Stedatter som ikke gidder noenting

[AnonymBruker]

Kanskje dere kan prøve å starte helga med et slags familiemøte, der dere legger fram hvilke planer dere har for helga? Og samtidig spørre barna om de har noen ønsker for hva familien skal finne på. Kanskje 11 åringen blir mer positivt innstilt til aktiviteter hvis hun føler at hun har fått deltatt i planleggingen.. 

Anonymkode: 5e853...d85

[Antoinette]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Hvorfor er du superlei? Er du stebarn?

Lei av voksne folk som vil ha mannen men ikke barna hans.

Nei, er ikke stebarn, mine foreldre holdt sammen til døden. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Antoinette skrev:

Finnes ikke sint, jeg pakker bare ikke inn ordene i bomull.

Også er jeg superlei av stebarn-tråder. 

Og litt lei av voksne folk som ikke skjønner helt elementær barnepsykologi. 

Men det gjør du? Slenger ut en diagnose skråsikkert - "viser alle de klassiske tegnene på depresjon"? Som hva da? Vekttap, tristhet, søvnproblemer, klandrer seg selv - har ikke sett at TS har nevnt oe av dette? Enig med Carrot, og jeg synes faktisk at du har ødelagt flere tråder med aggresjonen din. 

Anonymkode: 5e8fb...ff6

[Antoinette]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det gjør du? Slenger ut en diagnose skråsikkert - "viser alle de klassiske tegnene på depresjon"? Som hva da? Vekttap, tristhet, søvnproblemer, klandrer seg selv - har ikke sett at TS har nevnt oe av dette? Enig med Carrot, og jeg synes faktisk at du har ødelagt flere tråder med aggresjonen din. 

Anonymkode: 5e8fb...ff6

Klart hun er trist, hun føler seg utenfor i familen. Det finnes grader av depresjon og dette er kanskje en mild en som kan fikses ved at far og datter tilbringer tid sammen og får snakket ut uten at fit-bit stemoren henger over de begge. 

Endret 21. mars 2017 av Antoinette

[KatyP]

Skjønner at folk blir lei stemor og stebarntråder. De popper opp som paddehatter hele tiden. Men det er faktisk forståelig. Et forum som kg er til for å diskutere problemstillinger. Og en veldig kompleks problemstilling er nettopp dette med stebarn og steforeldre. Og biologiske foreldre som skal forholde seg til at et annet menneske tar seg av barnet sitt. Det er forventet at en steforelder skal bry seg om og være tilstede for sitt stebarn. Rett og rimelig all den tid barnet faktisk ikke har valgt mors eller fars partner. Barnet har to hjem der reglene alltid vil sprike litt noe som kan oppleves vanskelig for både voksne og barn. Barnet savner den forelderen det ikke er hos og kan ofte slite med relasjonen til mors eller fars nye partner og dennes familie. Hvem er jeg for dem, hvem er de for meg. Og en stemor/far kan på lik linje slite med å finne sin rolle ift barnet. De færreste vil tråkke noen på tærne, og balansen mellom å gi barn og biologisk forelder tid sammen samt det å faktisk vise barnet at det er en stor del av familien er til tider vanskelig. Som i denne tråden. Barnet er snart tenåring, flytter mellom mor og far og har en stemor. Her virker det som om stemor er en god omsorgsperson og en ressurs for barnet men det er likevel vanskelig å skulle innrette seg og å høre på stemoren. Og kanskje faren. Å anta at barnet hater at ts er der tror jeg er feil. Men jeg tror barnet av og til syntes det er vanskelig med hele situasjonen.

[AnonymBruker]

Virker som et tilfelle som klarer seg bra nok til at ingen skjønner hva som er galt, men problemene er fortsatt store nok til at de hindrer henne leve et normalt liv. Å begynne på noe virker krevende for henne, dette er som regel indikator på adhd, autisme eller andre nevrologiske problemer. Man blir passiv fordi all aktivitet og hobbyer krever mye energi å begynne på. Sikkert vanskelig for de fleste som ikke har hørt om den problematikken å forstå. Men det krever ekstra mye konsentrasjon og viljestyrke, fordi de hjernebanene man bruker for å komme i gang ikke fungerer som de skal. Så å begynne på noe kan føles like ekkelt og ubehagelig som å gå til tannlegen for borre, selv når det gjelder aktiviteter man liker i noen tilfeller.

