Er du mamma og datteren din ikke vil ha kontakt med deg?

[Gjest GiftMann38]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Seriøst? Du skjønner ikke at det kan såre.. at hun ikke kan hjelpe meg en gang i blant? 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Jeg tenker rett og slett at man må innse at man blir voksen og ta konsekvensen av det. Moren din sitt fokus er på barnebarna, naturlig nok, og forventer vel strengt tatt at du, som bare har deg selv å ta vare på, gjør nettopp det - greier deg selv. Jeg skjønner at det er litt kjipt, men dette kan du heller benytte som en mulighet til personlig vekst hvor du tar ansvar for å forbedre ditt eget liv.

Lillesøsteren min fikk barn før meg, men det ville aldri falt meg inn å bli sjalu på oppmerksomheten hun fikk av foreldrene våre. Det var rett og slett helt naturlig.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlig tror jeg nok heller jeg ville valgt å prioritere pass av barnebarn framfor pass av hund, altså. Sorry. Jeg er virkelig ikke glad i hunder. Og en hund kan man enkelt sette på hundepensjonat/kennel. Det er ikke helt sånn med barn, og det er dessuten nokså naturlig at besteforeldre stiller opp, og ønsker å stille opp når det gjelder barnebarn.

Jeg beklager, men for meg fremstår du som nokså barnslig rundt dine forventninger til moren din. 

Anonymkode: bab7c...f79

Ja vel, hvor mener du jeg har for store forventninger til moren min da? 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[duplexx]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlig tror jeg nok heller jeg ville valgt å prioritere pass av barnebarn framfor pass av hund, altså. Sorry. Jeg er virkelig ikke glad i hunder. Og en hund kan man enkelt sette på hundepensjonat/kennel. Det er ikke helt sånn med barn, og det er dessuten nokså naturlig at besteforeldre stiller opp, og ønsker å stille opp når det gjelder barnebarn.

Jeg beklager, men for meg fremstår du som nokså barnslig rundt dine forventninger til moren din. 

Anonymkode: bab7c...f79

Det handler ikke om hunden, herregud. Det handler om at TS ikke opplever at moren er interessert i henne, på lik linje med søsknene hennes. Hunden er bare én av tingene. Men den er viktig for TS, da ønsker TS at moren skal vise et snev av interesse. Om ikke barnevakt for ei helg, så er det noe med hva man ytrer og gir uttrykk for.

Min mor bryr seg ikke en mm om meg og mitt liv, kun ungene mine. Det er grusomt sårt, JEG er hennes datter. Barna mine har allerede en mor. De trenger ikke en til. Jeg er den som hadde trengt det.

Mange foreldre er dessverre slik. Og de lytter dessverre heller ikke. Man er ikke barnslig fordi man blir affektert av slik oppførsel, man er i kontakt med følelsene sine. 

Endret 19. februar 2018 av duplexx

[AnonymBruker]

2 minutter siden, chisandra skrev:

Håper du finner løsningen som funker best for deg. Som sagt; jeg forstår at det er sårt og vondt. Prøv å sørge for at det ikke "spiser deg opp" 

 

Takk for det  det spiser meg allerede opp så jeg har en tung prosess foran meg. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[Gjest NotNaomi]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bare den som tar initiativet til det, hun er for opptatt med de andre. Les svar under. 

 

 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Ok.Men Ts,det er litt med måten du uttrykker deg på her som virker litt umodent altså.At du vil hevne deg og såre.Det var litt som jeg tenkte da jeg var 14 år og sint på foreldrene mine.Da ville jeg bli borte leenge liksom så de kunne bli redde å bekymre seg :-)

Samtidig kan jeg forstå deg sånn at hun bør jo ta kontakt med deg iblant også.Angående hunden så blir det helt annerledes enn med et barnebarn av ens eget kjøtt og blod.Dessuten er det jo mer krevende med barn,så hun vil vel avlaste foreldrene.Hvorfor trenger du pass til hunden da? Det har jo også litt å si.

