Kjæresten min forlot meg

[AnonymBruker]

Ble dumpet i går. Ble veldig overrasket. Han sa det ikke handlet om følelser, men om at omstendighetene ikke fungerte. Det var langdistanseforhold, og han var motivasjonen min i hverdagen. Jeg gledet meg ekstremt mye til å møte han igjen, men etter å ha vært fjern og ikke villet møte meg innrømmet han at han trodde det var best om vi gjorde det slutt. Han møtte meg aldri, men dro til en kompis som bor langt unna ettepå.

Jeg er så utrolig lei meg og sjokkert, og jeg klarer ikke tro at det er slutt. Hodet mitt leter etter små smutthull som skal bekrefte at han elsker meg, at han fremdeles vil ha meg. Går og håper at han skal sende meg melding fordi han angrer, komme på døra, fylleringe, hva som helst. Sitter bare og griner. Prøver å spise men bitene bare vokser i munnen min, jeg har vondt i magen og er kvalm. 

Jeg har aldri hatt så kjærlighetssorg før, jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i den. Jeg vet at man kommer over det, men jeg VIL JO IKKE. Jeg vil bare ha han. Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med, og jeg har aldri følt det sånn med noen. Det er selvfølgelig mange gode menn der ute, men tanken på å finne noen andre nå føles helt utenkelig. 

Jeg har heller aldri blitt dumpa på denne måten før, hvor jeg ikke følte at det gikk dårlig. Føler ikke jeg kan stole på noe lenger.

ALT minner meg om han. 

Hvordan skal jeg klare dette, jeg er så utrolig lei meg. Og den eneste jeg vil skal holde rundt meg nå er jo han. 

Anonymkode: 06726...c10

[saltyliquorice]

Huff, jeg kjenner meg fryktelig igjen i det du skriver  been there. 

Det er kanskje en fattig trøst i øyeblikket, men det blir bedre etterhvert. Søk trøst hos venner og familie, gråt, skrik, sov, klag osv

Men(!) ikke sett livet på vent, prøv å gjøre ting som du egentlig syns er morsomt/trives med. Spør en venninne om å sove over, gjør det. Spør noen deg på middag, si ja. Heller sammen med noen enn alene den første tiden, hold deg opptatt. Man klarer ikke styre tankene sine den første tiden, hjernen slutter ikke å jobbe og det er mildt sagt veldig vondt. 

Ikke la sorgen går over i bitterhet, det har jeg sett hos andre og det gjør deg mer vondt enn han. Ikke la sorgen spise deg opp.

Vil anbefale deg å ikke kontakte han, men han vil muligens (ikke for å gi deg håp) kontakte deg før eller siden. Kanskje om ei uke eller et år, hva du velger å gjøre da er opp til deg. Personlig valgte jeg ikke å ta tilbake noen som ikke klarte å dumpe meg ansikt til ansikt. 

 

Det blir bedre. Klem ❤️

 

[AnonymBruker]

12 timer siden, saltyliquorice skrev:

Huff, jeg kjenner meg fryktelig igjen i det du skriver  been there. 

Det er kanskje en fattig trøst i øyeblikket, men det blir bedre etterhvert. Søk trøst hos venner og familie, gråt, skrik, sov, klag osv

Men(!) ikke sett livet på vent, prøv å gjøre ting som du egentlig syns er morsomt/trives med. Spør en venninne om å sove over, gjør det. Spør noen deg på middag, si ja. Heller sammen med noen enn alene den første tiden, hold deg opptatt. Man klarer ikke styre tankene sine den første tiden, hjernen slutter ikke å jobbe og det er mildt sagt veldig vondt. 

Ikke la sorgen går over i bitterhet, det har jeg sett hos andre og det gjør deg mer vondt enn han. Ikke la sorgen spise deg opp.

Vil anbefale deg å ikke kontakte han, men han vil muligens (ikke for å gi deg håp) kontakte deg før eller siden. Kanskje om ei uke eller et år, hva du velger å gjøre da er opp til deg. Personlig valgte jeg ikke å ta tilbake noen som ikke klarte å dumpe meg ansikt til ansikt. 

