Leviora's engler og demoner

[Leviora]

Er vi crazy som pusser opp uten barnevakt? Jepp. Men det går overraskende bra  Det er heldigvis ikke mye man må være to for å gjøre. Jeg har fungert som prosjektleder til nå. Går ned og beskuer, kommenterer og nikker. Nå har jeg stått i en halvtime og fundert på hvordan vi skal klare å tilpasse platene til de bøyde trappevangene best mulig, uten å få svære glipper. Vi finner sikkert en løsning.

Det har vært godt å være opptatt med noe helt annet de siste dagene, men gårdagens samtale med psykologen var blæhr. Gikk rett i kjelleren. Prøvde å løse det med masse aktivitet med barna og kryssord. Endte opp med at det bygde seg opp en tsunami med dritt som kastet seg over meg da jeg la meg. Utsette bearbeiding av vonde følelser er ikke det samme som å utsette klesvask, visstnok  

I dag går det heldigvis bedre, til tross for at kroppen allerede sier fra om at jeg må ta det med ro. Må være forsiktig når jeg setter i gang med sparkling, skjønner jeg  Er egentlig glad det er min jobb. Hverken jeg eller mannen synes det er stas at jeg står og klager på at ting ikke blir gjort riktig  

Sånn ellers har vi det fint i disse korona-tider. Vi er ikke de mest sosiale av oss uansett, så vi føler ikke på noe stort savn etter å treffe folk  Barnehagen har laget egen facebook-gruppe hvor vi deler bilder og filmer av barna så de kan holde kontakt og se hverandre der, og det synes de er stas  Rutiner har derimot blitt et fremmedord, og det skled ut til gangs i går da vi måtte ut på en spontan kjøretur på 1,5 time. Ungene sovnet selvfølgelig i bilen og de sovnet ikke igjen for halv 11 på kvelden  I kveld la vi dem kl 20 og de sovnet med en gang. Følelsen av at unger faktisk sover når de skal sove - priceless. 

Vi diskuterer hvilken film/serie vi skal se i kveld. Tiger King er visst noe vi burde få med oss  

[Leviora]

Setter alltid pris på migreneanfall som bare varer, varer og varer! Not.  Fikk roet det kraftig ned i kveld, men kjenner det murrer enda. Krysser alt jeg har for at det går over til i morgen. Hvis ikke blir det vel nok en tur til legen og ny hestekur. Er så møkk lei denne migrenen.

Siden jeg har vært en del dårlig har det gått treigt med oppussinga de siste dagene. Synes likevel vi har fått gjort mye! Nå er alle vegger kledd, i det minste, og det er det viktigste. Vi har derimot møtt på en ny utfordring; en meget engasjert og hjelpsom Lillebror. Han er så søt og snill at det skjærer i hjertet av å måtte si nei. Han får ha med lekehammeren sin og hamre og slå på veggen sånn som pappa, men jeg tror det er lurt å holde ham unna sparkel og maling i noen år til  Ellers har han vært utrolig hjelpsom med vasking, rydding og matlaging. Han skal være med på absolutt alt. Storesøster er hans rake motsetning. Hun klarer på mystisk vis å forsvinne i løse lufta så fort noen nevner rydding  Det har hun IKKE fra moren sin, altså...  

Men jeg må si hun imponerte i dag, da jeg måtte hjelpe mannen med noe malegreier, og vi begge sto med hendene fulle et øyeblikk. Ungene lekte i rommet ved siden av, og så fort Lillebror så mannen dro frem malekosten kom han løpende. "Jeg hjelpe til! Jeg også male!" Mannen hadde selvfølgelig klart å søle på gulvet etter et halvt minutt og vi prøvde så godt vi kunne å holde Lillebror på avstand. Han ble kjempelei seg og sto på sitt. Han hadde like stor rett til å male som oss!  Plutselig kom Storesøster til unnsetning, tok Lillebror i hånda og sa "kom Lillebror, så skal du få låne helikopteret mitt!", og da lyste han opp og gikk for å leke igjen. Etter noen minutter kunne jeg friste med bollebaking istedenfor. Det ble en storsuksess - helt til migrenen toppet seg og deigen hevet seg over bollen  

I morgen håper jeg det blir overskyet og grått, faktisk. Drittsnø! Hører ikke hjemme i april overhode! Det blir blendende hvitt i klarvær, selv med gode solbriller er det for sterkt for meg å være ute. Migrene har en syk sans for humor. Lavtrykk trigger, men jaggu skal det ikke mye sol til før det smeller heller. Give me a break!

