Vanskelig avgjørelse, få flere barn med tre forskjellige fedre?

[AnonymBruker]

Nå må folk slutte å være så dømmende. Klart hun kan få et barn til! Til de som mener hun burde steralisere seg må virkelig stoppe der. Hun er jo istand til å ta vare på barna sine, det er ingen omsorgssvikt i bildet her. Du skriver som at det er en narkoman som ikke er istand til å ts vare på barna sine. Vi lever i 2019 og det er klart og tydelig at det ikke alltid er lett å holde seg til en partner med barn. Det at man får eg barn med kjæresten, er med på å danne en familie sammen. Slutt å vis en perfekt fassade, du trykker ned på oss andre som har barn med 2/3 fedre. Kanskje nettopp du skulle stått i den situasjonen ei gang? 

Anonymkode: ddf2f...1b9

[AnonymBruker]

Ønsker du virkelig et fjerde barn? Kan du ta godt vare på alle fire alene?

Anonymkode: 93416...343

[Visjon]

Jeg skal ikke dømme deg, TS, men tenker at du kanskje har feil fokus? Slik jeg leser deg, virker det som om livet ditt har vært orientert rundt menn, og så har barna kommet til verden litt "tilfeldig". Så blir det slutt, og så griper du etter en ny mann som kan steppe inn som bonuspappa, og nå er det på'an igjen.

Hva med å bryte ut av dette mønsteret? Heller enn å tenke at du trenger en mann som kan ta vare på dine unger, så burde du jo finne tryggheten i deg selv. Du må slutte å vingle etter andre. Heller enn å hoppe inn i nye forhold, bør du prøve livet alene med barna og bli tilfreds og selvsikker i den situasjonen. Skap et stabilt liv for deg og dine små, der dere er helt selvstendige. Da vil du heller ikke havne i slike press-situasjoner hvor du er nødt til å "belønne" nye bonuspappaer med flere barn enn du egentlig har godt av, for at han skal gidde å bli værende. La heller nye kjærester være en hyggelig bonus på siden, ikke noe som skal dominere ditt og barnas liv.

For barna dine er det mye viktigere at de har en stabil mamma som setter grenser i sitt eget liv, enn å på død og liv ha en ny farsfigur. Du har allerede tre barn, det er smertegrensa for hva en alenemor kan takle, og det å få enda flere kan vippe vektskålen. La barna dine få fred og ro nå, er mitt råd. Ikke fordi samfunnet sier det, men fordi det er nok kaos og komplikasjoner i livet deres nå.

[AnonymBruker]

La ham få velge -deg eller barn med noen andre.

Hvordan tror du de ungene som er der allerede ser på at den nye ungen "får sin egen far" og  de ingen? 

Den dagen han dør, arver den ungen ham og ikke de andre.

Hvorfor må han absolutt reprodusere seg selv? 

Anonymkode: de2c2...9d0

[AnonymBruker]

2 timer siden, Ulven skrev:

Min mor har fire barn med tre forskjellige fedre. Jeg er eldst og for meg har det aldri vært noe problem at min mor var uheldig med valget av fedre. 

Er du trygg på at dette vil være et godt forhold for deg og barna, ser jeg ikke at det vil skape problemer for barna at det er flere fedre i barneflokken. Når de minste ikke har kontakt eller samvær med sin far vil heller ikke dette være en utfordring , noe det jo selvfølgelig kunne ha blitt ellers.

Og min mor har tre barn med tre forskjellige fedre. Det har helt klart gjort sine preg på oss alle. Jeg er skitten i midten, og det har her vært problem for meg at hun har vært så løs.

 

Poenget: En persons erfaring er ikke reletvant.

Anonymkode: 8d38d...4cc

[Fru Uperfekt]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er mest skamfullt med dette innlegget er at jeg tidligere har dømt de som har fått barn med mange forskjellige menn. Jeg vil først og fremst be om unnskyldning for det, for jeg innser jo nå at jeg faktisk står i samme situasjon selv. Ikke enda, men det er fullt mulig. 

Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. 

Under graviditeten med siste møter jeg en barndomsvenn. Vi er bare venner en god stund (har vært det tidligere også, men tar opp igjen kontakten. Feks var han barnevakt for eldste under et krisetilfelle med dødsfall i familien for en del år siden, så vi har vært ganske nærme også tidligere). Et halvt år etter minste blir født blir vi sammen, og når han etterhvert blir introdusert for barna velger han å stille opp for alle ungene. Fantastisk mann, ingenting vondt i han, snill og god, hjelpsom, trygg jobb, jeg kjenner familien hans fra før, og vi har gått på samme skole i barndomsårene. Han flyttet inn til oss, og bor med oss nå. For de to yngste er han eneste farsfiguren de har, og han behandler dem som sine. 

