Hva er galt med foreldre som lar barna bli overvektige allerede fra småbarnsalder?!?

[AnonymBruker]

Jeg var overvektig som barn. Mamma og pappa ga meg helt normal mat, normal mengde osv. De var/er slanke, og broren min har alltid vært en strek. Jeg slet mye med psyken som barn, hadde aldri en venn i barnehagen, ble mobbet på skolen. Mamma sier at jeg fortalte at jeg var stygg og fæl omtrent fra da jeg kunne snakke. Jeg snek i meg mat, brødskiver med sukker, ublandet saft, ost osv. da ingen så meg. Det hjalp på følelsene. Mamma begynte å kutte ned på maten og si "Det er nok nå" etter én brødskive, for å regulere vekta. Hun så jo jeg la på meg, men skjønte ikke hvorfor. Det bidro igjen til å gi meg et fryktelig komplisert forhold til mat, og det har jeg ennå som voksen. Det er ikke alltid så lett som at foreldre forer barna med for mye mat.

Anonymkode: f3ff1...d25

[AnonymBruker]

For å nyansera har vi motsatt utfordring. Barnet har alltid lagt dårlig på seg og føljer nederste kurve meir eller mindre. Vi må berike maten med olje, bare gi det som har mest kalorier. Vi føljes tett opp av helsevesen og spesialistar, vi merka stor bedring ved å kutta ut melkeprotein. Det er veldig vanskelig å "bestilla" stor vekktoppgang, men vi prøver. Det er utfordrande, eg ser for meg at det ikkje er noko lettare å ha eit barn som er overvektig. Eg synest det er litt sårt når folk bemerker vekta, fordi heile dagen handler om å få i hen nok kalorier. Poenget er at det ikkje nødvendigvis er slik at foreldre med overvektige barn stappe i dei kaker og cola, det er alltid meir som vi ikkje veit.

Anonymkode: c740d...a9a

[Gjest WhisperingWind]

Ingen er født feite. Vi er mennesker og vi har alle noenlunde de samme utgangspunktene med små forskjeller mht til forbrenning med mindre det er diagnoser eller sykdommer/visse medisiner inni bildet.

Jeg var et syltynt barn. Men jeg var lang og jeg strakk meg tidlig. Jeg hadde enorm appetitt og spise like mye som en voksen allerede i barnehagen(kødder ikke, det var uaktuelt mer barnemenyer på restaurant og da hadde jeg plass til stor dessert også). Jeg spiste sjokoladepålegg, syltetøy og drakk sjokolademelk.

Men jeg spiste aldri mellom måltider og jeg var enormt aktiv. Vi var ute og lekte hele dagen, syklet, gikk overalt og hoppet strikk og tau og andre aktive aktivteter. 

Min mor var liten og ganske rund.

Som alle andre kan jeg legge på meg og det skjedde da jeg ble student og begynte å røyke og leve på hurtigmat kombinert med null aktivitet utenom fester med alkohol der jeg danset. Jeg ble ikke feit, men typisk tynnfeit med muffintoppmage og deigete kropp. 

Så la jeg om livsstilen og sluttet å røyke, begynte å trene og spise sunn og god mat og innen 6 mnd var jeg i så god form at folk trodde jeg hadde trent hele livet. Markerte armer og mage, definerte lår og så generelt veldig atletisk ut med lav fettprosent.

Nå nærmer jeg meg 40 og kroppen min ser faktisk lik ut som da jeg var i 20 årene og startet å trene. Litt annerledes mage etter fødsel, men fremdeles markert og flat mage. Jeg trener mindre enn da, men spiser fremdeles sunt og er aktiv med en liten gutt som er en liten torpedo.

Han ble født veldig slank, men ble feit som en julegris(seriøst; så ut som en Buddha med valk på valk). Jeg fullammet og både lege og helsestasjon lurte på om det var peanøttsmørmilkshake jeg produserte for han var seriøst feit. Jeg var ikke bekymret for en baby skal få så mye morsmelk det vil. I sekundet han begynte å krabbe og gå så raste det av. Frem til det så han ut som en liten feit selunge som ålte seg fremover 😂😂😂

Jeg får alltid høre at jeg ser så godt trent ut selv om jeg ikke har trent noe jevnt de siste 3 årene(en joggetur her og en yogaøkt der uten noe faste rutiner. Det kan gå uker og måneder mellom hver gang) Jeg vet jeg kan legge på meg og jeg bet at jeg kan bli feit om jeg spiser mer enn kroppen klarer å forbrenne over tid.

