Vanskelig avgjørelse, få flere barn med tre forskjellige fedre?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har valgt yrke ut fra tilpasninger til familieliv, er lærer og tjener godt. Eier eget hus og bil. Får ingenting i barnebidrag for de to minste, tjener for mye til bidragsforskudd. Får for eldste, men han er snart myndig. 

Jeg vet det ikke er noen menneskerett å få barn, men her har jo min samboer mulighet, og klarer jeg å sitte med vissheten at det var jeg som stoppet hans ønske? Han skal ikke få barn fordi jeg har tatt dårlige valg tidligere?

Anonymkode: 41c0d...0e1

Her har du jo allerede bestemt deg , siden du argumenterer som du gjør !  Jeg er av den formening og det er barnefar til mine  også at de barna vi skulle ha fikk vi sammen, jeg har vært alene med mine siden de var under skolealder. Vi var enige at ingen av oss ønsket halvsøsken til ungene våre, og det har vi begge holdt, for et surr den dagen foreldrene dør og arv skal deles. Og du har aldri noen garanti for at et forhold varer uansett, eller hva om han får eget barn så betyr ikke dine to minste det samme for han lenger. Det har vi lest om flere ganger her inne. Skjønner heller ikke alle som må få barn i alle forhold dem er i

Anonymkode: c5405...3ec

[AnonymBruker]

Om jeg var deg ville jeg gjort følgende;

1. Startet prosessen med adopsjon av de to minste av samboeren din dersom dette er noe han ønsker. Få dette på plass før ny graviditet.

2. Tatt en fertilitetssjekk hos gynekolog for å se om du har tid til å vente et år med å prøve på flere barn.  

Anonymkode: 43a84...364

[AnonymBruker]

Jeg syntes du skal få et barn til. Du må selvfølgelig også ønske det selv. Men jeg syntes ikke «skammen» med tre forskjellige fedre bør stoppe deg dersom du vil ha et til. Så lenge du har penger, tid, plass og kjærlighet nok, så hvorfor ikke?

A4 folk ville syntes det var rart? Drit i dem.

Anonymkode: cfbbc...0cb

[Hactar]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

To minste?🤔. I HI sier du at du fikk et barn med en og to med neste. Hvordan skal da tredje man ikke arve, men halvbrødre fra forskjellige kull skal?

Anonymkode: b0f95...336

Den eldste har en tilstedeværende far slik at adopsjon neppe er på bordet, og er så gammel at TS sin mann ikke har samme rolle som farsfigur overfor ham. Det er de to yngste som i størst grad trenger å beholde TS sin mann som omsorgsperson, dersom de skulle få felles barn og gå fra hverandre. Det var i alle fall min tanke med forslaget. 

[Gjest Kritt]

4 minutter siden, Hactar skrev:

Den eldste har en tilstedeværende far slik at adopsjon neppe er på bordet, og er så gammel at TS sin mann ikke har samme rolle som farsfigur overfor ham. Det er de to yngste som i størst grad trenger å beholde TS sin mann som omsorgsperson, dersom de skulle få felles barn og gå fra hverandre. Det var i alle fall min tanke med forslaget. 

Så vidt jeg kan se er det de to eldste som har felles far:

 

"Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. "

[Hactar]

Akkurat nå, Kritt skrev:

Så vidt jeg kan se er det de to eldste som har felles far:

 

"Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. "

Da tror jeg du tolker teksten feil.

Hun fikk barn en med mann en, og de gikk siden fra hverandre  

Hun traff mann to ti år senere og fikk et barn med ham mens de var sammen, og var gravid med deres felles barn nummer to da de gikk fra hverandre. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det er ikke meningen å trekke ut dere som er positive, og kun anerkjenne deres svar. Men mange av de som er negative svarer som om min samboer ikke spiller noen rolle. Det gjør han, og hans mening er heldigvis viktigere enn noen på forum. Min mening er jo også viktig, men det viktigste er ungene. Og de har det bra uansett hva jeg velger, det vet jeg, ellers hadde jeg aldri vurdert det. 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Selvfølgelig teller meningen til samboeren din. Men det aller aller viktigste her er jo de barna du allerede har satt til verden. For det første så synes jeg personlig det har gått for fort i svingene, når dere allerede har blitt samboere. For det andre så bør adopsjon av de to minste komme på plass før dere eventuelt får et barn til. Jeg har med egne øyne sett en mann som tilsynelatende var empatisk og oppegående slå hånda av et barn han hadde hatt en farsrolle for, da det ble brudd med mor etter mange år. Å se den tenåringen stå igjen når småsøsken ble hentet for samvær var hjerteskjærende og det fikk store konsekvenser for barnet det gjaldt. Dette barnet hadde heller ingen biologisk far som stilte opp, så resultatet var at h*n ble farløs. 

