Sliten av å være bestemor på fulltid

[Gjest O.G.]

Helt sjukt at TS har satt seg i den situasjonen at hun er ubetalt barnevakt på dette viset. 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her...

Våre barn er voksne og de har da også et ansvar for å melde ifra om sine behov og sine følelser oppi dette vel? 

Jeg sier ikke at ikke vi er perfekte eller at vi ikke har bidratt til at ting er som de er, men vi er nå faktisk ikke de eneste voksne oppi dette.

Om de andre voksne ikke sier ifra, hvorfor tenker alle her da at vi skal ta opp og lage mye oppstyr med de andre barna og barnebarna også? Det holder med at vi må ta denne «kampen» med vår datter om ikke vi skal måtte åpne masse diskusjoner og skape drama med andre som ingen har etterspurt!

Jeg blir litt frustrert oppi det hele. Ja vi har sikkert gjort MYE dumt. Vi har har mistet kontakt på en måte, MEN så har andre også gjort ingenting for å ha noe kontakt, de har ikke meldt noe behov for å gjøre sånn eller sånn med oss eller å ta opp ting med oss. Det kan jo ikke være BARE vårt ansvar dette her....

Kanskje hadde det til og med vært lettere om de sa noe OM de har slike tanker som mange her antar. 

Jeg synes det er dårlig gjort å anta at de har slike tanker og å lage drama om de bare ikke vil ha så mye kontakt. Det kan være at relasjoner er ødelagt, men det kan være at det er slik de ønsker å ha det...? 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Hjelpe meg, for en ansvarsfraskrivelse! 

Av egen erfaring: Man slutter å be om hjelp, man tar ikke så mye kontakt lenger, når man ser at andre søsken og deres barn alltid er førsteprioritet. Det er fryktelig sårt å oppleve at foreldrene alltid velger det andre søskenet og dennes barn framfor deg og dine. Å holde avstand er en forsvarsmekanisme for å unngå å bli ytterligere såret. 

Når du beskriver hvordan dere bærer datteren deres og hennes barn på gullstol og ikke har verken overskudd eller tid til de andre barna og barnebarna, så skjønner jeg godt at de tar avstand til dere. 

Og så mener du at det er deres ansvar å ta kontakt, ta opp det som er vanskelig? Nei vet du hva, det er deres ansvar som foreldre. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

TS her...

Hva mener du med bra igjen? Vi inviterte dem hit, men de hadde andre planer sa dem. Har ikke snakket noe mer eller mindre med dem siden den gang, det er ikke noe vi følte ville være riktig om ikke de tar opp noe med oss selv.

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Dette kan du takke deg og mannen din for ts, beklager å må si det.  Ikke ta ofre rollen for noe dere har skapt selv.  Om du vil virkelig reparere forholdet dere har med de andre barn, legge du deg flatt og innse deres rolle i dette. 

21 hours ago, AnonymBruker said:

TS her..

 

usikker på om vi har skjemt bort noen.

Anonymkode: 3bcad...0fc

Og her har du hovedproblemet.  Du ser ikke selv hvor mye av dette er deres egen skyld.   Du passet ungen 2 ganger i påsken?  Helt utrolig.  Før du innse at dere har skjemt bort datteren din og hun utnytter deg, kommer du aldri videre.  

Anonymkode: 49fca...6ea

[AnonymBruker]

Og igjen- du sitter her og skylde på de eldre barna -at det er deres egen feil at de ikke si fra til dere hva de trenger.  De har nok prøvd, du bare har lukket ørene for alt de har sagt og nå betale dere for det.  Håper du innse snart at når dere blir eldre kommer du til å bare ha yngste datteren som kommer til å passe på dere- og gud hjelpe dere! 

Anonymkode: 49fca...6ea

[Gjest O.G.]

De har fått nok av denne søsteren som skummer fløten hele tiden og ikke minst foreldrene som tillater det.

[Jolene]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her...

1. Våre barn er voksne og de har da også et ansvar for å melde ifra om sine behov og sine følelser oppi dette vel?

2. Jeg sier ikke at ikke vi er perfekte eller at vi ikke har bidratt til at ting er som de er, men vi er nå faktisk ikke de eneste voksne oppi dette.

