Kjæresten min forlot meg

[AnonymBruker]

Oppdatering: Nå er det straks en måned siden. Fire uker uten kontakt. På en måte blir livet enklere, hverdagen føles helt normal. Fordelen med langdistanseforhold kanskje, i realiteten er det lite som endrer seg. 

Det som er vanskelig er alle de situasjonene jeg ville snappet han, snakket med han om, alt jeg vil fortelle. Januar har vært en måned med utrolig mange personlige seiere på andre plan, og jeg skulle ønske jeg kunne dele det med han. Jeg kan selvfølgelig fortelle det til andre, men på en eller annen måte føles det ikke tilstrekkelig. Det er en demper på stemningen.

Det er dette helvetes håpet jeg ikke klarer å knekke. Det går bra med meg, men mest fordi jeg har en forestilling om at når vi en gang treffes - uansett hvor usannsynlig det er - så vil han huske hvorfor han liker meg. Ignorerer at jeg sannsynligvis ikke ville følt meg trygg hos han lenger, følt meg patetisk for å ta han tilbake sånn. 

Akkurat nå er det dagdrømmen min. At vi bare møtes og det ordner seg. 

Jeg klamrer meg i det minste til et håp om at jeg kommer over det, rundt det, gjennom det. At det ikke skal ta helt knekken på meg. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Denne kjærlighetssorgen er verst i helgene. Vet ikke hvor jeg skal begynne på den, hva jeg skal ta meg til. Bruker alle øyeblikk på å tenke ut hvordan vi kommer til å treffes igjen, og han skal se på meg som han gjorde før vi ble sammen. Med all spenningen i luften. 

Hvorfor klarer jeg ikke forstå at vi ikke kommer til å møtes? Jeg VET jo dette. Og skulle det mot formodningen skje, så vil det ikke være sånn. Vi vil se hverandre, og han kan snu seg og gå. 

at han kan finne seg noen andre gjør meg helt dårlig. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Jeg føler sånn med deg. Ord blir fattige, men jeg håper ting blir lysere etter hvert. Prøv å finne noen rutiner hver dag. Begynn å tren eller vær mer med venner og familie. Les en god bok. Gå på kino. Dette tar ikke bort sorgen, men kan hjelpe litt på, i alle fall en kort stund. En varm  til deg. 

Anonymkode: 2b620...20d

[AnonymBruker]

På 13.1.2018 den 12.09, AnonymBruker skrev:

Ble dumpet i går. Ble veldig overrasket. Han sa det ikke handlet om følelser, men om at omstendighetene ikke fungerte. Det var langdistanseforhold, og han var motivasjonen min i hverdagen. Jeg gledet meg ekstremt mye til å møte han igjen, men etter å ha vært fjern og ikke villet møte meg innrømmet han at han trodde det var best om vi gjorde det slutt. Han møtte meg aldri, men dro til en kompis som bor langt unna ettepå.

Jeg er så utrolig lei meg og sjokkert, og jeg klarer ikke tro at det er slutt. Hodet mitt leter etter små smutthull som skal bekrefte at han elsker meg, at han fremdeles vil ha meg. Går og håper at han skal sende meg melding fordi han angrer, komme på døra, fylleringe, hva som helst. Sitter bare og griner. Prøver å spise men bitene bare vokser i munnen min, jeg har vondt i magen og er kvalm. 

Jeg har aldri hatt så kjærlighetssorg før, jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i den. Jeg vet at man kommer over det, men jeg VIL JO IKKE. Jeg vil bare ha han. Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med, og jeg har aldri følt det sånn med noen. Det er selvfølgelig mange gode menn der ute, men tanken på å finne noen andre nå føles helt utenkelig. 

Jeg har heller aldri blitt dumpa på denne måten før, hvor jeg ikke følte at det gikk dårlig. Føler ikke jeg kan stole på noe lenger.

ALT minner meg om han. 

Hvordan skal jeg klare dette, jeg er så utrolig lei meg. Og den eneste jeg vil skal holde rundt meg nå er jo han. 