Problemet.. Han er barnløs, og ønsker seg barn. Jeg har bikket 35 år, fyller snart 36. Yngste min er bare to år, vi har bodd sammen snart et år, og vært sammen halvannet. Jeg synes dette er virkelig vanskelig. Jeg ønsker meg flere barn, men har tenkt at det er utenkelig å få barn med en far nummer tre. Føler jeg frarøver han egne barn om jeg sier nei. Men jeg møter mine egne fordommer i døren her. Hvordan ta et slikt valg? Og vi kan jo ikke vente noen år og se heller, mtp min alder og fruktbarhet..

Det er jo han jeg skulle fått alle med, det er han jeg vil leve livet med. Han er god og snill, og jeg har kjent han i over 30 år. Jeg synes dette er trist og vondt og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som har råd til meg? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Om det er rett for deg, så kjør på.

Om du derimot ikke ønsker flere så gi han beskjed

[AnonymBruker]

1 time siden, Brunello skrev:

Dersom far nummer to ikke har noe kontakt med barna sine, og nåværende kjæreste er de barnas pappa, kan kanskje adopsjon være tema. Og plutselig blir det bare barn med to menn.

Far nr 2 kan når som helst komme inn i bildet igjen med mindre han er død. Det er hans rettighet.

Anonymkode: 8d38d...4cc

[AnonymBruker]

Det trenger ikke å være noe problem med flere ulike fedre. Jeg kommer fra en slik familie og for oss fungerer det helt strålende - sånn blir rett og slett livet noen ganger. MEN. Ta tiden til hjelp. Ikke skynd deg inn i enda en graviditet - om ikke annet så for de barna du allerede har. La de få oppleve et stabilt og forutsigbart liv noen år før dere bringer flere søsken inn i det. Ett år som samboere er ikke mye når det er barn inne i bildet, uansett hvor snill og god han er

Anonymkode: f7e84...11b

[AnonymBruker]

Det er jo helt meningsløst å snakke som om det er bare for mannen å finne en annen dame å få barn med. Han begynner å bli såpass gammel at de fleste kvinner på hans alder er i samme situasjon som TS, de har allerede barn og mange vil ikke ha flere. Flere og flere menn forblir barnløse, og flere lever alene også. Skal han virkelig risikere å være alene resten av livet fordi han potensielt, men sannsynligvis ikke, kan få barn med en annen kvinne? Eller er det bedre for ham å ha en familie bestående av barn og kone, selv om barna ikke er hans biologiske?

Denne idéen om at du må "slippe ham fri" om du ikke gir ham barn, TS, det er bare et påfunn du har funnet på for å skape større press på deg selv og for å i enda større grad rettferdiggjøre at du får flere barn. Fordi når du legger det premisset til grunn, blir det plutselig dårlig gjort mot de ungene du har å ikke få flere barn også, fordi de da mister sin "farsfigur". Men helt seriøst: det tar mer enn 1 år å bli en farsfigur for barn.

Anonymkode: 1f5aa...6a2

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes det er noe rart med folk (både damer og menn, kjønn irrelevant) som får barn med hele 3 forskjellige. Ikke fordi jeg tenker at vedkommende er "løs" eller noe sånt, men at det sier noe om hvordan man lever livet sitt.

Og når jeg leser hovedinnlegget ditt så er det nettopp en sterk umodenhet jeg får inntrykk av. Barna dine virker som lite gjennomtenkte valg, som noe som bare skjedde, "oi sann". Og i stedet for å ta ansvar for sine feilvurderinger og roe ned, så er det rett videre til nestemann - attpåtil bare to år etter at du fikk forrige barn med eksen. Jeg ser ingen modning eller utvikling, ingen tegn til at du egentlig har reflektert over dine tidligere valg, bare denne tankegangen om at du har vært "uheldig" med hver eneste pappa. Ja, så da er det bare å prøve igjen da, eller..? 

For meg er det å sette barn til verden en så stor avgjørelse at jeg ikke forstår hvordan folk klarer å gjøre det i hele 3 ulike forhold. Det er noe som skurrer for meg. 

Anonymkode: 6763c...c44

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i alle dager sette enda et barn, med enda en far til verden når du allerede har feilvurdert to ganger?

