Jeg er redd jeg ikke egner meg som mor for barnet mitt...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har det alltid vært slik, eller er det kun en periode nå?

Anonymkode: 67f29...c17

Det begynte når nr 3 kom,da mistet jeg all kontroll.Minstemann har også begynt som sine søsken.

Anonymkode: 7cce6...3e3

[Gjest Verv]

Du høres sliten ut og kanskje du er overbelastet. Alle er ikke durasell kaniner. Fint at far er litt mer tålmodig og leker mer med de, da utfyller dere hverandre. Hvis far har så meget energi, kanskje han kan ta litt ekstra nå, og kanskje du får lov til å dra bort en helg. Du er en god mor, helt sikkert! 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

og her kommer hærtoget av mødre perfekte som aldri er slitne og alltid har overskudd til ungene sine.. *rolleyes*

det er fint at du er såpass ærlig med deg selv at du ser at du vil ha hvile.
og et du- det er helt naturlig!

kan være ille nok i en hektisk hverdag uten unger, kan bare forestille meg hvor tung det er med skrikerunger i tillegg.
har du snakket med mannen din?

ta deg ei helg alene eller med venninner og bare slapp av. få deg litt fri uten å måtte konstant "være på" for å passe unger.

Anonymkode: d7336...796

Vet du hvorfor jeg ikke er sliten og har overskudd? Fordi jeg sier fra til ungene at nå er mor sliten, og det skal være rolig lek mens jeg ligger en time på sofaen. Det respekteres fordi jeg blir eitrande forbanna om jeg ikke får slappe av når jeg MÅ. Når timen er over har jeg ladet opp til å kunne bruke tid og krefter på ungene igjen. 

Råd: Senk fortventningene, bli sint, prioriter å samle krefter. Unger har ikke vondt av å kjede seg, de har ikke vondt av å få høre at de skal være litt stille, eller vondt av å måtte vente på oppmerksomhet. 

Anonymkode: 3aafb...732

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår ikke helt problemet når dere er to. Jeg forstår veldig godt at du er sliten og mange voksne syns det er drittkjedelig å leke med barna, sånn er det bare. Men du er tydeligvis veldig sliten, men du har jo en mann som kan avlaste mye. Det er mange som er alene med små barn som nesten aldri kan få seg en pause, selv om de er dødsslitne. Men det er nå en gang sånn at når barna er små så er det mye mer stress .Men dere er jo to stykker, så akkurat den biten burde kunne løse seg greit.

Anonymkode: 5cc9e...d93

👌 når far stiller opp har man en mulighet til å ta en time out. Er man alenemor og uten nær familie og nettverk i tillegg da sliter man. Jeg er en av de og det er faen så tøft og ikke ha noen som kan hjelpe til eller avlaste på de tyngste og mest slitsomme dagene. 

Jeg syns du sksl reise vekk en weekend, la mannen være hjemme med barna😀 det trenger du og det ser ut som om du har mulighet til det med en mann som er der og stiller opp. 

Reis ned god samvittighet 😄

Anonymkode: f7875...73b

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette er et SÅ vanskelig innlegg å skrive... Men nå kom helgen igjen, og i motsetning til alle som gleder seg masse til helgen, vil jeg helst at det skal bli hverdag. Foran meg har jeg endeløse timer med gråt, masing, trass, kamper om legging, nattevåk, frustrasjon og lange innedager pga kulda. Mest av alt vil jeg bare dette meg inn i en bil, kjøre avgårde og ikke være sammen med ungene mine. Og det gjør så vondt å skrive dette!!

Mannen min er kjempetålmodig og rolig med både 2- og 4-åring. Han leker i vei med dem og megler som en helt. Jeg? Jeg er sliten, misliker å leke med dem, og tar meg helst av de praktiske oppgavene som vasking og rydding. Jeg liker å si at jeg er en god mor på «kortdistansene», men timene blir altfor lange. Jeg drømmer om en lørdag som i gamlelager. Lange timer foran TV, et varmt bad, avslapping.

Hvorfor er jeg så egoistisk? Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å leke med ungene, når de ønsker det av mamma? Det gjør så vondt! Jeg har venninner som bobler over av overskudd og fantasi, som finner på aktiviteter og er på turer med ungene hver helg, mens jeg bare føler meg trøtt og sliten. Misforstå meg rett, jeg er vanvittig glad i dem begge to, og vi har fine stunder også i løper av en dag. De skjønner heldigvis ikke at jeg er drittlei av hyling, gråt, mas og trass.