 

Det blir bedre. Klem ❤️

 

Tusen takk <3 Det varmer! I dag var jeg på et sted som virkelig minner meg om han, og det var tøft, men kanskje lurt å rive plasteret av med en gang. Etterpå satt jeg meg i bilen og kjørte litt, og gråt, skrek, ropte, gjorde alt jeg ikke kan noen andre steder, det var veldig godt - men også ganske hjerteskjærende. Har avlyst alle planer jeg har denne helgen, og slikker sårene. Skal prøve å holde meg opptatt fra mandag og utover, selv om jeg akkurat nå helst bare vil ligge og tenke på han og alle minnene våre sammen.

Utrolig godt å bare skrive ut også! Prater også med en venninne om det, det hjelper. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Tenkte å bruke denne tråden for litt skriveterapi, kanskje det hjelper å komme over det.

"Komme over det".

Jeg vil ikke komme over det, jeg er nesten redd for at jeg kommer over det. Hva gjør jeg da? Tanken på å bli kjent med noen på nytt så godt føles uutholdelig. Ingen andre interesserer meg. Jeg har bare vært skikkelig forelska to ganger, og han er nummer to. Jeg var forelsket i et par år først. Han er kjærlighetshistorien min, og jeg kan ikke tro at jeg får en så godt og lang historie igjen. Det vil aldri bli det samme. Måten vi møttes og ting utviklet seg på. Jeg vil bare fortsette der vi slapp, vi rakk aldri komme inn i noen komfortabel periode. Vi slo ikke opp fordi det var kjedelig. Jeg er så sikker på at denne historien ikke er slutt. Umulig å forestille seg at han bare kan forlate meg sånn. Hvorfor savner han meg ikke, like mye som jeg savner han?

Vil bare legge meg ned og dø. Ringe han og be han redde meg. Vil sjarmere han. Det verste er at dersom han treffer meg vet jeg at han er forelska i meg. Det er bare avstanden som har gjort det vanskelig. Han har bare glemt meg. At vi har hatt så lite kontakt har gjort det fjernt. Jeg VET at om jeg fikk treffe han ville det endt annerledes. Uheldigvis vil jeg ikke treffe han ved noen anledning. Det er det vondeste.

Jeg ser han kanskje aldri igjen. Noensinne. Kanskje om mange mange år at vi treffes ved tilfeldighet på et kjøpesenter, og det vil være noe helt annet. Helt upersonlig. Og alt vi har delt sammen, alt vi har, alt vi var, og alt vi kunne blitt er borte. Kanskje jeg er over han, og ser på han og tenker "hva var det jeg tenkte, selvfølgelig passet vi ikke sammen".

Men akkurat nå vil jeg leve ut kjærlighetshistorien i hvert fall. Men han er alt for fornuftig, og jeg er bare følelser. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Jeg tror det over skisserer mange damer, vi blir på en måte "fanget" i egne følelser. Slik har jeg det, MEN jeg nekter å la det styre, hvis det er et menenske som virkelig vil ha deg så slipper han deg aldri, det er ikke en stor kjærlighet, det er en illusjon, et blad som blåser bort med vinden.

Den som "er riktig for deg"blir han som er din kjærlighetshistorie, han som blir,trosser alt, slik er kjærlighet.

Anonymkode: 57d9e...88d

[AnonymBruker]

Men er ikke denne idéen om en stor kjærlighet som gjør alt for deg bare fantasi? De er jo mennesker med styrker og svakheter de også. Finnes vel ingen menn som hever seg over all irrasjonalitet og blir uansett hva? 

Anonymkode: 06726...c10

[helledussen]

På 14.1.2018 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Tenkte å bruke denne tråden for litt skriveterapi, kanskje det hjelper å komme over det.

"Komme over det".

Jeg vil ikke komme over det, jeg er nesten redd for at jeg kommer over det. Hva gjør jeg da? Tanken på å bli kjent med noen på nytt så godt føles uutholdelig. Ingen andre interesserer meg. Jeg har bare vært skikkelig forelska to ganger, og han er nummer to. Jeg var forelsket i et par år først. Han er kjærlighetshistorien min, og jeg kan ikke tro at jeg får en så godt og lang historie igjen. Det vil aldri bli det samme. Måten vi møttes og ting utviklet seg på. Jeg vil bare fortsette der vi slapp, vi rakk aldri komme inn i noen komfortabel periode. Vi slo ikke opp fordi det var kjedelig. Jeg er så sikker på at denne historien ikke er slutt. Umulig å forestille seg at han bare kan forlate meg sånn. Hvorfor savner han meg ikke, like mye som jeg savner han?

