Prosjekt: lag et menneske

[vegasus]

Ååå spennende 👏🤩 

 

[A4-livet]

Oj, så spennende! Håper han er ute nå ❤️

[Strikkesokken]

Lille A kom til verden natt til 16.11, etter en intens og heftig fødsel! Han er helt perfekt 🥰 fødselshistorie kommer! 

[Hopptimisten]

Gratulerer så mye❤️

[vegasus]

Gratulerer så mye ❤️🥰👏

[Weebs]

Åå, gratulerer! 

[Jill]

Gratulerer så mye! 

[Strikkesokken]

11 timer siden, Hopptimisten skrev:

Gratulerer så mye❤️

 

11 timer siden, vegasus skrev:

Gratulerer så mye ❤️🥰👏

 

9 timer siden, Weebs skrev:

Åå, gratulerer! 

 

8 timer siden, Jill skrev:

Gratulerer så mye! 

Tuusen takk dere Nå har jeg skrevet fødselshistorie, og den ble laaang Skjønner godt om folk ikke gidder å lese den, men veldig god å ha for min egen del!

---

A er 3 dager gammel, og i dag har vi vært på trilletur for første gang. Såå stas Etter middag bakte jeg pepperkaker med L og O, mens det snødde ute❤️ Velkommen jul?  Veldig koselig da.
A sov ca ingenting natt til i går, og da skulle vi selvfølgelig tilbake til Haukeland for nyfødtscreening. Jeg var helt zombie. Siden O er i karantene måtte hun bli med og mannen og O måtte finne en lekeplass i nærheten og leke mens det regnet katter og hunder og vi var inne på sykehuset. A hadde gått ned 3%, så virker som om han har matvett ihvertfall!

[Strikkesokken]

