Kjæresten min forlot meg

[Gjest hmc]

Stakkars deg med kjærlighetssorg, det er kjempetøft. Hatt det før og tror jeg har grått meg tom for tårer. Lenge siden nå og har ny kjæreste. Kan ikke en gang tenke på hvor knust jeg ville bli av å bli dumpet av han. Og nå er jeg godt voksen- likevel med vanvittig sterke følelser. Men det betyr jo at man kan reise seg igjen. Men det er lov å være i sorg - det er nødvendig å gå gjennom den fasen, ikke legg lokk på sorg, det kan sette seg i kroppen da. 

[AnonymBruker]

På 17.1.2018 den 22.59, hmc skrev:

Stakkars deg med kjærlighetssorg, det er kjempetøft. Hatt det før og tror jeg har grått meg tom for tårer. Lenge siden nå og har ny kjæreste. Kan ikke en gang tenke på hvor knust jeg ville bli av å bli dumpet av han. Og nå er jeg godt voksen- likevel med vanvittig sterke følelser. Men det betyr jo at man kan reise seg igjen. Men det er lov å være i sorg - det er nødvendig å gå gjennom den fasen, ikke legg lokk på sorg, det kan sette seg i kroppen da. 

Tusen takk <3 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

I dag har jeg vært sint! Skuffet og sint fordi jeg føler meg lurt. Hvordan kunne han si han hadde tenkt på dette lenge, hvordan kunne han bli ferdig for så å forlate meg? Nå er jeg ensom i sorgen, han er helt ferdig. Hvorfor tar du ikke kontakt? Vi som var så nærme er plutselig så fra hverandre, som om ingenting har hendt. 

Jeg forsøkte å bryte isen, men fikk aldri noe svar. Jeg stoler ikke lenger på at han også sørger. Han tenkte på dette lenge, ble ferdig, og så fikk jeg vite det. Etter å ha maset, helt til han fortalte det. 

Nå er jeg den eneste som sørger og jeg føler meg så utrolig sviktet av en som betyr så mye for meg. 

Men det er på en annen måte en lettere følelse å bære. Sinne er en mer selvstendig følelse enn den bunnløse, ensomme og hjelpesløse sorgen. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I dag har jeg vært sint! Skuffet og sint fordi jeg føler meg lurt. Hvordan kunne han si han hadde tenkt på dette lenge, hvordan kunne han bli ferdig for så å forlate meg? Nå er jeg ensom i sorgen, han er helt ferdig. Hvorfor tar du ikke kontakt? Vi som var så nærme er plutselig så fra hverandre, som om ingenting har hendt. 

Jeg forsøkte å bryte isen, men fikk aldri noe svar. Jeg stoler ikke lenger på at han også sørger. Han tenkte på dette lenge, ble ferdig, og så fikk jeg vite det. Etter å ha maset, helt til han fortalte det. 

Nå er jeg den eneste som sørger og jeg føler meg så utrolig sviktet av en som betyr så mye for meg. 

Men det er på en annen måte en lettere følelse å bære. Sinne er en mer selvstendig følelse enn den bunnløse, ensomme og hjelpesløse sorgen. 

Anonymkode: 06726...c10

Sinne er faktisk et sunt tegn på at du er på vei videre, tenk å møte en som elsker deg like mye tilbake, det er en annerledes verden det.

Ikke meningen å være flåsete, forstår godt dine tanker og følelser, man blir jo på en måte "lurt".. men man har jo ikke annet valg enn å gå videre, ønsker deg en god helg, heier på deg!

Anonymkode: 57d9e...88d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sinne er faktisk et sunt tegn på at du er på vei videre, tenk å møte en som elsker deg like mye tilbake, det er en annerledes verden det.

Ikke meningen å være flåsete, forstår godt dine tanker og følelser, man blir jo på en måte "lurt".. men man har jo ikke annet valg enn å gå videre, ønsker deg en god helg, heier på deg!