Men jeg ER det. Først er jeg på en hektisk jobb 8 timer om dagen, så kommer jeg hjem til et enda mer hektisk hjem i ettermiddager og helger. Jeg vil være alene. Jeg vil bare rømme til en tom hytte og slappe av.

Anonymkode: 83a8b...1fc

En mager trøst, men slik hadde jeg det også når ungene var små. Det er to år mellom dem, og tidvis sloss de som røde kyr. Jeg kjenner igjen alt du beskriver og jeg har ingen andre råd å gi enn at du kommer deg bort fra unger, hus og gubbe noen dager. Kanskje prøve å få noen timer hver helg der du har alenetid. Småbarns tiden er grusom.

Anonymkode: 5a458...3b0

[AnonymBruker]

Du er bra nok! Ta deg en tur ut i dag, la mannen styre på. Jeg har en med feber og vi har vært hjemme hele uka, og jeg er så lei av unge som er sur og kjeder seg med feber og bare måååå sitte å spenne og pirke på mor  Jeg er i veien om jeg sitter med han og kjip når jeg ikke gjør det. Huff hjemmelivet er ikke meg !!!

Anonymkode: fc0d3...da2

[AnonymBruker]

TS her. Tusen, tusen takk for alle svar. Det er en stor trøst i å se at man ikke er alene om å ha sånne tanker når alt føles håpløst. Og takk for alle gode råd. Jeg skal gjøre et forsøk på å komme meg avgårde alene. Mannen min er imidlertid veldig sånn «familien er alt»-type, og forstår nok ikke helt behovet mitt for å stikke av... Det er dessverre ikke alle menn som er like forståelsesfulle.

Og ja, jeg er overlykkelig over at jeg ikke er alenemor. Da hadde jeg nok klappet sammen. Like fullt er de vonde følelsene og utfordringene jeg sliter med like reelle for meg. Da kan man igjen si at foreldre med barn med spesielle behov er de eneste som har «lov til» å klage osv. 

Dere som spør hvorfor jeg fikk to barn: Den første var ekstremt rolig den første tiden. Vi tenkte at dette går jo supert, og ville gjerne ha to tette. Så kom nummer to og var umulig om natten fra første sekund, i takt med at nummer én utviklet seg til å bli en skikkelig trassig sprettball. Man kan ikke planlegge hvordan fremtiden blir.

Anonymkode: 83a8b...1fc

[SoWhat?]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette er et SÅ vanskelig innlegg å skrive... Men nå kom helgen igjen, og i motsetning til alle som gleder seg masse til helgen, vil jeg helst at det skal bli hverdag. Foran meg har jeg endeløse timer med gråt, masing, trass, kamper om legging, nattevåk, frustrasjon og lange innedager pga kulda. Mest av alt vil jeg bare dette meg inn i en bil, kjøre avgårde og ikke være sammen med ungene mine. Og det gjør så vondt å skrive dette!!

Mannen min er kjempetålmodig og rolig med både 2- og 4-åring. Han leker i vei med dem og megler som en helt. Jeg? Jeg er sliten, misliker å leke med dem, og tar meg helst av de praktiske oppgavene som vasking og rydding. Jeg liker å si at jeg er en god mor på «kortdistansene», men timene blir altfor lange. Jeg drømmer om en lørdag som i gamlelager. Lange timer foran TV, et varmt bad, avslapping.

Hvorfor er jeg så egoistisk? Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å leke med ungene, når de ønsker det av mamma? Det gjør så vondt! Jeg har venninner som bobler over av overskudd og fantasi, som finner på aktiviteter og er på turer med ungene hver helg, mens jeg bare føler meg trøtt og sliten. Misforstå meg rett, jeg er vanvittig glad i dem begge to, og vi har fine stunder også i løper av en dag. De skjønner heldigvis ikke at jeg er drittlei av hyling, gråt, mas og trass.

Men jeg ER det. Først er jeg på en hektisk jobb 8 timer om dagen, så kommer jeg hjem til et enda mer hektisk hjem i ettermiddager og helger. Jeg vil være alene. Jeg vil bare rømme til en tom hytte og slappe av.

Anonymkode: 83a8b...1fc

Hvis det gjør så vondt så må du prøve å endre på det. Alt vi mennesker søker er behag,og vi inngår ubehag.

Du må engasjere deg mer i barna. Du blir en distansert mor og det er skadelig. Husarbeid om rømningsvei er ikke nyttig på noen måte.

Jeg blir nok oppfattet som hard her,men ditt problem er faktisk til skade for barna dine. Du elsker dem ? Ok. Da gjør du det beste for dem ellet du takler ikke kjærlighet. Hva det kreves.

