Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Within my guitar]

Jeg har ikke noe å komme med. Det er tomt. Og sånn er hver dag.

Og jeg kjenner ikke noe. Men det er vondt. Å ikke kjenne noe. Og jeg trodde virkelig aldri at jeg skulle havne her igjen. Etter å ha holdt ut så lenge.

Er det sånn det skal være? Er det ikke plass til meg her? I verden altså.

Hei Klips! Fint at du titter innom meg. Og her trenger man ikke ha noe lurt å komme med vet du Bare fint at du sier hei syns jeg.Og jeg blir jo glad for at du vil at dagboka mi skal komme med blant "mine innlegg".

Meteora, du er altfor søt og snill med meg. Takk skal du ha! Vet du, at bare det at du VIL være der for meg, er fantastisk. Og det glemmer jeg aldri. Det har jeg med meg hele tida. Du er en

Puh. Jeg må prøve å puste. Det hender jeg glemmer det.

B.

[Lille Ballerina]

Du er ikke alene i verden Mange som holder i ring rund deg

[Within my guitar]

Takk, Ballerina- jenta

Siden det bare er dumt for både meg selv og andre å legge ut om mørket mitt hele tiden, leter jeg så godt jeg bare kan etter lys og glimt av lykke. Og som det lille barnet jeg er, er jeg flink til å finne det på de merkeligste steder. Jeg er glad dette er meg. Jeg er glad jeg er et barn noen ganger. Jeg er glad jeg kan leke.

Og idag har jeg litt glede i magen. I form av fyrstekake. Det er jo gammeldame-kake på en måte. Hihi. Sånn man alltid spiser hos bestemor. Og jeg har ikke smakt det på mange år. Men så plutselig satt jeg i sofaen med M, og vi så på hverandre. Og merkelig nok hadde vi begge lyst på et eller annet. Og så kom vi fram til at det var fyrstekake. Og det har vi aldri hatt lyst på før. Så nå har jeg akkurat drukket nydelig kaffe, med nydelig bestemor- kake til. Så jeg har vært så flink så.

B.

[Gjest Sabia]

Så bra at du greier å finne noe positivt!!!!!!!!! Det er slik jeg sakte men sikkert har kommet meg på beina etter å ha vært langt nede (jeg har ikke vært ordentlig deprimert, bare langt ned, hvis du ser forskjellen..) Det er kjempe viktig!

Jeg fikk også lyst på fyrstekake!!!

[Within my guitar]

Så fint å høre at det går an å komme seg opp på beina igjen da!

Det er ennå litt fyrstekake igjen fra i går. Men jeg liker tanken på at den ligger der og venter på meg. Så jeg sparer den til i morgen tror jeg. Hvis jeg klarer det. For jeg fortjener egentlig kake hver dag. Det har jeg bestemt.

[Within my guitar]

Telefon fra mamma plutselig. Og her jeg sitter i mørket uten ord og uten styrke til å komme ut av mørket og lete etter dem, skulle jeg ikke tatt telefonen. Men det gjorde jeg altså. For det er jo mamma.

Og hun prater som en foss, før jeg får sagt hei. Og hun snakker om flybilletter og vinterferie, og når det passer best for meg at de kommer. Og jeg får ikke puste. Kommer, tenker jeg. Hit? Og jeg kan ikke bryte inn. Ikke når de legger planer. Ikke når lillebroren min trenger å komme hit. Trenger å se meg. Å se hvor jeg er. Sånn at han kan opprettholde bildet i hodet sitt, over det fine hjemmet mitt. Og den fine byen min. For han trenger ikke mer. Han er for liten til å skjønne. Og han skal få lov til å være så liten en stund til.

Men mamma er voksen, og nå må jeg si det. Nå må jeg si fra. Og jeg sier stopp. "Stopp, mamma."

