Jeg er redd jeg ikke egner meg som mor for barnet mitt...

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Mass skrev:

Må jo ærlig si at det nærmest er "fascinerende" at det er mulig å bli så sliten av småbarn når man er to voksne til å dele ansvaret med barn og hjem. 

Jeg synes på min side det er fascinerende med fremmede som mener å ha en fasit på hva det er «tillatt» å bli sliten av. 

Alle mødre er forskjellige. Noen er Maria Andrews-dansende feer fulle av fantasi som koker over av overskudd og omsorgsevne for åtte barn. Andre er sensitive, følsomme for lyd og inntrykk og trenger mye alenetid. Alle unger er forskjellige. Noen er rolige, enkle og gemyttelige og sover hele natta. Andre er kruttønner som flyr veggimellom 24/7 og ville gjort et helt korps av omsorgsarbeidere utslitt. 

Alle er enige om at alenemødre er helter. Det betyr ikke at foreldre som deler på omsorgen ikke også kan bli utslitte og utbrente. Denne tråden er da virkelig ikke en konkurranse om hvem som skal få lov til å klage.

Anonymkode: 83a8b...1fc

[Gjest Mass]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes på min side det er fascinerende med fremmede som mener å ha en fasit på hva det er «tillatt» å bli sliten av. 

Alle mødre er forskjellige. Noen er Maria Andrews-dansende feer fulle av fantasi som koker over av overskudd og omsorgsevne for åtte barn. Andre er sensitive, følsomme for lyd og inntrykk og trenger mye alenetid. Alle unger er forskjellige. Noen er rolige, enkle og gemyttelige og sover hele natta. Andre er kruttønner som flyr veggimellom 24/7 og ville gjort et helt korps av omsorgsarbeidere utslitt. 

Alle er enige om at alenemødre er helter. Det betyr ikke at foreldre som deler på omsorgen ikke også kan bli utslitte og utbrente. Denne tråden er da virkelig ikke en konkurranse om hvem som skal få lov til å klage.

Anonymkode: 83a8b...1fc

På seg selv kjenner man andre, kanskje?

Det er alltid godt å få ut tankene og guffen, men når man har fått det ut så bør man jo kanskje ta en god titt på situasjonen og få det under kontroll før man bikker helt under av utslitthet.

Det høres jo ut som at mannen har et godt grep på situasjonen så kanskje starte der og se på hvordan han mestrer det. 

[Katten.2.0]

Ser for meg at responsen på denne tråden hadde vært fullstendig annerledes om en mann hadde skrevet innlegget.

Synes forsåvidt synd på mannen som også må være utslitt.

[AnonymBruker]

Må vel være forferdelig jeg da som tenker det er synd på barna og mannen når du føler dette så sterkt. Barna har ikke valgt å bli til og barn får med seg mer enn man tror. 

Anonymkode: f6638...e7a

[Gjest GoldenLioness]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen, tusen takk for alle svar. Det er en stor trøst i å se at man ikke er alene om å ha sånne tanker når alt føles håpløst. Og takk for alle gode råd. Jeg skal gjøre et forsøk på å komme meg avgårde alene. Mannen min er imidlertid veldig sånn «familien er alt»-type, og forstår nok ikke helt behovet mitt for å stikke av... Det er dessverre ikke alle menn som er like forståelsesfulle.

Og ja, jeg er overlykkelig over at jeg ikke er alenemor. Da hadde jeg nok klappet sammen. Like fullt er de vonde følelsene og utfordringene jeg sliter med like reelle for meg. Da kan man igjen si at foreldre med barn med spesielle behov er de eneste som har «lov til» å klage osv. 

Dere som spør hvorfor jeg fikk to barn: Den første var ekstremt rolig den første tiden. Vi tenkte at dette går jo supert, og ville gjerne ha to tette. Så kom nummer to og var umulig om natten fra første sekund, i takt med at nummer én utviklet seg til å bli en skikkelig trassig sprettball. Man kan ikke planlegge hvordan fremtiden blir.

Anonymkode: 83a8b...1fc

Selvsagt skal familie prioriteres.

Men det er vel så viktig at man pleier seg selv oppi alt. Familielivet blir ikke bra om foreldrene er utbrent. Mange tar planlagte weekendturer med venninne eller kompisgjengen eller en alenetur. 

Barna lider ingen nød alene med pappa en helg. Kanskje dere også kan passe barna bort en helg så dere to kan være bare kjærester?

[Gjest Skogrose]

8 timer siden, Mass skrev:

Må jo ærlig si at det nærmest er "fascinerende" at det er mulig å bli så sliten av småbarn når man er to voksne til å dele ansvaret med barn og hjem. 

