Jeg er redd jeg ikke egner meg som mor for barnet mitt...

[AnonymBruker]

Kjære deg! Dette er helt normale følelser, og noe alle småbarnsforeldre kjenner på av og til. Helgene er lange om vinteren, og man teller ofre timer til ungene skal legge seg så man får litt fred. Jeg har to på 4 og 1 år og noen helger må jeg låse meg inn på do noen minutter helt alene. Jeg kjenner på kvelningsfornemmelsen. Det er ikke altså så aksepter og lett å få en frihelg heller alltid. Min mann jobber mye, og det er vanskelig å få det til. 

Anonymkode: 94f4f...ec0

[jabx]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

bli sint

Også kjent som psykisk mishandling.

Ja, man kan bli sint enkelte ganger, men det er ikke bra. Ingen er perfekte, men å si at det er greit å bli sint nærmest som en måte å skremme barna til å lystre er ikke bra i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Vi har bare én  unge, (baby) men likevel hender det at både jeg og mannen kjenner på de følelsene du beskriver. Vi elsker datteren vår over alt på jord, men man trenger pauser!

 

Jeg går i badekaret etter at babyen har lagt seg minst et par ganger  i uken. Unner meg gjerne et glass vin eller brus og koser meg med en bok eller film en time eller tre.  Da tar mannen seg av eventuelle oppvåkninger/grining. Jeg kommer meg ikke så ofte ut av huset uten babyen da jeg fullammer enda, men tar gjerne en kort tur på shopping  mellom måltidene. Mannen min tar seg en tur  til venner eller på butikken.  Vi bytter på å sove lenge i helgene. Har senket kravet til hvordan det skal se ut i huset.  Skaff deg pauser! Ikke ha dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: 00800...82e

[AnonymBruker]

Mine er over småbarnstadiet nå, og livet er ikke hektisk på samme måte som da de var på samme alder som dine. Jeg huskerjeg var sliten og lei av all trassen, men det blir bedre! Og du, et tips til de dagene du MÅ finne på noe. Kle på ungene med gode varme klær og ta med niste og kakao i en barnehage (stengt i helger men supert for søndagsturen for slitne småbarnsforeldre) 

Anonymkode: dae82...1bc

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars unge...

Anonymkode: c977f...66b

Ja stakkars unge som må leke med far i steden for med mor     

Skjønner Ts godt jeg, og det kommer jo frem her at hun ikke er alene om å føle det sånn.  Småbarnsperioden er slitsom hvis man er i full jobb ved siden av. Jeg hadde muligheten til å jobbe svært lite til ungene (tvillinger) var tre år, og syntes det var tøft nok likevel.  Prøv å få en barnefri helg innimellom, enten ved at faren har dem alene, eller ved hjelp av barnevakt.  

Anonymkode: 53b2e...d18

[Sveva]

1 time siden, jabx skrev:

Også kjent som psykisk mishandling.

Ja, man kan bli sint enkelte ganger, men det er ikke bra. Ingen er perfekte, men å si at det er greit å bli sint nærmest som en måte å skremme barna til å lystre er ikke bra i det hele tatt.

Med mindre det er snakk om å være sint hele tiden eller sint uten grunn, så er det ikke psykisk mishandling at barn ser foreldre sinte av og til. Det er også en legitim følelse. Barna lærer noe av dette også - verden der ute er ikke rosenrød. 

Alle foreldre blir sinte på barna sine innimellom, det er menneskelig. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hvorfor jeg ikke er sliten og har overskudd? Fordi jeg sier fra til ungene at nå er mor sliten, og det skal være rolig lek mens jeg ligger en time på sofaen. Det respekteres fordi jeg blir eitrande forbanna om jeg ikke får slappe av når jeg MÅ. Når timen er over har jeg ladet opp til å kunne bruke tid og krefter på ungene igjen. 

Råd: Senk fortventningene, bli sint, prioriter å samle krefter. Unger har ikke vondt av å kjede seg, de har ikke vondt av å få høre at de skal være litt stille, eller vondt av å måtte vente på oppmerksomhet. 

Anonymkode: 3aafb...732

og det er helt supert.
Jeg tenker mer på de som komemr valsende inn her med "men i ALLE DAGER hvordan kan du være sliten som har tre, men er to voksne- jeg er alenemor til 11 unger og har overskudd til alt" <- satt på spissen da.

alle har sin egen historie, og ingen liv er like. det som gjør en person sliten kan være kilde til energi for andre.
denne moren er sliten, slik er hennes hverdag. 

jeg er helt enig med deg i rådene dine. men det er ikke alle unger som hører etter hele tiden. det er helelr ikke alle fedre som tar sin del av takene hjemme. når noen mødre ligger på sofaen sender faren dem til henne for å hoppe bajas på ryggen hennes slik at han kan sitte på dass og scrolle.

jeg synes heller ikke man skal være underholdningskanal for ungene, men alle unger er forskjellige- for alt vi vet har hun en kolikkunge som vræler 24/7