Anonymkode: 57d9e...88d

Tusen takk <3 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Nå har det gått greit en stund, har kastet meg inn i hverdagslige gjøremål og holdt meg opptatt. Ingen tid til å se på film eller serier, slappe av eller ta det med ro. Har bare fylt dagene med innhold. Men de siste to dagene har det krøpet på meg. Tar meg selv i at "frisonen" min er å tenke på han, drømme om han, fantasere om han før jeg legger meg. Tenke på han på bussen. Forestille meg alle scenarioene hvor jeg treffer han og han innser hva han har gjort. At han blir med meg hjem fordi han treffer meg på byen. Håper at han er hjemme en helg, og jeg treffer han full og overtaler. At vi ligger og puser i senga, at jeg lager frokost til han dagen etter. At han ikke har lyst til å gå. At jeg gir han valget mellom å bli eller gå, og han blir.

Er så redd for at jeg ikke kommer over det. Men man kommer jo over folk. Det bare føles ikke slik ut.

Anonymkode: 06726...c10

[Gjest Made4u]

Ikke vente på det som ikke er verdt å vente på, her kan set uansett ikke bli noen gode følelser uansett. Se fremover du, vet det smerter nå men jeg er glad på dine vegne for at du er ute av dette og på vei mot noe med noen som faktisk har noe å gi deg.

Ta tiden til hjelp og snu deg aldri tilbake, dette ender i en større følelse med noen andre, tro du meg.

[FrodeF]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har det gått greit en stund, har kastet meg inn i hverdagslige gjøremål og holdt meg opptatt. Ingen tid til å se på film eller serier, slappe av eller ta det med ro. Har bare fylt dagene med innhold. Men de siste to dagene har det krøpet på meg. Tar meg selv i at "frisonen" min er å tenke på han, drømme om han, fantasere om han før jeg legger meg. Tenke på han på bussen. Forestille meg alle scenarioene hvor jeg treffer han og han innser hva han har gjort. At han blir med meg hjem fordi han treffer meg på byen. Håper at han er hjemme en helg, og jeg treffer han full og overtaler. At vi ligger og puser i senga, at jeg lager frokost til han dagen etter. At han ikke har lyst til å gå. At jeg gir han valget mellom å bli eller gå, og han blir.

Er så redd for at jeg ikke kommer over det. Men man kommer jo over folk. Det bare føles ikke slik ut.

Anonymkode: 06726...c10

Han har sikkert allerede funnet seg en annen han ligger og puser med i senga.

Beste for deg er å innse det og komme deg videre.

[AnonymBruker]

Ikke ts, men kan relatere meg til slik sorg.

Jeg slutter og  stole på mennesker, de er der kun for egen vinning, ustabile, mange løgnere og ord betyr ingenting, ingenting annet enn det de ønsker og oppnå selv.

Det har ingenting med bitterhet å gjøre, bare kunnskap og hva som er greit å være klar over på veien videre.

Anonymkode: 57d9e...88d

[AnonymBruker]

23 timer siden, Snabeldyr skrev:

Ikke vente på det som ikke er verdt å vente på, her kan set uansett ikke bli noen gode følelser uansett. Se fremover du, vet det smerter nå men jeg er glad på dine vegne for at du er ute av dette og på vei mot noe med noen som faktisk har noe å gi deg.

Ta tiden til hjelp og snu deg aldri tilbake, dette ender i en større følelse med noen andre, tro du meg.

Tusen takk for fine ord<3 

23 timer siden, FrodeF skrev:

Han har sikkert allerede funnet seg en annen han ligger og puser med i senga.

Beste for deg er å innse det og komme deg videre.

Dette er selvfølgelig noe jeg er redd for. Uheldigvis har jeg muligheten til å se hvor han er via snapkartet, og han er nesten alltid bare på jobb og hjemme. Prøver å holde meg for god til å lage en falsk bruker og sjekke om han er på Tinder.

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke ts, men kan relatere meg til slik sorg.

Jeg slutter og  stole på mennesker, de er der kun for egen vinning, ustabile, mange løgnere og ord betyr ingenting, ingenting annet enn det de ønsker og oppnå selv.