3. Om de andre voksne ikke sier ifra, hvorfor tenker alle her da at vi skal ta opp og lage mye oppstyr med de andre barna og barnebarna også? Det holder med at vi må ta denne «kampen» med vår datter om ikke vi skal måtte åpne masse diskusjoner og skape drama med andre som ingen har etterspurt!

4. Jeg blir litt frustrert oppi det hele. Ja vi har sikkert gjort MYE dumt. Vi har har mistet kontakt på en måte, MEN så har andre også gjort ingenting for å ha noe kontakt, de har ikke meldt noe behov for å gjøre sånn eller sånn med oss eller å ta opp ting med oss. Det kan jo ikke være BARE vårt ansvar dette her....

5. Kanskje hadde det til og med vært lettere om de sa noe OM de har slike tanker som mange her antar.

6. Jeg synes det er dårlig gjort å anta at de har slike tanker og å lage drama om de bare ikke vil ha så mye kontakt. Det kan være at relasjoner er ødelagt, men det kan være at det er slik de ønsker å ha det...?

Anonymkode: 3bcad...0fc

FOR en ansvarsfraskrivelse! Hjelpe meg!

Her er min mening, jeg har nummerert dem:

1. Kanskje de er lei av å bli bortprioritert av dere konstant, fordi dere kun forkuserer på det ene barnet deres. Man slutter å melde behov og snakke sammen når man ser det er for døve ører. Spesielt når dere kun fokuserte på søsterens barn, mens dere hadde et annet av barnebarna der - og ikke har snakket om det i etterkant?!

2. Nei, dere er absolutt ikke perfekte. Derimot kan jeg råde deg til å slutte med offer-mentalitet. Dere er foreldrene til alle barna deres, da er det faktisk dere som bør legge inn hovedinnsatsen. Spesielt når dere har nedprioritert de andre over lang tid - da har dere noe å bevise.

3. Ingen har spurt dere om noe, fordi dere bare nedprioriterer. Skal dere se en endring, må DERE legge inn føringer for dette. Da inkluderer det kampen med deres lille prinsesse.

4. Man gidder faktisk ikke ha kontakt med noen som aldri prioriterer det. Når man ser at den ene bare blir øst utover, mens dere aldri har tid til de andre. Det gjør at man til slutt trekker seg unna situasjonen, fordi det ofte kan bli for sårt. Å endre denne situasjonen, er faktisk BARE DERES ansvar, for det er dere som har ødelagt relasjonen med de andre barna deres. Kanskje ikke intensjonen var å gjøre det, men det er resulatet.

5. Det er ikke så lett å snakke med noen som man ikke føler at man har et forhold til lengre. Som foreldre, er det opp til dere hva dere velger å gjøre. Ønsker dere en relasjon til alle barn og barnebarn, må dere faktisk bare brette opp ermene, samt legge inn en enorm innsats.

6. Hvem vil ha kontakt med noen som viser åpenlyst at de har en soleklar favoritt blant søsknene?

[AnonymBruker]

4 timer siden, O.G. skrev:

De har sett at dere har hatt hendene fulle med å stille opp for denne ene datteren og derfor trakk de seg tilbake.

TS her..

Så når vi spør om å gjøre noe med dem, inviterer dem på besøk eller til og med spør om det er noe galt om de er mutte og ikke sier noe så er dette utelukkende vår feil?

Har hverken dem, eller svigerbarn, noe ansvar for å melde sine behov eller tanker/følelser selv om vi spør hvordan de har det og åpner for å høre om noe er galt?

Hvor påtrengende skal vi være? Ligge på kne og be om tilgivelse til noen som ikke uttrykker at noe er galt om vi spør?

Mulig jeg tar feil her, men hvor mye ansvar skal vi ta egentlig...?

Anonymkode: 3bcad...0fc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her..

Så når vi spør om å gjøre noe med dem, inviterer dem på besøk eller til og med spør om det er noe galt om de er mutte og ikke sier noe så er dette utelukkende vår feil?

