Kjæresten min forlot meg

[AnonymBruker]

Det er dette som er så rart. Jeg har virkelig klart å fortsette hverdagen, om så haltende. Jeg har kastet meg inn i mange prosjekter, forsøkt å fokusere på alt som skal gjøres. Bedt om ekstra vakter på jobb, forsøkt å studere mer, personlige prosjekter, trene jevnlig. Holde meg opptatt. Problemet er at han bare alltid er der. Det er han jeg vil skal se på kroppen min som deilig hvis jeg har trent, det er han jeg vil lage mat med når jeg har studert lenge. Vil treffe han i helgene, ligge på sofaen sammen. Det er vanskelig å holde seg opptatt når jeg ligger i senga og bare skulle ønske han lå der også. 

Selv om det går greit når jeg holder meg opptatt er det alltid tid til å tenke på han. Kan ha en fin dag, men gråter i bilen på vei hjem likevel. Hjernen nekter å gå med på å starte en slags prosess hvor jeg går videre. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna både å sende han meldinger og ringe. Føler bare desperasjonen blir større for hver dag. Føler jeg har latt han være ute hos ulvene, og for hver dag er det mer sannsynlig at noen andre snapper han opp før jeg rekker. 

Får ikke puste. 

Anonymkode: 06726...c10

[SologSkyer]

Er fint lite du kan gjør med han....

 

Skal du ha han tilbake så må du vise en bedre version av deg selv. Tren mer , utforsk mer... les bøker osv osv... 

Er dere venner på facebook eller noe sånt eller har fellesvenner som du henger med så legg ut bilder der du smile og har det gøy. Viser du at du klare deg fint uten han så vil han trolig ta kontakt igjen...

Sett deg mål i livet hva du ønsker å oppnå og gjør. OG FULLFØR DET!.

 

Som regel har selvtillit alt å si. 

[AnonymBruker]

1 time siden, SologSkyer skrev:

Er fint lite du kan gjør med han....

 

Skal du ha han tilbake så må du vise en bedre version av deg selv. Tren mer , utforsk mer... les bøker osv osv... 

Er dere venner på facebook eller noe sånt eller har fellesvenner som du henger med så legg ut bilder der du smile og har det gøy. Viser du at du klare deg fint uten han så vil han trolig ta kontakt igjen...

Sett deg mål i livet hva du ønsker å oppnå og gjør. OG FULLFØR DET!.

 

Som regel har selvtillit alt å si. 

Jeg gjør dette! Lever som om ingenting har skjedd! Har tatt på meg masse prosjekter, gjør masse ekstra, prøver å være et skikkelig "catch". Trener rumpa flere ganger i uka (og annet selvfølgelig, men han likte alltid den), gjør det godt på skole og i jobb. Treffer venner, utvider vennekretsen, prøver å gjøre det bra på skolen, jobber og tjener mer enn aldri før. Prøver å være "drømmedama". Synd han ikke ser det.. Jeg tror oppriktig jeg hadde fått han tilbake hvis vi traff hverandre, men vi har ikke så mye til felles at vi bare møter på hverandre ofte.. Jeg har fremdeles ikke sett noe til han.

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Har også solgt klær, bestilt nye klær, utvidet musikklistene mine, kjøpt nye hudprodukter, bruker litt mer sminke, skal klippe og stripe håret på nytt snart. 

Men jeg er delt. På en side bør jeg bare forsøke å komme over han sikkert, på den andre siden vil jeg gjøre dette og gutse alt på å få han tilbake. Og så gi ALT. Jeg lover, hvis jeg får en mulighet til å snakke med han i virkeligheten så skal jeg gi ALT for å få han tilbake! 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

hei TS

denne tråden er faktisk ganske nyttig og lærerik for andre som går gjennom det samme. Jeg har dessverre ingen supre råd, ville bare si at det er så bra du deler tankene dine. Du er flink til å skrive  

 

Jeg har følt det som deg for mange år siden, måten du skriver på fikk meg til å huske hvordan det føltes. I dag er jeg sammen en annen mann og har det fantastisk med han  

Anonymkode: 04669...ffb

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

hei TS

denne tråden er faktisk ganske nyttig og lærerik for andre som går gjennom det samme. Jeg har dessverre ingen supre råd, ville bare si at det er så bra du deler tankene dine. Du er flink til å skrive  