Fascinerende er det også at enkelte ikke evner å innse at både barn og voksne er ulike. Noen blir mer preget av søvnmangel og mangel på egentid. Noen barn er blide og sover på natta, andre er sutrete og styrer noe voldsomt med mat/søvn osv.

 

TS, jeg har det også akkurat som deg. Det som holder meg gående er at det med stor sannsynlighet blir enklere med tiden.

[AnonymBruker]

Dette høres kjent ut TS. Jeg har to på 1 og 3 år. Mannen min hjelper selvfølgelig til. Den største forskjellen er mulighetene min mann har til å gjøre nesten akkurat hva han vil gjennom graviditet, spedbarn og babytiden. Mens jeg nesten har vært låst gjennom lang tid på grunn av graviditet, amming, fødsel, plager etter fødsel, søvnløshet og permisjon har min mann levd videre som om ingenting har skjedd på mange måter. Han har reist bort både langhelger og helger. Vi har fått to barn som sover veldig lite, er mye syke og er ekstremt avhengig av meg. Dette gjør selv den minste ting slitsom: går jeg på do gråter minst en, dusjer jeg gråter minst en, prøver jeg å spise et varmt måltid skriker minst en og skal jeg prøve å hvile står minst en å hamrer på døren. Mannen min derimot får spise alle måltider varme, får gå på do alene og dusjer så lenge han vil. Barna sover godt og lenge når han er hjemme. Når jeg er hjemme tar legging fort to timer og hvis ikke jeg sover sammen med yngste er det hyl og skrik. Jeg er ute med venninner nå og da, men kun et par timer. Aller mest vil jeg ha leiligheten for meg selv i et døgn eller være på hotell i et døgn. Helt alene, uten masse bråk. 

Det blir bedre. Jeg husker selv hvor mye lettere det var da vi kun hadde et barn over 1 år. Satser derfor på at når de begge blir over 4 år så blir ting lettere. Og så gleder jeg meg til de kan være litt mer hos besteforeldrene sine. 

Anonymkode: 2dc22...c3b

[Gjest Mass]

1 time siden, Skogrose skrev:

Fascinerende er det også at enkelte ikke evner å innse at både barn og voksne er ulike. Noen blir mer preget av søvnmangel og mangel på egentid. Noen barn er blide og sover på natta, andre er sutrete og styrer noe voldsomt med mat/søvn osv.

 

TS, jeg har det også akkurat som deg. Det som holder meg gående er at det med stor sannsynlighet blir enklere med tiden.

Men de er jo to, hvor vanskelig kan det egentlig være å få egentid og avlastning?

Hva skal dere gjøre viss dere plutselig hadde måtte stå i det alene? 

[Gjest Skogrose]

Akkurat nå, Mass skrev:

Men de er jo to, hvor vanskelig kan det egentlig være å få egentid og avlastning?

Hva skal dere gjøre viss dere plutselig hadde måtte stå i det alene? 

Mange er fullstendig utslitt selv om man er to. Jeg kan bare snakke for meg selv, men med en mann som jobber lange dager og reiser mye, fødselsrelatert sykdom (både fysisk og psykisk) hos meg og en baby/et barn som krever mye, er jeg i alle fall fullstendig på felgen. Når også nettverk og familie bor milevis unna er det krevende å få tid til egentid og avlastning. Ettersom barnet er våkent store deler av natta er også mannen utslitt... Men vi gjør så godt vi kan og gleder oss til en enklere hverdag.

Dersom jeg plutselig måtte ha stått i dette alene hadde jeg kapitulert. Rett og slett.

[Kanutte]

Jeg pleide å si at jeg egnet meg best som mor i hverdagen. Helger, men spesielt ferier var ikke spesielt morsomme. Det kan være tøft i perioder. Det betyr ikke nødvendigvis at du er en dårlig mor. I perioder har jeg følt at jeg har mistet meg selv og at alt har handlet om alle andre. Det gikk seg heldigvis til. Nå har jeg store barn og mye tid til egne prosjekter (mellom all logistikk og alle kamper/konserter etc. da).

[Gjest Mass]

6 minutter siden, Skogrose skrev:

Mange er fullstendig utslitt selv om man er to. Jeg kan bare snakke for meg selv, men med en mann som jobber lange dager og reiser mye, fødselsrelatert sykdom (både fysisk og psykisk) hos meg og en baby/et barn som krever mye, er jeg i alle fall fullstendig på felgen. Når også nettverk og familie bor milevis unna er det krevende å få tid til egentid og avlastning. Ettersom barnet er våkent store deler av natta er også mannen utslitt... Men vi gjør så godt vi kan og gleder oss til en enklere hverdag.

Dersom jeg plutselig måtte ha stått i dette alene hadde jeg kapitulert. Rett og slett.