Jeg vil overhodet ikke dømme deg. Du er sårbar og ærlig. Men det holder ikke. Du må ta grep. 

[AnonymBruker]

Føler med deg,stor klem til deg😊

Kan  trøste deg med at tiden med en 2 åring og en 4 åring var en marerittid,har helt fortrengt den tiden.Nå er di 7 og 9 å det er en drøm ,endelig har jeg overskudd..

Anonymkode: 876c1...c55

[AnonymBruker]

18 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hvis det gjør så vondt så må du prøve å endre på det. Alt vi mennesker søker er behag,og vi inngår ubehag.

Du må engasjere deg mer i barna. Du blir en distansert mor og det er skadelig. Husarbeid om rømningsvei er ikke nyttig på noen måte.

Jeg blir nok oppfattet som hard her,men ditt problem er faktisk til skade for barna dine. Du elsker dem ? Ok. Da gjør du det beste for dem ellet du takler ikke kjærlighet. Hva det kreves.

Jeg vil overhodet ikke dømme deg. Du er sårbar og ærlig. Men det holder ikke. Du må ta grep. 

Dette innlegget, og flere av de andre, synes jeg du skal se helt bort fra TS. Det er selvsagt viktig at du er kjærlig mot barna, tilstede osv. Husarbeid er en nødvendighet, det betyr ikke automatisk at du bruker det for å rømme fra barna. Men du har ikke antydet at du ikke er det. Ikke alle mennesker klarer å slappe av 1t på sofaen, eller i samme hus med andre som barnevakt for den slags skyld. Når man er trøtt og sliten frister det kanskje ikke med kino med venninne. Og skal man ut på noe vil man helst være utvilt. Jeg stemmer for at du får dratt bort 2 netter. På spahotell, eller det som frister. Du er ikke en dårlig mor selv om du er sliten.

Det er også lov å ikke like å være ute. Hvis barna elsker å være ute ville jeg prøvd å finne en uteaktivitet som dere alle liker. Finn ellers andre aktiviteter som du liker og som gir deg glede. Det kan være lettere for deg å ha fine stunder med barna da, hvor du ikke føler deg sliten. Noen er flinkere enn andre til å leke med barna, men det betyr ikke at de er bedre foreldre av den grunn. Eller at barna er mee glad i dem. Også greit å ta blodprøve hos legen for å sjekke om du har nok jern, vitaminer osv. Fordel praktiske oppgaver med mannen hvis det trengs i større grad. Familievernkontoret kan også være greit, slik at mannen din får forståelse for at du er sliten og trenger støtte og alenetid.

Anonymkode: d7572...386

[Biloba]

For meg høres det ut som at problemet er mangel på egentid og muligheten til restitusjon. Man er veldig forskjellige i hvor mye egentid som trengs for å lade batteriene, introverte trenger mer enn andre. Når du aldri får hentet deg inn igjen går du mer og mer på felgen, har mindre å gi, velger kanskje kortsiktige løsninger i konflikter med barna og bruker "fredstid" til å trekke deg unna mentalt for å få pusterom i stedet for å være nær og lage kvalitetstid. Jeg tror du har kommet i et stort underskudd, og at du trenger en god og ærlig prat med mannen. Lage pauser der du kan få annet påfyll, eller bare gjøre ingenting og la tankene surre. Og andre tider der du kan ha bare ett barn over et kort tidsrom og fokusere på å være mentalt tilstede i en hyggelig aktivitet sammen. Trening kan hjelpe på overskudd, og er for mange en super "unnskyldning" for egentid. 

[SoWhat?]

At hun som skrev innlegget har meldt seg ut litt forstår jeg. Det var en veldig ting situasjon hun beskrev. Tabubelagt også. Det er forståelig,men håper hun leser fra oss som skjønner godt! 

Syns det var modig og tankevekkende innlegg jeg. Det har vel aldri blitt tatt opp her? Ikke vet jeg? Men har lest litt rundt. Det egentlig ikkr dette temaet så mye. Håper Ts tar til seg den forståelsen og innsikten mange har. For vi er mange flere enn det motsatte.

[Gjest Bøff Eløff]

Samfunnet er blitt slik at ungene skal underholdes hele dagen. Man må ta seg et tak å få ungene mer selvstendig, rett og slett lære dem å leke alene. Når ungene brøler og hyler forteller jeg dem (noen ganger i samme toneleie som de selv har) at dette er uakseptabelt. Vi er en familie og alle skal fungere sammen, vi skal ikke serve ungene til det går ut over oss selv. Barn har bare godt av å bli mer selvstendige. Når mor er avslappet blir hun mer villig til å leke med biler, thats life. 