Du har jaggu vist to ganger allerede at din vurderingsevne ikke holder mål. For et sammensurium, 3 barn med 3 forskjellige fedre 😳

Anonymkode: 8da96...63b

Jeg hadde tenkt å skrive det samme som deg men etter å ha tenkt er jeg ikke enig. Hun var tenåring da hun fikk første. Hvor mange 18-19åringer har en god vurderingsevne ifh kjæresten? Kvinner og menn langt over 30 havner i forhold med en som viser seg å være voldelig, det kan skje alle. Og barnefar nr 2, hvordan kunne ts på forhånd visst at han skulle få en depresjon? Hun har kjent denne mannen her i 30 år og det blir noe annet. Ts, vent 1 år, en ting er at du har kjent ham i 30 år. noe annet er å bo sammen. Er dere enig om oppdragelse, hvordan dere skal fordele ansvar etter barnet er født, er det noe dere bør jobbe med i forholdet generelt? Er du sikker på at forholdet vil tåle spebarnsperioden og at forholdet er sterkt nok? Pleie forholdet først og så kan dere prøve. 

Anonymkode: 57e82...958

[Gjest O.G.]

Men TS, ønsker du flere barn selv, eller tanken på en unge nr 3 bare pga du vil tekkes denne fyren og være en "hand maiden" omtrent for ham?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er mest skamfullt med dette innlegget er at jeg tidligere har dømt de som har fått barn med mange forskjellige menn. Jeg vil først og fremst be om unnskyldning for det, for jeg innser jo nå at jeg faktisk står i samme situasjon selv. Ikke enda, men det er fullt mulig. 

Så til saken.. Jeg fikk første barnet mitt da jeg var tenåring. Gikk fra mannen etter et år, han var voldelig og jeg kunne ikke la barnet vokse opp i dette. Han har i ettertid vært en god far og har samvær annenhver helg. 

Etter ti år møtte jeg mann nummer to. Vi var ikke sammen så lenge før vi snakket om barn. Jeg ser i ettertid at det var en veldig feil avgjørelse. Men uansett, vi fikk barn sammen. Han fikk en depresjon etter barnet var født, og ble ikke bedre. Vi bestemte at han skulle flytte ut, han var ikke bra for barnet i det hele tatt, og heller ikke for min eldste. Da han flyttet var jeg gravid med enda et barn, og jeg klarte ikke ta abort. Jeg er helt alene om omsorgen for disse to, null samvær. 

Under graviditeten med siste møter jeg en barndomsvenn. Vi er bare venner en god stund (har vært det tidligere også, men tar opp igjen kontakten. Feks var han barnevakt for eldste under et krisetilfelle med dødsfall i familien for en del år siden, så vi har vært ganske nærme også tidligere). Et halvt år etter minste blir født blir vi sammen, og når han etterhvert blir introdusert for barna velger han å stille opp for alle ungene. Fantastisk mann, ingenting vondt i han, snill og god, hjelpsom, trygg jobb, jeg kjenner familien hans fra før, og vi har gått på samme skole i barndomsårene. Han flyttet inn til oss, og bor med oss nå. For de to yngste er han eneste farsfiguren de har, og han behandler dem som sine. 

Problemet.. Han er barnløs, og ønsker seg barn. Jeg har bikket 35 år, fyller snart 36. Yngste min er bare to år, vi har bodd sammen snart et år, og vært sammen halvannet. Jeg synes dette er virkelig vanskelig. Jeg ønsker meg flere barn, men har tenkt at det er utenkelig å få barn med en far nummer tre. Føler jeg frarøver han egne barn om jeg sier nei. Men jeg møter mine egne fordommer i døren her. Hvordan ta et slikt valg? Og vi kan jo ikke vente noen år og se heller, mtp min alder og fruktbarhet..

Det er jo han jeg skulle fått alle med, det er han jeg vil leve livet med. Han er god og snill, og jeg har kjent han i over 30 år. Jeg synes dette er trist og vondt og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som har råd til meg? 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Gjør som du vil. Livet blir ikke alltid slik man hadde tenkt seg.

Anonymkode: e0867...0e8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke hva som er så «trist og vondt» i situasjonen din.

Du har møtt han som du skulle ha levd sammen med hele livet, nå har du muligheten til å gjøre akkurat det!

Du er snart 40, han et vel det samme, jeg ser INGEN grunn til å få flere barn. Å få barn er en enorm påkjenning for forholdet (som allerede har dårlige odds, dette blir jo som å gifte seg gang nummer tre, oddsene blir dårligere og dårligere dessverre.)

