Vanskelig avgjørelse, få flere barn med tre forskjellige fedre?

[Majott]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg mener at barna hadde fått ordnede forhold, selv med flere barn. Ellers ville jeg aldri vurdert det engang. 

Han velger nok oss uansett, men sier jeg nei så har jeg ikke samvittighet til å holde på han. Da må han nesten få lete etter ei som kan gi han det han ønsker seg. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Jeg ville gått for et barn til i denne situasjonen, hvis det er det du ønsker helt klart. 

[Khloe P.T]

Jeg har alltid ment at det er uheldig med flere fedre til barneflokken. I mine fordommer er det ressurssvake spontane kvinner uten utdannelse som opplever det. Men du TS er jo ingen av delene - og det er sikkert ikke hold i mine fordommer heller.

Du ønsker deg flere barn, du har en stabil mann som du har kjent lenge, du har god utdannelse, god jobb og sikker inntekt. Du har eget hus og bil. Første barnet ditt er snart ute av redet og de to andre har ingen farsperson. Ergo det er ikke flere "aktive" fedre i hjemmet.

Jeg kan ikke se noe galt i å få et barn til når du/dere virkelig ønsker det. Livet blir jo sjelden akkurat slik vi planlegger, men kan bli minst like fint likevel.

[AnonymBruker]

Men TS, du skriver at avgjørelsen om barn ble tatt for tidlig med mann nummer 2, og ting gikk skeis. Nå har du vært sammen med mann nummer 3 i to år, samboere snart ett år, og igjen har du hastverk med å lage barn. Hva er det som gjør at dette ikke er nok en forhastet beslutning tatt altfor tidlig? 

Bør ikke flere barn i så fall være en bonus om noen år, når du ser at dette forholdet faktisk funker over lang tid? Hvis du fremdeles er fruktbar når du er f.eks. 42, er det fint, hvis ikke, så har du uansett fått oppleve å være mamma til hele tre barn allerede, som er flere enn gjennomsnittet i Norge i dag. Hva man har lyst på, og hva som er smart, er to ulike ting som en voksen person burde klare å skille.

Jeg synes rett og slett ikke argumentet om at den nye kjæresten din "fortjener" egne barn før du blir for gammel, er et gyldig argument for å sette unger til verden. Spesielt ikke når du allerede har gått på en smell to ganger før. Det er du som blir sittende igjen som alenemor til 3 barnekull dersom dette forholdet ryker (noe man aldri kan sikre seg mot, uansett hvor forelsket man er). 

At kjæresten din ikke har fått de biologiske barna han ønsker seg på et tidligere tidspunkt, er faktisk hans ansvar. Ikke ditt. Du har all grunn til å sette på bremsene nå.

Anonymkode: 6763c...c44

[RoH]

53 minutter siden, O.G. skrev:

Men TS, ønsker du flere barn selv, eller tanken på en unge nr 3 bare pga du vil tekkes denne fyren og være en "hand maiden" omtrent for ham?

Unge nr 4 blir det vel da

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også to barn med to fedre, og har nå møtt en ny mann jeg vil dele livet med. 

Selvfølgelig er det trist at det ikke er han som er far til barna mine, men det gjør det likevel ikke aktuelt å få FLERE barn, for at vi også skal bli «familie». 

Jeg setter mine to først, og det er kaotisk nok med to fedre pg to andre hjem. Dessuten trenger ikke mine to eldste å få et småsøsken som er «kjærlighetsbarnet», og det eneste barnet som skal ha begge foreldre samlet. 

Vi er en brokete gjeng, men vi trenger ikke å komplisere ting ytterligere...

Anonymkode: e575b...d06

Dette. Jeg selv fikk ett barn med en jeg var i et kort forhold med. For meg så kommer barnet mitt FØRST, før en mann og før et eventuelt kjærlighetsliv og ihvertfall før et kjærlighetsbarn til. Såpass skylder jeg mitt eneste barn at jeg legger kriteriene veldig høyt og jeg skal ha vært sammen med en mann i mange år før jeg i det hele tatt kan vurdere ett barn til, noe som i utgangspunktet er uaktuelt uansett fordi realistisk sett så varer ingen forhold evig.