[Sveva]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke.Mannen min sier jeg er for myk og ettergivende slik at de vet hvordan de skal tvinne meg rundt lillefingeren.Men når jeg prøver å være streng med dem eskalerer oppførselen totalt. 

Anonymkode: 7cce6...3e3

Du er inkonsekvent. Når du prøver å gi dem motstand, som er bra, så yter de motstand tilbake. De sjekker ut hvor grensene dine går. Har vært der og er der fortsatt mye! Men de har ikke vondt av en konsekvent mor som setter grenser og forventer noe av barna ettersom de blir eldre.

Dessuten tester barn ofte mor mye mer enn andre.

[Sveva]

1 time siden, Biloba skrev:

For meg høres det ut som at problemet er mangel på egentid og muligheten til restitusjon. Man er veldig forskjellige i hvor mye egentid som trengs for å lade batteriene, introverte trenger mer enn andre. Når du aldri får hentet deg inn igjen går du mer og mer på felgen, har mindre å gi, velger kanskje kortsiktige løsninger i konflikter med barna og bruker "fredstid" til å trekke deg unna mentalt for å få pusterom i stedet for å være nær og lage kvalitetstid. Jeg tror du har kommet i et stort underskudd, og at du trenger en god og ærlig prat med mannen. Lage pauser der du kan få annet påfyll, eller bare gjøre ingenting og la tankene surre. Og andre tider der du kan ha bare ett barn over et kort tidsrom og fokusere på å være mentalt tilstede i en hyggelig aktivitet sammen. Trening kan hjelpe på overskudd, og er for mange en super "unnskyldning" for egentid. 

Bra innlegg. Enig ☺

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er helt normalt, og kjenner meg igjen fra da barna mine var mindre. Følelsen av at livet ditt ikke er ditt lenger, at du bare eksisterer for noen andre, og at hvert våkne minutt handler om plikt - enten du er på jobb for å forsørge familien, eller du er hjemme om ettermiddagen og steller småbarn. Det er en eksistensiell påkjenning som rammer ulikt. Noen mennesker er mer sårbare for disse følelsene, typisk hvis man er introvert eller har vært vant til mye alenetid og luft. Du føler at du mister identiteten din, alle tingene du likte å gjøre blir umulige og du oppdager hvor utrolig bundet du er. Det er også en veldig kompleks følelse. Man elsker barna sine over alt, samtidig som man blir tappet.

Trøst deg med at det er en relativt kort fase av livet, selv om den er intens. Nå har jeg en niåring og en seksåring, og selv om det fremdeles er mye jobb å være mamma, så er det på en annen måte. Barna leker mer alene, er ute i gata med venner fra nabohusene, og jeg må ikke være i samme rom som dem konstant. Vi kan være i samme hus, men jeg kan samtidig sette meg med avisen og en kaffekopp uten at noen gråter eller krever min oppmerksomhet kontinuerlig. Jeg kan faktisk kommunisere til barna at "jeg skal hjelpe deg om ti minutter, vennen, men akkurat nå skal mor lese ferdig disse sidene", og de forstår hva det betyr (i hvert fall stort sett ). Jeg er fremdeles sliten støtt og stadig, men sjelden på felgen. Det er også lettere for besteforeldre å ha besøk av barna noen timer eller en overnatting etter en viss alder.

Og: tenk deg godt om før du får eventuelle flere barn. Ikke alle mennesker er skapt for å ha en stor ungeflokk, ikke alle trives med en sånn kaotisk hverdag. Det er ikke noe negativt ved det, det er bare ulike personlighetstyper. For meg var det helt selvsagt å stoppe etter to unger. Da hadde barna mine søsken, samtidig som to barn var grensa for hva mannen min og jeg har kapasitet til å følge opp, uten å bli gærne og måtte ofre alt annet i livene våre. Glad for at vi ikke har flere.