Anonymkode: d7336...796

[AnonymBruker]

Dette er mer vanlig enn du tror! Har det akkurat likedan jeg, bortsett fra nattevåk og trassige barn. Men jeg orker ikke leke og gi dem 100% oppmerksomhet hele tiden. Jeg er sliten. Omtrent halvparten av mine venninner med barn har der likedan og ingen prøver å skjule det. Det er viktig å få tid til seg selv i løpet av ei uke, gjør noe bare for deg. Også noen helger innimellom. Reis bort og kos deg. Livet som eget individ er ikke over selv om man har fått barn kjære deg 😊

Anonymkode: 6e18b...4fe

[Gjest Verv]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hvorfor jeg ikke er sliten og har overskudd? Fordi jeg sier fra til ungene at nå er mor sliten, og det skal være rolig lek mens jeg ligger en time på sofaen. Det respekteres fordi jeg blir eitrande forbanna om jeg ikke får slappe av når jeg MÅ. Når timen er over har jeg ladet opp til å kunne bruke tid og krefter på ungene igjen. 

Råd: Senk fortventningene, bli sint, prioriter å samle krefter. Unger har ikke vondt av å kjede seg, de har ikke vondt av å få høre at de skal være litt stille, eller vondt av å måtte vente på oppmerksomhet. 

Anonymkode: 3aafb...732

Bra innlegg 👍 Enig

[AnonymBruker]

For en støttende og fin tråd dette ble!! Jeg har også to barn på 1,5 og 4 og har kronisk underskudd på søvn, og er sliten! Noen dager er supre, mens andre er blytunge. Jeg husker omtrent ingenting fra igår eller hva som skjedde i fjor, antageligvis pga for lite søvn over lang tid. Når det blir ekstra belastninger som sykdom ol, føler jeg alt raser. Det føles også ut som at mannen min og jeg er milevis fra hverandre emosjonelt.

Enig med de som sier at du trenger restitusjon, noen timer hver uke til en hobby eller avslapning! Du er virkelig ikke alene, småbarnstiden er kjempe tøff!!

Anonymkode: 9aeb6...183

[Vera Vinge]

Jeg tror det er helt normalt å ha det sånn av og til, noen mer enn andre, så det er ikke noe å skamme seg over. Men rent konkret så mener jeg en viktig måte å trives i småbarnsperioden er å kunne gjøre noen egne ting også. Alt fra å treffe venninner til trening eller en hobby man kan gjøre hjemmefra. Å kun leve og ånde for barn og huslige plikter tror jeg ikke er så bra. 

Og i det ligger jo at en forelder evner å ha begge barna alene i blant, inkl at én voksen kan legge to barn.

Det andre jeg tenker er at jeg ville jobbet for å få barna til å leke sammen eller hvertfall uten voksne en god del. Jeg gjør mange ting med barna mine, men har sjelden sittet og bygd lego osv. Om det ikke kommer av seg selv ville jeg jobbet for å få dem til å kunne leke selv. Målet på en god mor er ikke hvor mye man sitter på gulvet og leker, altså.

Og så det siste jeg vil si. Ta pauser og planlegg avbrekk og egentid, men ikke fall for fristelsen til å rømme fra barna sånn på det jevne. Det er ikke måten å få ting til å fungere på. Prøv heller å finne ut hvorfor de er sånn og sånn med deg og ikke med far (mulig jeg blander ts med en annen nå). Hvis de hyler mye med deg, tror jeg ikke den situasjonen blir noe bedre av at du alltid melder deg frivillig til vasking og rydding. Jeg kjenner noen som rendyrket det veldig, og resultatet har blitt enda mer at bare den ene forelderen klarer å hanskes med barna, og de vil bare ha hjelp av den forelderen.

[Daiquiry]

I hear you sister! Jeg har mest til til å flytte til en sydhavsøy, alene. Men jeg må bare bite tennene sammen. Det blir bedre etterhvert, har jeg hørt. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lengter også tilbake til barnefri hverdag.

Har ikke hatt en eneste tur ut av huset uten ungene på 5 år. Jeg gråter mye og hverken jeg eller ungene har glede av hverandre.Alt ender i skrik og hyl,uansett om jeg gjør mitt beste og tar dem med på kino,lekeland,cafe,fornøyelsesparker osv. Håper alt blir bedre når de større.

Klem til deg♥️

Anonymkode: 7cce6...3e3

TS her. Stor klem til deg også. Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det. Ved leggetid i kveld brøt jeg helt sammen, og det skjer ofte. Da hadde minstemann vrælt i over en time. Mannen min takler å høre på det, men jeg mister tålmodigheten etter en stund og blir helt frynsete. Jeg vil bare ha stillhet og sove! Vi får inderlig håpe alt blir bedre om noen år, ja. Du er en helt, husk det!

Anonymkode: 83a8b...1fc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått rundt en stund og tenkt på om jeg skulle skrive ett innlegg. Og så dukker dette opp. Det er som om jeg skulle skrevet det selv! (...)