Har hverken dem, eller svigerbarn, noe ansvar for å melde sine behov eller tanker/følelser selv om vi spør hvordan de har det og åpner for å høre om noe er galt?

Hvor påtrengende skal vi være? Ligge på kne og be om tilgivelse til noen som ikke uttrykker at noe er galt om vi spør?

Mulig jeg tar feil her, men hvor mye ansvar skal vi ta egentlig...?

Anonymkode: 3bcad...0fc

Ja, det er kun deres ansvar. Og ja, det er utelukkende deres feil. 

Be om et møte med de. Si at dere må snakke om noe. Legg dere langflate, fortell hvordan ting har vært. At dere innser at dere har gjort feil, og forskjellsbehandlet, og at dere forsøker å rette på ting. Be om unnskyldning for at dere har vært så ignorante, og oversett dems behov. Det er nemlig ikke å forvente at folk som er oversett i alle år plutselig skal kreve sin rett. Du er tydeligvis vant til din bortskjemte datter, som sier rett ut at hun trenger ting. De andre barna har mer normal beskjedenhet, og normal folkeskikk. Det er derfor helt vanvittig at du tror de plutselig skal be dere om ting, eller si at de er sure for noe. De har følt seg lite verdt i mange år. Dere har neglisjert dem, og dere må derfor åpne opp om ting og fortelle at dere nå faktisk har sett lyset og oppdaget hvor grovt dere har sviktet dem. Og at dere vil bruke resten av deres liv på å rette på det. 

Problemet er at du egentlig ikke mener det jeg skrev over her. Du bryr deg faktisk ikke. 

Anonymkode: 5d710...b99

[AnonymBruker]

Kjenner meg såååå igjen. I de andre barnas situasjon... Jeg har foreldre som har vært barnevakter på fast basis i årevis for min bror og hans kones barn. Jeg har sett at dette har blitt mye, og derfor har jeg ikke spurt om hjelp annet en en sjelden gang.  Nå er mine foreldre begynt å si at jeg må gi beskjed om jeg trenger hjelp, at jeg ikke spør om hjelp osv. Men det føles ikke lengre naturlig. Etter 10 år og med barn som nå er tenåringer er liksom ikke behovet det samme, og jeg kjenner at denne "gi beskjed om du trenger hjelp til noe" føles som en måte å ha god samvittighet på for mine foreldre. De har jo tilbydd seg,  jeg kan jo ikke påstå noe annet....

Anonymkode: aac42...718

[Gjest O.G.]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her..

Så når vi spør om å gjøre noe med dem, inviterer dem på besøk eller til og med spør om det er noe galt om de er mutte og ikke sier noe så er dette utelukkende vår feil?

Har hverken dem, eller svigerbarn, noe ansvar for å melde sine behov eller tanker/følelser selv om vi spør hvordan de har det og åpner for å høre om noe er galt?

Hvor påtrengende skal vi være? Ligge på kne og be om tilgivelse til noen som ikke uttrykker at noe er galt om vi spør?

Mulig jeg tar feil her, men hvor mye ansvar skal vi ta egentlig...?

Anonymkode: 3bcad...0fc

De sier ikke noe om det fordi de regner med at samtaleemnet prinsessesøstera vil få blodet ditt til å koke. Etter tråden her og dømme så hadde jeg fått rett. Du er fullstendig klar over forskjellsbehandlingen, men har ikke gjort en skit med det.

Endret 22. april 2019 av O.G.

[Jolene]

5 minutter siden, O.G. skrev:

De sier ikke noe om det fordi de regner med at samtaleemnet prinsessesøstera vil få blodet ditt til å koke. Etter tråden her og dømme så hadde jeg fått rett. Du er fullstendig klar over forskjellsbehandlingen, men har ikke gjort en skit med det.

Nettopp!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her..

Så når vi spør om å gjøre noe med dem, inviterer dem på besøk eller til og med spør om det er noe galt om de er mutte og ikke sier noe så er dette utelukkende vår feil? 