 

Jeg har følt det som deg for mange år siden, måten du skriver på fikk meg til å huske hvordan det føltes. I dag er jeg sammen en annen mann og har det fantastisk med han  

Anonymkode: 04669...ffb

Tusen takk for fine ord Hvis noen andre får noe ut av å lese dette så er jeg glad for det. Jeg håper ingen føler seg alene her inne i det minste! Å ha dette fristedet til å skrive har gjort en mye større forskjell enn jeg hadde trodd! Tror det blir lærerrikt for meg selv når "dette er over" også. For det går jo over - den ene veien eller den andre. Om det betyr at vi møtes igjen eller jeg til slutt på gi opp vet jeg ikke.

Anonymkode: 06726...c10

[SologSkyer]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør dette! Lever som om ingenting har skjedd! Har tatt på meg masse prosjekter, gjør masse ekstra, prøver å være et skikkelig "catch". Trener rumpa flere ganger i uka (og annet selvfølgelig, men han likte alltid den), gjør det godt på skole og i jobb. Treffer venner, utvider vennekretsen, prøver å gjøre det bra på skolen, jobber og tjener mer enn aldri før. Prøver å være "drømmedama". Synd han ikke ser det.. Jeg tror oppriktig jeg hadde fått han tilbake hvis vi traff hverandre, men vi har ikke så mye til felles at vi bare møter på hverandre ofte.. Jeg har fremdeles ikke sett noe til han.

Anonymkode: 06726...c10

Du må nok gi det tid. "Time will show"   Har vel vært i ett par avstandforhold selv. Så har hver gang det ikke har gått veien så har jeg alltid lært meg noe nytt. Ny hobby. Men det beste faktisk er å gå ut å "date" andre. Selv om intensjonen ikke er noe mer enn å snakke så hjelpe det faktisk. Endte jo med at jeg fant noe bedre enn den forrige til slutt. Endte med den forrige slengte dritt om meg fordi jeg fant ei nye men men sånt skjer også

Endret 20. mars 2018 av SologSkyer

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det man ikke skal gjøre. Jeg tok kontakt i går, selv om jeg egentlig hadde lovet meg selv å ikke gjøre det. Ville konfrontere han, var sint, skuffet og lei meg. Jeg sendte han en melding, han svarte helt normalt, og plutselig føltes det utrolig teit å gå og føle det sånn. Som at alle problemene sitter bare i mitt hode. Jeg spurte hvordan det gikk i stedet, han svarte hyggelig og normalt, stilte samme spørsmål tilbake. Tullet litt. Så avsluttet vi samtalen. Den var skikkelig kort og egentlig innholdsløs. All uro og frykt forsvant som dugg for solen, og hele gårsdagen var jeg skikkelig lykkelig etter å ha pratet med han. Jeg fikk masse energi og ny mot. Bekymringene mine for at han skulle finne noen andre forsvant. Jeg ble helt klar - Jeg vil ha han tilbake. Det føltes plutselig innen rekkevidde, selv om ingenting er annerledes enn for to dager siden.

Jeg ble skikkelig "høy" på å snakke med han. Tenkte at kanskje er det ikke så rart mellom oss som jeg trodde. 

I dag er rusen borte, jeg visste at det kom til å skje. Jeg beveger meg mer mot den irasjonelle og bekymrede meg igjen, sakte men sikkert. 

Jeg klarer virkelig ikke drepe dette håpet. Men tenk om jeg treffer han, også vil han ikke ha meg. At det bare er i mitt hode at han ikke klarer å motstå meg når vi treffes? Hva om vi heller aldri treffes? Det er helt forjævlig. 

Anonymkode: 06726...c10

[wintergirl]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det man ikke skal gjøre. Jeg tok kontakt i går, selv om jeg egentlig hadde lovet meg selv å ikke gjøre det. Ville konfrontere han, var sint, skuffet og lei meg. Jeg sendte han en melding, han svarte helt normalt, og plutselig føltes det utrolig teit å gå og føle det sånn. Som at alle problemene sitter bare i mitt hode. Jeg spurte hvordan det gikk i stedet, han svarte hyggelig og normalt, stilte samme spørsmål tilbake. Tullet litt. Så avsluttet vi samtalen. Den var skikkelig kort og egentlig innholdsløs. All uro og frykt forsvant som dugg for solen, og hele gårsdagen var jeg skikkelig lykkelig etter å ha pratet med han. Jeg fikk masse energi og ny mot. Bekymringene mine for at han skulle finne noen andre forsvant. Jeg ble helt klar - Jeg vil ha han tilbake. Det føltes plutselig innen rekkevidde, selv om ingenting er annerledes enn for to dager siden.