Da A kom til verden

Etter kontroll på sykehuset 13.11 fikk jeg sterke tak utover kvelden. Siden to barn allerede har banet vei for nr 3 ville dette gå fort, så jeg ringte føden på kvelden og de tok meg inn. Heller komme inn for tidlig og få latensfasen på sykehuset, enn å føde i bilen. De sa de ville ha meg over natten uansett hvordan ståa var, så vi tok med oss bagen og satte oss i bilen. Riene kom med ganske ujevne mellomrom, men de var sterke nok til at jeg måtte stoppe opp og puste når de kom. Inne på storken ble jeg sjekket, 1,5 cm *oppgitt*. Absolutt ingen endring fra forrige sjekk altså, selv med gode tak. Fikk et klystér, siden det hjalp for å få fortgang på ting med O, men det endte egentlig bare med at jeg fikk skikkelige magekramper og fløy på do sikkert 20 ganger på et par timer 
Klokken 5 hadde det dabbet av og jeg ringte på jordmor og ba om å få reise hjem. Sover bedre hjemme uansett. Hun sa at hun skulle gi rapport om meg til dagvakten så de var klar over situasjonen «når jeg kom inn igjen på formiddagen». Måtte komme fort tilbake om riene startet igjen, eller om vannet gikk, for dette ville gå fort! Formiddagen kom og gikk, jeg og mannen sov til klokken var 12. Utover dagen begynte jeg å blø, og måtte bruke bind, men ingen spesielt vonde tak kom.
Gikk og la oss i 23 tiden, og jeg var igjen sikker på at jeg kom til å være historiens første kvinne til å gå gravid for alltid. Kl 0130 søndag 15.11 våknet jeg av noen vonde tak, men sov igjennom dem til 0215. Da måtte jeg stå opp, tok paracet, og tok tiden på takene. De kom med alt fra 4-10 minutt mellomrom, og de var ganske vonde, men ikke vonde nok helt enda. Kl 6 vekket jeg mannen og sa at jeg trodde vi måtte reise snart. Ringte KK, og ga beskjed om at vi var på vei igjen. På vei innover snakket vi om at jeg sikkert ikke hadde så veldig mye åpning, men kanskje 3 cm. Var på Storken i 8-tiden, og ble sjekket. 1,5 cm  Jeg følte meg passe lur, men fikk bli, selv om jordmor nesten ville sende oss hjem igjen. Jeg kjente at denne gangen var det faktisk noe på gang. 
Fikk et klyster som funket som det skulle denne gangen og vi la oss til å sove litt. Riene roet seg ikke ned, men kom litt sjeldnere, ca 15 minutt mellom hver. De måtte jo gjøre jobben sin nå, det ble vondere og vondere. Ble sjekket igjen rundt lunsj, ingen endring. Spiste litt, og takene kom med jevne mellomrom, nå tok de seg opp til 1-2 minutter, med dobbeltopper, og ca 4-6 minutt mellom hver. Kunne ikke ligge, det var for vondt, så sto på kne eller i prekestol. Hjertelyden til A ble litt dårlig under en ri, og jeg måtte stå med CTG registrering i 20 minutter, der de registrerte at alt var fint. 
Vaktskifte, ble sjekket igjen. 1,5 cm  Nå begynte jeg virkelig å bli motløs!! Dette begynte å gjøre skikkelig vondt, og jeg kunne ikke skjønne at ingenting skjedde. Spurte jordmoren hvorfor ingenting skjedde, riene var ikke annerledes enn med de andre barna! Hun mente at det kunne være fordi jeg forventet å føde fort, så kroppen hadde adrenalin som dempet oxytocinet??  Da kjente jeg at jeg ble litt irritert. Da L kom til verden var jeg livredd og full av adrenalin, han kom som en kanonkule likevel. Hun tappet i badekaret, og jeg kjente at jeg slappet veldig godt av oppi der. Riene kom litt sjeldnere, men de ble sterkere og sterkere. Jeg begynte å bli høylytt, og smertene kjentes ut som på det nivået når man har 7-8 cm. Pressriene kom, og jeg skreik etter keisersnitt. Disse riene måtte ha noe for seg?? Etter 3(!) timer i badekar måtte jeg opp, fikk ikke lov å ligge der mer  Hun sjekket meg igjen, 1,5 cm! Kaaanskje 2. Klokken var nå 20 på kvelden og jeg hadde holdt på i 18 timer. Jeg ble mer og mer motløs og fortvilt, kroppen var utslitt, og jeg skjønte ikke hvorfor ingenting skjedde!? Fikk legge meg i badekaret litt til, det var det eneste som hjalp. Hadde ikke lenger sjans til å stå oppreist. Det presset på, og jeg var helt utmattet.
Vaktskifte igjen, og nattevakten sjekket meg i 23-tiden. 2 cm. 0,5 cm på 21 timer  Jeg kastet opp flere ganger og det var visst et godt tegn 
Hun mente at det var koniseringen som var skylden i at det ikke var noe fremgang, at arret var så stramt at det ikke ville åpne seg, og jeg fikk akupunktur. Noen nåler for å hjelpe mormunnen å slappe av, noen for at jeg skulle slappe av, og noen for at babyen skulle snu seg (han hadde lagt seg med ryggen til feil side, og det kunne gi vondere rier og dobbeltrier, som jeg hadde mye av, i tillegg til at han ikke lå optimalt for å komme ut). Mellom riene under akupunkturen klarte jeg faktisk å slappe av (eller var så sliten?) at jeg nesten sovnet mellom hver ri. Etter det gjorde vi noen øvelser for å hjelpe babyen å snu seg, og det var helt grusomt. Måtte ligge i ro på siden i en seng i en spesiell stilling, gjennom 3 rier, mens jordmor presset meg på ryggen og skulle strekke meg ut. Deretter skulle jeg stå en ri på alle fire, før jeg måtte ligge på andre siden gjennom rier. Kastet opp etter hver ri, og smertene var helt uutholdelige.
Var ferdige og ble sjekket igjen litt over kl 01. Kunne kanskje tøyes til 3 cm, hvis hun la godviljen til. Her besluttet jordmor at vannet skulle tas, for da ville babyen presse på mormunnen og tvinge den opp. Hvis ikke det hjalp, måtte jeg flyttes fra Storken til Føden for å få drypp. Jeg var så motløs, hadde holdt på i nesten et døgn, og nå hatt pressrier i 6 timer uten noe fremgang. Jeg så ikke hvordan denne babyen skulle komme seg ut uten keisersnitt! Men jeg var villig til å prøve alt for å få han ut på vanlig vis. Det ble tappet i badekaret igjen, siden det var der jeg ville føde, og jordmor tok vannet under en ri. Jeg kan ikke si at ting tok seg opp eller ble intenst her, for det hadde vært intenst så ekstremt lenge uten fremgang. Det presset fortsatt på under hver ri, og på vei opp i badekaret holdt jordmor meg på mellomkjøttet og jeg skreik at han måtte for faen ikke komme nå før jeg hadde kommet meg oppi 
Klarte å hive meg i badekaret mellom to rier, en ekstra jordmor kom inn og presenterte seg «Hei, jeg heter Marte (husker ikke hva hun faktisk het)», og jeg svarte «Hei, jeg er høylytt»  Denne jordmoren gikk ut igjen? Og på neste ri måtte jeg bare presse. Ropte til jordmor at «Nå kommer han, jeg kjenner han, OG HAN ER SVÆÆÆÆR!!!»  «Ta hånden din ned her, kjenn hodet hans! Nå kommer han!» sa jordmor, og jeg kjente, det er det sykeste jeg har kjent noensinne. Jeg skulle jo stå over en ri med hodet i åpningen og bare puste, men kroppen presset uten at jeg kunne gjøre noe med det. Ropte (som jeg tydeligvis pleier å gjøre under fødsel?) at jeg revnet, men ble betrygget om at jeg ikke gjorde det  Fikk ta imot babyen min i vannet selv, det var helt vilt! Og plutselig var han ute, kl 0146, ca 20 minutter etter at jordmor tok vannet. Jeg gikk altså fra 2 cm til født baby på 20 minutter. Dette er den verste og tøffeste fødselen jeg noensinne har hatt, men det var såå verdt det til slutt.
A var ingen liten kar, 3750 gram og 54(!) cm! 5 cm lenger enn begge storesøskene sine.

I ettertid var det flere jordmødre som sa at de hadde sett dette etter konisering, at arrvevet ikke åpner seg. Fødselen blir generelt mer smertefull når det ender slik, fordi kroppen jobber mot seg selv. Jeg er veldig stolt over å ha klart dette uten smertelindring, og det var badekaret som var gulroten for min del

Vi reiste hjem etter legesjekken på morgenen, og har nytt dagene etter det med to veldig stolte storesøsken 
 

[A4-livet]

Kanskje like greit at du ikke visste om muligheten for at arret ikke åpnet seg og ga en mer smertefull fødsel? 😳 Høres ut som en vilt hard fødsel, godt du fikk sånn ca verdens søteste bent som belønning. Godt jobba! Men 54 cm var en heftig lengde, selv om han faktisk bare veide 20 gram mer enn min eldste. 

[Mumsy]

Gratulerer så mye  

Så spennende å lese om fødsel, men herregud jeg skjønner at du ble utslitt. Utrolig slitsomt å ha rier i så lang tid uten at det skjer noen framgang og uten å få hvilt noe. Helt sykt at du faktisk tok i mot babyen selv, for en følelse det må ha vært! 

Håper alt fortsatt står bra til med hele familien og at dere får en fin barseltid  (Helt grei barseltid er også innenfor, alt skal jo ikke gå på skinner kom jeg plutselig på )