Lev sammen, og vær lykkelige med de barna som finnes! Det fins nemlig et voksenliv etter barn også!

Anonymkode: e575b...d06

[AnonymBruker]

1 time siden, Commander skrev:

Med den avstanden det er mellom eldste og evt yngste, som er nesten 20 år?, vil det ikke bli som ha  4 i hus samtidig.

En 19-20 åring klarer seg selv og vil sannsynligvis ha flyttet ut før en nr 4 kommer inn. Sånn sett blir det liten forskjell i praksis. Du vil fremdeles ha 3 å passe til daglig. Men dere vil være 2 til å dele oppgaven. Sånn sett lettere hverdag enn den du har hatt?

Det som hadde vært mitt problem her er å begynne på nytt. Barnehage, dugnader, første skoledag, våkenetter, barnevogn og voksipose, bleier, helsesatsjon, kaptein sabeltann, lekser og dyreparker. Du må starte på scratch igjen med ting man føler seg (ihvertfall jeg) 100% ferdig med! All ære til de som orker det. Ser fler av mine kolleger finner barnløse damer rundt 35år. Så blir de pappa i runde nr 2 når de er 45år og første kullet er 16-18 år.

Det hadde jeg ikke orket å begynne på en gang til. Skal du utsette "voksenting" til minstebarnet er 10-12 snakker vi nærmere 55 før du kan prioritere annerledes.

Ja, jeg merker også at mange ikke har fått med seg at jeg har en eldre (tenker da på de jeg møter i barnehage etc), fordi han er så stor. Å starte på nytt gjorde jeg jo med nummer to, så der føler jeg at det toget er godt alt  I tillegg synes jeg egentlig ikke sånt er slitsomt, jeg føler derimot at jeg har fått ny ungdom jeg, med småbarn i huset igjen. Voksenting kan man gjøre både med og uten barn, livet mitt har aldri handlet om å prioritere voksenting eller bli ferdig med å ha barn, livet mitt er her og nå. 

36 minutter siden, Visjon skrev:

Jeg skal ikke dømme deg, TS, men tenker at du kanskje har feil fokus? Slik jeg leser deg, virker det som om livet ditt har vært orientert rundt menn, og så har barna kommet til verden litt "tilfeldig". Så blir det slutt, og så griper du etter en ny mann som kan steppe inn som bonuspappa, og nå er det på'an igjen.

Hva med å bryte ut av dette mønsteret? Heller enn å tenke at du trenger en mann som kan ta vare på dine unger, så burde du jo finne tryggheten i deg selv. Du må slutte å vingle etter andre. Heller enn å hoppe inn i nye forhold, bør du prøve livet alene med barna og bli tilfreds og selvsikker i den situasjonen. Skap et stabilt liv for deg og dine små, der dere er helt selvstendige. Da vil du heller ikke havne i slike press-situasjoner hvor du er nødt til å "belønne" nye bonuspappaer med flere barn enn du egentlig har godt av, for at han skal gidde å bli værende. La heller nye kjærester være en hyggelig bonus på siden, ikke noe som skal dominere ditt og barnas liv.

For barna dine er det mye viktigere at de har en stabil mamma som setter grenser i sitt eget liv, enn å på død og liv ha en ny farsfigur. Du har allerede tre barn, det er smertegrensa for hva en alenemor kan takle, og det å få enda flere kan vippe vektskålen. La barna dine få fred og ro nå, er mitt råd. Ikke fordi samfunnet sier det, men fordi det er nok kaos og komplikasjoner i livet deres nå.

Jeg tror du har misforstått, livet mitt har jo nettopp dreid seg om barna, ikke menn. Det er jo derfor jeg har vært så mye singel også, i mange år. Jeg trives utmerket alene med barna, og vurderte faktisk å dra til Danmark på egenhånd før jeg møtte far til nr to og tre. Jeg trenger ikke belønne noen med barn, når jeg ønsker meg barn selv? Første oppholdet mitt med forhold varte i ni år, jeg tror ikke det er å "gripe etter en ny mann som kan steppe inn som bonuspappa" rett etter det er slutt  

Det er jeg som hele tiden har ønsket meg flere barn, men som jeg har skrevet, den avgjørelsen ble tatt for tidlig med mann nummer to. For meg føltes det som jeg endelig møtte noen, etter nesten ti år alene, og at nå kunne jeg endelig få de barna jeg ønsket meg. Vil jo heller ikke si det er mye komplikasjoner og kaos i livene deres, de to minste husker ikke annet enn meg og dem alene, før jeg ble sammen med nåværende. Eldste har jeg alltid hatt åpne samtaler med, og eldste hadde jo også hele sin oppvekst med meg alene. 

