Jeg er redd jeg ikke egner meg som mor for barnet mitt...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, alltid mor som er dårlig..

At far jobber overtid og er enda mindre hjemme, spiller aldri noen rolle. 

Neida, de er ikke dårlige mødre. Langt der ifra. De er mødre som vil det beste for sine barn og stiller opp både emosjonelt og økonomisk. Verre er det med kvinner som er hjemmeværende, mannen drar og mir sitter alene med alt ansvar, uten jobb og lever på far,stat fordi hun ikke har vært i arbeid, ikke har jobbet seg opp rettigheter og har store hull i cven. Der har du dårlige mødre der! 

Anonymkode: 9388f...fcd

Det siste du nevnte der er jo kvinnens ansvar! Alle haf snsvar fir eget liv!

Anonymkode: 69985...214

[AnonymBruker]

Ser dine bekymringer og kan umiddelbart sette meg inn i din situasjon: vi har fire barn, fra tenåring til tween og ettåring og toåring. Tror du jeg sliter med dårlig samvittighet for de store? Når all tiden går til de små? At jeg kjente på det uendelige maset og "innesyka" når stormvær nå sperret oss inne, til tider. Vi samarbeider godt, mannen min og jeg og begge er i jobb, men like vel gruer jeg meg ofte til helgene. Men (!) mindre enn før, fordi jeg har valgt meg et nytt perspektiv: dette er et par år, ikke for alltid. Det er også ikke slik hele året, fordi lysere tider gjør alt lettere, både mindre påkledning og masse utetid. Dessuten er ikke mine barn kronisk syke, så jeg har det privilegiet at jeg kan leke med friske barn, og ikke tilbringe helgene på en avdeling på sykehuset. Vi har også en vanlig grei familieøkonomi, så i helgene kan vi spise ekstra god mat og varme oss i varm stue i huset vårt. Ikke trenger jeg busse med barna mine alene, som mange enslige med dårligere økonomi må. Jeg er dessuten frisk selv, til tross for at jeg self er dønn sliten. Men når jeg er eldre tipper jeg at jeg får nok av hviletid, og savner den tiden da latteren og sutring og lyd av løping over parketten kl 06.00 en iskald marsmorgen var koden for helg. 

 

Ja, jeg vet at alt er relativt, det er lov å klage osv. Men kjenner i alle fall at for min del hjelper det å "jamførast". Det gjør at jeg skyver vekk de negative tankene når de kommer i lange tunge helger, og sier til meg selv at dette har vi valgt, dette gjør oss heldigere enn millioner av mennesker og at barna mine er grunn nok. Det gjør meg ikke til en dårlig mamma at jeg av og til blir sint og lei meg fordi jeg slukes av alle barna, aldri får dusjet på dagtid, og må spise brødskiven min når alle de små er ferdig med å spise, og at alle de uten barn får masse karrierepoeng fordi de alltid kan bruke mer tid på jobb enn jeg. Det gjør meg til en av alle andre småbarnsmammaer. 

Og når kvelden kommer har du i allefall tid til deg selv. Jeg satt 2,5 time i går kveld etter å ha lagt de små, og snakket med min tween som følte på hvor skummelt det er å bli tenåring, hvor mye kroppen forandret seg. I stedet for å legge meg inntil min mann og se en tv-serie, så la jeg armene rundt minn 11-åring, fordi der og da var faktisk ingenting viktigere. 

 

TS: minn deg selv på det store målet og prøv å løfte blikket. Jeg dømmer deg ikke, jeg kjenner bare på så vanvittig mye av det du gjør, og jeg har to barn mer enn deg. Derfor har jeg måttet finne løsninger for å kontrollere hvordan jeg tenker, fordi det er kun det jeg kan styre, ikke livet rundt meg. Det vil bare gå sin gang- fra brødskivekrangelen kl 06.15 om påleggvalget (nei, du får bare 1 skive nugatti selv om det er lørdag) til du også må bekymre deg for om tenåringen din kommer seg greit hjem fra den venninnen på kvelden. Sørg for å nyte litt denne tiden også, lover deg at når barna blir tenåringer, så vil du savne den tiden da den eneste bekymringen var at du var sliten på grunn av små barn....all de følelsene du vil få som mor når barna dine er i pubertet og i tenår engasjerer følelser du aldri trodde du hadde. 