[Leviora]

Migreneparty! Dette virker å aldri ta slutt. I noen få timer om dagen er jeg heldig og kan leve noenlunde normalt. Handle, strikke, lage middag og rolige aktiviteter med barna. Kjenner jeg gleder meg til barnehagen åpner og å få tilbake den gode, gamle hverdagen igjen. Etter intense uker hjemme med småtrollene er det faktisk lov å ønske seg tid alene, spesielt med migrene på toppen av det hele  

Jeg ble sittende litt for lenge oppe i går da migrenen slapp litt. Jeg er snart ferdig med en genser, men avfellingen blir for stram! Prøvde på nytt med en større pinne, men nei. Det skal visst finnes en måte å få en elastisk avfelling  Jeg får google. Etter det skal jeg visst strikke opp masker til hals. Det er greit nok. Men det skal strikkes opp 20 masker ekstra  Jeg har enda ikke funnet noen forklaring på hvordan det skal gjøres. Blæhr.

Hjelp, så mange klokka er! Må lage middag. Tiden går når en prakkes, tydeligvis  

[Mumsy]

Det er helt innafor å ønske seg en god dose alenetid nå!  Det gjør jeg også kjenner jeg 

Åpnet ikke barnehagen deres i dag?

[Leviora]

55 minutter siden, Mumsy skrev:

Det er helt innafor å ønske seg en god dose alenetid nå!  Det gjør jeg også kjenner jeg 

Åpnet ikke barnehagen deres i dag?

Den åpner senere denne uka  Jeg er spent på hvordan ungene takler overgangen siden det vil være en del forandringer i barnehagen også. Mye utetid er bare positivt, men jeg er redd Storesøster kommer til å reagere en del på forandringene. Nye vikarer, nye rutiner... Det blir nesten som barnehagestart på nytt!

[Leviora]

Jeg har hatt tre-fire fantastiske dager på rad!  Lite til ingen smerte, mye energi og godt humør! Helt fantastisk.

Jeg har gjort hagearbeid, sparklet og pusset, ryddet og vasket, trent og hatt det fint. Barnehageoppstart har gått som en drøm. Føler meg rusa på endorfiner akkurat nå  

Tenker dog realistisk og vet at jeg virkelig må sette pris på dette, så lenge det varer. For jeg vet at det kommer en nedtur. Den er jeg forberedt på, men det føles ganske dritt likevel.

Jeg er trøtt etter en lang dag. Krysser fingrene for at jeg våkner like frisk i morgen  

[Leviora]

Akkurat, ja. Våknet med migrene i dag. Medisinen tar bare det verste. Herlig! 🙂

I dag kommer visst han skadedyrbekjemperen igjen. Det kryr fortsatt av maur her. Det er skikkelig uhyggelig 😖 Nå er de overalt i overetasjen også, og de finner mat her, for å si det sånn. Han skal visst ta en behandling utendørs i tillegg. Håper det tar knekken på dem. Maur vil vi ikke ha

Jeg kom til å tenke på en ting i går. Barna har aldri vært i et svømmebasseng/hall. Og jeg kjenner jeg blir stressa. Sikkert fordi jeg var med i svømmehall ukentlig fra jeg var typ 3 år. Og mye fordi mannen aldri lærte seg å svømme. Storesøster er 5 nå og jeg lærte å svømme på det tidspunktet, mens hun aldri har opplevd å bade i vann dypere enn til knærne  Vi har snakket om at vi må ta dem med på Pirbadet i byen leenge, men det har aldri blitt noe av. «Når er egentlig riktig tidspunkt på dagen å dra? Vil det være mye folk der? Hvordan håndterer vi garderobe- og dusjsituasjonen? Hva med mat?» Kun spørsmål som fôrer frykt og usikkerhet, ingen svar. Og så kom koronaviruset, da. Jeg håper virkelig det blir en fin sommer hvor vi kan bade mye ute - på tide å la ungene bli kjent og trygg i vann!