Nå vil hun jo være med deg når du spør,så bryr seg gjør hun jo da.Jeg vet ikke hvordan du ordlegger deg og hvordan du formidler at du savner at hun bryr seg.Dette mener jeg godt,men en kan bli litt provosert av måten du legger fram ting på,og det er fordi det nærmest er en ryggmarksrefleks å reagere negativt på sjalusi! Prøv å tenk etter hvordan du presenterer problemet for din mor?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, duplexx skrev:

Det handler ikke om hunden, herregud. Det handler om at TS ikke opplever at moren er interessert i henne, på lik linje med søsknene hennes. Hunden er bare én av tingene. Men den er viktig for TS, da ønsker TS at moren skal vise et snev av interesse. Om ikke barnevakt for ei helg, så er det noe med hva man ytrer og gir uttrykk for.

Min mor bryr seg ikke en mm om meg og mitt liv, kun ungene mine. Det er grusomt sårt, JEG er hennes datter. Barna mine har allerede en mor. De trenger ikke en til. Jeg er den som hadde trengt det.

Mange foreldre er dessverre slik. Og de lytter dessverre heller ikke. Man er ikke barnslig fordi man blir affektert av slik oppførsel, man er i kontakt med følelsene sine. 

Tusen ❤️Lig takk for et supert svar. Du tok meg på kornet. Jeg er så enig med deg at jeg skulle ønske jeg kjente deg i det virkelige liv. Og jeg er lei meg på dine vegne at moren din ikke ser deg lenger etter at du fikk barn, det er akkurat det jeg mener, det er jo vi som er barna dems. Selvom man blir 20-30-40-50 så trenger man fortsatt mammaen sin egentlig. Og takk for a5 du forsto det med hunden.

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Ok.Men Ts,det er litt med måten du uttrykker deg på her som virker litt umodent altså.At du vil hevne deg og såre.Det var litt som jeg tenkte da jeg var 14 år og sint på foreldrene mine.Da ville jeg bli borte leenge liksom så de kunne bli redde å bekymre seg :-)

Samtidig kan jeg forstå deg sånn at hun bør jo ta kontakt med deg iblant også.Angående hunden så blir det helt annerledes enn med et barnebarn av ens eget kjøtt og blod.Dessuten er det jo mer krevende med barn,så hun vil vel avlaste foreldrene.Hvorfor trenger du pass til hunden da? Det har jo også litt å si.

Nå vil hun jo være med deg når du spør,så bryr seg gjør hun jo da.Jeg vet ikke hvordan du ordlegger deg og hvordan du formidler at du savner at hun bryr seg.Dette mener jeg godt,men en kan bli litt provosert av måten du legger fram ting på,og det er fordi det nærmest er en ryggmarksrefleks å reagere negativt på sjalusi! Prøv å tenk etter hvordan du presenterer problemet for din mor?

Takk for svaret. Tar det til meg. Les gjerne svaret til duplexx som ser ut til å skjønne hva dette dreier seg om, kanskje mer enn jeg nå i mitt sinne greier å formidle. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[Ulven]

Jeg er datteren som har brutt med moren min. Hun brukte meg som søppelbøtte, psykolog og terapaut i mange mange år. Viste minimalt med interesse for meg og mine, samt satte seg selv først i alle mulige sammenhenger. En konkret situasjon fikk det til å renne over for meg, og jeg har nå ikke hatt kontakt med henne på 2.5 år. 

I slengen røk forholdet til to av søsknene mine, men de vil og ønsker ikke å tro på det som skjedde, og da må det bare bli slik. 

Hvis ikke du har et stort behov for å ta en konfrontasjon, ville jeg latt relasjonen gli stille ut i ingenting. Siden det er du som vedlikeholder relasjonen pr nå, kan du stoppe med sms, samtaler og annen kontakt. Da vil du trolig ikke miste forholdet til resten av familien.

Sender også en klem. Hadde jeg ikke hatt støtte av mannen min og barna mine da det sto på som verst, vet jeg ikke helt hvor jeg hadde havnet. Nå har jeg det bedre enn på mange år, og jeg slipper å bruke min tilmålte energi på min mors problemer og være frustrert over hennes manglende interesse.

