Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Gjest Sabia]

Bra tips for å vente alene på kafe er å lese avis! De fleste kafeer har aviser man kan lese, men du kan også kjøpe med deg en avis selv. Bestill en kaffe og kos deg med avisa! Så har du planen klar, selv om det sikkert har kommet noen allerede!! Lykke til imorra, krysser fingrene for deg!!

** **

[Within my guitar]

Ja. Jeg gjennomførte.

Men det utløste det største panikkangstanfallet jeg har hatt på lenge.

Og jeg er så sliten. Jeg vil bare gråte, men starter jeg, klarer jeg aldri slutte. Jeg har spist litt sjokoladekake. For liksom å feire. Jeg vet det ligger god samvittighet der et sted. Men jeg er for sliten. Og det er for mye ugråtte tårer. Og kaos. Bare kaos.

Hvordan skal jeg klare å hvile ut etter dette? Det går ikke. Jeg har gjort mer på en dag, enn jeg har gjort tilsammen det siste året. Mestringsmessig og styrkemessig. Jeg har brukt reservelagre med krefter og vilje. Reservelagre jeg ikke har. Jeg er overtom.

Og det verker i beina. Og nå sutrer jeg merker jeg. Veldig. Og jeg har sutret siden jeg kom hjem. Jeg har vondt i hele meg. I beina, i ryggen, i hodet, i magen. I hjertet. Hjertet bærer jo alt dette med seg. Det er mye for lille hjertet mitt. Og jeg tror jeg har feber. Selvfølgelig måtte jeg få feber. Fordi jeg tror jeg kan klare å være i samme rom som mennesker.

Men det blir bare krasj. Vi går ikke sammen. Menneskene og meg.

B. Ugrått.

[Gjest Sabia]

Å nå ble jeg stolt av deg!!! Du klarte det jo!

Og så klarer jeg jo som vanlig ikke la være å komme med råd...bare blås i det hvis det bare er vas for deg

Men jeg syns det hørtes ut som en bra i det å bare gråte fra seg? Selv om man gråter i timesvis er det veldig godt å få det ut!! Du klarer nok å slutte tilslutt!!

Og så tenkte jeg på det du skriver om krasj mellom menneskene og deg.. Jeg deler mennesker i tre grupper: (Når jeg treffer nye mennesker)

1. Noen klikker jeg med med det samme, vi blir venner og praten går fra første stund.

2. Mange går det litt tregt med i begynnelsen, men etter en stund (noen kort tid og noen lang tid) så blir vi venner til slutt.

3. Den tredje gruppen har jeg absolutt ingenting å prate med og vi går ikke overens.

Dette er såklart en grov gruppering, men de fleste passer inn i en av disse, opplever jeg. Og det er helt naturlig at det tar tid å bli kjent med folk, går du en gang til skal du se det blir hyggeligere neste gang

Skjønner du er sliten etter å ha gitt så mye av deg selv!! Det koster når man presser seg sånn som du gjør. Men belønningen kommer

Uansett om det bare er vas jeg skriver, skal du hvertfall få en god klem og klapp på skuldra - flink jente!!!

[Within my guitar]

Tusen takk for stolthet.

Og råd er aldri vas. Ikke når de er velmenende.

Når det gjelder det å gråte ut, så stemmer det noen ganger. Og jeg kan føle meg lettet etterpå. Men andre ganger, som idag, så er det så flokete og kaotisk, at jeg vil ikke klare å kontrollere det. Og kontrollen er det eneste jeg VET jeg har. Jeg kan ikke miste kontrollen. Og det gjør jeg hvis jeg begynner å gråte. Kanskje M kan holde meg etterpå, før jeg skal sove. Kanskje jeg føler nok trygghet da, til å slippe løs tårer. Vet ikke.

Jeg tror på de tre gruppene mennesker jeg også. Men saken er, at for meg er alle mennesker fremmede og det er meg mot dem. Jeg står alene. I utgangspunktet. Selv om jeg VET jeg ikke har grunn til å tenke sånn. Men sånn har det altså blitt med årene. Mennesker har såret og forsvunnet.Og angsten og skammen min gjør at jeg blir ikke nødvendigvis tryggere på mennesker om jeg treffer dem flere ganger. Det tar veldig lang tid. Hvis det noensinne går. Selv om vi kan ha mye til felles, og praten går, så trekker jeg meg inn i meg selv etterpå, når jeg er alene igjen. Og kommer med grunner til hvorfor de hatet meg. Hvorfor jeg er ment til å være alene. Og så videre..