Usj, denne migrenen tar skikkelig tak nå. Drit.

[Leviora]

Det utviklet seg til å bli tidenes verste anfall på fredag. Lå og vred meg i smerte, gråt og kastet opp. Jeg var så fortvilt, lei meg og skuffet. Dette er straffen for å ha noen fine dager. Dager hvor jeg har følt meg normal. Jeg besteg ikke Mount Everest, jeg gjorde husarbeid, gikk tur og levde et helt vanlig liv.

Hvorfor får jeg ikke leve? Hvorfor handler livet mitt om å hele tiden forhindre eller håndtere smerte?

Da smertene omsider slapp i løpet av natta var jeg overrasket over at de fremdeles var fraværende da jeg sto opp i går. Bestemte meg for å ikke være redd for at det blusset opp igjen, og prøvde igjen å leve et helt normalt liv; lek med barna, pusse sparkel en liten halvtime, kjøre og handle inn til en god middag. Kjente det ulmet før jeg la meg. Våknet i dag med den verste smerten du kan tenke deg.

Dette er litt av et liv. Klokka er over tre og jeg har enda ikke klart å reise meg opp fra senga. Har prøvd alt av smertestillende og medisiner. Nå er det heldigvis ikke like vondt, men jeg er neddopa og så sliten at jeg ikke klarer å holde meg oppreist lenge nok til å passere badet og gå inn i stua.

Dette er mitt liv. Låst. Frarøvet det meste som gir glede, mestring og livskvalitet. Når dette anfallet går helt over bør jeg vel gå tilbake til min begrensede hverdag; ingen anstrengelse, helt i ro, fengslet i egen kropp. Det er i alle fall bedre enn å være bundet til senga hele fuckings dagen.

Endret 26. april 2020 av Leviora

[Mumsy]

Herregud så urettferdig og trist at du plages så mye med migrene 

Klem til deg 

[Leviora]

På 26.4.2020 den 21.41, Mumsy skrev:

Herregud så urettferdig og trist at du plages så mye med migrene 

Klem til deg 

Takk  "My body is a temple"... Jau  

[Leviora]

Hadde seriøst den fineste start på dagen i går  Våknet heldigvis i grei form, og mannen hadde stått opp med barna og servert dem frokost før han kom inn til meg og spurte om jeg ville ha en kopp kaffe. Ja takk! Så satte jeg meg opp for å drikke kaffe og se livestreamen/konserten til nydelige Kina Grannis som jeg gikk glipp av kvelden før. Hun er så fin, så magisk og flink at jeg har ikke ord. Så der satt jeg da, med kaffekoppen i den ene hånda og mobilen i den andre, godt pakket under dyna og følte på en glede jeg ikke har kjent på en stund. "Vil du ha rundstykker?" spurte mannen. Prikken over i'en. Herregud. Som jeg kosa meg!

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre en dritt ellers, så null dritt ble gjort i går. Like greit. I dag har jeg hatt samtale med psykolog og kjøpt et tørkestativ. Ikke den mest givende shoppingturen, men kom meg i det minste ut døra. Tør ikke anstrenge meg mer enn å vaske litt klær og ligge på sofaen i dag. Den murringen jeg kjenner i hodet skal jeg ikke spøke med  

[Leviora]

Vi hadde en såå fin dag med Storesøster i går  Vi var hos barnelege for videre utredning ang. autisme. Mange spørsmål som setter en i tenkeboksen. Da legen introduserte seg for Storesøster sa hun at hun hadde jobbet med og kjente selveste bamselegen fra barne-tv. Tror aldri jeg har sett så store øyne på frøkna  

Etterpå måtte vi finne på noe gøy, så vi dro på en aldri så liten byvandring. «Jeg har aaldri sett så stor båt før! Oi, se! Et tog!!»  Byvandring var stor stas, men det beste var å få sandwich(big bite), mate tamme fugler og selvfølgelig en diger is. Hovedpremien var en valgfri leke. Hun strålte i går, og vi hadde mange fine samtaler om alt hun hadde opplevd. Bare å høre at hun klarer å fortelle ting i flere setninger gjør meg så stolt  
I dag våknet jeg med intens migrene igjen. Hele dagen ødelagt. Nå sitter jeg igjen med tidenes hangover, og det spørs om jeg legger meg rett etter ungene i kveld. Vil ikke våkne på samme måte i morgen. Ber til høyere makter!