Anonymkode: 193a0...45b

[heipådegsann]

Mine tanker er at du bør ta en fertilitetstest så dere vet hvilket tidsaspekt dere har å forholde dere til. Samtidig ville jeg virkelig gått inn for å diskutere adopsjon av de to minste. Og denne praten ville jeg tatt uavhengig om det blir ett barn til eller ikke. Det kan jo godt hende at det alene er med å stille behovet til samboeren din litt. Jeg har selv utrolig lyst på flere barn, og da like gjerne ett adoptivbarn som ett biologisk, og jeg er ikke den eneste som tenker sånn. De to minste barna dine er jo så små at de mer eller mindre vil vokse opp med han som pappa.

Hvis fertilitetstesten viser at du godt kan vente ett år eller to til før dere prøver på barn ville jeg gjort det.

Selv har jeg bare ett barn og en mann og forholde meg til. Forhåpentligvis blir han far til alle mine barn. Men jeg har vokst opp som eldste barn i en familie med mine, dine og våre. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i verden ville ønsket bort ett eneste ett av søsknene mine. Og vi er en flokk på hele 5 barn spredt utover 20år. Noen av dem vokste jeg opp med, mens ett par av dem kom til etter jeg flyttet hjemmefra. Den ene er faktisk ikke så mye eldre enn min egen sønn. Og jeg er kjempeglad i dem alle sammen.

Kan sikkert være mye "rot" med slike familier. Men jeg opplever ihvertfall å ha hatt en kjempegod, trygg og stabil oppvekst selv med tre halvsøsken (den fjerde deler jeg begge foreldre med). Er glad mine foreldre ikke valgte bort noen av dem bare fordi de var redd for hva bygdedyret ville si.

Endret 18. september 2019 av heipådegsann

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg må tenke på hva andre ville sagt, fordi barna mine kan risikere å møte på utsagn tilknyttet dette. Jeg må vite at jeg kan stå for det, og at det ikke vil være skjemmende for ungene. 😕 

Jeg har nå tre barn med to forskjellige fedre. Hva gjør jeg da med hans barneønske? Avslutter forholdet, og frarøver barna mine farsfiguren de har? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Da må hans barneønske vike, av hensyn til resten av barna. Eller finne noen andre å få barn med. Av og til man faktisk sette barna først (fødte og ufødte), fremfor å følge alle lyster som dukker opp.

Anonymkode: 079ba...7ff

[AnonymBruker]

Det virker som hovedgrunnene til å få et barn til er at den nye kjæresten din skal få barn. Og at dersom du ikke gir han det må du «slippe ham fri» som du sier, og da mister du en farsfigur i hjemmet til de barna du har nå. 

Jeg tenker røde flagg og du gjør samme feil som du har gjort tidligere.

 

Anonymkode: 1ff2d...160

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for egenopplevd erfaring! 

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive? Jeg er i full jobb, tjener godt, eier eget hus, bil, har tid og overskudd til barna mine. Jeg har stor familie og godt nettverk. Barna mine har det bra, er glade og rampete barn, slik de skal være. Eldste klarer seg fint på videregående. Godt samarbeid med første far. Null med andre far, ingen kontakt. Jeg er heller ikke ute etter fasit, jeg trenger å lufte det, og se om jeg får noen andre tanker av innspill fra andre. Noe jeg har gjort, flere her har nevnt muligheten for stebarnsadopsjon. 

Mulig farsfigur da, om jeg kan omformulere  Han ønsker å stille opp for dem, både nå og fremover. Om jeg velger å ikke få barn med han, så føler jeg at jeg må slippe han fri. Da frarøver jeg barna mine mulighet for en god farsfigur. Ellers har de gode onkler og en bestefar som mannlige forbilder i tillegg. 