Anonymkode: e19c4...edf

[AnonymBruker]

Jeg har gått rundt en stund og tenkt på om jeg skulle skrive ett innlegg. Og så dukker dette opp. Det er som om jeg skulle skrevet det selv! Har to barn på ett og fire. Fireåringen er sikkert som fireåringer flest. Synes han er lett å håndtere, og vi var en harmonisk familie som fant på ting sammen frem til minste kom. Nå først skjønner jeg hva folk snakker om når de klager på småbarnstiden og mangel på søvn. Babyen har vært mye arbeid fra den ble født. Og er fortsatt veldig krevende. Sutrer og skriker hele tiden. Når det mates, stelles, bades, legges. Vrir seg, skal åle seg rundt og ta på bæsjen, spytter ut maten, spytter ut drikken. Hyler ved matbordet så absolutt alle måltider blir ødelagt. Så ofte at jeg blir helt sprø. Jeg blir så sint og frustrert. Det ødelegger alt. Borte er lysten til å dra ut, for det er et mareritt hver gang vi skal ut. Hater å være hjemme, for det er bare sutring. Jeg og mannen eksisterer bare nå. Begge er utslitte og føler vi har fått overdose av familielivet. Vi prøver å avlaste hverandre. Men det hjelper ikke når man er så lei og sliten som vi er. Huset flyter over, selv om vi rydder og vasker ofte. 

Jeg har helt seriøst vurdert å flytte fra mannen. Skilles. Da slipper jeg ungene annenhver uke. Da kunne jeg ha spist måltidene mine i fred. Nytt et langt bad i fred og ro. Lest en bok. Sett en film. Opparbeidet meg nok ro og energi til å orke å ha et sosialt liv igjen. Kanskje fungert bedre på jobb. Og ikke minst vært en mer tilstedeværende og tålmodig mamma. Nå føles det som om lyset brennes i begge endene. Kommer aldri ovenpå, og jeg er så lei denne tilværelsen!!! 

Anonymkode: 8fe37...3ee

[AnonymBruker]

Men altså, jeg tror ikke man må leke med ungene for å være en god mor. Mine foreldre lekte aldri med meg og jeg synes de har vært helt supre foreldre, jeg har fått masse trygghet og kjærlighet. 

Selv leker jeg med barna mine innimellom, men helt ærlig så synes jeg det er kjedelig og krever veldig mye av meg. Tror likevel jeg er en god mor. Nå har de blitt over 5 år begge to og da kan vi spille spill og gjøre andre ting som også engasjerer meg også. For meg er det lettere når de er eldre. Da kan man be venner av barnet, slik at barnet kan leke rollekek hvis de har behov for det. Rollekek med venner funket bedre etter 4 år alder for våre barns del. 

Liker du å lese for dem da? Eller ta dem med ut på tur når det er vær til det? 

Anonymkode: b9c3b...db0

[AnonymBruker]

3 timer siden, SoWhat? skrev:

At hun som skrev innlegget har meldt seg ut litt forstår jeg. Det var en veldig ting situasjon hun beskrev. Tabubelagt også. Det er forståelig,men håper hun leser fra oss som skjønner godt! 

Syns det var modig og tankevekkende innlegg jeg. Det har vel aldri blitt tatt opp her? Ikke vet jeg? Men har lest litt rundt. Det egentlig ikkr dette temaet så mye. Håper Ts tar til seg den forståelsen og innsikten mange har. For vi er mange flere enn det motsatte.

Jeg tror ikke det er så tabubelagt som enkelte vil ha det til. Det er kanskje tabubelagt innad enkelte miljøer. Med det mener jeg at de med barn foretrekker å omgås andre med barn. Og da blir det litt konkurranse, om å gjøre å snakke om at alt går så fint.

Hadde man snakket med barnløse venninner, så hadde det kanskje vært annerledes. Jeg hadde syntes det var en lettelse om en venninne med barn sa alt dette. Stakk hull på boblen. For på instagram er det bare kanelboller, strikkegensere og full familielykke. Hvorfor det? Man kan ikke bare si at ting er "tabubelagt" og så fortsette å late som om alt er bra for så å gråte privat. Det blir tabu om du gjør det til et tabu. De fleste av oss mistenker at det å være mor er ganske forferdelig noen ganger - spesielt vi som faktisk har valgt det bort. Men mødre insisterer så hardnakket på å holde alt det vanskelige privat, og barnløse venninner på en armlengdes avstand.

Anonymkode: 6777a...1e0

[AnonymBruker]

Dette er da veldig vanlig når man er småbarnsforeldre. Ikke bli lei deg, de aller, aller fleste har hatt det sånn. 

Småbarnslivet tøft. Men det går heldigvis over. 

Jeg synes det var et mareritt å ha små barn. Det var bare slitsomt. Nå som de er blitt større så er det mye bedre. Vi kan gjøre ting sammen eller vi kan bare være hjemme, det er hyggelig. Selvfølgelig kan de krangle og være slitsomme, men i korte perioder. Det tåler jeg fint. 

 

Det høres ut som om du rett og slett er utslitt. Du trenger avlastning. Kom deg bort en dag eller to. Få mannen mer på banen. 

Og igjen, det går over!  

Anonymkode: d1ae8...53a