Anonymkode: 8300c...f08

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg merker også at mange ikke har fått med seg at jeg har en eldre (tenker da på de jeg møter i barnehage etc), fordi han er så stor. Å starte på nytt gjorde jeg jo med nummer to, så der føler jeg at det toget er godt alt  I tillegg synes jeg egentlig ikke sånt er slitsomt, jeg føler derimot at jeg har fått ny ungdom jeg, med småbarn i huset igjen. Voksenting kan man gjøre både med og uten barn, livet mitt har aldri handlet om å prioritere voksenting eller bli ferdig med å ha barn, livet mitt er her og nå. 

Jeg tror du har misforstått, livet mitt har jo nettopp dreid seg om barna, ikke menn. Det er jo derfor jeg har vært så mye singel også, i mange år. Jeg trives utmerket alene med barna, og vurderte faktisk å dra til Danmark på egenhånd før jeg møtte far til nr to og tre. Jeg trenger ikke belønne noen med barn, når jeg ønsker meg barn selv? Første oppholdet mitt med forhold varte i ni år, jeg tror ikke det er å "gripe etter en ny mann som kan steppe inn som bonuspappa" rett etter det er slutt  

Det er jeg som hele tiden har ønsket meg flere barn, men som jeg har skrevet, den avgjørelsen ble tatt for tidlig med mann nummer to. For meg føltes det som jeg endelig møtte noen, etter nesten ti år alene, og at nå kunne jeg endelig få de barna jeg ønsket meg. Vil jo heller ikke si det er mye komplikasjoner og kaos i livene deres, de to minste husker ikke annet enn meg og dem alene, før jeg ble sammen med nåværende. Eldste har jeg alltid hatt åpne samtaler med, og eldste hadde jo også hele sin oppvekst med meg alene. 

Ja, jeg kunne tenkt meg flere barn. Jeg har bare tenkt at det er uaktuelt siden forholdet gikk dukken med far nummer to. Jeg trodde aldri at jeg skulle finne meg noen igjen, ønsket det forsåvidt ikke heller. Så for meg å leve alene (og leve godt med det). 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Se hva du skriver, nå føles det IGJEN som du «endelig møter en mann du kan få flere barn med» 😳😳😳 

Og det må du jo for all del gjøre, trenger ikke å spørre oss om det. Men vær ærlig med deg selv, det er du som vil ha flere barn, og da er det viktigere for deg enn hvis stabilt det blir for barna 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: e575b...d06

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Jeg selv fikk ett barn med en jeg var i et kort forhold med. For meg så kommer barnet mitt FØRST, før en mann og før et eventuelt kjærlighetsliv og ihvertfall før et kjærlighetsbarn til. Såpass skylder jeg mitt eneste barn at jeg legger kriteriene veldig høyt og jeg skal ha vært sammen med en mann i mange år før jeg i det hele tatt kan vurdere ett barn til, noe som i utgangspunktet er uaktuelt uansett fordi realistisk sett så varer ingen forhold evig.

Anonymkode: 8300c...f08

Og jeg vurderte donor i Danmark før jeg møtte barnefar nummer to, fordi jeg ville ikke at barnet mitt skulle være enebarn. Det var nemlig viktigere for meg, enn å ha en mann i huset. Jeg klarer ikke å se hva som er skadelig med søsken, men det får så være. 

 

 

Takk til alle som gav gjennomtenkte svar  

Anonymkode: 41c0d...0e1

[Gjest O.G.]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

hun skriver senere i tråden her at hun alltid har hatt lyst på mange barn. 

Anonymkode: 57e82...958

Vel, det går ikke uten at det blir ørtiførti fedre, noe som hun ikke liker når det kommer til andre kvinner.....