Ja, men da er jo du i praksis mye alene med ansvaret for både barn og hjem selv om dere to er sammen. 

I ts sitt tilfelle så virket det jo som at mannen var der langt mer enn din mann (har bare lest HI). Kanskje hun føler seg utilstrekkelig fordi at han mestrer grensesetting, og det gjør ikke hun. Og det er dette jeg ikke helt forstår. Hvorfor tar hun da ikke grep og får kontroll over situasjonen? Det er jo fullt mulig å få en enklere hverdag, men det starter med henne selv. Noen ganger må man ofre noe for å ta i et tak slik at fremtiden blir bedre.

Det er jo de første årene grunnmuren og selve fundamentet deres dannes, og for meg er den hvertfall hellig og verdt å ta i et ekstra tak for deres skyld.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres kjent ut TS. Jeg har to på 1 og 3 år. Mannen min hjelper selvfølgelig til. Den største forskjellen er mulighetene min mann har til å gjøre nesten akkurat hva han vil gjennom graviditet, spedbarn og babytiden. Mens jeg nesten har vært låst gjennom lang tid på grunn av graviditet, amming, fødsel, plager etter fødsel, søvnløshet og permisjon har min mann levd videre som om ingenting har skjedd på mange måter. Han har reist bort både langhelger og helger. Vi har fått to barn som sover veldig lite, er mye syke og er ekstremt avhengig av meg. Dette gjør selv den minste ting slitsom: går jeg på do gråter minst en, dusjer jeg gråter minst en, prøver jeg å spise et varmt måltid skriker minst en og skal jeg prøve å hvile står minst en å hamrer på døren. Mannen min derimot får spise alle måltider varme, får gå på do alene og dusjer så lenge han vil. Barna sover godt og lenge når han er hjemme. Når jeg er hjemme tar legging fort to timer og hvis ikke jeg sover sammen med yngste er det hyl og skrik. Jeg er ute med venninner nå og da, men kun et par timer. Aller mest vil jeg ha leiligheten for meg selv i et døgn eller være på hotell i et døgn. Helt alene, uten masse bråk. 

Det blir bedre. Jeg husker selv hvor mye lettere det var da vi kun hadde et barn over 1 år. Satser derfor på at når de begge blir over 4 år så blir ting lettere. Og så gleder jeg meg til de kan være litt mer hos besteforeldrene sine. 

Anonymkode: 2dc22...c3b

Kjenner meg så igjen 👍 har en på 1 og på 3 (og to tenåringer) uansett de to minste er så mammadalt at jeg blir gal. Ungene her bryr seg heller ikke om far dusjer eller spiser men når jeg gjør det er det ramaskrik. Gleder meg til jobb om 3 uker og far skal styre heimen AS frem til august ☺👏👏

Anonymkode: 7d15f...723

[Mysticgirl]

Hvem sa at det er latmannskap og være hjemme med ungene? Har selv vært hjemme med mine tre da de var små og fikk ofte høre dette. Men du kan da ikke være sliten som er hjemme med barna hele dagen, hva med oss som jobber da?

Haha.. de vet det ikke før de har prøvd det selv 

Men ja, det er normalt å føle slik du føler , spesielt når ungene er så små. Det vil bli bedre, tro meg . Du trenger litt avlastning og fri fra barna. La besteforeldre passe litt eller dra på hytta og la mannen ta de litt . Klem til deg 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette er et SÅ vanskelig innlegg å skrive... Men nå kom helgen igjen, og i motsetning til alle som gleder seg masse til helgen, vil jeg helst at det skal bli hverdag. Foran meg har jeg endeløse timer med gråt, masing, trass, kamper om legging, nattevåk, frustrasjon og lange innedager pga kulda. Mest av alt vil jeg bare dette meg inn i en bil, kjøre avgårde og ikke være sammen med ungene mine. Og det gjør så vondt å skrive dette!!

Mannen min er kjempetålmodig og rolig med både 2- og 4-åring. Han leker i vei med dem og megler som en helt. Jeg? Jeg er sliten, misliker å leke med dem, og tar meg helst av de praktiske oppgavene som vasking og rydding. Jeg liker å si at jeg er en god mor på «kortdistansene», men timene blir altfor lange. Jeg drømmer om en lørdag som i gamlelager. Lange timer foran TV, et varmt bad, avslapping.

Hvorfor er jeg så egoistisk? Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å leke med ungene, når de ønsker det av mamma? Det gjør så vondt! Jeg har venninner som bobler over av overskudd og fantasi, som finner på aktiviteter og er på turer med ungene hver helg, mens jeg bare føler meg trøtt og sliten. Misforstå meg rett, jeg er vanvittig glad i dem begge to, og vi har fine stunder også i løper av en dag. De skjønner heldigvis ikke at jeg er drittlei av hyling, gråt, mas og trass.