Det har ingenting med bitterhet å gjøre, bare kunnskap og hva som er greit å være klar over på veien videre.

Anonymkode: 57d9e...88d

<3 

 

Har det vanskeligere med det om dagen. Sorgen kommer og går. Det er vanskeligere å gjennomføre hverdagen på en bra måte, føler at motivasjonen min forsvinner. Jeg kan gjøre det bra til daglig ved å innbilde meg at "hvis jeg bare.." så er jeg bra nok for han. Dersom jeg treffer han og kan vise til alt jeg har oppnådd, og hvilket catch jeg er. Spesielt siden han sa det ikke var meg, men avstanden.. Skulle ønske han hadde vært tydeligere på at det aldri var noen sjanse igjen. Han virket sånn på gjerdet, og det brenner i meg. 

Anonymkode: 06726...c10

[helledussen]

På 25.1.2018 den 19.35, AnonymBruker skrev:

Nå har det gått greit en stund, har kastet meg inn i hverdagslige gjøremål og holdt meg opptatt. Ingen tid til å se på film eller serier, slappe av eller ta det med ro. Har bare fylt dagene med innhold. Men de siste to dagene har det krøpet på meg. Tar meg selv i at "frisonen" min er å tenke på han, drømme om han, fantasere om han før jeg legger meg. Tenke på han på bussen. Forestille meg alle scenarioene hvor jeg treffer han og han innser hva han har gjort. At han blir med meg hjem fordi han treffer meg på byen. Håper at han er hjemme en helg, og jeg treffer han full og overtaler. At vi ligger og puser i senga, at jeg lager frokost til han dagen etter. At han ikke har lyst til å gå. At jeg gir han valget mellom å bli eller gå, og han blir.

Er så redd for at jeg ikke kommer over det. Men man kommer jo over folk. Det bare føles ikke slik ut.

Anonymkode: 06726...c10

Det føles ikke som man kommer over den man har elsket nei. Med tiden tror jeg at du vil tenke mindre og mindre på han. Ikke fordi du sier til deg selv at du ikke skal tenke på han - det hjelper ikke- men fordi du gradvis begynner å fylle hodet ditt med noe annet enn han. Du blir kanskje opptatt av noe nytt som gjør at du tenker på det og får mindre tid til han i tankene. Det blir frisonen din der du ikke tenker på han. Jeg vet hvordan det er å tenke på han hele tiden og tro at jeg aldri klarer å slippe å ha han i tankene. De gangene jeg ikke har tenkt på han gir meg håp om at jeg skal klare å gå videre. Og det håpet har jeg for deg også. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, helledussen skrev:

Det føles ikke som man kommer over den man har elsket nei. Med tiden tror jeg at du vil tenke mindre og mindre på han. Ikke fordi du sier til deg selv at du ikke skal tenke på han - det hjelper ikke- men fordi du gradvis begynner å fylle hodet ditt med noe annet enn han. Du blir kanskje opptatt av noe nytt som gjør at du tenker på det og får mindre tid til han i tankene. Det blir frisonen din der du ikke tenker på han. Jeg vet hvordan det er å tenke på han hele tiden og tro at jeg aldri klarer å slippe å ha han i tankene. De gangene jeg ikke har tenkt på han gir meg håp om at jeg skal klare å gå videre. Og det håpet har jeg for deg også. 

Tusen hjertelig for fine ord <3 Jeg er så SÅ glad for at jeg opprettet denne tråden, så jeg kan "skrive ut" litt. Det hjelper meg veldig mye å sette ord på det på papiret og vite at noen kanskje leser det.