Endret 19. februar 2018 av Ulven

[duplexx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tusen ❤️Lig takk for et supert svar. Du tok meg på kornet. Jeg er så enig med deg at jeg skulle ønske jeg kjente deg i det virkelige liv. Og jeg er lei meg på dine vegne at moren din ikke ser deg lenger etter at du fikk barn, det er akkurat det jeg mener, det er jo vi som er barna dems. Selvom man blir 20-30-40-50 så trenger man fortsatt mammaen sin egentlig. Og takk for a5 du forsto det med hunden.

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Nettopp. Min mor har sagt «Nå er du voksen, så du er ikke barnet mitt». Jeg er snart 30, lillesøster min 20 - jeg vil alltid føle meg som storesøsteren hennes. Jeg vil alltid være mine barns trygghet, jeg vil aldri kunne klare å snu på rollene selv om vi et voksne.

Det kan godt hende det bunner i at hun aldri så meg som liten, så jeg vil alltid være skadet og «vrang og barnslig» på det området. Men når man aldri opplevde å bli sett eller være viktig som liten, forsvinner det ikke med årene. Det blir enda mer tydelig.

Så prøver man kanskje å gjøre noe med det. Men for min egen del er det ikke mer å gjøre. Jeg har snakket med henne flerfoldige ganger, på et modent og nøkternt vis - beskjeden går ikke inn. Hun er helt ødelagt sjæl tipper jeg.

Det er lov, og helt naturlig, å ønske at ens egen mor skal bry seg og være interessert. Uansett hvor gammel man blir. 

[Gjest NotNaomi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svaret. Tar det til meg. Les gjerne svaret til duplexx som ser ut til å skjønne hva dette dreier seg om, kanskje mer enn jeg nå i mitt sinne greier å formidle. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Jeg har vært i dine sko.Søsken fikk barn og de ble "tussete". Jeg brydde meg veldig om tantebarnet selv og ble aldri sjalu.Men vi er ulike,og jeg forstår at du kan savne moren din.Be henne ut på middag,en shoppingtur eller liknende,og si at du setter stor pris på at dere møtes bare dere to nå og da.Mulig hun vil tenke over det.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ulven skrev:

Jeg er datteren som har brutt med moren min. Hun brukte meg som søppelbøtte, psykolog og terapaut i mange mange år. Viste minimalt med interesse for meg og mine, samt satte seg selv først i alle mulige sammenhenger. En konkret situasjon fikk det til å renne over for meg, og jeg har nå ikke hatt kontakt med henne på 2.5 år. 

I slengen røk forholdet til to av søsknene mine, men de vil og ønsker ikke å tro på det som skjedde, og da må det bare bli slik. 

Hvis ikke du har et stort behov for å ta en konfrontasjon, ville jeg latt relasjonen gli stille ut i ingenting. Siden det er du som vedlikeholder relasjonen pr nå, kan du stoppe med sms, samtaler og annen kontakt. Da vil du trolig ikke miste forholdet til resten av familien.

Sender også en klem. Hadde jeg ikke hatt støtte av mannen min og barna mine da det sto på som verst, vet jeg ikke helt hvor jeg hadde havnet. Nå har jeg det bedre enn på mange år, og jeg slipper å bruke min tilmålte energi på min mors problemer og være frustrert over hennes manglende interesse.

Tusen ❤️Lig takk for godt svar du også. Sender en klem tilbake  så godt å høre at du har det bedre enn noen gang. Krysser fingrene for at jeg kommer dit. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vel, hvor mener du jeg har for store forventninger til moren min da? 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Jeg har litt problemer med å få fatt i hva det egentlig er du forventer av henne. For meg virker det som det går på at du forventer like mye oppmerksomhet som barnefamiliene (les: barnebarna) får, i tillegg til hudepass. Jeg skjønner bare ikke greia. Du nevner at du opplever kontakten som overfladisk når dere treffes, men hva vil du? Du er voksen. Hun er vel ferdig med å "følge deg opp" nå? Jeg tror nok de fleste voksne mennesker har et lignende forhold til sine godt voksne barn.

2 minutter siden, duplexx skrev:

Det handler ikke om hunden, herregud. Det handler om at TS ikke opplever at moren er interessert i henne, på lik linje med søsknene hennes. Hunden er bare én av tingene. Men den er viktig for TS, da ønsker TS at moren skal vise et snev av interesse. Om ikke barnevakt ei helg, så er det noe med hva man ytrer og gir uttrykk for.