Jeg ble skikkelig "høy" på å snakke med han. Tenkte at kanskje er det ikke så rart mellom oss som jeg trodde. 

I dag er rusen borte, jeg visste at det kom til å skje. Jeg beveger meg mer mot den irasjonelle og bekymrede meg igjen, sakte men sikkert. 

Jeg klarer virkelig ikke drepe dette håpet. Men tenk om jeg treffer han, også vil han ikke ha meg. At det bare er i mitt hode at han ikke klarer å motstå meg når vi treffes? Hva om vi heller aldri treffes? Det er helt forjævlig. 

Anonymkode: 06726...c10

Har ikke annet å si enn; Hold ut! Du må gi deg den tiden du trenger. Men man vet aldri. Kan hende han savner deg og en dag vil ha deg tilbake. Skjedd mang en gang det. Men ikke baser deg på det bare. Gjør som du gjør nå og lev livet

[AnonymBruker]

På 19.3.2018 den 19.03, SologSkyer skrev:

Er fint lite du kan gjør med han....

 

Skal du ha han tilbake så må du vise en bedre version av deg selv. Tren mer , utforsk mer... les bøker osv osv... 

Er dere venner på facebook eller noe sånt eller har fellesvenner som du henger med så legg ut bilder der du smile og har det gøy. Viser du at du klare deg fint uten han så vil han trolig ta kontakt igjen...

Sett deg mål i livet hva du ønsker å oppnå og gjør. OG FULLFØR DET!.

 

Som regel har selvtillit alt å si. 

Hun sa jo at hun driver med masse greier. Og hva er greia med å vise en bedre versjon av seg selv ? Og slutt med det selvtillitgreiene for det stemmer overhodet ikke, dessuten så tror jeg du mente selvfølelse, det er mer riktig i den sammenhengen her. Man får dårlig selvfølelse når man må stå helt alene uten kjærlighet her i livet. Står midt i det selv og det er et rent H. Når man blir latterliggjort og såret og trampet på det verste gang på gang, så gjør det stor skade enda mange ikke skjønner det. Fordi de fleste vet ikke åssen det er da de har en fast partner som elsker de og gjør de gravide på null komma niks enda de er syke og dårlige kvinner. Vi som er bra og har hele pakka blir bare brukt og dumpet. Er så lei av å ikke ha noe kjærlighet eller noe å stå opp til. Dater mange menn, men alle er så vanskelige å nå inn til og de bryr seg ikke. Blir bare irritert av å høre om de som klager på hvor fælt de har det fordi de har for mye å gjøre på jobben eller klager på ungene sine, jeg kunne drept for å få det livet 90 prosent av hele Norge har. Ingenting går bra her. Er svært usikker på fremtiden og deppa. Vet ikke om jeg kommer til å bli mor eller finne meg en snill mann eller komme tilbake i 100 prosent jobb. Har ikke venner heller og familien min og hunden min er mer belastning enn glede dessverre. Er så deppa fordi jeg ikke blir sett eller satt pris på og får ikke den kjærligheten alle andre får her i livet, jeg har alltid blitt oversett eller dårlig behandlet. Enda jeg gir mye selv og føler på den, enda jeg står på og har en bra personlighet og sosiale antenner.

Anonymkode: b8a1f...89f

[Skorstein]

På 13.1.2018 den 12.09, AnonymBruker skrev:

Ble dumpet i går. Ble veldig overrasket. Han sa det ikke handlet om følelser, men om at omstendighetene ikke fungerte. Det var langdistanseforhold, og han var motivasjonen min i hverdagen. Jeg gledet meg ekstremt mye til å møte han igjen, men etter å ha vært fjern og ikke villet møte meg innrømmet han at han trodde det var best om vi gjorde det slutt. Han møtte meg aldri, men dro til en kompis som bor langt unna ettepå.