Men jeg ER med på tankegangen din. Om de tre grove gruppene. Og jeg tror på at alle hører inn i en av dem. Jeg må bare tørre å tro på det. Det er jo normalt at ikke alle mennesker går sammen. Og når jeg IKKE klikker med et menneske må jeg lære meg til å tenke at det er bare fordi vi er for forskjellige. Og ikke fordi jeg er et dumt og kjedelig og håpløst menneske.

Men det er ikke lett å gi slipp på.

NÅ er det snart natta. Jeg vet iallefall at jeg kommer til å få sove. Hele kroppen er kake. Og jeg har jo vært flink.

Godnatta, Nivea. Og andre som måtte dukke opp i løpet av kvelden/natten..

B.

[Gjest Sabia]

Nattaklem

[Gjest vimse]

En sliten dag i går skjønte jeg, men forhåpentligvis etter en natts søvn og litt tid til å få alt på avstand, håper jeg et ørlite glimt av glede og stolthet slapp til

Du klarte, jeg er stolt av deg!! Det tok på, og som du sier, det kostet et kraftig anfall, men du fikk kontroll over det igjen også. Mange store steg, på kort tid, det koster det, jeg vet!! Men, når det har fått roet seg, så er man en erfaring rikere, og putter det oppi sekken man kan kalle ¨fremtidig styrke¨.

Edit; trykkleif var på besøk...

Endret 1. februar 2006 av vimselims

[Gjest Sabia]

Hei, hvordan går det idag?

[Within my guitar]

Ble ikke så mye søvn i natt likevel. Var vel litt for mye kaos. Jeg kommer meg liksom ikke noen vei idag. Sitter bare her. "Forsvinner" litt, for å beskytte meg. Slippe å tenke, slippe å være. Det er ikke noe kult å forsvinne sånn. Særlig når jeg merker hva det gjør med hun jeg bor sammen med. Hun får ikke kontakt. Selv om hun forstår, og selv om hun sier det er greit.. Så er det ikke greit. Og jeg er ikke bra for henne.

Etter alt for mye virkelighet i går, er jeg et helt annet sted i dag. Men det er kanskje greit.

B. Fortsatt ugrått.

[Within my guitar]

Og takk for at dere titter innom og sier så mye fint, jenter.

Framtidig styrke- sekken blir fullere. Jeg vet. Men også tyngre å bære.

b.

[nostalgia]

Oisann... ser ut som vi deler mer enn bare film og musikksmak, Within. Jeg strever veldig med angst også. Og selv om den nok er annerledes enn din, så kjenner jeg meg veldig igjen i mange av de tankene du har beskrevet her.

jeg synes du er utrolig flink som klarer. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hvor mye mot det tar. Hvor sliten man blir av å prestere...

Håper du får en god kveld og natt...

[nostalgia]

En av mine måter å jobbe med/ takle angsten på, er å skrive. Så jeg skriver masse! Skriver du og?

Tenkte jeg skulle poste et lite dikt (eller to) til deg...

Mal meg rett

jeg er raslende rastløs

jeg vandrer hull

i dagen

jeg sier sikkert mer

enn jeg burde ha sagt

jeg er umalt

men utmalt

en knute

og tusen floker

vil du

føre penselen..

kan du male meg

rett?

Jeg vil være treet

Jeg vil være treet

vokse meg inn

og snurre meg rundt

de langstrakte

smale grenene

Jeg vil være barken

la meg bli mørk

høy og lys

Jeg vil beskytte

stå høyreist i hundrevis av år

og bare kaste lett på bladene

av alle stormer

som måtte komme

Jeg vil være liv

suge til meg næring

fra jordens indre

folde meg ut i solskinn

irrgrønn lett og svaiende

Jeg vil være vind

puste luft i små fuglelunger

rasle en vakker høstbladesang

for en som tilfeldigvis går forbi

for en som for lengst har glemt

hva vakkert er...

Jeg vil være tid

ha på meg hundrevis av snøkåper

telle tette fotspor i snøen

fra forelskede par

og blinke som om jeg vet noe lurt

kanskje til vintermånen

en kald desemberkveld

Jeg vil puste inn dagen

og la livet få den plassen det trenger

til å sette meg fri...