Jeg er ikke unik. Men jeg er en rastløs person av natur, jeg liker å være i bevegelse og jeg synes ikke det å sitte å spise er veldig spennende. Så mat er drivstoff som jeg fyller på med til faste tider. Jeg småspiser så og si aldri mellom måltider. Kos for meg er jordbær eller noe oppskjært frukt fremfor sjokolade, smågodt og potetgull. 

Hva er poenget? Vi er alle disponibel for å bli overvektig. Det er mer livsstil og kosthold enn gener som avgjør om vi legger på oss. 

Overvektige foreldre burde bli fulgt opp med en gang de blir gravide. Ikke bare for sin skyld under svangerskapet, men for barnets videre vekst og oppdragelse. Barn er ikke dum. De vet tidlig at noen er tykke fordi de spiser for mye og usunt. Hvordan kan en overvektig mor/far rettferdiggjøre ovenfor barnet at de skal spise sunt og godt så de ikke blir overvektige når de selv er et levende bevis på at de ikke tar vare på seg selv og egen helse? Og når barnet da blir overvektig så er det lett å skylde på gener og så lene seg på det og bruke det som en unskyldning resten av livet.

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er store variasjoner her og at det er forskjell på valpefett og kraftige barn kontra virkelig tykke barn.

Så en familie her på ferie i Norge i sommer hvor mor og far var veldig tykke og mor tykkere enn far. Det var virkelig overvekt og man så at mor hadde problemer med å gå. De hadde 2 gutter hvor den minste gutten kun var kraftig og han eldste på rundt 10-12 år var skikkelig tykk. Store pupper og hodet gikk nesten helt ned i halsen, man så at gutten syns det var tungt å gå. Der mener jeg faktisk at det er foreldrene sine skyld. Hvis denne gutten fortsetter å legge på seg sånn når han er så stor som barn, så vil han jo få alvorlig problemer. Det er faktisk mishandling. 

 

Anonymkode: a1685...409

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fôret du henne usunt frem til hun var 6 år? Og var du ærlig om hva du ga henne til HS? 

For hvis du ga henne det som er vanlig å gi så kan ikke HS påstå at du gjør barnet ditt feit heller. 

Anonymkode: cbf06...87c

Hun har aldri vært en som er glad i godt og brus og is, hun spiser for stor mengde av vanlig sunn mat og vi var selvfølgelig ærlig med HS da vi ba om råd. jeg tror de hadde svart annerledes hvis ikke jeg selv hadde vært svært tynn...det har gått rett vei siden, men hun kunne fortsatt med hell vært langt slankere g jeg forbanner at vi ikke begynte tidligere, men jeg ville jo ikke være den onde overfladiske mammaen heller da...

Anonymkode: 1e4d3...70b

[AnonymBruker]

6 timer siden, Joni123 skrev:

Det der har jeg lært litt om om de senere åra. Mange her inne skjønner ikke hvorfor folk overspiser. At mat på en måte demper følelser. Selv har jeg alltid vært slank og skjønte tidligere ikke hvor vanskelig overvektsproblemer er. Det samme gjelder jo barn (større barn). Synes jo også det er ille at overvekten blir ført videre til barna allerede mens de er små.. Kanskje det kan være lurt å søke hjelp når man blir mor?  

Hvis man har et usunt forhold til mat er det absolutt lurt å få ordnet opp i det før man får barn. Selv fant jeg ut av det i voksen alder, da jeg begynte å legge merke til at jeg spiste i situasjoner der jeg var stresset eller lei meg. Selv om det framstår åpenbart at det var det jeg hadde gjort nesten hele livet var det ganske overraskende å finne ut av det. 

I dag har jeg et greit forhold til mat, selv om jeg må tenke meg om noen ganger når søtsuget dukker opp. ("Hva handler dette eeeeegentlig om?") Mine barn er normalvektige og har et normalt og fint forhold til mat. Men de har også heldigvis vært forskånet for den type oppvekst jeg hadde. 