[AnonymBruker]

Men TS, hva tenker du rundt de to (nåværende) yngste barna dine dersom det skulle bli brudd med nåværende partner. Har dere snakket om det? 

Anonymkode: 193a0...45b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men TS, hva tenker du rundt de to (nåværende) yngste barna dine dersom det skulle bli brudd med nåværende partner. Har dere snakket om det? 

Anonymkode: 193a0...45b

Vi har ikke snakket om det nei, og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om det. 

2 minutter siden, O.G. skrev:

Tror TS må passe seg for å være en hykler. 

Hun ser ned på folk som har unger med flere, men det skal liksom være anerledes med henne?

Jeg ser ikke ned på folk, jeg gjorde det før. Og har måtte bite det i meg. Jeg skammer meg over mine tidligere fordommer. Jeg har virkelig vært dobbeltmoralsk, og i stedet for å tenke at jeg ikke har gått i deres sko, har jeg dømt som om jeg er noe bedre selv. Det er jeg ikke, jeg sitter jo i samme situasjon selv nå, og innser at jeg har vært fordomsfull og slem som har hatt meninger om andres liv. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ikke snakket om det nei, og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om det. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Du ser ikke at det er noe dere bør snakke om og legge en plan for? 
Eller tenker du at det ikke vil være noe stort problem for disse barna å (muligens, og statistisk sett mest sannsynlig) miste den eneste farsfiguren de kjenner? Og for å gjøre en slik situasjon enda verre, at de potensielt må se et småsøsken få være sammen med "pappa" og de må stå igjen. 

Anonymkode: 193a0...45b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du ser ikke at det er noe dere bør snakke om og legge en plan for? 
Eller tenker du at det ikke vil være noe stort problem for disse barna å (muligens, og statistisk sett mest sannsynlig) miste den eneste farsfiguren de kjenner? Og for å gjøre en slik situasjon enda verre, at de potensielt må se et småsøsken få være sammen med "pappa" og de må stå igjen. 

Anonymkode: 193a0...45b

Absolutt, jeg er veldig takknemlig for at du tok det opp! Jeg noterer meg ting her, og glemmer noen ganger å skrive at det skal vi snakke om, men jeg ble litt satt ut av meg selv når jeg måtte tenke etter og innse at vi faktisk ikke hadde snakket særlig om det temaet. Noe som virkelig burde på plass. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

[Gjest O.G.]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ikke snakket om det nei, og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om det. 

Jeg ser ikke ned på folk, jeg gjorde det før. Og har måtte bite det i meg. Jeg skammer meg over mine tidligere fordommer. Jeg har virkelig vært dobbeltmoralsk, og i stedet for å tenke at jeg ikke har gått i deres sko, har jeg dømt som om jeg er noe bedre selv. Det er jeg ikke, jeg sitter jo i samme situasjon selv nå, og innser at jeg har vært fordomsfull og slem som har hatt meninger om andres liv. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Dette er ikke bra nok for du tok ikke til vettet før du stod i en situasjon selv..... 

[AnonymBruker]

Du lever bare én gang. Gjør det som føles riktig for deg. Ja, du kommer helt sikkert til å møte fordommer. I mine øyne er det noe galt med mennesker som dømmer andre. Så drit i dem.

Men det kan jo hende at det vil bli tøft for barna dine, mtp. mobbing. 

Anonymkode: a5e7c...169

[AnonymBruker]

Jeg er barnløs sjøl. Men er det ikke en kvinnes rett å få de barna hun vil ha med de fedrene hun vil? Jeg hadde ikke brydd meg om hva andre mener TS. 

