutt og Barna våre mister dyrebare goder og pensjon pga Corona. Det var viktigere å verne om gamle og syke mennesker med totre år igjen enn å tenke på fremtiden til barna våre. 

Anonymkode: d0211...2e0

[AnonymBruker]

Dagens pensjonister er de første menneskene i historien som bare eksisterer og får, uten å bidra til samfunnet på noen som helst måte. Og slik eksisterer de i 20-30 år...

Anonymkode: ef6ca...25e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det finnes ytterpunkter i begge leirer. Foreldre som har urealistisk høye forventninger til avlastning, ikke innser at de må gi slipp på egentid og ikke er villige til å sette egne ønsker til side for en periode. Men det finnes også besteforeldre som er uengasjerte og ikke ser hvor mye hjelp de selv fikk når de hadde så, så de anser seg selv som «ferdig med jobben» og ikke legger innsats i en god relasjon, eller å hjelpe slitene foreldre når de kan.

Men jeg tror de de aller fleste ligger nok godt i midten: Engasjerte besteforeldre som koser seg med tiden med barnebarna og synes det er fint å kunne være til nytte for egne barn(foreldrene). Og ansvarsfulle foreldre som setter seg selv til side, tar ansvaret selv, vektlegger relasjonsbygging over avlastning, og setter stor pris på hjelp når de får det.  Disse gruppene er bare ikke like synlig i diskusjoner på KG.

Anonymkode: d4bb7...b66