Uansett, man kommer aldri til å få gjort noe med overvektsproblematikken hvis man ikke får tak i hvorfor folk spiser for mye. Mange liker å belære andre og fortelle om sin egen fortreffelighet. Det må man jo bare gjøre, men det hjelper ingen. Aller minst de barna det gjelder. 

Anonymkode: 92acf...d1b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun har aldri vært en som er glad i godt og brus og is, hun spiser for stor mengde av vanlig sunn mat og vi var selvfølgelig ærlig med HS da vi ba om råd. jeg tror de hadde svart annerledes hvis ikke jeg selv hadde vært svært tynn...det har gått rett vei siden, men hun kunne fortsatt med hell vært langt slankere g jeg forbanner at vi ikke begynte tidligere, men jeg ville jo ikke være den onde overfladiske mammaen heller da...

Anonymkode: 1e4d3...70b

Det vet du ikke, men hvis du ga beskjed til HS at hun spiste for mye mat, store porsjoner, og du var bekymret så synes jeg det er rart at det ikke ble nevnt noe om hva du kunne gjøre for å regulere. Det er jo mer vanlig å få ett svar enn å bli avvist når en er bekymret, etter mitt hode i hvert fall. 

Dessverre er ikke alle like flinke i jobben sin. 

Anonymkode: cbf06...87c

[Kontorotta]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri sett feite barn sammen med slanke foreldre! Men er dette greit uansett, å ødelegge sine egne barn pga egen overvekt og dårlige matvaner?!

Anonymkode: b8a6c...d64

Jeg har sett mange "feite" barn med slanke foreldre. Det er mange ganger de jeg undrer meg over. Samtidig er det mye i en familie som spiller inn. Jeg har sett "småfeite" unger, vokse opp og bli flotte slanke tenåringer. Jeg har sett slanke foreldre som er dyktige på kosthold og ivrige på å få med barn ut i naturen på turer osv, som likevel har "feite" barn, å tross av sunn livstil. Ser man opp en generasjon i noen av disse familiene, finner man kanskje ei feit bestemor, bestefar, tanter eller onkler. Da kan det godt være gener som spiller inn. Jeg har sett familier hvor alle spiser det sammen, hvor det ene kjønnet er runde, mens det andre kjønnet er slanke.

[AnonymBruker]

Vi flytter pendelen for hva vi anser som overvekt nå som overvekt er det nye normale. Og det gjelder også for våre barn. Jeg har fått kommentarer på begge ungene mine om at de ser så tynne ut. De er ekstremt aktive propellbarn med god apetitt. Men de er innenfor normalkurven, og helsesøster fortalte meg at det er mindre og mindre vanlig å se ribbein på barn i dag, og at flere freaker ut av tynne barn enn av overvektige barn.

Anonymkode: 2bfe5...7f1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da barnet mitt fikk leukemi måtte han gå på medisiner som gjorde at han blåste opp som en ballong. (Blant annet kortison) Vi ble stoppet på gaten og kjefta på fordi jeg «ikke kunne la barnet bli så tykt, det var omsorgssvikt»

Hele denne tråden er syk. Det er ikke alle barn som er overvektige bare fordi de tilsynelatende var tykke.

Anonymkode: 98666...4ff

Enig! 

Om en vil ut med ett budskap og faktisk hjelpe er dette det stikk motsatte. Dette er ett behov for å få ut frustrasjon over den HI dømmer andre for pga manglende kunnskap. 

Ja, jeg ser poenget. Ja, problemet eksisterer, men svært få finner hjelp i ett angrep. Mange vet allerede at de gjør feil, men synes det er vanskelig å gjøre rett og balansere. Da hjelper det lite at en person står å gauler til dem, til de som faktisk er mottagelig for å få hjelp og råd. Det er ødeleggende i en prosess om å snu ting til det bedre.

De som ikke vil ha hjelp eller ikke ser problemet når man ikke ut til likevel. Så skrike hjelper ikke her heller. 

 

 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi flytter pendelen for hva vi anser som overvekt nå som overvekt er det nye normale. Og det gjelder også for våre barn. Jeg har fått kommentarer på begge ungene mine om at de ser så tynne ut. De er ekstremt aktive propellbarn med god apetitt. Men de er innenfor normalkurven, og helsesøster fortalte meg at det er mindre og mindre vanlig å se ribbein på barn i dag, og at flere freaker ut av tynne barn enn av overvektige barn.