Min mor bryr seg ikke en mm om meg og mitt liv, kun ungene mine. Det er grusomt sårt, JEG er hennes datter. Barna mine har allerede en mor. De trenger ikke en til. Jeg er den som hadde trengt det.

Mange foreldre er dessverre slik. Og de lytter dessverre heller ikke. Man er ikke barnslig fordi man blir affektert av slik oppførsel, man er i kontakt med følelsene sine. 

For meg virker det som om moren til ts er interessert i barnebarna. Foreldrene til barnebarna følger jo da nødvendigvis med på lasset. Jeg synes det er naturlig at besteforeldre har mer interesse for barnebarna enn for egne, voksne barn. Sånn er det med mine svigerforeldre også. Da barna kom var det jo mest dem de kom hjem til oss for å treffe, og dem som gjerne var samtaleemnet når vi treftes. Skulle jeg blitt sjalu? Herlighet, hverken jeg eller mannen min trenger da den samme oppmerksomheten fra foreldrene våre som voksne, som det vi gjorde som barn. Det er helt naturlig familiedynamikk. Min egen mor bryr seg ikke nevneverdig om barnebarna engang, så jeg er jammen glad jeg har svigerforeldre som sørger for at de likevel får mer enn nok oppmerksomhet, uten at de skal trenge å dele den med oss voksne. Livet består av faser. Når man er voksen er foreldrene ferdige med å vie en all oppmerksomhet. Man skal da ikke trenge den i særlig grad når man er voksen og ferdig oppdratt? Forholdet mellom foreldre og barn endrer seg gjennom livet, og jeg ser ikke noe negativt i det. La nå besteforeldrene kose seg med barnebarna, og omvendt, herlighet..

Anonymkode: bab7c...f79

[AnonymBruker]

8 minutter siden, GiftMann38 said:

Jeg tenker rett og slett at man må innse at man blir voksen og ta konsekvensen av det. Moren din sitt fokus er på barnebarna, naturlig nok, og forventer vel strengt tatt at du, som bare har deg selv å ta vare på, gjør nettopp det - greier deg selv. Jeg skjønner at det er litt kjipt, men dette kan du heller benytte som en mulighet til personlig vekst hvor du tar ansvar for å forbedre ditt eget liv.

Lillesøsteren min fikk barn før meg, men det ville aldri falt meg inn å bli sjalu på oppmerksomheten hun fikk av foreldrene våre. Det var rett og slett helt naturlig.

Du høres ut som en skikkelig drittsekk ! Sorry altså, men det finnes mennesker som opplever ring annerledes enn deg! 

Har hatt en veldig anstrengt forhold til min mor selv og skjønner hva Ts snakker om.

var selv i en vanskelig fase i livet mitt da min yngre søster valgte å få bli gravid. Den lille støtte og forståelse jeg hadde hatt fra min mor var med det borte som dugg for solen. Jeg gikk til psykolog mens min søster bar verdens lykkeligste. Opplevde at hver gang jeg ringte ( ca hver 15. Dag el likn) hadde hun aldri tid til å snakke. Over en periode på ett helt år spurte hun aldri hvordan jeg hadde det i livet mitt når jeg ei ringte. I tillegg var hun på besøk hos min søster 7-8 ganger på ca 2 år uten å engang gidde å møte meg. Bare sendte meg bilder på MMS av barnebarnet og hvor koselig hun og min søster hadde det osv osv.

nå er jeg plutselig gravid selv og plutselig ringer denne dama 2 ganger i uka og har allverdens tid. Jeg biter tennene sammen fordi jeg vil at ungen skal ha ei bestemor, men mest av alt har jeg lyst å be henne ryke og reise. 

Hvor vanskelig er det å forstå for et enkelt ikeamøbel av et menneske som deg? 

Anonymkode: af401...080

[AnonymBruker]

3 minutter siden, duplexx skrev:

Nettopp. Min mor har sagt «Nå er du voksen, så du er ikke barnet mitt». Jeg er snart 30, lillesøster min 20 - jeg vil alltid føle meg som storesøsteren hennes. Jeg vil alltid være mine barns trygghet, jeg vil aldri kunne klare å snu på rollene selv om vi et voksne.