Også sier jeg alt det andre jeg trenger å si, for at hun skal skjønne, at de kan ikke komme hit. At jeg er i mørket igjen. Og så blir hun stille. For dette hadde ikke hun planlagt. Hun hadde planlagt å reise. Ikke å bli redd for meg igjen. Det trodde hun hun var ferdig med. Og hun har levd i sin egen lille verden en stund. Hun har ikke villet sett hvor jeg var på vei heller. Så hun burde ikke bli så sjokkert nå. Hun burde ikke bli stille, og stemmen burde ikke skjelve. Og faen, det er ikke kult for meg når hun gråter! Og så skjer det som alltid skjer, vi legger på, og JEG får dårlig samvittighet. Og nå er mamma redd igjen. Kanskje det var greiere når hun ikke visste..

Det passer ikke inn. Det passer ikke inn for noen at jeg sitter her i mørket.

JEG passer ikke inn.

b.

[Gjest Sabia]

Jo, det var veldig bra du sa ifra!! Veldig mye bedre å si ifra enn å bli overkjørt spør du meg. Ærlighet er bra. Jeg syns du gjorde en bra ting når du sa ifra hvordan du har det, og at det ikke passer. Det er iorden å si at det ikke passer, mener jeg, også til nærmeste familie! Så kan heller lillebror komme på besøk når lyset er tilbake. Hyggeligere for alle!

[Within my guitar]

Tittit. Takk for det, Nivea. Jeg vet jo innerst inne at det var riktig å si ifra, men det var veldig veldig vanskelig, og jeg klarer ikke gi slipp på samvittigheten. Men så er jeg bygd sånn da, at samvittigheten er en stor del av meg.

Jeg likte det du sa, om at broren min kan komme når lyset er tilbake. Det klinger så fint. Og det vil jeg, mer enn noe.

B.

[Gjest Sabia]

God helg!!

Og forresten, er ikke samvittighet noe de fleste av oss jenter har alt for mye av??

[Within my guitar]

Vel overstått helg og god midt uti- uka til deg og! :-D

Samvittighet er en jenteting ja. Og det virker som flere er plaget av det. Makan til unødvendig følelse!!

Jeg har ikke vært her på en stund, for jeg har ikke vært noen steder. Toooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooomt. Og så sover jeg til fire. Og så stirrer jeg i vegg. Og så sover jeg til fire. Og så stirrer jeg i vegg.

Og sånn fortsetter det.

Men nå er det kaffe. Og noen episoder av Lost. Jeg er iallefall ikke på en øde øy. Men kanskje jeg burde vært det.

B.

[Within my guitar]

Om noen få strakser skal vi i svømmehallen!!

Det vil si.. hvis jeg tør. Hvis jeg ikke feiger ut. Og hvis jeg klarer å gå ut av garderoben.

Men planer er at jeg skal svømme.

Svømme er noe av det deiligste som finnes. Den vektløse og frie tilstanden. Varmen som sprer seg. Usynligheten.

Den jenta jeg egentlig er.. Kunne svømt hver dag. Jeg lever da. I vannet.

Men jeg blir aldri den jenta jeg egentlig er.

Dumme, dumme, dumme redsel.

Men den jenta jeg er... Skal PRØVE å gå i svømmehallen nå.

B.

[Within my guitar]

Hvis man ikke får klump i halsen av Antony and the Johnsons, har man ikke hals.

Det leste jeg et sted. Og den likte jeg. Og dette er det vakreste jeg har hørt på lenge,lenge,lenge. Trodde ikke jeg skulle finne sånn musikk igjen. Jeg føler meg rik.

Og det minner meg på at jeg lever. Og det er ikke så lite.

*Bare sitte og leve noen timer*

b. Som har vært og svømt!!

[Gjest vimse]

Åh... Jeg fikk ståpels, en til deg fordi du var i svømmehallen!

[Bustetroll]

Du er så flink. Jeg er stolt av deg. Virkelig.

Antony and the Johnsons er noe av det vakreste jeg hører. Klumpen i halsen er definitivt der. Og tårene i øynene. Men bare fordi det er så vakkert at huden knopper seg og sjelen skjelver.

"I fell in love with a dead boy". Hørt?

Lyset er alltid der. Der er bare ikke alltid man er i stand til å se det.