Anonymkode: 2bfe5...7f1

Det er mye forskjellige kropper mellom mager og hakket mer enn lubben. Kroppen er heller ikke skapt slik at magen er forventet til å være flat. Jeg har for mye på kroppen, men jeg er ikke feit.

Jeg har også ett slankt barn og det har ingenting med aktivitet å gjøre. Så jeg gir både feil mat og krever for lite aktivitet, men hva hvis han hadde arvet annerledes og vært rundt og god i tillegg til utfordringene vi har + manglet bunn når han spiste. 

Det er faktisk tragisk at jeg kan gjemme meg bak våre problemer med ett barn som er slankt, men hvis han hadde hatt for mange kilo så hadde alle sett problemene våres. 

Altså mat er komplisert. Og følge alle regler til punkt og prikke føles ofte umulig.

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må det automatisk være noe galt med folk, bare for at man ikke forstår deres situasjon? Helt greit å mene at foreldre med overvektige barn burde gjøre noe annerledes eller bedre, men å totalt slakte folk, og påstå at det er noe "galt" med de, når man ikke kjenner de, eller situasjonen deres, blir bare idiotisk og trangsynt. 

Anonymkode: 4b65b...2d6

Enig!

Det er godt at ikke alle stikker hodene jorden og ignorer at fedme er ett problem, men problemet blir ikke bedre av kunskapfsttige mennesker som gauler. 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke tenkt tanken at noen, både voksne og barn, veier mer enn andre fordi de har sykdommer eller bruker medisiner som gjør dem større enn andre på egen alder. Sist men ikke minst at du med ditt uhyre stigmatiserende hovedinnlegg og din tankegang legger sten til byrden for syke mennesker? 

Anonymkode: f167d...485

Nettopp! Derfor mener jeg man skal være forsiktig med å uttale seg.

Ei venninne var syltynn frem til hun startet på medisiner. Hun var til slutt så stor at jeg kjente henne nesten ikke igjen. I dag er hun av medisinene og er like tynn. 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

3 timer siden, WhisperingWind skrev:

Ingen er født feite. Vi er mennesker og vi har alle noenlunde de samme utgangspunktene med små forskjeller mht til forbrenning med mindre det er diagnoser eller sykdommer/visse medisiner inni bildet.

Jeg var et syltynt barn. Men jeg var lang og jeg strakk meg tidlig. Jeg hadde enorm appetitt og spise like mye som en voksen allerede i barnehagen(kødder ikke, det var uaktuelt mer barnemenyer på restaurant og da hadde jeg plass til stor dessert også). Jeg spiste sjokoladepålegg, syltetøy og drakk sjokolademelk.

Men jeg spiste aldri mellom måltider og jeg var enormt aktiv. Vi var ute og lekte hele dagen, syklet, gikk overalt og hoppet strikk og tau og andre aktive aktivteter. 

Min mor var liten og ganske rund.

Som alle andre kan jeg legge på meg og det skjedde da jeg ble student og begynte å røyke og leve på hurtigmat kombinert med null aktivitet utenom fester med alkohol der jeg danset. Jeg ble ikke feit, men typisk tynnfeit med muffintoppmage og deigete kropp. 

Så la jeg om livsstilen og sluttet å røyke, begynte å trene og spise sunn og god mat og innen 6 mnd var jeg i så god form at folk trodde jeg hadde trent hele livet. Markerte armer og mage, definerte lår og så generelt veldig atletisk ut med lav fettprosent.

Nå nærmer jeg meg 40 og kroppen min ser faktisk lik ut som da jeg var i 20 årene og startet å trene. Litt annerledes mage etter fødsel, men fremdeles markert og flat mage. Jeg trener mindre enn da, men spiser fremdeles sunt og er aktiv med en liten gutt som er en liten torpedo.