1 minutt siden, O.G. skrev:

Men TS, ønsker du flere barn selv, eller tanken på en unge nr 3 bare pga du vil tekkes denne fyren og være en "hand maiden" omtrent for ham?

Ja, jeg kunne tenkt meg flere barn. Jeg har bare tenkt at det er uaktuelt siden forholdet gikk dukken med far nummer to. Jeg trodde aldri at jeg skulle finne meg noen igjen, ønsket det forsåvidt ikke heller. Så for meg å leve alene (og leve godt med det). 

Anonymkode: 41c0d...0e1

[Brunello]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far nr 2 kan når som helst komme inn i bildet igjen med mindre han er død. Det er hans rettighet.

Anonymkode: 8d38d...4cc

Ja, far nr. 2 må selvsagt medvirke til adopsjonen. I og med at han ikke har interesse av barna, synes han kanskje det er en fabelaktig ide.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i alle dager sette enda et barn, med enda en far til verden når du allerede har feilvurdert to ganger?

Du har jaggu vist to ganger allerede at din vurderingsevne ikke holder mål. For et sammensurium, 3 barn med 3 forskjellige fedre 😳

Anonymkode: 8da96...63b

Hun har 3 barn fra før av.

Anonymkode: 8300c...f08

[Visjon]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg merker også at mange ikke har fått med seg at jeg har en eldre (tenker da på de jeg møter i barnehage etc), fordi han er så stor. Å starte på nytt gjorde jeg jo med nummer to, så der føler jeg at det toget er godt alt  I tillegg synes jeg egentlig ikke sånt er slitsomt, jeg føler derimot at jeg har fått ny ungdom jeg, med småbarn i huset igjen. Voksenting kan man gjøre både med og uten barn, livet mitt har aldri handlet om å prioritere voksenting eller bli ferdig med å ha barn, livet mitt er her og nå. 

Jeg tror du har misforstått, livet mitt har jo nettopp dreid seg om barna, ikke menn. Det er jo derfor jeg har vært så mye singel også, i mange år. Jeg trives utmerket alene med barna, og vurderte faktisk å dra til Danmark på egenhånd før jeg møtte far til nr to og tre. Jeg trenger ikke belønne noen med barn, når jeg ønsker meg barn selv? Første oppholdet mitt med forhold varte i ni år, jeg tror ikke det er å "gripe etter en ny mann som kan steppe inn som bonuspappa" rett etter det er slutt  

Det er jeg som hele tiden har ønsket meg flere barn, men som jeg har skrevet, den avgjørelsen ble tatt for tidlig med mann nummer to. For meg føltes det som jeg endelig møtte noen, etter nesten ti år alene, og at nå kunne jeg endelig få de barna jeg ønsket meg. Vil jo heller ikke si det er mye komplikasjoner og kaos i livene deres, de to minste husker ikke annet enn meg og dem alene, før jeg ble sammen med nåværende. Eldste har jeg alltid hatt åpne samtaler med, og eldste hadde jo også hele sin oppvekst med meg alene. 

Ja, jeg kunne tenkt meg flere barn. Jeg har bare tenkt at det er uaktuelt siden forholdet gikk dukken med far nummer to. Jeg trodde aldri at jeg skulle finne meg noen igjen, ønsket det forsåvidt ikke heller. Så for meg å leve alene (og leve godt med det). 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Nei, nei, men da er det vel bare å kjøre på da. Skjønner ikke helt hva du søker råd til, egentlig?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, O.G. skrev:

Men TS, ønsker du flere barn selv, eller tanken på en unge nr 3 bare pga du vil tekkes denne fyren og være en "hand maiden" omtrent for ham?

hun skriver senere i tråden her at hun alltid har hatt lyst på mange barn. 

Anonymkode: 57e82...958

[Commander]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

. Voksenting kan man gjøre både med og uten barn, livet mitt har aldri handlet om å prioritere voksenting eller bli ferdig med å ha barn, livet mitt er her og nå. 

 

Anonymkode: 41c0d...0e1

Folk er forskjellig, jeg er noe eldre enn deg og er VELDIG ferdig.

Vi kan snakkes som 14 år. Da er du 50 og skal ha en konfirmant. Spørs om du savner ting som å sove lenge på 17 mai og reise på sommerferie med voksent fokus , ikke bamseklubb