Men jeg ER det. Først er jeg på en hektisk jobb 8 timer om dagen, så kommer jeg hjem til et enda mer hektisk hjem i ettermiddager og helger. Jeg vil være alene. Jeg vil bare rømme til en tom hytte og slappe av.

Anonymkode: 83a8b...1fc

Det er dette som slår meg når jenter spør meg om hvilken fremtidsplaner jeg har angående familie. Er dagens unge damer og menn forberedt på denne store livsomveltningen? 
Spørsmålet du må stille deg er om du innerst inne var klar over foreldrerollen, grunnen til å lage x-antall barn, utover "lyst" og "alle mine venninner gjør det".
Det du ramser opp er helt normalt, men så er det dette med å akseptere og imøtekomme situasjoner en selv velger å sette seg inn i.

Anonymkode: 19b18...49f

[jabx]

18 timer siden, Sveva skrev:

Med mindre det er snakk om å være sint hele tiden eller sint uten grunn, så er det ikke psykisk mishandling at barn ser foreldre sinte av og til. Det er også en legitim følelse. Barna lærer noe av dette også - verden der ute er ikke rosenrød. 

Alle foreldre blir sinte på barna sine innimellom, det er menneskelig. 

Men her brukes altså ekstremt sinne tilsynelatende for å skremme barna på plass.

[Anonymus Notarius]

Du er ikke alene om å føle det slik. Det blir bedre når de blir større. En fattig trøst akkurat nå, men...

[AnonymBruker]

Der mistet jeg all lyst på å få flere barn.

 

 

Takk! 

Anonymkode: 0e728...03b

[AnonymBruker]

Trist tråd.

Sannheten kjære mødre er at dere er for lite med barna deres. De trenger dere. De går vel 30-40 timer i uken i bhg og da blir de slik. Beklager men ja, dere er dårlige mødre.

 

Anonymkode: d8ce5...a25

[AnonymBruker]

22 timer siden, jabx skrev:

Også kjent som psykisk mishandling.

Ja, man kan bli sint enkelte ganger, men det er ikke bra. Ingen er perfekte, men å si at det er greit å bli sint nærmest som en måte å skremme barna til å lystre er ikke bra i det hele tatt.

 

2 timer siden, jabx skrev:

Men her brukes altså ekstremt sinne tilsynelatende for å skremme barna på plass.

For noe tull, nå har du tolket på egenhånd, og langt forbi hva jeg mente. Om det er vanskelig å forstå hva noen mener, spør, ikke lag egne konklusjoner og legg ord i munnen på andre! 

Jeg skrev angående å bli sint to ganger. 1. at det respekteres at jeg får slappe av, ellers blir jeg sint. Helt naturlig å bli sint når man er sliten og har bedt om innestemme en liten time. Blir sint på mannen og jeg, om han setter på musikk for full guffe når jeg på forhånd har sagt at jeg trenger å slappe av litt. 2. Bli sint, skrev jeg. Her fortelles det om krangling, sutring, mas og unger som er overalt. Da er det lov å bli sint. Man gir en advarsel, og hører ikke ungene på det, så er det fullt lov (og absolutt ikke mishandling av noe slag) å si at "Nei nå er det jaggu nok, kutt ut kranglingen med en eneste gang!" med sint stemme. Barn har godt av å se at voksne har følelser, og både gode og dårlige følelser er det bra å lære om. Ikke fordi man skal bli redd, men fordi de skal se at også voksne kan reagere på ting, akkurat som at de selv reagerer med frustrasjon og sinne. Så lærer man å takle de følelsene. Å si og vise at man er sint er ikke å skremme, det er å være menneskelig.

Anonymkode: 3aafb...732

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trist tråd.

Sannheten kjære mødre er at dere er for lite med barna deres. De trenger dere. De går vel 30-40 timer i uken i bhg og da blir de slik. Beklager men ja, dere er dårlige mødre.

 

Anonymkode: d8ce5...a25

Jepp, alltid mor som er dårlig..

At far jobber overtid og er enda mindre hjemme, spiller aldri noen rolle. 

Neida, de er ikke dårlige mødre. Langt der ifra. De er mødre som vil det beste for sine barn og stiller opp både emosjonelt og økonomisk. Verre er det med kvinner som er hjemmeværende, mannen drar og mir sitter alene med alt ansvar, uten jobb og lever på far,stat fordi hun ikke har vært i arbeid, ikke har jobbet seg opp rettigheter og har store hull i cven. Der har du dårlige mødre der! 

Anonymkode: 9388f...fcd