Det kan godt hende det bunner i at hun aldri så meg som liten, så jeg vil alltid være skadet og «vrang og barnslig» på det området. Men når man aldri opplevde å bli sett eller være viktig som liten, forsvinner det ikke med årene. Det blir enda mer tydelig.

Så prøver man kanskje å gjøre noe med det. Men for min egen del er det ikke mer å gjøre. Jeg har snakket med henne flerfoldige ganger, på et modent og nøkternt vis - beskjeden går ikke inn. Hun er helt ødelagt sjæl tipper jeg.

Det er lov, og helt naturlig, å ønske at ens egen mor skal bry seg og være interessert. Uansett hvor gammel man blir. 

Herregud for en kommentar.. 😱 hva de kan få seg til å si.. min kunne sagt noe lignende dessverre. Sender deg mange gode klemmer  vi er i samme båt. Takk ❤️ Lig igjen for hyggelig kommentar. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[Gjest GiftMann38]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du høres ut som en skikkelig drittsekk ! Sorry altså, men det finnes mennesker som opplever ring annerledes enn deg! 

Har hatt en veldig anstrengt forhold til min mor selv og skjønner hva Ts snakker om.

var selv i en vanskelig fase i livet mitt da min yngre søster valgte å få bli gravid. Den lille støtte og forståelse jeg hadde hatt fra min mor var med det borte som dugg for solen. Jeg gikk til psykolog mens min søster bar verdens lykkeligste. Opplevde at hver gang jeg ringte ( ca hver 15. Dag el likn) hadde hun aldri tid til å snakke. Over en periode på ett helt år spurte hun aldri hvordan jeg hadde det i livet mitt når jeg ei ringte. I tillegg var hun på besøk hos min søster 7-8 ganger på ca 2 år uten å engang gidde å møte meg. Bare sendte meg bilder på MMS av barnebarnet og hvor koselig hun og min søster hadde det osv osv.

nå er jeg plutselig gravid selv og plutselig ringer denne dama 2 ganger i uka og har allverdens tid. Jeg biter tennene sammen fordi jeg vil at ungen skal ha ei bestemor, men mest av alt har jeg lyst å be henne ryke og reise. 

Hvor vanskelig er det å forstå for et enkelt ikeamøbel av et menneske som deg? 

Anonymkode: af401...080

Og ellers? Bilen går bra?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, GiftMann38 skrev:

Og ellers? Bilen går bra?

Er du en voksen mann?

Anonymkode: 66671...eaf

[duplexx]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har litt problemer med å få fatt i hva det egentlig er du forventer av henne. For meg virker det som det går på at du forventer like mye oppmerksomhet som barnefamiliene (les: barnebarna) får, i tillegg til hudepass. Jeg skjønner bare ikke greia. Du nevner at du opplever kontakten som overfladisk når dere treffes, men hva vil du? Du er voksen. Hun er vel ferdig med å "følge deg opp" nå? Jeg tror nok de fleste voksne mennesker har et lignende forhold til sine godt voksne barn.

For meg virker det som om moren til ts er interessert i barnebarna. Foreldrene til barnebarna følger jo da nødvendigvis med på lasset. Jeg synes det er naturlig at besteforeldre har mer interesse for barnebarna enn for egne, voksne barn. Sånn er det med mine svigerforeldre også. Da barna kom var det jo mest dem de kom hjem til oss for å treffe, og dem som gjerne var samtaleemnet når vi treftes. Skulle jeg blitt sjalu? Herlighet, hverken jeg eller mannen min trenger da den samme oppmerksomheten fra foreldrene våre som voksne, som det vi gjorde som barn. Det er helt naturlig familiedynamikk. Min egen mor bryr seg ikke nevneverdig om barnebarna engang, så jeg er jammen glad jeg har svigerforeldre som sørger for at de likevel får mer enn nok oppmerksomhet, uten at de skal trenge å dele den med oss voksne. Livet består av faser. Når man er voksen er foreldrene ferdige med å vie en all oppmerksomhet. Man skal da ikke trenge den i særlig grad når man er voksen og ferdig oppdratt? Forholdet mellom foreldre og barn endrer seg gjennom livet, og jeg ser ikke noe negativt i det. La nå besteforeldrene kose seg med barnebarna, og omvendt, herlighet..