Jeg har helt seriøst vurdert å flytte fra mannen. Skilles. Da slipper jeg ungene annenhver uke. Da kunne jeg ha spist måltidene mine i fred. Nytt et langt bad i fred og ro. Lest en bok. Sett en film. Opparbeidet meg nok ro og energi til å orke å ha et sosialt liv igjen. Kanskje fungert bedre på jobb. Og ikke minst vært en mer tilstedeværende og tålmodig mamma. Nå føles det som om lyset brennes i begge endene. Kommer aldri ovenpå, og jeg er så lei denne tilværelsen!!! 

Anonymkode: 8fe37...3ee

Stor klem til deg også... Kjenner meg så utrolig godt igjen i beskrivelsene dine. Nummer to kom og vippet liksom alt av pinnen. Alt er mas og stress. Jeg kan ikke huske sist mannen og jeg gjorde noe koselig sammen, og jeg drømmer også om annenhver uke helt alene. Det er absurd at det har gått så langt... Det er i hvert fall en liten trøst å vite at vi er flere!

Anonymkode: 83a8b...1fc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stor klem til deg også... Kjenner meg så utrolig godt igjen i beskrivelsene dine. Nummer to kom og vippet liksom alt av pinnen. Alt er mas og stress. Jeg kan ikke huske sist mannen og jeg gjorde noe koselig sammen, og jeg drømmer også om annenhver uke helt alene. Det er absurd at det har gått så langt... Det er i hvert fall en liten trøst å vite at vi er flere!

Anonymkode: 83a8b...1fc

Begynner navnet ditt på H? 

Anonymkode: 7309d...e1f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Begynner navnet ditt på H? 

Anonymkode: 7309d...e1f

Ehh, nei..?

Anonymkode: 83a8b...1fc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ehh, nei..?

Anonymkode: 83a8b...1fc

Ok, trodde du var en jeg kjente for da hadde du jugd en del, men da var det jo ikke det. 

Anonymkode: 7309d...e1f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, trodde du var en jeg kjente for da hadde du jugd en del, men da var det jo ikke det. 

Anonymkode: 7309d...e1f

Lol.

Anonymkode: 3d9b6...8cf

[Gjest Mass]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

og her kommer hærtoget av mødre perfekte som aldri er slitne og alltid har overskudd til ungene sine.. *rolleyes*

det er fint at du er såpass ærlig med deg selv at du ser at du vil ha hvile.
og et du- det er helt naturlig!

kan være ille nok i en hektisk hverdag uten unger, kan bare forestille meg hvor tung det er med skrikerunger i tillegg.
har du snakket med mannen din?

ta deg ei helg alene eller med venninner og bare slapp av. få deg litt fri uten å måtte konstant "være på" for å passe unger.

Anonymkode: d7336...796

Må jo ærlig si at det nærmest er "fascinerende" at det er mulig å bli så sliten av småbarn når man er to voksne til å dele ansvaret med barn og hjem. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette er et SÅ vanskelig innlegg å skrive... Men nå kom helgen igjen, og i motsetning til alle som gleder seg masse til helgen, vil jeg helst at det skal bli hverdag. Foran meg har jeg endeløse timer med gråt, masing, trass, kamper om legging, nattevåk, frustrasjon og lange innedager pga kulda. Mest av alt vil jeg bare dette meg inn i en bil, kjøre avgårde og ikke være sammen med ungene mine. Og det gjør så vondt å skrive dette!!

Mannen min er kjempetålmodig og rolig med både 2- og 4-åring. Han leker i vei med dem og megler som en helt. Jeg? Jeg er sliten, misliker å leke med dem, og tar meg helst av de praktiske oppgavene som vasking og rydding. Jeg liker å si at jeg er en god mor på «kortdistansene», men timene blir altfor lange. Jeg drømmer om en lørdag som i gamlelager. Lange timer foran TV, et varmt bad, avslapping.

Hvorfor er jeg så egoistisk? Hva er galt med meg når jeg ikke klarer å leke med ungene, når de ønsker det av mamma? Det gjør så vondt! Jeg har venninner som bobler over av overskudd og fantasi, som finner på aktiviteter og er på turer med ungene hver helg, mens jeg bare føler meg trøtt og sliten. Misforstå meg rett, jeg er vanvittig glad i dem begge to, og vi har fine stunder også i løper av en dag. De skjønner heldigvis ikke at jeg er drittlei av hyling, gråt, mas og trass.

Men jeg ER det. Først er jeg på en hektisk jobb 8 timer om dagen, så kommer jeg hjem til et enda mer hektisk hjem i ettermiddager og helger. Jeg vil være alene. Jeg vil bare rømme til en tom hytte og slappe av.

Anonymkode: 83a8b...1fc

Tror du bare må senke forventningene til deg selv. Gjør det du føler er overkommelig for deg og bra for dere, vit at du er glad i barna dine og la mannen din ta resten. Det blir dessuten stadig lettere nå framover. 

Anonymkode: 2686c...9df