Jeg er så utrolig lei meg og sjokkert, og jeg klarer ikke tro at det er slutt. Hodet mitt leter etter små smutthull som skal bekrefte at han elsker meg, at han fremdeles vil ha meg. Går og håper at han skal sende meg melding fordi han angrer, komme på døra, fylleringe, hva som helst. Sitter bare og griner. Prøver å spise men bitene bare vokser i munnen min, jeg har vondt i magen og er kvalm. 

Jeg har aldri hatt så kjærlighetssorg før, jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i den. Jeg vet at man kommer over det, men jeg VIL JO IKKE. Jeg vil bare ha han. Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med, og jeg har aldri følt det sånn med noen. Det er selvfølgelig mange gode menn der ute, men tanken på å finne noen andre nå føles helt utenkelig. 

Jeg har heller aldri blitt dumpa på denne måten før, hvor jeg ikke følte at det gikk dårlig. Føler ikke jeg kan stole på noe lenger.

ALT minner meg om han. 

Hvordan skal jeg klare dette, jeg er så utrolig lei meg. Og den eneste jeg vil skal holde rundt meg nå er jo han. 

Anonymkode: 06726...c10

Går det bedre med deg nå ? Du kan snakke med meg hvis du vil det. Har gått gjennom det samme for ikke så lenge siden. 

[Duftavsommerregn]

På 6.2.2018 den 20.58, AnonymBruker skrev:

Akkurat nå er det dagdrømmen min. At vi bare møtes og det ordner seg. 

Jeg klamrer meg i det minste til et håp om at jeg kommer over det, rundt det, gjennom det. At det ikke skal ta helt knekken på meg. 

 

Ta deg tid til å sørge over tapet, dette tar mnd. Men å gi seg selv falske håp bare forlenger denne tilstanden. Kom deg videre i livet ditt, dette knekker deg ikke, det gjør deg sterkere. Har vært gjennom det samme selv, brøt alt kontakt med x, og har jobbet med meg selv. Det går over sakte men sikkert, men det tar tid. Jeg trener mye, kommer meg ut, reiser litt og trives godt i eget selskap enn så lenge iallefall   Så dukker det opp andre i livet ditt om en tid kanskje om du ønsker det, men ikke gjør noe forhastet inn i et nytt forhold bare for å døyve smerten. Det ender sjelden bra. Du kommer deg gjennom dette helt garantert, bare tenk at du er ikke den første som rammes av dette, de fleste rammes kanskje flere ganger i livet av det du opplever nå.

[AnonymBruker]

Gikk inn på telefonmeldingene våre og så alle gangene han hadde forsøkt hvor jeg kunne svart bedre. Angrer så mye nå. Jeg var så utrolig feig som ikke turte å være helhjertet. Angrer så forferdelig og savner han så mye. Vil så gjerne treffe han, men det er helt umulig. 

Jeg har sluttet å leve, sluttet å trene, begynt å trøstespise og havnet i en negativ spiral. Klarer ikke ta meg sammen, føler meg helt handlingslammet. 

Anonymkode: 06726...c10

[lyx22]

På 13.1.2018 den 12.09, AnonymBruker skrev:

Ble dumpet i går. Ble veldig overrasket. Han sa det ikke handlet om følelser, men om at omstendighetene ikke fungerte. Det var langdistanseforhold, og han var motivasjonen min i hverdagen. Jeg gledet meg ekstremt mye til å møte han igjen, men etter å ha vært fjern og ikke villet møte meg innrømmet han at han trodde det var best om vi gjorde det slutt. Han møtte meg aldri, men dro til en kompis som bor langt unna ettepå.

Jeg er så utrolig lei meg og sjokkert, og jeg klarer ikke tro at det er slutt. Hodet mitt leter etter små smutthull som skal bekrefte at han elsker meg, at han fremdeles vil ha meg. Går og håper at han skal sende meg melding fordi han angrer, komme på døra, fylleringe, hva som helst. Sitter bare og griner. Prøver å spise men bitene bare vokser i munnen min, jeg har vondt i magen og er kvalm. 

Jeg har aldri hatt så kjærlighetssorg før, jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i den. Jeg vet at man kommer over det, men jeg VIL JO IKKE. Jeg vil bare ha han. Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med, og jeg har aldri følt det sånn med noen. Det er selvfølgelig mange gode menn der ute, men tanken på å finne noen andre nå føles helt utenkelig. 