Anonymkode: bab7c...f79

Du forstår åpenbart ingenting.

Livet består av faser, ja. Men når man aldri har blitt sett som barn av sin egen mor, så er det ikke rart at man til slutt velger å bryte.

Om NOE bør det være enklere å vie tid til egne barn når de er flyttet ut og man har mer ledig tid!

Det handler ikke om at TS vil bli flaskematet akkurat, men følelsen av genuin interesse fra sin egen mor. De fleste mødre klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan pleie forholdet til egne barn OG barnebarn! Det er fortsatt grusomt vondt å bli ekskludert og valgt bort når man er voksen. Det er helt naturlig å ønske å bli sett og vist interesse for som voksen og. Det behøver ikke være ENTEN sitt eget barn ELLER barnebarna. 

[Gjest GiftMann38]

Just now, AnonymBruker said:

Er du en voksen mann?

Anonymkode: 66671...eaf

Vil tro det. Er du en ekstremt selvopptatt voksen kvinne?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen ❤️Lig takk for et supert svar. Du tok meg på kornet. Jeg er så enig med deg at jeg skulle ønske jeg kjente deg i det virkelige liv. Og jeg er lei meg på dine vegne at moren din ikke ser deg lenger etter at du fikk barn, det er akkurat det jeg mener, det er jo vi som er barna dems. Selvom man blir 20-30-40-50 så trenger man fortsatt mammaen sin egentlig. Og takk for a5 du forsto det med hunden.

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Klart hun fremdeles er moren din selv om du er voksen. Tar hun ikke kontakt med deg i det hele tatt? F.eks om hun har bursdag, skal ha juleselskap eller lignede, inviterer hun deg ikke da?

Jeg kan skjønne at det er trist å føle seg "dumpet" til fordel for barnebarna og deres foreldre, men synes likevel det er litt i overkant å skulle kutte kontakten helt. Du kan ikke forvente at hun skal være der i like stor grad som da du var yngre og avhengig av henne, men å møtes for en kopp kaffe og snakke litt om hvordan dere har det, bør hun ta seg tid til. Når det gjelder hunden kan jeg forstå din mor, da jeg selv ikke liker hunder og ikke hadde ønsket/taklet å passe noens hund, men mener at hun bør stille opp for deg også innimellom, men da på hennes premisser.

 

Anonymkode: 8101d...51f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som en skikkelig drittsekk ! Sorry altså, men det finnes mennesker som opplever ring annerledes enn deg! 

Har hatt en veldig anstrengt forhold til min mor selv og skjønner hva Ts snakker om.

var selv i en vanskelig fase i livet mitt da min yngre søster valgte å få bli gravid. Den lille støtte og forståelse jeg hadde hatt fra min mor var med det borte som dugg for solen. Jeg gikk til psykolog mens min søster bar verdens lykkeligste. Opplevde at hver gang jeg ringte ( ca hver 15. Dag el likn) hadde hun aldri tid til å snakke. Over en periode på ett helt år spurte hun aldri hvordan jeg hadde det i livet mitt når jeg ei ringte. I tillegg var hun på besøk hos min søster 7-8 ganger på ca 2 år uten å engang gidde å møte meg. Bare sendte meg bilder på MMS av barnebarnet og hvor koselig hun og min søster hadde det osv osv.

nå er jeg plutselig gravid selv og plutselig ringer denne dama 2 ganger i uka og har allverdens tid. Jeg biter tennene sammen fordi jeg vil at ungen skal ha ei bestemor, men mest av alt har jeg lyst å be henne ryke og reise. 

Hvor vanskelig er det å forstå for et enkelt ikeamøbel av et menneske som deg? 

Anonymkode: af401...080

Jeg har lest over flere ganger, men klarer virkelig ikke å forstå hvor i innlegget du siterer brukeren fremstår som en drittsekk.   Ikke enig med deg, forsøker å vise deg et annet perspektiv = drittsekk?  

Anonymkode: bab7c...f79