Jeg har følt en stor sorg over å ikke kunne gi barna mine en oppvekst med mor og far samlet. Og en sorg over at jeg ikke kunne få alle de barna jeg ønsket meg. Den sorgen gikk jeg gjennom da jeg gikk fra andre far, og har kanskje kommet litt over den, om du skjønner? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Hallo. Du «føler du må sette han fri» dersom du ikke kan oppfylle hans barneønske 🤔 her lager du problemer som ikke finnes, dette må dere jo snakke om! Jeg tror det er DITT barneønske, mange av oss kvinner føler at vi måååå få barn når vi møter noen vi vil knytte til oss, men det er ofte ubevisst.  Jeg foreslår at du blir enig med deg selv om at du ikke trenger et nytt barn for å stadfeste at DETTE er den rette... 

Anonymkode: e575b...d06

[AnonymBruker]

TS sier hun hadde fordommer.

Her er mine fordommer i denne historien.

TS tenner på og faller for ustabile Bad Boys eller såkalte Alpha hanner og får barn med dem. Hun har fått de barna hun skal ha og er ferdig med bad boysa. TS trenger en rolig, snill og stabil farsfigur. En som ikke krever stort, betaler regninger, bytter dekk, bærer ved og støtter i hverdagen.

Inn stepper "Roger". Roger har hun kjent lenge (og han har sikkert vært hemmelig forelsket i TS). Men Roger har ikke vært spennede nok, kul eller Alpha nok tidligere. Med 3 barn, alene og pusher 40 er ikke valgmulighetene så store som tidligere. Stille og rolige Beta Roger blir plutselig interessant alikevel.

Beta Roger fikk endelig damen han ville ha og fostrer opp Alpha mannens avkom. Forblir barnløs selv.

Som mann med 3 egne barn er jeg utrolig glad jeg ikke endte opp som Roger.

 

 

 

Anonymkode: 596f8...fb7

[Brunello]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er mest skamfullt med dette innlegget er at jeg tidligere har dømt de som har fått barn med mange forskjellige menn. Jeg vil først og fremst be om unnskyldning for det, for jeg innser jo nå at jeg faktisk står i samme situasjon selv. Ikke enda, men det er fullt mulig. 

Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. 

Under graviditeten med siste møter jeg en barndomsvenn. Vi er bare venner en god stund (har vært det tidligere også, men tar opp igjen kontakten. Feks var han barnevakt for eldste under et krisetilfelle med dødsfall i familien for en del år siden, så vi har vært ganske nærme også tidligere). Et halvt år etter minste blir født blir vi sammen, og når han etterhvert blir introdusert for barna velger han å stille opp for alle ungene. Fantastisk mann, ingenting vondt i han, snill og god, hjelpsom, trygg jobb, jeg kjenner familien hans fra før, og vi har gått på samme skole i barndomsårene. Han flyttet inn til oss, og bor med oss nå. For de to yngste er han eneste farsfiguren de har, og han behandler dem som sine. 

Problemet.. Han er barnløs, og ønsker seg barn. Jeg har bikket 35 år, fyller snart 36. Yngste min er bare to år, vi har bodd sammen snart et år, og vært sammen halvannet. Jeg synes dette er virkelig vanskelig. Jeg ønsker meg flere barn, men har tenkt at det er utenkelig å få barn med en far nummer tre. Føler jeg frarøver han egne barn om jeg sier nei. Men jeg møter mine egne fordommer i døren her. Hvordan ta et slikt valg? Og vi kan jo ikke vente noen år og se heller, mtp min alder og fruktbarhet..

Det er jo han jeg skulle fått alle med, det er han jeg vil leve livet med. Han er god og snill, og jeg har kjent han i over 30 år. Jeg synes dette er trist og vondt og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som har råd til meg? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Dersom far nummer to ikke har noe kontakt med barna sine, og nåværende kjæreste er de barnas pappa, kan kanskje adopsjon være tema. Og plutselig blir det bare barn med to menn.