JA. Og hvorfor, det har du selv forklart side opp og side ned i denne tråden. Det er ingen tvil, det er utelukkende din feil. 

Har hverken dem, eller svigerbarn, noe ansvar for å melde sine behov eller tanker/følelser selv om vi spør hvordan de har det og åpner for å høre om noe er galt?

NEI. hvorfor skal du spørre dem om noe er galt? Noe ER jo riv, ruskende galt, og det vet du. Og du bryr deg ikke. Tvert i mot blir du fornærmet fordi de er såret. Barna dine. Og barnebarna dine. Som du skyver bort og ikke orker ha noe med å gjøre. Som du syns det er greit å ikke ha kontakt med, fordi det kan koste deg «det gode forholdet» du har til prinsessa di. 

Hvor påtrengende skal vi være? Ligge på kne og be om tilgivelse til noen som ikke uttrykker at noe er galt om vi spør? 

Tja, det vil i hvertfall være en god start å snakke med dem, tilbringe tid med dem, prioritere dem FORAN denne andre familien som har fått så altfor mye, bli kjent med barnebarna. Men det virker ærlig talt ikke som du er noe som helst interessert i det? 

Mulig jeg tar feil her, men hvor mye ansvar skal vi ta egentlig...?

Alt. Det ER deres ansvar. Hvis du absolutt vil dele, så er det datteren din sitt også. 

Anonymkode: 3bcad...0fc

 

Anonymkode: 0aacb...200

[Jytte]

Ts. Du har forskjellsbehandlet. Du har ikke svart på om det var ditt første barnebarn selv om det ikke burde ha noe å si. 

Innkall til et familiemøte uten barn. Si at du har gjort feil uten at det var din mening og forklar at de andre ikke har spurt. Det er dessuten forskjell på voksne barn når det angår hva de trenger av hjelp og støtte. Det ER forskjell. Alle, eller de fleste vet det som har voksne barn selv. Din datter har en mann. Hvem er den tøffelen? Det siste er ikke din sak. 

Si og forklar til alle at det nå vil bli forskjell. Dere kan velge å ha alle fire barnebarna, men bare en sjelden gang. Nå er det snart en flokk med fem barn, hvis ikke flere, for hvem vet om ikke noen av de andre også er gravide. 

Jeg er også konfliktsky, men hadde holdt en tordnende enetale som spesielt din datter må lytte til sammen med sine søsken. De har unnlatt å si i fra, men det ville alle gjort. Hun har bare krevd og krevd. 

Er du heldig etter episoden der det ene barnebarnet ble borte, får du passe dem igjen uten tilsyn. Hvis ikke tar det tid å bygge opp tillit. Det kan virke som om prinsessas barn sluker dere helt og fullt når hun er der så dere har nok med henne der og da, og så forsvinner de andre og dukker opp ett eller annet sted. Klart dine andre barn ikke klarer stole på deg og din mann da. Dere har skjemt bort både deres datter og hennes barn. 

Det er aldri for sent å snu, men tenk etter hva som er viktigst nå, å la prinsessa få sin vilje og la henne måtte ta ansvar, eller å gi plass til de andre også?

 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

TS her..

Så når vi spør om å gjøre noe med dem, inviterer dem på besøk eller til og med spør om det er noe galt om de er mutte og ikke sier noe så er dette utelukkende vår feil?

Har hverken dem, eller svigerbarn, noe ansvar for å melde sine behov eller tanker/følelser selv om vi spør hvordan de har det og åpner for å høre om noe er galt?

Hvor påtrengende skal vi være? Ligge på kne og be om tilgivelse til noen som ikke uttrykker at noe er galt om vi spør?

Mulig jeg tar feil her, men hvor mye ansvar skal vi ta egentlig...?

Anonymkode: 3bcad...0fc

Kan ikke si høyt nok hvor mye jeg forstår dine eldre barn/stebarn- spesielt jo mer du skriver her.  Alt gjelder om meg meg meg og du klarer ikke å se hvor mye deres behandlinger har skapt ufred i ditt eget hus.  Til og med når du endelig fikk en annen barnebarn klarte dere å la din bortskjemte drittunge av en udugelig datter ødelegger dette.  Du har nå fått 10 sider av råd og hjelp- og her du er - avskriver alt deres egne ansvar HJELPES! 