Anonymkode: 06390...afb

[AnonymBruker]

Er det ikke litt naivt å tro at den nye mannen skal være som en ordentlig pappa for særkullsbarna resten av deres oppvekst, når de ikke engang har bodd sammen ett år ennå? Ser flere foreslår adopsjon, helt crazy i mine øyne. Binde barna juridisk til en ny mannsperson som knapt har kjent dem i to år? Hvorvidt denne mannen virkelig er barnas "farsfigur" er noe man vil oppdage over lang tid, ikke noe de voksne bare kan bestemme seg for fra starten. Det er mange fine illusjoner som viser seg å ikke være så reelle når samlivsproblemene eller bruddet oppstår, da er ikke stebarna like interessante lenger. Man må være edruelig og ta høyde for at også denne mannen kan ende opp som en fjern eks som eventuelt kun tar vare på sitt biologiske barn. Man må se for seg verste mulige scenario, og reflektere over om man likevel ville syntes det å få barn nummer 4 var riktig valg. I alle fall når man har vært ute en vinternatt før (eller to, i TS' tilfelle).

Anonymkode: 6763c...c44

[AnonymBruker]

Jeg vet at det ikke er å anbefale å ha flere barn med flere fedre, men jeg elsker barn og jeg hadde nok valgt å få et barn til innenfor 1 år.

Anonymkode: b594e...c05

[AnonymBruker]

Har to barn selv, to fedre (far nr 2 forlot meg etter noen år). Jeg er 30 år og får aldri oppleve bli trebarnsmor. Innimlm litt trist å tenke på. Utrolig mye styr å sende barna på to samvær.. Valgte heller finne en sterilisert mann med barn fra før Jeg har i min datingperiode rundt andre vært åpen om at flere barn er uaktuelt pga min situasjon, og det samme burde du ha gjort TS Før dere flyttet sammen! 

 

Anonymkode: cf3b1...ea2

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld meg, men mener du at hun skal legge skyld på seg selv at mannen er voldelig eller deprimert? 

Anonymkode: 786b8...aec

Det er ikke hennes skyld at disse mennene var som de var, men, hva har disse mennene til felles? Det er ts de har til felles. Hvorfor ender hun bare opp med slike menn? Ts må gå inn i seg selv her og granske sin egen rolle oppi det hele. Hun har ikke skyld i at disse mannfolka var sprø, men hun valgte dem tross alt. Har hun virkelig valgt rett denne gangen?

Anonymkode: 6794c...648

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Det som er mest skamfullt med dette innlegget er at jeg tidligere har dømt de som har fått barn med mange forskjellige menn. Jeg vil først og fremst be om unnskyldning for det, for jeg innser jo nå at jeg faktisk står i samme situasjon selv. Ikke enda, men det er fullt mulig. 

Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. 

Under graviditeten med siste møter jeg en barndomsvenn. Vi er bare venner en god stund (har vært det tidligere også, men tar opp igjen kontakten. Feks var han barnevakt for eldste under et krisetilfelle med dødsfall i familien for en del år siden, så vi har vært ganske nærme også tidligere). Et halvt år etter minste blir født blir vi sammen, og når han etterhvert blir introdusert for barna velger han å stille opp for alle ungene. Fantastisk mann, ingenting vondt i han, snill og god, hjelpsom, trygg jobb, jeg kjenner familien hans fra før, og vi har gått på samme skole i barndomsårene. Han flyttet inn til oss, og bor med oss nå. For de to yngste er han eneste farsfiguren de har, og han behandler dem som sine. 

Problemet.. Han er barnløs, og ønsker seg barn. Jeg har bikket 35 år, fyller snart 36. Yngste min er bare to år, vi har bodd sammen snart et år, og vært sammen halvannet. Jeg synes dette er virkelig vanskelig. Jeg ønsker meg flere barn, men har tenkt at det er utenkelig å få barn med en far nummer tre. Føler jeg frarøver han egne barn om jeg sier nei. Men jeg møter mine egne fordommer i døren her. Hvordan ta et slikt valg? Og vi kan jo ikke vente noen år og se heller, mtp min alder og fruktbarhet..

Det er jo han jeg skulle fått alle med, det er han jeg vil leve livet med. Han er god og snill, og jeg har kjent han i over 30 år. Jeg synes dette er trist og vondt og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som har råd til meg? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Go for it. Men jeg ville ventet til jeg var heeelt sikker (minst to år til).

Anonymkode: 3aa6f...96b