Anonymkode: 06726...c10

Bu pucking hu. Dildo og en sixpack fikser alt 👍🙂

Anonymkode: d2b76...0ba

[AnonymBruker]

I dag har vært en urovekkende tøff dag. Jeg har aldri brydd meg om valentines, men i år har "alle" kjæreste, og alle har visst begynt å bry seg om dette. Jeg er selvfølgelig glad på deres vegne, men føler situasjonen min blir veldig rar og pinlig. Det er vanskelig å ikke tenke på han i situasjoner som dette. Jeg vil jo helst bare at vi skal være sammen, og forstår fremdeles ikke hva som gikk galt. Jeg har et skikkelig behov for en ordentlig forklaring, det fikk jeg aldri. Det er noe som ikke stemte.

Jeg oppdaget brått at han trolig har funnet en ny jente. Han har likt alle bildene hennes, og kommentert på instagram. Med hjerter og flørtende øyne og flørtende kommentarer. Akkurat like de han ville sendt til meg. Det gjorde skikkelig vondt. Mest fordi jeg så at dette gikk helt tilbake til sommeren - altså er det overhodet ikke nytt. Det kan virke som han holdt meg fast samtidig som det ble mer seriøst med henne, og at det først ble slutt mellom oss når han var mer sikker på henne.

Jeg skulle i det minste ønske at han bare var litt mann og var ærlig. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dag har vært en urovekkende tøff dag. Jeg har aldri brydd meg om valentines, men i år har "alle" kjæreste, og alle har visst begynt å bry seg om dette. Jeg er selvfølgelig glad på deres vegne, men føler situasjonen min blir veldig rar og pinlig. Det er vanskelig å ikke tenke på han i situasjoner som dette. Jeg vil jo helst bare at vi skal være sammen, og forstår fremdeles ikke hva som gikk galt. Jeg har et skikkelig behov for en ordentlig forklaring, det fikk jeg aldri. Det er noe som ikke stemte.

Jeg oppdaget brått at han trolig har funnet en ny jente. Han har likt alle bildene hennes, og kommentert på instagram. Med hjerter og flørtende øyne og flørtende kommentarer. Akkurat like de han ville sendt til meg. Det gjorde skikkelig vondt. Mest fordi jeg så at dette gikk helt tilbake til sommeren - altså er det overhodet ikke nytt. Det kan virke som han holdt meg fast samtidig som det ble mer seriøst med henne, og at det først ble slutt mellom oss når han var mer sikker på henne.

Jeg skulle i det minste ønske at han bare var litt mann og var ærlig. 

Anonymkode: 06726...c10

Let him GO, du trenger ikke folk i livet ditt som bare går, vink farvell, good luck.

Anonymkode: 57d9e...88d

[OppNedPåAlt]

Kjenner meg så igjen.

Og det mange ikke tenker på, de i forhold, er at vi mister vår beste venn også. Den personen som ALLTID er der, i gleder og sorger. De har den, de som ikke er single og ikke vært det på en stund. Så det er jo ikke alltid mangel på sexen, eller kosen eller selskapet ("åh bare deilig å ha fri fra kjæresten"). Det er mangel på den man er fortrolig med. Den som alltid vil høre på deg.

[AnonymBruker]

2 timer siden, OppNedPåAlt skrev:

Kjenner meg så igjen.

Og det mange ikke tenker på, de i forhold, er at vi mister vår beste venn også. Den personen som ALLTID er der, i gleder og sorger. De har den, de som ikke er single og ikke vært det på en stund. Så det er jo ikke alltid mangel på sexen, eller kosen eller selskapet ("åh bare deilig å ha fri fra kjæresten"). Det er mangel på den man er fortrolig med. Den som alltid vil høre på deg.

Tusen takk <3 Du beskrev akkurat en av tingene jeg savner. Savner noen som gir den positive oppmerksomheten når du trenger det, som du stoler på at alltid er der, den du er fortrolig med. Den du forteller hemmelighetene og følelsene dine til. Den første du vil fortelle noe til, sende melding til. Det er så mye naturlig kos man heller ikke tenker over. Så mange ganger jeg bare har hatt lyst på litt fysisk kontakt, litt nærvær, helt uskyldig. Vil at noen skal stryke meg i nakken eller ta tak i meg, eller en arm å holde i. 