Anonymkode: 49fca...6ea

[Jytte]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke si høyt nok hvor mye jeg forstår dine eldre barn/stebarn- spesielt jo mer du skriver her.  Alt gjelder om meg meg meg og du klarer ikke å se hvor mye deres behandlinger har skapt ufred i ditt eget hus.  Til og med når du endelig fikk en annen barnebarn klarte dere å la din bortskjemte drittunge av en udugelig datter ødelegger dette.  Du har nå fått 10 sider av råd og hjelp- og her du er - avskriver alt deres egne ansvar HJELPES! 

Anonymkode: 49fca...6ea

Vet ikke helt hva jeg heller skal si, men det virker som prinsessa som jeg har valgt å kalle hennes bortskjemte datter, fullstendig har tatt over styringen. Jeg ER klar over at barn, nevøer, nieser, barnebarn, søsken er forskjellige og ikke kan få likt til samme tid, men barn er bare barn en gang. 

Jeg mistenker litt at ts bare ønsket ett barnebarn og at prinsessens ble det førstefødte barnet. 

Derfor skylder ts på oss og de andre barna. De har fellesbarn og særkulls. Tviler på at det andre fellesbarnet har fått barn, enda. 

Man kan lure, men det finnes så mange gærne bestemødre der ute. Jeg snakker av erfaring. Var selv i ts datters sin situasjon og fikk masse støtte, men jeg hadde ikke mann. Det hadde de andre. Likevel ble det ikke tatt nådig opp, og det speiler forholdet i familien den dag i dag, mange år senere. Ikke mellom søskenbarna, men mellom oss søsken. De følte det urettferdig, dvs. en av dem. Men våre foreldre tok vare på alle barnebarna når de ble litt eldre og kunne leke sammen. Hadde vært en ide å får høre hvor gamle barnebarna til ts er. 

Ts, det er ikke lett, om mulig å si fra til en bestemor som forskjellsbehandler. Du skriver jo så fint  og nå har du gått helt i forsvar. 

[AnonymBruker]

På 21.4.2019 den 16.33, AnonymBruker skrev:

TS her...

Hva mener du med bra igjen? Vi inviterte dem hit, men de hadde andre planer sa dem. Har ikke snakket noe mer eller mindre med dem siden den gang, det er ikke noe vi følte ville være riktig om ikke de tar opp noe med oss selv.

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Dere mistet barnet deres ut av synet, fordi dere tok på dere å passe ett ekstra barn, og så har dere ikke innsett tabben og langt dere langflate og beklaget?? 😳😳

Anonymkode: 2a029...484

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og igjen- du sitter her og skylde på de eldre barna -at det er deres egen feil at de ikke si fra til dere hva de trenger.  De har nok prøvd, du bare har lukket ørene for alt de har sagt og nå betale dere for det.  Håper du innse snart at når dere blir eldre kommer du til å bare ha yngste datteren som kommer til å passe på dere- og gud hjelpe dere! 

Anonymkode: 49fca...6ea

Hvis den late, yngste datteren gidder...med tanke på hvor ofte hun og mannen er avhengig av barnevakt, så er det heller tvilsomt at hun har tid og ork til å hjelpe aldrende foreldre.

At de andre søsknene ikke vil hjelpe til når dere blir eldre og pleietrengende, det har jeg full forståelse for! Som man reder, ligger man.

Anonymkode: 2a029...484

[Mollie]

Ts: Du har ingen sjangs til å gjøre noe med denne situasjonen før du klarer å se din/deres egen rolle i dette. 

Så lenge du skyver ansvaret over på de andre barna dine, så kommer du ingen vei. 

Det er overhodet ikke rart at de tar avstand til dere, og ikke vil svare på om noe er galt. De er klok av skade. De har erfart at de ikke kan regne med dere, at dere ikke stiller opp for dem, og at de er siste prioritet. De har sannsynligvis gitt opp. 