Endret 1. februar 2006 av nostalgia

[Within my guitar]

En av mine måter å jobbe med/ takle angsten på, er å skrive. Så jeg skriver masse!  Skriver du og?

Skriving er kjempeviktig. Det er den eneste måten jeg kan slippe ut noe av det jeg har inni meg. Pluss at jeg elsker å skrive. I tillegg til at jeg skriver veldig mye selvbiografisk o.l, skriver jeg masse dikt, og noveller. Og i noen år nå, har jeg jobbet på en roman. Som er både selvbiografisk, men også skjønnlitterær.Men pga depresjonen og tomheten og alt som følger med, mistet jeg kreativiteten. Og klarer liksom ikke uttrykke meg som jeg vil. Så da blir det ikke så mye skriving som jeg skulle ønske. Nå om dagen blir det for det meste her. Men skriving er den beste terapi. Så jeg burde tvinge meg selv til å skrive litt hver dag. Så kanskje kreativiteten kommer tilbake også. Jeg skriver også sanger forresten.

Tusen takk for dikt!! Så utrolig fint! Har du skrevet dem selv?? *Imponert* Mal meg rett, kjente jeg meg veldig igjen i. Feel free til å sende meg flere dikt Det er jo kjempekoselig.

B.

[nostalgia]

Ja, helt enig med deg i at skriving er utrolig viktig. Men det er ikke alltid like lett å finne inspirasjon. Jeg har vært gjennom en forholdsvis lang periode hvor jeg ikke har orker å skrive noe særlig, men de siste månedene har det "løsnet" igjen. Jeg skriver mest dikt, noen lengre tekster... Jeg har faktisk skrevet en del sangtekster jeg også Men, melodiene har jeg jo bare oppe i hodet, som du vet spiller jeg ikke noe instrument... ennå!!

Du burde poste litt av det du skriver, hadde vært kjempegøy å lese!!

[Gjest Catwoman]

Å skrive er kjempeflott. Jeg skrev masse perioder hvor jeg hadde mye angst og panikk, noen ganger skrev jeg meg på en måte ut av redselen.

Prøver å skrive fortsatt, selv om angsten for det meste har sluppet taket i meg nå. Jeg liker å skrive. Men sliter også litt med å finne inspirasjon innimellom.

Kan du ikke legge ut noe av det du har skrevet her i dagboken din da? Hvis du vil

[Gjest vimse]

Framtidig styrke- sekken blir fullere. Jeg vet. Men også tyngre å bære.

←

Jo kanskje tyngre å bære, men jeg tror styrken oppi, gjør følelsen av å bære sekken, enklere.

Skulle ønske jeg hadde skriveegenskapene dere innehar, diktene til Nostalgia er helt unike, jeg har et av diktene hennes hengende på kjøleskapet mitt; Bevegelige vegger.

Hadde vært fint å lese noe av det du skriver, den romanen/selvbiografien høres spennende ut!

Ønsker deg en fin fin dag!!

[Within my guitar]

Ja, helt enig med deg i at skriving er utrolig viktig. Men det er ikke alltid like lett å finne inspirasjon.

Det er så sant. Og jeg er så kritisk til meg selv, at jeg vil jo gjerne skrive bra når jeg først skriver noe. Føler jeg ikke at jeg er kreativ eller inspirert lar jeg heeelt være å skrive.

Kan du ikke legge ut noe av det du har skrevet her i dagboken din da? Hvis du vil

Oi. Vi får se. Det kan hende Jeg er litt sånn hemmelig når det gjelder ting jeg skriver. Vil liksom beholde det for meg selv, til jeg evt har en bok eller en samling dikt. Men det kan nok hende det dukker opp noen ord etterhvert. Har ikke skrevet noe særlig i det siste, men har mye rart liggende på lur.

Jo kanskje tyngre å bære, men jeg tror styrken oppi, gjør følelsen av å bære sekken, enklere.