[JamesBlond]

Uansvarlig å forsegle hvert forhold med barn uansett hvor godt du måtte mene det. 2 fedre burde holde i massevis. Selv stoppet jeg på 1 barnefar. 

[Commander]

Med den avstanden det er mellom eldste og evt yngste, som er nesten 20 år?, vil det ikke bli som ha  4 i hus samtidig.

En 19-20 åring klarer seg selv og vil sannsynligvis ha flyttet ut før en nr 4 kommer inn. Sånn sett blir det liten forskjell i praksis. Du vil fremdeles ha 3 å passe til daglig. Men dere vil være 2 til å dele oppgaven. Sånn sett lettere hverdag enn den du har hatt?

Det som hadde vært mitt problem her er å begynne på nytt. Barnehage, dugnader, første skoledag, våkenetter, barnevogn og voksipose, bleier, helsesatsjon, kaptein sabeltann, lekser og dyreparker. Du må starte på scratch igjen med ting man føler seg (ihvertfall jeg) 100% ferdig med! All ære til de som orker det. Ser fler av mine kolleger finner barnløse damer rundt 35år. Så blir de pappa i runde nr 2 når de er 45år og første kullet er 16-18 år.

Det hadde jeg ikke orket å begynne på en gang til. Skal du utsette "voksenting" til minstebarnet er 10-12 snakker vi nærmere 55 før du kan prioritere annerledes.

Endret 18. september 2019 av Commander

[AnonymBruker]

Skamme seg? Jeg tenker at det er på tide at du slutter å la livet ditt styres av hva "naboen" vil tro og faktisk gjør det du ønsker, uten å skamme deg. Kanskje du vil oppdage at "naboen" bryr seg mindre enn du frykter...  

Ønsker du flere barn, så får du det. Uten å forklare deg, uten å unnskylde deg og uten å føle skam.

Anonymkode: 2a72a...20e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg var deg ville jeg gjort følgende;

1. Startet prosessen med adopsjon av de to minste av samboeren din dersom dette er noe han ønsker. Få dette på plass før ny graviditet.

Anonymkode: 43a84...364

Det er ikke noe vits å tenke på på lenge ennå. Det er ekstremt strenge krav for stebarnsadopsjon, blant annet må den som skal adoptere ha fostret barnet i minst fem år. Det kan gjøres unntak, men det er kun i tilfeller der to lesbiske fikk barn sammen før regelen om medmor tredte i kraft og ved surrogati, eller dersom det er andre særskilte grunner for det. Det er det ikke i dette tilfellet.

Det er også viktig å være klar over at selv om biologisk far godkjenner adopsjon er det ikke gitt at man får det gjennom likevel. Det biologiske prinsipp stiller svært sterkt i Norge, og det skal gode grunner til for at steforeldre får adoptere. Selv om far ikke har kontakt med barnet nå, vektlegges barnets krav til kontakt med biologisk familie ved senere alder. Og ved en adopsjon brytes alle bånd, derfor skal det mye til.

Anonymkode: 1f5aa...6a2

[Gjest Albbas]

Jeg har ikke lest alle svar, for jeg syns folk er veldig negative her, mer enn nødvendig. 

Hvis du ønsker flere barn, så syns jeg ikke du skal la dine egne eller andres fordommer avgjøre dette! Dette spørsmålet er altfor viktig til å la noen andre enn deg og mannen påvirke deg. Vent gjerne hvertfall ett år, og vurder forholdet seriøst før du tar en avgjørelse. Hvis dette er det rette for dere å gjøre har det da ikke så mye å si om dette er barnefar nr 2 eller 3. 

[Gjest Albbas]

Og vedrørende adopsjon ser jeg ingen grunn til å vase med det. Hva er vitsen? Hvis barna kan få en god arv fra biofar, så flott. Ikke frarøv dem det. En adopsjon endrer jo ikke det biologiske faktum, så å adoptere for at det UTAD skal virke så mye bedre er faktisk fjollete. Han kan være pappa for dem uten adopsjon. 

[Ulrikke]

Hvis eldste er snart myndig og dermed flytter ut snart, og man da har to barn fra før hjemme med samme far tror jeg ikke det er så mange som blunker og man får et barn til. 

Når det er sagt: vær sikker denne gangen!