[Leviora]

Ugh, nå har det kommet opp flere vonde følelser. Det er visst bare positivt med tanke på prosessen mot å få det bedre, men i dag kjenner jeg meg veldig sårbar. Som et lite, skadeskutt dyr.

I går kveld tok jeg med meg gitaren i sofaen og begynte å spille på en del sanger. Det som er fint med at jeg har lært å spille gitar av mitt største idol, Kina Grannis, er at jeg kjenner måten hun komponerer låtene og hvilke grep hun bruker. Når hun slipper en ny låt er det frem med gitaren, lytte og lære å spille den. Og sånn går det.

Noen låter har jeg ikke prøvd meg på fordi jeg ikke har klart å forstå ett spesielt grep, men i går fant jeg det ut etter mange forsøk! Og da innså jeg samtidig at jeg har spilt flere låter feil, og plutselig satt jeg og spilte låt etter låt helt feilfritt etter gehør. Det ga meg en fantastisk mestringsfølelse. Mannen satt ved siden av og mens jeg prøvde meg frem snakket jeg om hva jeg drev med, kommenterte og fortalte ting jeg har lært, klagde litt, og deretter jublet masse. Men responsen gjorde meg veldig, veldig lei meg. Det var som om begeret rant over. Responsen var nemlig lik null.

For hvert gledesrop, «yes!», søk for øyekontakt når jeg nailer et vanskelig fingerspill (endelig kan jeg Big black car!), hvert øyeblikk jeg ønsker å dele gleden av mestring har jeg møtt et ansikt dypt begravd i en mobilskjerm eller følelsen av at jeg er den eneste til stede. Og det føltes av en eller annen grunn veldig sårt.

Jeg kjente det bygde seg opp en klump i halsen, så jeg la tilbake gitaren og satte meg i sofaen. Fortsatt ingen respons. Og da klarte jeg ikke holde tårene tilbake lenger. Jeg gråt, gråt og gråt. Det var flaut å si at jeg var lei meg, for jeg skammet meg over å ha et så stort behov for bekreftelse.

Jeg fant ut etterhvert at det ikke er skryt jeg er ute etter, og da ble det mindre flaut. Jeg vil bare ha noen å dele disse øyeblikkene med. Det gikk opp for meg hvor viktig det er at vi støtter hverandre i både de vonde og fine opplevelsene.

 

Mannen følte seg fæl da han så hvor såret jeg var. Men det er heldigvis ikke bare pga han. Disse følelsene har hatt rotfeste i lang, lang tid.

Jeg har lært at jeg skal være ærlig og si at jeg var et begavet barn. Å underdrive det er ikke rettferdig for hverken meg selv eller andre. Jeg ble født med sjelden godt gehør og evne til å spille instrumenter. Jeg var flink til å lese og skrive, etterhvert fotografere. Men det var også de eneste tingene jeg fikk anerkjennelse for. Det eneste jeg brukte for å få et etterlengtet smil, bli sett, og en følelse av verdi.

På ungdomsskolen ble det til et stort dilemma. Det jeg brukte for å få bekreftelse ble plutselig forbudt. Vennene mine likte også å spille piano, skrive og fotografere. De brukte månedsvis på å lære å spille en sang, og jeg lærte den på en dag. Selv om jeg visste jeg var spesielt flink følte jeg mestring, men den kunne jeg plutselig ikke dele lenger. Da følte de andre seg dårlige, jeg måtte slutte å spille, det ble sett på som selvskryt og respektløst. Jeg måtte skynde meg å gjemme stilene mine så de ikke kunne se karakteren, og holde meg ydmyk ved å si «det gikk ganske bra». Jeg husker jeg følte meg fortapt, for hvor kunne jeg finne bekreftelse og anerkjennelse da? Å ha venner som sa de var glade i meg var ikke nok, for jeg hadde lært å aldri stole på noen.

I det siste har mye av de samme følelsene kommet opp; jeg har ikke noe av verdi, jeg er en taper som ikke får til noen ting. Jeg har følt mestring over svært lite. Musikken er en av de tingene. Men å ikke kunne få anerkjennelse for den eneste tingen jeg føler glede og mestring over der og da... Det gjør vondt.