Å bli dumpet gjør at jeg føler meg skikkelig utrygg, alene, ting er ikke like gøy, fordi jeg kan ikke dele gledene. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Hvorfor føler jeg meg ikke noe bedre, savner han bare mer desperat for hver dag som går, vi har ingen kontakt, jeg hater meg selv, det skjærer i brystet når jeg tenker på følelsen av å holde han i hånda og bare høre sammen.

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor føler jeg meg ikke noe bedre, savner han bare mer desperat for hver dag som går, vi har ingen kontakt, jeg hater meg selv, det skjærer i brystet når jeg tenker på følelsen av å holde han i hånda og bare høre sammen.

Anonymkode: 06726...c10

Huff, vet hvordan du har det! Jeg savner eksen min og hver dag, selv om det er over et år siden det ble slutt. Går litt i perioder føler jeg, og jeg klarer ikke helt å skille mellom at jeg savner han eller bare savner noen. Det er nok lett for å dyrke disse følelsene og savnet, så nøkkelen er vel kanskje å tvinge tankene over på noe annet og til slutt vil følelsene følge etter..

Anonymkode: 046d0...766

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, vet hvordan du har det! Jeg savner eksen min og hver dag, selv om det er over et år siden det ble slutt. Går litt i perioder føler jeg, og jeg klarer ikke helt å skille mellom at jeg savner han eller bare savner noen. Det er nok lett for å dyrke disse følelsene og savnet, så nøkkelen er vel kanskje å tvinge tankene over på noe annet og til slutt vil følelsene følge etter..

Anonymkode: 046d0...766

Dette er min store frykt! At jeg må holde ut dette så lenge, klarer nesten ikke holde meg fra å å ringe han hvert eneste minutt gråtende og håpe at han på en eller annen måte skal ta meg tilbake

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er min store frykt! At jeg må holde ut dette så lenge, klarer nesten ikke holde meg fra å å ringe han hvert eneste minutt gråtende og håpe at han på en eller annen måte skal ta meg tilbake

Anonymkode: 06726...c10

Jeg har merket at det er litt lettere når jeg ikke har kontakt, så det er nok viktig at du er streng med deg selv og ikke kontakter han. Det å gå og håpe gjør jo at man ikke kommer seg videre og henger fast i fortiden, det er ikke bra. Det er faktisk mer smertefullt og henge fast i noe enn å gi slipp.. Men det er ikke enkelt, det skjønner jeg 

Anonymkode: 046d0...766

[Raven Emerald]

På 13.2.2018 den 18.40, AnonymBruker skrev:

Bu pucking hu. Dildo og en sixpack fikser alt 👍🙂

Anonymkode: d2b76...0ba

Skal hun liksom henge en dildo og en sixpack på ei fiskestang, og lokke ham tilbake da, mener du?

Endret 25. februar 2018 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

Nå begynner det å nærme seg to måneder siden bruddet. Vi har fremdeles ingen kontakt. Jeg håpet veldig på en fyllemelding i natt, men den kom selvfølgelig ikke. Jeg fikk derimot en snapfilm av ham av en felles kompis. Hvorfor han sendte den til meg forstår jeg ikke, det virker nesten som han ikke har fortalt til noen at det er helt slutt. 

Jeg går stadig og lurer meg selv til å tro at han egentlig savner meg også, og tenker på meg like mye. Det kan ikke være sunt. 

Prøver å minne meg på om at dersom han kom tilbake ville det uansett ikke vært det samme. Hvordan skulle jeg stolt på han når han allerede har forlatt meg én gang? Også forsøker jeg å holde ut. Tenke at det ikke er noe hast, selv om jeg er livredd for at han har truffet noen andre. Tenker at det får eventuelt bli i sommer, ikke nå midt i semesteret. 

Alle jeg tidligere har datet har jeg kommet over gradvis, men jeg er på akkurat samme sted. Gråter fremdeles stadig vekk, savner han så mye at det gjør vondt. Det krever utrolig mye å ikke sende han en melding, eller en meningsløs snap bare for ørlite kontakt. 