Det er sikkert veldig sant. Det er rart egentlig, at man føler seg så svak, og at ting bare blir tyngre og tyngre. Men man skulle jo tro at man ble sterkere på veien også. Det er bare ikke like lett å se i øyeblikket. Det som er NÅ er liksom alltid tyngst. Jeg føler jeg må starte helt på nytt igjen hver gang. Etter å ha gjort noe tungt, som f.eks på tirsdag. I går våknet jeg opp som et nytt menneske, og måtte på en måte nullstille meg. Prøve å konsentrere om de enkle tingene. Dusje, spise litt. Og det er det som gjør at jeg er så frustrert over all denne angstbekjempelsen jeg liksom driver med. Når jeg må begynne på nytt hver gang, og når det tar så lang tid å finne tilbake til meg selv igjen, hvordan skal jeg da komme noen vei??

Jeg tenkte masse inatt, da jeg ikke fikk sove. Tenkte på medisiner. Kanskje jeg rett og slett må begynne med medisin mot angst. Jeg har aldri prøvd det før, annet enn akutt. Og det er nesten bare til å le av. Men medisiner er skummelt syns jeg. Jeg har sånn respekt for det. Og har bare negative erfaringer med antidepressiva og alt som hører til. Men.. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke bekjempe dette alene. Jeg kan klare en dag nå og da. Og jeg kan føle stolthet pga det. Men nå og da er langt ifra nok. Ikke når jeg blir satt sånn tilbake hver gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det sitter langt inne å be om medisiner. Men råd kan jeg kanskje be om. Men jeg er redd for dem også. Føler alle er så FOR å medisinere bort følelser, og det skremmer meg. Har sett altfor mye av dopa mennesker som er så borte i hodet at de er ute av stand til å arbeide med seg selv. Og de har mistet all kunnskap om hvem de er som mennesker. Jeg har vært der selv. Jeg mistet meg selv helt.

Det er et helvete å jobbe med dette. Men jeg er hvertfall meg. Og det er greit å vite. Alt jeg føler er ekte. Og meg. Og det er trygt på et vis. Men.. det funker ikke.

Jeg trenger noe mer. Hvis jeg skal få til dette livet her.

B.

[Within my guitar]

Deilig pakke i postkassa mi idag da. Tre Cder! Tre nydelige cder.

Ah, hva er jeg vel uten musikk?

[Gjest vimse]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.. Det å stå der og tro at man må starte på nytt hver gang man prøver å overmanne de vonde tankene, og slitet, bare for å følge den ¨stimen¨ som for andre kalles ¨hverdag¨... det er ikke lett, men jeg tror, og det står jeg virkelig for, at man allikevel klarer å bygge opp noe, som på sikt er positivt! Medisiner var for meg et skremmende begrep, og hadde sammenheng med mye forskjellig, det tok lang tid for meg å innse at jeg i hvertfall burde prøve. Det var skremmende å lese, alle mennesker som hadde negative erfaringer, ettervirkninger og i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg prøvde, en gang ble jeg kjempedårlig, men prøvde med noe annet, som faktisk ga meg muligheten til å la hjernen slappe litt av, som den så sårt trengte... Allikevel, det er ikke medisinene som har gjort meg til den jeg har klart å karre meg frem til i dag, det er år siden jeg sluttet, men jeg fikk en pause. Jeg anbefaler hverken medisiner eller ikke medisiner, fordi det er noe man må finne ut sammen med legen sin, og de i omgivelsene som kjenner en best. Og som du sier, den neddopingen som man kan oppleve rundt om kring, er helt skremmende!

Hmm, jeg kunne skrevet og skrevet, men da tror jeg jaggu jeg skal skrive i min egen bok

Ønsker deg en fortsatt fin kveld, W.M.G.!! Hvorfor det nicket om jeg får spør? Det er så stilig!

[Within my guitar]

Tittit på deg Vimselims

Vet du, det er bare å skrive i vei i boka mi også! Så langt du bare gidder. Det er bare gøy det. Fint å få litt innspill og høre om andres erfaringer.

Ønsker deg en fortsatt fin kveld, W.M.G.!! Hvorfor det nicket om jeg får spør? Det er så stilig!

Først og fremst er gitar en viktig del av meg. Og jeg tenker ofte at gitaren min holder på alle mine hemmeligheter. Derfor er det litt skummelt å spille. Den får fram mange gamle følelser. Og inntil jeg tør å sette meg ned for å spille sangene mine.. Så forblir jeg, og tankene mine, inni der en stund. Altså: Within my guitar. Det er altså der jeg befinner meg på en måte. Kult at du liker det!

Nå er popcorn her i huset!!

Ha en flott kveld og natt, Vimselims!

[Within my guitar]

Åååå, jeg elsker god musikk.