 

Så prøvde jeg igjen i dag. Frem med gitaren, finne teksten til en sang jeg nylig har lært og se om jeg klarer å synge til den samtidig. Jeg hintet litt til mannen og sa «en ting er å lære å spille sangen, noe helt annet er å synge samtidig!» Han nikket bekreftende, uten å se opp fra mobilen og svarte «heh, ja det ser jeg for meg». Jeg kjente det stakk litt over å ikke få blikkontakt, men fokuserte videre på sangen. Terping, terping, repetering etter repetering. Med Kina sin versjon i bakgrunnen som hjelp, så uten, en gang med, en til uten. Og da satt den! Jeg spilte den en gang til, med mer selvtillit denne gangen. Fastere rytme, tydeligere stemme og innlevelse. Jeg kjente sommerfuglene i magen, hvor fint øyeblikket var, og tenkte «Nå hører han meg synge! Nå hører han at jeg har fått det til!»

Men da jeg sang siste tone og slapp grepet om gitaren hørte jeg ikke noe annet enn barna som lekte på rommet ved siden av. Han bak meg satt fremdeles stille og opptatt med noe på mobilen. Da stakk det dypt. Vi hadde denne samtalen i går, og det virker ikke som du fikk med deg noen ting. Se på meg, da! Jeg så på ham mens jeg tenkte det, uten å si det høyt. I noen sekunder satt jeg og så på ham, i håp om at han skulle ense at jeg stirret på ham med blanke øyne. Men nei.

Jeg satte på plass gitaren og han spurte om hva vi skal ha til middag. Jeg svarte «vet ikke» og gikk.

Føler meg ganske dritt.

Endret 3. mai 2020 av Leviora

[Leviora]

Jeg hviler hodet mot det kalde bilvinduet. Blikket stirrer tomt utover, grantrær, fjell og stein suser forbi mens sinnet glir sakte fra å være oppmerksom på det utenfor til å gå innover i tankene. Omgivelsene på utsiden blir til uskarpe figurer, som om noen har dradd hånden over et maleri som ikke har rukket å tørke. I noen sekunder føles alt tomt. Jeg er hverken tilstede her og nå, eller i meg selv. Nye figurer dukker opp i periferien. De vekker oppmerksomheten min da de glir motsatt vei i bildet, som grå skygger følger de bilens fart langs skog, jorder og berg. Det er ulver. Jeg teller dem; én, to, tre, fire - nei, fem. Jeg blir ikke redd, tvert i mot, jeg følger dem med blikket der de svever mellom trærne, og kjenner at jeg blir glad. De vil bare vise at de er der og passer på. Jeg føler med ett en tilhørighet, en følelse som er uvant, men tryggende. Det er flokken min.

Verden føles ikke like skummel lenger. Jeg er ikke alene. Ulvene passer på meg.

 

Mamma var ofte forbauset over hvor stille jeg var på biltur da jeg var liten. Jeg var et fantasifullt og vitebegjærlig barn som elsket å diskutere, snakke høyt om mine mange filosofier og stille spørsmål om stort og smått. Brått kunne jeg bli helt stille i bilen og stirre tomt ut av bilvinduet. Den gang var ulvene kun en livlig fantasi og noe godt å tenke på under en lengre biltur, ikke stort annerledes enn de utallige hestene jeg fantaserte jeg hadde i en stall i skogen. I dag slo det meg hvordan underbevisstheten min manifesterte seg, for i dag så jeg dem igjen; ulveflokken min.