Anonymkode: 06726...c10

[OppNedPåAlt]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå begynner det å nærme seg to måneder siden bruddet. Vi har fremdeles ingen kontakt. Jeg håpet veldig på en fyllemelding i natt, men den kom selvfølgelig ikke. Jeg fikk derimot en snapfilm av ham av en felles kompis. Hvorfor han sendte den til meg forstår jeg ikke, det virker nesten som han ikke har fortalt til noen at det er helt slutt. 

Jeg går stadig og lurer meg selv til å tro at han egentlig savner meg også, og tenker på meg like mye. Det kan ikke være sunt. 

Prøver å minne meg på om at dersom han kom tilbake ville det uansett ikke vært det samme. Hvordan skulle jeg stolt på han når han allerede har forlatt meg én gang? Også forsøker jeg å holde ut. Tenke at det ikke er noe hast, selv om jeg er livredd for at han har truffet noen andre. Tenker at det får eventuelt bli i sommer, ikke nå midt i semesteret. 

Alle jeg tidligere har datet har jeg kommet over gradvis, men jeg er på akkurat samme sted. Gråter fremdeles stadig vekk, savner han så mye at det gjør vondt. Det krever utrolig mye å ikke sende han en melding, eller en meningsløs snap bare for ørlite kontakt. 

Anonymkode: 06726...c10

Hold ut, bare hold ut.

Jeg ringes med en venninne omtrent hver uke, siden det ble slutt har jeg klaget og grått og vært lei meg på telefonen. Så gikk plutselig uka og jeg tenkte "når jeg ringer henne i morgen har jeg ingenting spennende å fortelle, ingenting å grine om" og BAM kom alle de vonde fæle følelsene tilbake. Var ute og gikk tur med hunden, skled på isen og måtte sitte i fem minutter og grine over livet.

Det virker håpløst, men vi overlever dette. Stol på meg.

 

[wintergirl]

Føler meg deg ts

To måneder er ingenting, alt føles jo fremdeles ganske så nært. Dårlig av han å ha hatt en på si (hvis det virkelig stemmer) Men en dag så møter du en bedre mann. Gi deg tid du. Men sørg for å ha det gøy med gode folk rundt deg. Dra på ferie og nyt livet med god mat og nydelige strender. Du trenger alt det gode du kan få nå. 

[AnonymBruker]

Tusen takk @OppNedPåAlt og @wintergirl<3

Tror egentlig ikke han hadde noen på si likevel, tror kanskje det bare er jeg som er livredd. "På seg selv kjenner man andre". Jeg hadde nok ikke klart å gå fra han med mindre jeg fant en annen, og da tenker jeg naturligvis at han er likedan. 

At han dumpet meg kommer jeg nok over, det jeg føler holder meg igjen er alle spørsmålene jeg ikke fikk svar på. Det virket som han dumpet meg "snillest mulig", og ikke på noen klar måte, eller noen klar grunn. Han ga egentlig ingen god grunn, bare at det var blitt sånn, ting hadde forandret seg, etc. Det er heller ingen som har sagt noe om det til meg, det virker nesten som at han knapt har fortalt det til noen.

Han har jo sommerferie fra studiene, og jeg er både redd og håpefull for å treffe ham her hjemme da. Føles utrolig teit å gå og håpe sånn, nå kan jeg jo uansett aldri ta han tilbake og stole på at han virkelig vil ha meg. Samtidig hadde det føltes så mye bedre hvis jeg fikk et tegn på at han hadde litt følelser fremdeles - om så bare for å bekrefte at han en gang hadde det. Dette har jo gjort meg usikker på så mye. 

Det positive er at jeg virkelig har fått opp øynene for hva jeg vil gjøre dersom jeg havner i hans situasjon senere og skal dumpe noen. Føler virkelig med dem som blir droppet, det er ikke gøy i det hele tatt. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Denne tråden har vært gull, sølv og bronsje.

For tiden syntes jeg det bare har blitt vanskeligere. Kanskje det virkelig må gå dårlig før det kan gå bra, hva vet jeg.