Vil bare legge meg ned og dø. Ringe han og be han redde meg. Vil sjarmere han. Det verste er at dersom han treffer meg vet jeg at han er forelska i meg. Det er bare avstanden som har gjort det vanskelig. Han har bare glemt meg. At vi har hatt så lite kontakt har gjort det fjernt. Jeg VET at om jeg fikk treffe han ville det endt annerledes. Uheldigvis vil jeg ikke treffe han ved noen anledning. Det er det vondeste.

Jeg ser han kanskje aldri igjen. Noensinne. Kanskje om mange mange år at vi treffes ved tilfeldighet på et kjøpesenter, og det vil være noe helt annet. Helt upersonlig. Og alt vi har delt sammen, alt vi har, alt vi var, og alt vi kunne blitt er borte. Kanskje jeg er over han, og ser på han og tenker "hva var det jeg tenkte, selvfølgelig passet vi ikke sammen".

Men akkurat nå vil jeg leve ut kjærlighetshistorien i hvert fall. Men han er alt for fornuftig, og jeg er bare følelser. 

Anonymkode: 06726...c10

Hvis det hjelper deg å skrive så skriv. Gjør alt som kan få deg til å føle deg bedre om bare litt i noen få minutter. Det er forferdelig vondt og jeg vet akkurat hva du snakker om. Som andre former for sorg så går det i bølger. Nå beskriver du det som at alt er fælt og jeg tenker at det som har skjedd begynner å synke inn. Sjokk først og så begynner vi å innse det som har skjedd. Og da kommer det sterke følelser. Jeg kjenner meg sånn igjen og tenker at jeg aldri kan bli lykkelig med en annen selv om hodet sier at jeg var ikke lykkelig de siste årene med han. Jeg klamret meg fast. Hodet prøver å få hjertet til å tenke fornuftig men det går ikke. Følelsene må ut. Du vet ikke om hva som foregår i hans hodet. Jeg ble forlatt av en som sa at jeg var hans store kjærlighet som han ikke kunne leve uten. Følelser lar seg ikke alltid forklare. Selv om det høres helt vilt ut for deg nå så kan det være at du treffer en person som får deg til å tro på kjærligheten igjen. Du vet aldri. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, helledussen skrev:

Hvis det hjelper deg å skrive så skriv. Gjør alt som kan få deg til å føle deg bedre om bare litt i noen få minutter. Det er forferdelig vondt og jeg vet akkurat hva du snakker om. Som andre former for sorg så går det i bølger. Nå beskriver du det som at alt er fælt og jeg tenker at det som har skjedd begynner å synke inn. Sjokk først og så begynner vi å innse det som har skjedd. Og da kommer det sterke følelser. Jeg kjenner meg sånn igjen og tenker at jeg aldri kan bli lykkelig med en annen selv om hodet sier at jeg var ikke lykkelig de siste årene med han. Jeg klamret meg fast. Hodet prøver å få hjertet til å tenke fornuftig men det går ikke. Følelsene må ut. Du vet ikke om hva som foregår i hans hodet. Jeg ble forlatt av en som sa at jeg var hans store kjærlighet som han ikke kunne leve uten. Følelser lar seg ikke alltid forklare. Selv om det høres helt vilt ut for deg nå så kan det være at du treffer en person som får deg til å tro på kjærligheten igjen. Du vet aldri. 

Tusen takk for svar  <3 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

I dag var en litt lettere dag, men derfor også litt tyngre. Jeg VIL jo ikke komme over han, jeg VIL IKKE ha det bra uten han, samtidig er det godt at hverdagen ble litt enklere. Jeg brøt ikke ut i gråt i normale sosiale situasjoner, jeg ventet til jeg satt i bilen og hulket litt. Grått litt på kvelden nå før jeg skal legge meg. Leser meldingene hans igjen og igjen. Fortalte den første venninnen om det, og det var med klump i brystet, selv om jeg forsøkte å gjøre det nonchelant. 

Leser meldingene hans og leter etter en utvei. Noe som tilsier at han ikke egentlig mente at det var slutt, men samme som forrige gang finner jeg ingenting. Venter på at han skal ringe eller sende en melding, men telefonen er stille. Drømmer om at han skal komme på døra mi midt på natta og banke på fordi han angrer og aldri dra herfra igjen.