Igjen et bevis på hvordan behandlingen har begynt å lokke undertrykte følelser opp til overflaten, og å se ulvene i dag gjorde at en vond følelse åpenbarte seg. Jeg våknet i morges med en kjent, trykkende følelse, som når et tungt lavtrykk presser seg på og skaper spenninger i luften. Hodepinen virket som en ekstra varsellampe. Nå er det noe jeg må få opp og frem i lyset, tenkte jeg for meg selv, og følte meg flink som gjorde hjemmeleksen min. Det er jo tross alt ikke psykologen som ene og alene vil gjøre meg frisk. Jeg satte meg ned med strikketøyet og prøvde å slippe følelsene frem. Det føltes som om de lekte gjemsel, eller bare var redd for å vise seg. Jeg merket at jeg ofte holdt pusten mens jeg strikket, og kjente at hodepinen ble verre. Jeg la fra meg arbeidet, reiste meg og gikk på kjøkkenet for å ta noen smertestillende. Jeg slukte tablettene med et stort glass vann og ble stående ved kjøkkenbenken og stirre ut over jorder, skog og myr. Fantasien begynte å løpe fritt, og en ulveflokk ble brakt til live. Det så ut som de lekte nede på jordet, og kikket opp på meg som om de ba meg bli med. Jeg gjenkjente plutselig den gode følelsen de ga meg. Den traff meg hardt og jeg kom tilbake til virkeligheten igjen. Ulvene er kun en metafor. Skapt for å fylle et behov for tilhørighet, aksept og fellesskap. Trygghet. Egenverdi. Tillit. Identitet.

Jeg husker at jeg som barn allerede følte meg malplassert. Jeg følte meg ofte som et vilt og uregjerlig dyr - ulv, kanskje - plassert i en flokk med sauer. Ikke at jeg var utagerende, men sauenes oppførsel irriterte meg, og fascinerte meg på samme tid. De var en flokk; de snakket samme språk, forstod hverandres signaler og levde sammen på en måte som føltes fremmed for meg. Jeg ble stående utenfor, spørrende og usikker. Er det de som er rare, eller er det bare meg? Iblant ble jeg så frustrert at jeg gikk fysisk til verks. Slo, sparket og bet. Jeg skjulte motivene mine bak en livlig fantasi, hester sparket jo, må vite, og hunder bet. Jeg lærte raskt konsekvensene av å være annerledes. Ting jeg gjorde eller sa ble sjelden akseptert blant sauene, og jeg måtte derfor lære meg å bli en av dem. Det var en lang, slitsom og forgjeves prosess. De kunne fortsatt se at jeg var alt annet enn sau. 

Jeg har derimot aldri trivdes som sau. Jeg har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det. Å ville passe inn i en flokk med sauer er dermed et stort dilemma. Noen ganger blir jeg oppmerksom på enkelte andre som ikke passer inn, noen jeg kan relatere meg med. Men så er det ofte sånn at de som tør å ikke være sau, gjerne blir noe stort, og de bor ikke her i ingenstedsland, saueland, men i California, Oslo og andre steder hvor det å være ikke-sau er mer stuerent og akseptert.

Jeg passer ikke inn. Å være tro mot min egen identitet fører til utfrysning, rare blikk og i beste fall velmente råd om hvordan å være mindre meg. Det føles som jeg bare har to valg, hvor ingen av dem vil gjøre meg lykkelig; passe inn og leve i en evig strid med meg selv, eller å velge et liv i ensomhet.

For jeg er en ensom ulv i en flokk med sauer.

[Leviora]

I kveld har jeg sittet og sett på folk som maler på Youtube. Time lapse, tutorials og diverse. Jeg må lære meg å male! Sjelen min skriker etter å skape noe og være kreativ, og jeg har ikke akkurat følt noe fyrverkeri av glede av å tegne digitalt i det siste. Høres sikkert tåpelig ut å si at sjelen min trenger det, men det er sånn det føles. Det er bare synd at maling også ser ut til å være en relativt dyr hobby. Av alle hobbyer jeg har startet opp med er sikkert foto den billigste på lang sikt, til tross for at jeg har utstyr verd et titalls tusen. Enda godt at fotoutstyr ikke er en forbruksvare  

Jeg startet med en ny lydbok i dag. Den heter "I morgen var jeg alltid en løve" av Arnhild Lauveng. Hun var schizofren, ble frisk(!) og jobber nå som psykolog. Boken handler om hvordan hun levde med sykdommen, veien mot å bli frisk og tanker hun har i dag med erfaringene hun har som både pasient og behandler. Dette er definitivt en av de beste bøkene jeg har lest/hørt på lenge, om ikke den beste noen sinne. Kan ikke anbefales nok!