Men du kommer til å åpne øynene igjen. Det er jeg helt sikker på.

[Within my guitar]

Å. Så søte dere er. *Rørt*

Takk for blomst, Vimselims!! Jeg ble så glad nå! Hihi, hva fikk du ståpels av? Takk for at du titter innom dagboka mi.

Hei Bustetrollet. Takk,takk. Jeg hadde glemt hvor fint det var å få respons på ordene og følelsene mine. Det er.. Ikke- ensomt. Det bryter opp ensomheten.

A and the J's blir bare vakrere i øret og hjertet jo mer jeg hører på det. Og det er magisk! Det er ikke ofte det skjer. Ikke på en sånn sterk måte. Og jeg utnytter det alt jeg kan nå. Det gjelder å utnytte det man kan. Såpass har jeg skjønt.

Jeg har bare hørt den nyeste plata jeg. Hadde aldri hørt om dem før jeg på mystisk vis oppdaget denne skatten. Men gjett om jeg skal sjekke det ut da! Jeg skal ikke gå glipp av det, det skal jeg love deg Og jeg gleder meg allerede. Men først må jeg bare nyte ny- plata. Trenger ikke finne mer musikk nå, den varer lenge, lenge.

Takk for påminnelse om lys. Det er alltid fint.

Jeg har lyst til å åpne øynene igjen. Virkelig.

B.

[Within my guitar]

Nå er det sjokoladekake-baking på gang her!!

[Gjest vimse]

Av ordene dine, de er så fint skrevet, dype og meningsfulle. Jeg skriver så blasst føler jeg, ikke overfladisk, men klarer ikke bruke få ord for å uttrykke hva jeg mener, misunner mange her inne de skriveegenskapene de har.

Mest av alt fikk jeg ståpels av at du dro i svømmehallen. Fikk et inntrykk av at dette var noe du virkelig ville, men som var så vanskelig at du tvilte på om du ville klare det, og så klarte du det allikevel. Hvilken seier! Jeg vet hvordan det er å ønske seg ting, men ikke klare, fordi alle ¨kravene¨ rundt blir så uoverkommelige... Men følelsen når man klarer, den er helt ubeskrivelig.

[Within my guitar]

Søte snille du. Takk skal du ha. Det har vel blitt litt sånn, at jeg bruker ord for å overleve, sette det inn i mønstre, sånn at det klinger på en måte. Og på den måten er det ikke bare i hodet mitt lenger.For ord og følelser som bare er i hodet, er ensomt. Og ensomt over en lengre periode, fører til galskap. Iallefall nesten. Men nå kan jeg lese det,og jeg kan lese det som noe som klinger. Eller flyter på en måte. (Og nå føler jeg jeg roter meg bort i ord). Det kom vel til et tidspunkt hvor hodet mitt var fullt. Det var da jeg begynte å skrive. Men nå om dagen føler jeg ordene mine er litt amputerte. Litt rotete.

Men de redder meg fra den totale ensomheten. Og det er den viktigste grunnen til at jeg skriver.

Svømmehall var veldig vanskelig. Og egentlig umulig. Særlig siden jeg stenger meg inne i leiligheten i ukevis. Men jeg lever når jeg svømmer. Og jeg vil ikke glemme hvordan man lever. Og jeg fikk svømt. Ikke så mye, for det var sjokkmange damer i bassenget, og jeg sparket stadig borti noen. Hehe. Men deilig var det. Og særlig badstua etterpå.

Og jeg vil så gjerne gjøre det til en vane! Det er målet mitt i år. Om det så er det eneste målet jeg har.

Men ja.. hvilken seier. Takk for at du ser seieren. Jeg blir så glad når andre ser seieren i det jeg gjør. Selv om det er tilsynelatende små ting.

God natta til deg, Vimselims! Og resten av tjejene her inne

Nå er utfordringen å få sove.

b.

[Gjest vimse]

Natta

[Within my guitar]

By the way..

Sjokoladekaka var himmelsk.

B. Hvem styrer lyset? Det er sola. Natta,sola.