Helgen er nok det tøffeste når jeg ikke har planer. Da blir jeg lett bare sittende og sture og ønske at han var her, eller at jeg kom til å treffe på han. I tillegg er det fordi "håpet begynner å renne ut", nå har det gått en god stund og han har ikke sagt et ord eller tatt kontakt. Det er vondt, men det er jo sånn det må bli. Håper og tror det blir enklere og at han ikke vil alltid føles som "the one that got away" 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Jeg holder ikke ut. Det føles så utrolig meningsløst, jeg klarer ikke tro på at han ikke vil ha meg. Hva kan ha endret seg sånn? Føler meg fullstendig gal av lengsel, det er ingenting som betyr noe uten at. Endelig er hverdagen min blitt sånn jeg ønsket meg, slik jeg har jobbet for. Men ingenting av det er verdt noe når jeg ikke kan dele det med han. Desto mer jeg forstår at sjansene mine svinner hen, desto mindre motivasjon har jeg. Jeg forsøker å tenke at jeg gjør dette for MEG, men jeg trenger bekreftelsen og omsorgen hans. Han er så SNILL, og jeg vil ha han. Jeg har alt jeg ønsker meg foruten om han. 

Jeg ser han ser instastory, snapchatstory, men han liker ikke bildene mine, sender meg ingenting på snapchat. Jeg sender heldigvis ikke han noe heller. Har ikke "sunket så lavt" ... enda. 

Jeg drømmer om at han bare skal angre seg, og tørre å ta tak og endre det. Selv om han skulle angre vet jeg han ikke kommer til å si det, men heller så videre. Han er for feig, det har han alltid vært. Men jeg har alltid likt han for å være så forferdelig vakkert menneskelig, og uten han klarer jeg ikke slappe av. Klarer ikke nyte livet, glede meg. 

Ser han skal på konserter og festivaler i sommer, og tar meg selv i å planlegge å kjøpe billetter, hoteller osv, til disse store. Han skal på Slottsfjell og Øyafestivalen. Men jeg kan jo ikke kjøpe festivalpass og bruke masse penger, for å "treffe på han" tilfeldig. Bare for å se han, treffe han, få en klem. Jeg håper jo at det er sjansen min til å ta han med hjem. At han er litt full, og han vil bli med meg hjem. Og at jeg på mystisk vis får overtalt han til å bli. Minne han på at han er forelsket i meg. 

Jeg har så utrolig, utrolig kjærlighetssorg. Det gikk bedre, men nå går det verre. Jeg føler meg så rådvill. Vil bare være klin gæren og kjøre fire timer, dukke opp på døra hans. Ta risikoen. Vil tvinge han til elske meg. Sende han hundre konfronterende meldinger. Jeg har aldri blitt sånn her før. Jeg har aldri vært på denne siden. 

Jeg har mistet FULLSTENDIG interessen for det motsatte kjønn. Han er den eneste jeg vil ha. Tanken på å finne noen andre gjør meg bare kvalm, jeg er helt uinteressert. Så utrolig slitsomt å bli kjent med noen på den måten på nytt. Vi rakk ikke engang bli så godt kjent. Men det er der jeg vil investere. 

Jeg er ikke religiøs, men jeg ber til Gud, jeg er desperat. 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg holder ikke ut. Det føles så utrolig meningsløst, jeg klarer ikke tro på at han ikke vil ha meg. Hva kan ha endret seg sånn? Føler meg fullstendig gal av lengsel, det er ingenting som betyr noe uten at. Endelig er hverdagen min blitt sånn jeg ønsket meg, slik jeg har jobbet for. Men ingenting av det er verdt noe når jeg ikke kan dele det med han. Desto mer jeg forstår at sjansene mine svinner hen, desto mindre motivasjon har jeg. Jeg forsøker å tenke at jeg gjør dette for MEG, men jeg trenger bekreftelsen og omsorgen hans. Han er så SNILL, og jeg vil ha han. Jeg har alt jeg ønsker meg foruten om han. 

Jeg ser han ser instastory, snapchatstory, men han liker ikke bildene mine, sender meg ingenting på snapchat. Jeg sender heldigvis ikke han noe heller. Har ikke "sunket så lavt" ... enda. 

Jeg drømmer om at han bare skal angre seg, og tørre å ta tak og endre det. Selv om han skulle angre vet jeg han ikke kommer til å si det, men heller så videre. Han er for feig, det har han alltid vært. Men jeg har alltid likt han for å være så forferdelig vakkert menneskelig, og uten han klarer jeg ikke slappe av. Klarer ikke nyte livet, glede meg. 