Det er -3 grader og snør tett ute, og jeg har én grunn til å ikke grine pga. været: ny strikkegenser! Jeg ble ferdig i dag, og den er så god, myk og varm! Jeg har fått strikkedilla og klarer nesten ikke vente med å legge opp til et nytt prosjekt. Jeg holder på med en genser til mannen, men det frister mer å starte på noen gensere til barna. Denne gangen gensere til vi skal pynte oss litt ekstra  Hjemmestrikk er ikke bare praktiske mellomplagg, slik som jeg trodde før jeg begynte å strikke  

Nei, huff. Dette er ørtende kvelden på rad hvor jeg legger meg alt for seint. Du vet du er lat når du ikke gidder å legge deg  Lurer på hvordan det er å kjøre bil i morgen, jeg trenger flere strikkepinner. Vi skifter ikke dekk i mai - på prinsipp!

[Leviora]

Når migrenen endelig har sluppet taket skal plutselig magen slå seg vrang. Det er så tragisk at jeg bare må le av det  Tydelig oppbluss med betennelse, så da blir det lettere faste og mye hvile. Satser på at det er bedre i morgen, for nå må jeg bli ferdig med sparkling av gangen så jeg får malt, og deretter legge gulv! Jeg har satt frist til bursdagen min, altså litt over to uker. Det bør gå bra.

I morgen skal jeg visst ha time med nevrolog via telefon. Skulle egentlig få min første botoxbehandling. Synes det er fælt å vente så lenge på noe som potensielt kan gjøre livet mitt mye, mye bedre  Håper det ikke blir utsatt alt for lenge. Lurer egentlig på hva en telefonsamtale skal være godt for. Jeg har jo uansett prøvd alt annet enn botox  «Hvordan går det?» «Dårlig, as usual.» «Uffda. Du får bare vente til du får botox, da.» Jepp. 

[Leviora]

Heldigvis gikk ikke samtalen med nevrologen som planlagt. Jeg får prøve en av de nyeste medisinene mot migrene! Jeg har egentlig like mye tro på dem som botox. Nå venter jeg bare på at Helfo skal godkjenne en søknad så jeg slipper å betale over 5000 kr for en dose. Jeg er veldig, veldig spent! I mellomtiden får jeg bare passe på å oppdatere migrenedagboken for å se hvor mye effekt den vil ha. Så langt er det flertall med røde dager, og en til to dager i måneden fri for hodepine. Håper å få gjort noe med de røde dagene, i alle fall.

På selveste 17. mai i år er det meldt 2 grader, vind og sludd, så det er like greit at hele greia er avlyst. Bortsett fra traktortoget. Det får vi med oss fra stuevinduet  Rart å tenke på at Lillebror ble overopphetet i fjor. Festdrakt ble aalt for varmt. I år kler vi oss i ull og boblejakke  Jeg håper på en fin 17. mai, tross alt  

Jeg tror været påvirker formen min en del, så jeg har mange grunner til å klage akkurat nå. Men jeg har faktisk vært veldig flink til å ikke klage på været! Helt bevisst, for å ikke forpeste eget humør mer enn nødvendig. Mannen derimot, stønner og offer seg konstant. Klager, banner og smitter meg med sitt humør. Nå har jeg lært ham å si «åå, som jeg gleder meg til det blir bedre vær!» og det har hatt overraskende god effekt  Det er altså noe positivt å bo med en psykiatripasient også. Man lærer noen triks. Forhåpentligvis.

[Leviora]

Det er utrolig hvor mye været påvirker både humør og helse  Hvis det er det som er årsaken, da. Men jeg holder en knapp på været. Jeg har klart å jobbe hjemme, med oppussing, hver dag denne uka. Tre hele dager med fysisk aktivitet som jeg normalt bare kan drømme om å få gjort. Jeg regner med det kommer en nedtur etterhvert, men jeg har lært meg å sette enormt pris på slike dager når de først kommer og jeg synes selv at jeg stråler    I dag begynte jeg å kjenne meg sliten, den typen sliten som fort kan slå meg helt ut, så jeg rev gulv frem til kl 12 og sa meg fornøyd. Fort gjort å få overtenning når jeg endelig har overskuddsenergi og bruker opp alt på en gang - og litt til  