Han ble født veldig slank, men ble feit som en julegris(seriøst; så ut som en Buddha med valk på valk). Jeg fullammet og både lege og helsestasjon lurte på om det var peanøttsmørmilkshake jeg produserte for han var seriøst feit. Jeg var ikke bekymret for en baby skal få så mye morsmelk det vil. I sekundet han begynte å krabbe og gå så raste det av. Frem til det så han ut som en liten feit selunge som ålte seg fremover 😂😂😂

Jeg får alltid høre at jeg ser så godt trent ut selv om jeg ikke har trent noe jevnt de siste 3 årene(en joggetur her og en yogaøkt der uten noe faste rutiner. Det kan gå uker og måneder mellom hver gang) Jeg vet jeg kan legge på meg og jeg bet at jeg kan bli feit om jeg spiser mer enn kroppen klarer å forbrenne over tid.

Jeg er ikke unik. Men jeg er en rastløs person av natur, jeg liker å være i bevegelse og jeg synes ikke det å sitte å spise er veldig spennende. Så mat er drivstoff som jeg fyller på med til faste tider. Jeg småspiser så og si aldri mellom måltider. Kos for meg er jordbær eller noe oppskjært frukt fremfor sjokolade, smågodt og potetgull. 

Hva er poenget? Vi er alle disponibel for å bli overvektig. Det er mer livsstil og kosthold enn gener som avgjør om vi legger på oss. 

Overvektige foreldre burde bli fulgt opp med en gang de blir gravide. Ikke bare for sin skyld under svangerskapet, men for barnets videre vekst og oppdragelse. Barn er ikke dum. De vet tidlig at noen er tykke fordi de spiser for mye og usunt. Hvordan kan en overvektig mor/far rettferdiggjøre ovenfor barnet at de skal spise sunt og godt så de ikke blir overvektige når de selv er et levende bevis på at de ikke tar vare på seg selv og egen helse? Og når barnet da blir overvektig så er det lett å skylde på gener og så lene seg på det og bruke det som en unskyldning resten av livet.

 

Helt innafor og tvile på andres kosthold, men dømme noe ut i fra ting man ser eller bare vet en brøk del om er en veldig dårlig egenskap.

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er uenig at lett overvekt er å anse som omsorgssvikt. Å sammenligne dårlig kosthold med vold og overgrep blir for dumt. 

Anonymkode: 1f26f...37d

Overvekt hvor usunt kosthold som junkfood og søtsaker er årsaken, er omsorgssvikt, jo! Det er da ingen som sammenlikner det med vold eller ovegrep?! Det finnes mange ulike typer omsorgssvikt. 

Anonymkode: f0bdf...cb6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overvekt hvor usunt kosthold som junkfood og søtsaker er årsaken, er omsorgssvikt, jo! Det er da ingen som sammenlikner det med vold eller ovegrep?! Det finnes mange ulike typer omsorgssvikt. 

Anonymkode: f0bdf...cb6

Enig. 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man har et usunt forhold til mat er det absolutt lurt å få ordnet opp i det før man får barn. Selv fant jeg ut av det i voksen alder, da jeg begynte å legge merke til at jeg spiste i situasjoner der jeg var stresset eller lei meg. Selv om det framstår åpenbart at det var det jeg hadde gjort nesten hele livet var det ganske overraskende å finne ut av det. 

I dag har jeg et greit forhold til mat, selv om jeg må tenke meg om noen ganger når søtsuget dukker opp. ("Hva handler dette eeeeegentlig om?") Mine barn er normalvektige og har et normalt og fint forhold til mat. Men de har også heldigvis vært forskånet for den type oppvekst jeg hadde. 

Uansett, man kommer aldri til å få gjort noe med overvektsproblematikken hvis man ikke får tak i hvorfor folk spiser for mye. Mange liker å belære andre og fortelle om sin egen fortreffelighet. Det må man jo bare gjøre, men det hjelper ingen. Aller minst de barna det gjelder. 

Anonymkode: 92acf...d1b

Helt enig. 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

Jeg ble tjukk før jeg begynte på ungdomsskolen, fikk altfor mye pizza og godteri, i tillegg til at jeg var inaktiv. Spiste sjokoladepålegg nesten hver dag. Begynte å sykle mye og var aktiv på videregående, beholdt kostholdet men gikk ned til normalvektig igjen. Har i 20-årene vært veldig av og på med vekten, sliter med søtsug og kobling av at jeg må ha noe godt (snop..) for å kose meg. Tror egentlig oppveksten har vært et problem der.