Ser han skal på konserter og festivaler i sommer, og tar meg selv i å planlegge å kjøpe billetter, hoteller osv, til disse store. Han skal på Slottsfjell og Øyafestivalen. Men jeg kan jo ikke kjøpe festivalpass og bruke masse penger, for å "treffe på han" tilfeldig. Bare for å se han, treffe han, få en klem. Jeg håper jo at det er sjansen min til å ta han med hjem. At han er litt full, og han vil bli med meg hjem. Og at jeg på mystisk vis får overtalt han til å bli. Minne han på at han er forelsket i meg. 

Jeg har så utrolig, utrolig kjærlighetssorg. Det gikk bedre, men nå går det verre. Jeg føler meg så rådvill. Vil bare være klin gæren og kjøre fire timer, dukke opp på døra hans. Ta risikoen. Vil tvinge han til elske meg. Sende han hundre konfronterende meldinger. Jeg har aldri blitt sånn her før. Jeg har aldri vært på denne siden. 

Jeg har mistet FULLSTENDIG interessen for det motsatte kjønn. Han er den eneste jeg vil ha. Tanken på å finne noen andre gjør meg bare kvalm, jeg er helt uinteressert. Så utrolig slitsomt å bli kjent med noen på den måten på nytt. Vi rakk ikke engang bli så godt kjent. Men det er der jeg vil investere. 

Jeg er ikke religiøs, men jeg ber til Gud, jeg er desperat. 

Anonymkode: 06726...c10

Du finner en som passer bedre, en som aldri forlater deg, en som elsker deg like høyt som du gjør han.

Du må rett og slett frigjøre deg, endre tankegang, nå er de låst i et mønster.

Anonymkode: 57d9e...88d

[Zooey]

Sett deg selv først. Du bør slette ham fra sosiale medier. Akkurat nå vil alt være en vondt påminnelse og du trenger virkelig å bare kutte ham ut fullstendig til du føler deg sterkere. 

Prøv å gjør ting du er glad i, ting som er bra for deg og invester i deg selv. Vær litt ego! Det er lov. 

Er nok også lurt å ha noe å se fram til. Kanskje bestille en ferietur?

[AnonymBruker]

10 timer siden, Zooey skrev:

Sett deg selv først. Du bør slette ham fra sosiale medier. Akkurat nå vil alt være en vondt påminnelse og du trenger virkelig å bare kutte ham ut fullstendig til du føler deg sterkere. 

Prøv å gjør ting du er glad i, ting som er bra for deg og invester i deg selv. Vær litt ego! Det er lov. 

Er nok også lurt å ha noe å se fram til. Kanskje bestille en ferietur?

Hei! Tusen takk

Det hadde helt klart gjort ting lettere for min del. Nå sjekker jeg om han er hjemme, følger med på hvor han befinner seg, når han sist sjekket sosiale medier, hva han liker på instagram etc. Men vil ikke slette han heller, det sender så "signaler". Vil ikke at det skal være rart hvis vi treffes når jeg er over han. Jeg kan jo uansett ikke være lei meg for alltid..

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

jegg har selv hatt kjærlighetssorg og det er det vondeste jeg har vært med på. hn jeg var sammen med forsvant etter to år, altså gjorde det brå slutt uten for varsel, dette er nå 7 år siden og frykten min sitter fortsatt inne i de forhold jeg har vært i ettertid. jeg var 20 på tidspunktet og hadde jeg opplevd det på nytt hadde jeg gjort masse anderledes så det ikke følger deg videre i livet. Håper du har gode venner og snakke med og du kan finne på ting med, det er viktig nå så du kommer deg ut og får tankene på noe annet. ikke steng eg inne og send masse meldinger til han hvertfall. det skaper bare bitterhet. masse masse lykke til  Håper neste gang du finner deg en som fortjener deg

Anonymkode: 2b10a...5e9

[AnonymBruker]

På 27.1.2018 den 22.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har mistet FULLSTENDIG interessen for det motsatte kjønn. Han er den eneste jeg vil ha. Tanken på å finne noen andre gjør meg bare kvalm, jeg er helt uinteressert. Så utrolig slitsomt å bli kjent med noen på den måten på nytt.