Jeg måtte forresten ta kontakt med en lege i dag. I blant, flere ganger i året, får jeg en slags svak halsbetennelse, og jeg aner ikke hvorfor. Det virker ikke som en typisk virus-halsbetennelse siden jeg føler meg helt fin ellers, og halsen/mandlene bare gjør bittelitt vondt. Men halsvondt i disse tider skal man ikke spøke med, så jeg bestilte legetime via KRY-appen. Senere ringte det ei hyggelig dame som kunne fortelle meg at symptomene fra halsen mest sannsynlig er allergirelatert. Det var det jeg mistenkte, men det ble plutselig kjempeskummelt å få småvondt i halsen nå  Legen anbefalte D-vitamintilskudd, og det er sikkert ikke så dumt for en lyssky trønder. Anbefaler KRY, forresten. Bare gode erfaringer!

 

Humøret har som sagt vært bra i det siste, men jeg merker godt at jeg jobber mye med å holde andre ting unna. Jeg synes livet er vanskelig for tiden, rett og slett. Har tusen spørsmål og ingen svar, og føler jeg er konstant på leting etter noe. Jeg hadde samtale med psykolog i dag og da snakket vi en del om følelsen av identitet. Selvet. Jeg føler jeg har mistet det som er ekte, eller bare kjenner snurten av det. Det aller meste er tillært og formet. Min oppgave er ikke å bare endre et tankemønster, men å faktisk finne den ekte meg. Og så må jeg lære å faktisk leve som meg, også. Shit, det er vanskelig. Men det skal gå an.

Ja, livet er vanskelig. Ganske dritt til tider. Men i dag er jeg glad likevel, som om jeg har fått en fridag. Og det er jeg uendelig takknemlig for.

I går slapp Kina Grannis en ny låt. Nok en låt som er alt for gjenkjennelig, sår og rørende. 

It's hard to be human 
and hard to grow up
I just keep trying
and keep messing up
and maybe I'm learning
and finding my way
but how could I feel this
and still be OK? 

 

 

[Leviora]

Jeg har satt min første sprøyte med den nye migrenemedisinen! Mannen hentet posten i morges og ga meg brevet fra Helfo på senga. Elsker ordet «innvilget»  Da jeg kjørte ned på apoteket var planen å bestille medisinen, men så hadde de den inne! Flaks. Så nå er den satt. Gjenstår å se om det blir noen uker med rent helvete eller bedring - det er i alle fall inntrykket jeg har fått av de som har prøvd den 😬

Wææh. Dette er egentlig litt skummelt.

[Leviora]

Så langt har den nye medisinen gitt meg bivirkninger som har ført til omtrent lik funksjonsnedsettelse som migrene 🙃 Er så tappa for energi at jeg til tider knapt orker å røre en finger, samtidig som jeg føler meg uvanlig rastløs. Det er en kjip kombo! I dag formiddag fikk jeg derimot en liten boost, så jeg gikk en tur på 4 km. Mer enn nok, kjenner jeg  Har ikke like vondt i hodet, men det er for tidlig å vite om det faktisk er medisinen som virker. 

I kveld har jeg kjent på en angst jeg ikke har følt på lenge. Storesøster var litt dårlig i magen i kveld og det førte til at alle alarmer i meg gikk av. Ordet «omgangssyke» går i repeat som en låt jeg har fått på hjernen og jeg har hatt relativt sterke fysiske symptomer på angst i hele kveld; skjelving, hjertebank, tungt å puste, svett og klam, prikking over hele kroppen og selvfølgelig kvalme. Da får jeg jo slappet av!  Gjør alt jeg kan får å bli kvitt tanken, men frykten er der likevel. Av alle fobier ei småbarnsmor kan ha er det oppkast som troner høyest 😫 Heldig! Den blir bare verre med tiden også, og frykten/angsten blir til en altomslukende greie hvor jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Ville valgt migrene anyday  Huffameg. Det er jo helt sikkert ikke sykdomsrelatert. Hvem blir ikke litt dårlig i magen innimellom? Skjerpings.

En annen ting som ikke har hjulpet noe særlig og som jeg synes er helt på trynet, det er strikkere på IG som bruker ordet «omgangssyke» som ordspill! Nei - jeg vil ikke forbinde strikk med spy og diare - SLUTT!  Vil helst unngå å se eller høre om det i det hele tatt  
 

Har i det minste noe å snakke om med behandleren min i morgen.