Foreldrene er nødt til å styre, uten at det blir hysteri over det. Dessuten kan det være mange årsaker til at barn er overvektige, man skal ikke være for bastant i antakelsene sine. 

Men har barn selv og vi har fokus på sunne middager og prøver å være aktive. Skal iallfall selv være et godt forbilde for barna i årene framover. Ene ungen liker ikke godteri, bakst og is engang, til nøds vafler 😛 så han er enkel å ha med å gjøre sånn sett. Han har vært sen grovmotorisk og er en rolig gutt av natur, så han må vi motivere til å være aktiv. Yngstemann er helt propell og er ikke så bekymret for han per i dag igrunn. Blir man først overvektig er det tungt å være aktiv også, så det blir fort en vond sirkel. Selv om kosthold har mest å si. 

Anonymkode: a9b24...731

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overvekt hvor usunt kosthold som junkfood og søtsaker er årsaken, er omsorgssvikt, jo! Det er da ingen som sammenlikner det med vold eller ovegrep?! Det finnes mange ulike typer omsorgssvikt. 

Anonymkode: f0bdf...cb6

Foreldere kan si at ingen elsker barnet mer og høyere enn dem, og det kan jeg tro på. De ville aldri skadet barnet sitt.. Med viten vilje, det kan jeg tro på. 

Barnet spiser og har ikke forsvarlig forhold til mat.. Det kan ligge mange grunner til hvorfor. Foreldre kan ha innvirning, skole, miljø, ect. 

Foreldrene har ikke tatt ansvar og engasjert i det dem faktisk kan gjøre, uavhengig om det er mye eller lite. 

De skjønner ikke at de har sviktet, fordi omsorgssvikt er mye mer alvorlig... De har verken slått eller misbrukt barnet sitt og de har bare gitt kjærlighet... 

Det er å fraskrive seg svikt i omsorgen. Omsorgssvikt forbinder vi med drøyer hendelser og vi liker ikke å høre ordet fordi en føler det ikke samsvarer med demmes avgjørelser og valg. Forståelig. 

Men det er en form omsorgsvikt uansett. 

 

 

Anonymkode: cbf06...87c

[AnonymBruker]

Det er så utrolig mange fordommer her at jeg rett og slett blir litt uvel. Det fantes overvektige barn før også. Husker godt vi hadde noen veldig store barn da jeg gikk på skolen for ørten år siden. Forskjellen er vel at det har blitt flere av dem. I takt med at lek og utemoro er byttet ut med tv spill og data, og hjemmelagd mat er byttet ut med halvfabrikat og ferdigmat, har også antall overvektige økt. Vi er en familie på fire. Jeg er overvektig, mannen er på grensa til undervektig. Eldstemann er sånn som spiser likt hele året, men han vokser bare i perioder. Så derfor er han smålubben rett før han får et vokserapp. I de periodene ligger han akkurat på grensa til overvekt. Men så skyter han i været, med 4-6 cm i slengen, og blir en lang og slank unge igjen som er godt innenfor normal bmi. Minstemann er så tynn at du kan telle ribbena hans. De får samme maten, samme tilgang til alt som både er sunt og usunt. 

Pga ulike andre helseproblemer, har vi vært under tett oppfølging av helsestasjonen. Så fort eldstemann har nærmet seg overvektig på bmi, så gnåler de om kostholdsveiledning som er obligatorisk for alle foreldre med overvektige barn. Skulle tro de snart hadde lært seg hvordan han vokser nå. Her serveres ikke sjokoladepålegg feks. Mat først, søtsaker etterpå om man skal ha. Sjokoladepålegg er godteri, ikke mat. Vi elsker vegetarmat og grønnsaker, så maten er heller ikke usunn. Men helsestasjonen følger med og passer på, og sier fort fra om unger er overvektige. Så å si at de ikke bryr seg, stemmer ikke. Men de kan ikke tvinge folk til å endre seg heller. Og det er ikke alle som har noe å endre. Allerede da jeg fullammet, gnålte de om at babyen var overvektig liksom. Fikk beskjed om å nekte han pupp på nettene da han var tre mnd gammel. 

Anonymkode: 36217...9a4