Anonymkode: 06726...c10

Jeg opplevde det samme som deg for et år siden. Min kjæreste slo opp helt uten forvarsel, bare timer etter å ha fortalt meg hvor bra det var å være sammen med meg og hvor fint det skulle bli når vi ble gamle sammen. Lenge følte jeg det samme som deg, helt fra slutten av november til starten av april. Tidlig i april traff jeg en utrolig fin mann, men jeg orket bare ikke tanken på å skulle begynne prosessen med å bli kjent med noen, åpne meg for noen, bygge opp et forhold osv. Heldigvis for meg var han fremdeles interessert når den følelsen gikk over, og nå er jeg i et forhold som er helt fantastisk. Jeg ser jo nå at denne nye passer meg veldig mye bedre enn han jeg hadde sånn enorm kjærlighetssorg over, men den gangen trodde jeg ikke at det gikk an. Du trengte sikkert ikke høre at det kommer til å gå over, for det visste du sikkert, men jeg ville likevel si det. Så du vet at du ikke er alene. Det er helt jævlig, utrolig brutalt. Men det går over.

Også vil jeg si om den som sa at du ikke har ekte sorg fordi det kunne vært verre, at det er bare tull. Jeg har mistet begge foreldrene mine, og likevel var kjærlighetssorgen jeg opplevde i fjor helt, helt jævlig. Det er én ting når noen dør, det er grusomt selvfølgelig, men virkelig noe veldig annet at den jeg elsket ikke vil ha meg lenger, og at han har følt det sånn uten at jeg har skjønt noen ting. Å oppdage at jeg kan tro at forholdet mitt er bra og trygt, mens den andre prøver lenge å gjøre det slutt, er noe av det verste jeg har opplevd. 

Anonymkode: ae034...400

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

jegg har selv hatt kjærlighetssorg og det er det vondeste jeg har vært med på. hn jeg var sammen med forsvant etter to år, altså gjorde det brå slutt uten for varsel, dette er nå 7 år siden og frykten min sitter fortsatt inne i de forhold jeg har vært i ettertid. jeg var 20 på tidspunktet og hadde jeg opplevd det på nytt hadde jeg gjort masse anderledes så det ikke følger deg videre i livet. Håper du har gode venner og snakke med og du kan finne på ting med, det er viktig nå så du kommer deg ut og får tankene på noe annet. ikke steng eg inne og send masse meldinger til han hvertfall. det skaper bare bitterhet. masse masse lykke til  Håper neste gang du finner deg en som fortjener deg

Anonymkode: 2b10a...5e9

Tusen takk <3 Utrolig mange fine folk her inne. Jeg er så glad jeg opprettet denne tråden. Det hjelper absolutt å fortelle om følelsene mine helt uten grenser her inne, for å få perspektiv på ting. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde det samme som deg for et år siden. Min kjæreste slo opp helt uten forvarsel, bare timer etter å ha fortalt meg hvor bra det var å være sammen med meg og hvor fint det skulle bli når vi ble gamle sammen. Lenge følte jeg det samme som deg, helt fra slutten av november til starten av april. Tidlig i april traff jeg en utrolig fin mann, men jeg orket bare ikke tanken på å skulle begynne prosessen med å bli kjent med noen, åpne meg for noen, bygge opp et forhold osv. Heldigvis for meg var han fremdeles interessert når den følelsen gikk over, og nå er jeg i et forhold som er helt fantastisk. Jeg ser jo nå at denne nye passer meg veldig mye bedre enn han jeg hadde sånn enorm kjærlighetssorg over, men den gangen trodde jeg ikke at det gikk an. Du trengte sikkert ikke høre at det kommer til å gå over, for det visste du sikkert, men jeg ville likevel si det. Så du vet at du ikke er alene. Det er helt jævlig, utrolig brutalt. Men det går over.