Jeg har heller aldri blitt dumpa på denne måten før, hvor jeg ikke følte at det gikk dårlig. Føler ikke jeg kan stole på noe lenger.

ALT minner meg om han. 

Hvordan skal jeg klare dette, jeg er så utrolig lei meg. Og den eneste jeg vil skal holde rundt meg nå er jo han. 

Anonymkode: 06726...c10

Hvorfor ringer du ikke ham og snakker eller avtaler å møttes? Er litt naivt å sitte der og vente på at han skal ringe deg eller ta kontakt når han dumpa deg

[wintergirl]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gikk inn på telefonmeldingene våre og så alle gangene han hadde forsøkt hvor jeg kunne svart bedre. Angrer så mye nå. Jeg var så utrolig feig som ikke turte å være helhjertet. Angrer så forferdelig og savner han så mye. Vil så gjerne treffe han, men det er helt umulig. 

Jeg har sluttet å leve, sluttet å trene, begynt å trøstespise og havnet i en negativ spiral. Klarer ikke ta meg sammen, føler meg helt handlingslammet. 

Anonymkode: 06726...c10

Hvilken type mld dreide det seg om som du kunne svært bedre på? 

[AnonymBruker]

På 26.3.2018 den 22.39, lyx22 skrev:

Hvorfor ringer du ikke ham og snakker eller avtaler å møttes? Er litt naivt å sitte der og vente på at han skal ringe deg eller ta kontakt når han dumpa deg

Jeg tenker at han er mye mer "ferdig" enn meg, og derfor ikke er interessert eller har behov. Prøver å holde verdigheten nogenlunde i behov. 

På 27.3.2018 den 2.17, wintergirl skrev:

Hvilken type mld dreide det seg om som du kunne svært bedre på? 

Meldinger hvor han prøvde å vise litt mer følelser, hvor jeg var mer casual og redd for å ta det for langt for tidlig. Helt i starten var han veldig på, men jeg holdt tilbake. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Det føles sykelig at det "allerede" har gått tre måneder, samtidig som jeg føler jeg har slitt så lenge. Jeg føler meg regelrett utslitt, i dårlig forfatning, spiser dårlig, sover dårlig. Sorgen og ikke minst håpet tar all energien min. Jeg sitter igjen med ingen motivasjon. Av og til en sjelden gang får jeg høre ting som gir et stikk av håp, og jeg vet ikke om det gjør meg bra eller mest vondt. 

Jeg er så overbevist om at vi to ikke er over. Overbevist om at du fremdeles føler noe. Samtidig er jeg redd for at mitt falske håp ikke er annet enn patetisk. Jeg vil så gjerne at du skal se meg. Jeg vil føle meg sett av deg. Jeg trenger omsorgen din. Jeg trenger å sitte i passasjersetet ved siden av deg, sove i armene dine, gå ved siden av deg. Føle meg trygg fordi du er der. 

Disse ørsmå håpene som av og til dukker opp, i form av hans venners ord, de tar livet av meg, men holder meg også i live. 

Jeg dør hvis det ikke går. Jeg tør ikke si det høyt. Men jeg er så jævlig redd, så jævlig jævlig redd, for at det ikke ordner seg. Jeg har ingen plan for etterpå. Jeg har mistet meg selv, jeg klarer ikke ta tak i meg selv. Klarer ikke komme videre i livet, eller ta vare på meg selv før jeg får svar. Hver dag er en kamp mot trangen å sende en melding. Hver dag handler bare om å overleve dagen. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Det blir bedre. Tro meg. Tre måneder er kort tid. Du har ikke mistet deg selv. Det føles som det ikke blir bedre, men det gjør det. Håper det kan gi deg et lite håp. 

Anonymkode: 04669...ffb

[AnonymBruker]

Nei, du dør ikke. Du klarte å leve uten ham før du traff han.

Anonymkode: f0982...8de

[AnonymBruker]

det siste er å være alene med sorgene dine, men åpen dele det med dine venninner. Det siste være alene hjemme, men gå ut eller dra på fjellet? vær sammen med noen som betyr noe for deg.

Anonymkode: 976f6...be1