Føler en enorm trang til å prate med han, få en bedre forklaring, se at han ikke er interessert.

I virkeligheten er jeg nok bare overbevist om at han egentlig elsker meg, og at hadde ikke klart å holde seg unna hvis han traff meg. Dessverre er det ingen anledninger som byr seg. Det har vært helt stille siden bruddet. Pinlig stillhet, selv om vi ble enige om å ikke dø helt ut på alle plan. 

Er bare så fryktelig lei meg, utrøstelig. Prøver virkelig å fokusere på andre ting også, men det spiser en stor del av denne kaken. Jeg har på en måte godtatt at 2018 kanskje blir et år jeg ikke har det så bra, og det er fryktelig kjipt. Mest fordi jeg stadig blir påminnet om at jeg trodde virkelig vi to skulle dele resten av livet sammen. Aldri har jeg tenkt det med tidligere kjærester eller lignende. Men denne mannen trodde jeg at skulle gi meg etternavnet sitt. For første gang kunne jeg se for meg at noen var "den siste". 

Jeg bruker mye tid på å tenke på alt jeg angrer på at jeg ikke gjorde og sa da jeg fremdeles hadde sjansen. Jeg drømmer om han nesten hver natt. 

Anonymkode: 06726...c10

[wintergirl]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne tråden har vært gull, sølv og bronsje.

For tiden syntes jeg det bare har blitt vanskeligere. Kanskje det virkelig må gå dårlig før det kan gå bra, hva vet jeg.

Føler en enorm trang til å prate med han, få en bedre forklaring, se at han ikke er interessert.

I virkeligheten er jeg nok bare overbevist om at han egentlig elsker meg, og at hadde ikke klart å holde seg unna hvis han traff meg. Dessverre er det ingen anledninger som byr seg. Det har vært helt stille siden bruddet. Pinlig stillhet, selv om vi ble enige om å ikke dø helt ut på alle plan. 

Er bare så fryktelig lei meg, utrøstelig. Prøver virkelig å fokusere på andre ting også, men det spiser en stor del av denne kaken. Jeg har på en måte godtatt at 2018 kanskje blir et år jeg ikke har det så bra, og det er fryktelig kjipt. Mest fordi jeg stadig blir påminnet om at jeg trodde virkelig vi to skulle dele resten av livet sammen. Aldri har jeg tenkt det med tidligere kjærester eller lignende. Men denne mannen trodde jeg at skulle gi meg etternavnet sitt. For første gang kunne jeg se for meg at noen var "den siste". 

Jeg bruker mye tid på å tenke på alt jeg angrer på at jeg ikke gjorde og sa da jeg fremdeles hadde sjansen. Jeg drømmer om han nesten hver natt. 

Anonymkode: 06726...c10

Det tar tid å komme over en person, men en dag så gjør du det 

Vil han ikke snakke, så er det lite du kan gjøre. Skjønner du vil sette ord på ting da, og du kan jo sende en mld å bare spørre om en forklaring slik at du kan gå videre.  Man vil jo gjerne vite hva det var. Men tviler på at du kunne gjort så mye annerledes.  Hadde det vært noe og han var en virkelig mann, så hadde han snakket med deg om det. Hold ut! Det er ikke enkelt nå, men det vil bli enklere med tiden.

[OppNedPåAlt]

Og selv om man må gå videre så må man vite at det er lov å være lei seg. Det er lov å ha det kjipt. Det er lov å grine. Tillat deg selv det, selv midt i hjernen som kjemper slaget mellom "han elsker meg enda" og "jeg må komme over han".

Jeg går også og tenker mye på hva jeg gjorde og ikke gjorde, hva jeg kunne gjort annerledes. Men nå har jeg nesten begynt å gi meg en bitchslap for å komme utav de tankene, for det tærte så på psyken. Dra deg fysisk ut av de tankene, kommer de så begynn å rydd huset, eller ta ut søppelen, eller gjør noe som du har utsatt lenge. Høres kanskje rart ut, men prøv og se om det hjelper litt.