Også vil jeg si om den som sa at du ikke har ekte sorg fordi det kunne vært verre, at det er bare tull. Jeg har mistet begge foreldrene mine, og likevel var kjærlighetssorgen jeg opplevde i fjor helt, helt jævlig. Det er én ting når noen dør, det er grusomt selvfølgelig, men virkelig noe veldig annet at den jeg elsket ikke vil ha meg lenger, og at han har følt det sånn uten at jeg har skjønt noen ting. Å oppdage at jeg kan tro at forholdet mitt er bra og trygt, mens den andre prøver lenge å gjøre det slutt, er noe av det verste jeg har opplevd. 

Anonymkode: ae034...400

Utrolig kjipt å gjøre! Veldig glad du har funnet noen bedre. Jeg håper selvfølgelig at jeg gjør det samme. Det smalt veldig i selvtilliten å bli dumpet på denne måten, når ingenting var tilsynelatende galt. Jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. At jeg kan ha det sånn med noen, også klarer de likevel å forlate meg. Jeg har heller aldri vært den som har blitt dumpet, så det er veldig nytt. Det har i det minste gitt meg et helt nytt perspektiv på ting fra "den kanten", slik at jeg hvert fall vet hvordan jeg vil gjøre det senere dersom jeg er den som dumper, for å gjøre det lettere for den jeg eventuelt slår opp med. 

Håpet dør "heldigvis" litt mer for hver dag. Syntes fremdeles det er vanskelig å se for meg at det skal ende noe annet enn godt. Jeg prøver i det minste å minne meg selv på at jeg bare må leve og ta det som det kommer. La ting skje av seg selv, så ender det nok på beste måte.

Jeg vil på en måte ikke høre at det går over, jeg vil ikke at det skal gå over. Jeg vil treffe han, og at han skal innse at han er hodestups forelsket i meg. Jeg vil at han skal trygle om en sjanse. Men det er også veldig godt å lese historiene deres om hvordan det går over. Jeg må jo nesten bare stole blindt på dere når dere sier at det går over. 

Det er alt du nevner til slutt som plager meg. Alt jeg ikke har visst. Syntes fremdeles det er vanskelig å ikke vite, når jeg føler han ikke legger alle kortene på bordet. At jeg måtte hale ut av han at han ikke ville mer. Skulle ønske jeg kunne logget meg inn og sett alt hvordan han snakker med kompisene sine om det, for å få den "brutale ærlige sannheten", men det går jo selvfølgelig ikke. 

Vil så gjerne treffe ham, om så bare for å virkelig SE at han er så over meg. Det hadde gjort det lettere hvis jeg faktisk hadde han fremfor meg når han gjorde det slutt. Det er så vanskelig å tolke meldinger.

 

Anonymkode: 06726...c10

[AnonymBruker]

Oppdatering: I dag var jeg på besøk hos noen nye venninner. Hun ene fortalte om den romantiske søte historien om hvordan hun traff samboeren sin. Historien hennes var kliss lik min. Forskjellen er at deres endte i samboerskap, vår gjorde ikke. Det var skikkelig vondt å høre, fordi underveis i historien levde jeg meg inn i min egen. Utviklingen vår i starten er skikkelig gode minner for meg. Det er en av de beste tidene jeg har hatt i livet, og han var en viktig grunn til at jeg hadde det så bra. Syntes det er vanskelig å skille mellom at jeg må legge de minnene bak meg, men samtidig klare å tenke tilbake på det som skjedde som noe positivt. Jeg tar meg selv i å fortelle om han, nevne han. Jeg vil bare prate om han, fordi jeg er så forelsket. Fordi det jeg hadde med han var så fint. Det var aldri noe som skjedde, det tok bare brått slutt. Noen vil kanskje si det er en drøy sammenligning, men jeg føler ikke at vi har gjort det slutt - det føles ut som om han døde. Som om han ble revet vekk fra meg. Siste gangen jeg traff han var han så kjærlig. 

Anonymkode: 06726...c10