 

DA, da skal vi gjerne snakkes igjen. 

 

Til da: ikke kjemp mot kaoset, la deg skylle med det. I en skikkelig god joggebukse som ikke strammer i livet

 

 

Anonymkode: 3f2e9...fd3

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet selv. Bortsett fra at jeg er enda 'verre' enn deg. 

Har ingen råd, for jeg er like lei selv. Vil bare sende en klem 😘

Anonymkode: ed6be...bd0

[AnonymBruker]

Det er mange måter å være en god mor på, og du velger selv hvilken du vil være. Selv tror jeg aldri at jeg lekte med mine barn (bortsett fra titt-tei når de var veldig små). Lek er noe barn holder på med, og i blant kan en voksen (gjerne en tulle-onkel eller sprek bestemor) få være med, men det er slik jeg ser det ikke en oppgave som inngår i "god mor" Derimot er jeg glad i å lese, og inviterte alltid gjerne barna opp i armkroken for å lese en bok. Jeg tok dem gjerne med på museer og severdigheter, og de fikk delta i matlaging. Barn har heller ikke vondt av å lære at nå må vi leke stille litt, for nå er mamma sliten (så lenge det ikke blir hele tiden). Jeg har tre store flotte barn i dag som ikke har tatt noen skade av å måtte innrette seg litt etter mor i huset. 

Anonymkode: 9b2bb...9e3

[AnonymBruker]

Har du sjekket hos lege at alle nivåer er som de skal? Vitaminer osv? Bruker du hormonell prevensjon som kan påvirke? Grunnen er at du høres sliten ut, kanskje mer enn normalen? Kjenner meg nemlig igjen, har det litt sånn med vår nylige to-åring. Men jeg er veldig gravid, utrolig sliten og sikkert hormonell... og vet at jeg egentlig ikke er sånn som jeg føler meg nå...så avskriver det som fysiske årsaker her...

Anonymkode: d559e...f52

[vyzvyz]

DU må komme deg bort i 4-5 dager. Bare ha "deg" tid! Å være tobarnsmamma til småbarn ER tøft. 

[Gjest GoldenLioness]

På 3.3.2018 den 12.47, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen, tusen takk for alle svar. Det er en stor trøst i å se at man ikke er alene om å ha sånne tanker når alt føles håpløst. Og takk for alle gode råd. Jeg skal gjøre et forsøk på å komme meg avgårde alene. Mannen min er imidlertid veldig sånn «familien er alt»-type, og forstår nok ikke helt behovet mitt for å stikke av... Det er dessverre ikke alle menn som er like forståelsesfulle.

Og ja, jeg er overlykkelig over at jeg ikke er alenemor. Da hadde jeg nok klappet sammen. Like fullt er de vonde følelsene og utfordringene jeg sliter med like reelle for meg. Da kan man igjen si at foreldre med barn med spesielle behov er de eneste som har «lov til» å klage osv. 

Dere som spør hvorfor jeg fikk to barn: Den første var ekstremt rolig den første tiden. Vi tenkte at dette går jo supert, og ville gjerne ha to tette. Så kom nummer to og var umulig om natten fra første sekund, i takt med at nummer én utviklet seg til å bli en skikkelig trassig sprettball. Man kan ikke planlegge hvordan fremtiden blir.

Anonymkode: 83a8b...1fc

Du nevnte at barna eskalerte om du var mer bestemt og streng. Kan det være fordi de vet at du er ettergivende? Kanskje et COS kurs kunne vært noe slik at du får noen verktøy i hvordan du skal takle foreldrerollen? 

Det er helt lov å være sliten og trenge egentid. De sunneste forhold både med og uten barn er der alle parter har mulighet til å dyrke seg selv og egne interesser. At far elsker å tilbringe hvert sekund som en familie er flott, men han må også respektere at de fleste normale mennesker trenger litt tid for seg selv uten at det betyr at de ikke elskr familien sin.

Jeg tror at du vil få det bedre om du, for det første får litt mer egentid, og ikke minst at du får hjelp med å takle hvordan du skal få mer respekt fra barna. Barn trenger foreldre som setter grenser og som er klar på hva som er greit og ikke greit. Får de overtaket og ser at om de bare er trass nok så gir en etter, da blir de trassere og mer utagerende for å få viljen sin. Du må lære deg å kunne slå hardt ned på uønsket atferd uten at du blir emosjonell.