Dere kommer ingen vei før dere klarer å se realiteten i øynene. 

[Reveenka]

Nå synes jeg TS får utrolig mye kritikk her. Vi som leser på KG kjenner ikke denne familien og selv om det er lærerikt å lese andres erfaringer med forskjellsbehandling og bortskjemte familiemedlemmer så er det ingen som sitter på fasiten.

Men.. Det at dere "mistet" et barnebarn og ikke har tatt videre kontakt (!?) burde dere ta selvkritikk på. Et tlfsamtale for å sjekke at alt står bra til og for å beklage er et minste minimum. Tenk etter selv, hva hadde du ønsket om barnepasserene "mistet" ditt barn den ene gangen du hadde barnepass - hvor barnet endelig skulle få alenetid med besteforeldre og verken fikk alenetid eller ble sett av sine besteforeldre.

Jeg tenker at TS har gjort noen gode valg og blitt mer bevisst seg og sin manns situasjon - det er et kjempegodt utgangspunkt for endring. Rom blir ikke skapt på en dag. Denne prosessen vil ta tid. Men sånn jeg forstår TS tar ikke de andre barna og barnebarna så mye kontakt nå og at disse relasjonene er preget av plikt, dette kan endre seg. Jeg lurer på hva som ville skje om dere spurte om dere kunne ta med dere en eller flere av de andre barnebarna i svømmehallen eller på skogstur? Om dere tar initiativ til aktiviteter og sier det som det er. -Jeg/vi ønsker å bli bedre kjente med X og Y. -Kan vi få ta med de med på en aktivitet?

Hvordan hadde det vært TS? Veien til barna deres hjerter går via deres barn igjen. Om dere viser aktiv interesse for de andre barnebarna deres og samtidig aktivt grensesetter datteren som har blitt prioritert frem til nå - så tror jeg at alle disse relasjonene vil balansere seg med tiden. Men det krever at du og mannen din er på lag og at dere er enige om prioriteringene videre.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er kun deres ansvar. Og ja, det er utelukkende deres feil. 

Be om et møte med de. Si at dere må snakke om noe. Legg dere langflate, fortell hvordan ting har vært. At dere innser at dere har gjort feil, og forskjellsbehandlet, og at dere forsøker å rette på ting. Be om unnskyldning for at dere har vært så ignorante, og oversett dems behov. Det er nemlig ikke å forvente at folk som er oversett i alle år plutselig skal kreve sin rett. Du er tydeligvis vant til din bortskjemte datter, som sier rett ut at hun trenger ting. De andre barna har mer normal beskjedenhet, og normal folkeskikk. Det er derfor helt vanvittig at du tror de plutselig skal be dere om ting, eller si at de er sure for noe. De har følt seg lite verdt i mange år. Dere har neglisjert dem, og dere må derfor åpne opp om ting og fortelle at dere nå faktisk har sett lyset og oppdaget hvor grovt dere har sviktet dem. Og at dere vil bruke resten av deres liv på å rette på det. 

Problemet er at du egentlig ikke mener det jeg skrev over her. Du bryr deg faktisk ikke. 

Anonymkode: 5d710...b99

Ts her...

Vi er klar over at vi har et ansvar for våre barn og barnebarn, men som jeg sier så strekker vi ut en hånd både her og der og får ikke respons og blir avvist.

Altså, vi får jo ikke dem til å komme på besøk noe særlig annet enn større begivenheter og ikke blir de lenge heller. 

Hva mener folk her da? At vi skal benytte muligheten som barnebarns bursdag til å plutselig angripe en datter, og kaste oss foran beina til våre andre barnebarn..?

Vi viser jo i handling at vi prøver å bruke mindre tid med vår datter og deres barn. Det er faktisk tøft i seg selv, og det å prøve å skulle tvinge sammen flere uinteressante voksne som ikke gir noe av seg selv uansett hva vi sier og tilbyr i tillegg er ikke noe vi har krefter og overskudd til!

Anonymkode: 3bcad...0fc