Min magreste trøst er at jeg skal møte på han ute på byen, og han i fylla skal få lyst på meg. Jeg er villig til hva som helst nå. Jeg savner deg så mye kjæresten min..

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Skjønner så altfor godt hvordan du har det

Anonymkode: a7c09...3f9

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner så altfor godt hvordan du har det

Anonymkode: a7c09...3f9

Tusen takk <3 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Som en person som har mistet foreldre synes jeg du tar litt vel på vei over en kjæreste, og et avstandsforhold i tillegg. Du klarer deg finfint uten ham. Forstår at det er et sjokk og vondt akkurat nå, men du finner en ny en med tiden. 

Anonymkode: 8eef0...1da

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Som en person som har mistet foreldre synes jeg du tar litt vel på vei over en kjæreste, og et avstandsforhold i tillegg. Du klarer deg finfint uten ham. Forstår at det er et sjokk og vondt akkurat nå, men du finner en ny en med tiden. 

Anonymkode: 8eef0...1da

Jeg har også mistet foreldre, og jeg har mistet en god venn. Tap gjør vondt, også tap av et kjæresteforhold, avstandsforhold eller ei.

Det er klart at det som TS opplever nå også er en sorg, og det gjør vondt. Det blir helt feil å sammenligne ting og si at det TS opplever ikke er så ille. Synes ikke dette var så fint skrevet av deg.

Anonymkode: 16989...f17

[AnonymBruker]

Jeg kommer sikkert over dette også, men akkurat nå føles det ikke sånn, og jeg setter pris på å slippe å bli fortalt at jeg burde sørge mindre fordi jeg kunne vært i en verre situasjon. For meg føles det likt som om han har dødd, jeg har jo mistet han. Selvfølgelig er jeg glad han lever, men det forandrer jo ikke situasjonen for meg. 

 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

til deg TS.

Anonymkode: 16989...f17

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer sikkert over dette også, men akkurat nå føles det ikke sånn, og jeg setter pris på å slippe å bli fortalt at jeg burde sørge mindre fordi jeg kunne vært i en verre situasjon. For meg føles det likt som om han har dødd, jeg har jo mistet han. Selvfølgelig er jeg glad han lever, men det forandrer jo ikke situasjonen for meg. 

 

Anonymkode: 06726...c10

Enig... Sorg er sorg! Enkelte ting er kanskje ikke et loss, but a loss is a loss!

Hjelper å se at man ikke er den eneste

Anonymkode: bb232...2e5

[AnonymBruker]

I går var en lettere dag, men i dag var tyngre. Jeg kom meg ikke ut av senga og er her fortsatt. Skulket forelesningen på universitetet og ikke gjort noe av det som var planen. I dag skulle være en full dag, i stedet sitter jeg her og føler meg tom. Livslysten og motivasjonen har fullstendig forlatt meg. Jeg vet den kommer tilbake, men det er utrolig tungt å gjøre alle de hverdagslige tingene når de ikke lenger gir mening. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Klarer du å gå ut en tur? Fem minutter for eksempel? Dagslys gjør godt og hjelper. 

Anonymkode: 1bce6...93b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klarer du å gå ut en tur? Fem minutter for eksempel? Dagslys gjør godt og hjelper. 

Anonymkode: 1bce6...93b

Dette er et kjempegodt forslag, tusen takk Har gått mange turer på cirka en time siden det ble slutt. Dette føler jeg virkelig hjelper. Kommer meg naturligvis på jobb og slik i tillegg. Har bare gått turer på kveldstid, men skal forsøke å få til litt turer i dagslys til helgen, det hjelper nok en del. Tusen takk for godt innspill! <3 Klemmer

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et kjempegodt forslag, tusen takk Har gått mange turer på cirka en time siden det ble slutt. Dette føler jeg virkelig hjelper. Kommer meg naturligvis på jobb og slik i tillegg. Har bare gått turer på kveldstid, men skal forsøke å få til litt turer i dagslys til helgen, det hjelper nok en del. Tusen takk for godt innspill! <3 Klemmer

Anonymkode: 06726...c10

Kjekt at du setter pris på rådet. Jeg har god erfaring og at en enkel tur ut i dagslys kan gjøre mørke tanker litt lysere

Lykke til. Det blir lettere. Hold fast i det.

Anonymkode: 1bce6...93b