Men om man først klarer komme seg over den terskelen, så har man det gjerne morsomt når man kommer inn i det. Aktiviteter hun har gjort mye og liker er derfor enklere å få henne med på, som badeland

Anonymkode: 9545a...0e3

[AnonymBruker]

Det slenges ut masse diagnoser her ser jeg. Og det tror jeg man skal være litt forsiktig med. 

Ts, er jenta vant til å drive med aktiviteter hjemme hos moren? Eller lever de et litt mer inaktivt liv enn dere? 

Anonymkode: 5e853...d85

[Gjest Fenrir]

Er hun enebarn? Kanskje vant til å få viljen sin ofte og ikke bli satt krav til. Da blir det en ond sirkel. Hjemme hos oss var det ikke noe "men", vi hadde værsågod å være med på det som ble tilbudt. 

[Carrot]

22 minutter siden, Antoinette skrev:

Lei av voksne folk som vil ha mannen men ikke barna hans.

Nei, er ikke stebarn, mine foreldre holdt sammen til døden. 

 

16 minutter siden, Antoinette skrev:

Klart hun er trist, hun føler seg utenfor i familen. Det finnes grader av depresjon og dette er kanskje en mild en som kan fikses ved at far og datter tilbringer tid sammen og får snakket ut uten at fit-bit stemoren henger over de begge. 

At du er lei er helt greit, men det er forskjell på å være lei noe og å angripe det så sterkt.

Og du VET ikke om jenta føler seg utenfor, tvert imot beskriver TS at jenta sin oppførsel er lik hos mor og far og at de voksne er enig i oppfattelsen og problemet, men det ignorerer du glatt og fortsetter "gnage" på din oppfatning basert på noe du har observert utenfor denne tråden? 

Konstruktivt.

[AnonymBruker]

Jeg har fått mange hjelpsomme svar. Det at hun blir forberedt på hva vi skal og forventer av henne i helga er et godt tips vi må prøve. Vi har prøvd å ta henne med i planleggingen, men det er altså vanskelig i og med hun selv ikke vet hva hun vil være med på annet enn bading. 

At faren og hun får mer tid sammen er jeg for, enten at de reiser vekk sammen eller at vi andre drar bort så de får være alene sammen. Men på jenta virker det som om hun liker at vi er alle sammen, men faren kan jo ta en prat med henne og spørre om de skal være bare de to og se hvordan hun reagerer. 

Det med at det er vanskelig for henne å begynne på en aktivitet gjelder ikke sånt som å bygge lego, spille tv-spill og andre stillesittende ting, eller å leke sisten inne med 8-åringen innendørs, det er å gå ut og gjøre noe annet enn å være hjemme som hun ikke vil. De får jo ikke løpe rundt i hele huset og leke sisten for det blir fort veldig villt så da sier vi at de kan gå ut. 8-åringen vil, men ikke 11-åringen for da må hun ut og det gidder hun ikke. 

Ts

Anonymkode: 13038...269

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det slenges ut masse diagnoser her ser jeg. Og det tror jeg man skal være litt forsiktig med. 

Ts, er jenta vant til å drive med aktiviteter hjemme hos moren? Eller lever de et litt mer inaktivt liv enn dere? 

Anonymkode: 5e853...d85

Hvorfor det? I 9/10 tilfeller blir det ikke gjort noe allikevel.

I 1/10 tilfeller innser TS-en at barnet faktisk har flere karaktertrekk den ikke har tenkt over og ser en sammenheng. Kjenner ei som hadde lignende problem. Orket aldri begynne på noe nytt, men når hun først begynte på noe kunne hun bli oppslukt og vanskelig å få kontakt med. Hun var rotete, mistet og ødela ting. Kunne se den samme filmen flere ganger i måneden. Senere fikk hun problemer med studier, hoppet av flere retninger før hun fikk seg litt deltidsjobb her og der som hun ikke holdt på lenge. Hun hadde problem med å ha en skikkelig struktur i hverdagen, var også slapp med økonomi og brukte gjerne opp pengene som kom inn. Trening orket hun aldri og hun spiste for mye. Vanskeligheter med å kontrollere impulser, planlegge og holde orden

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De får jo ikke løpe rundt i hele huset og leke sisten for det blir fort veldig villt så da sier vi at de kan gå ut. 8-åringen vil, men ikke 11-åringen for da må hun ut og det gidder hun ikke. 

Ts

Anonymkode: 13038...269

Med mindre dette er trass og irritasjon, så er det virkelig ikke normalt

Anonymkode: 9545a...0e3

[AnonymBruker]

En form for utrygghet kanskje? Jeg tror jeg ville fokusert på å hjelpe henne å finne noen venner på hennes alder der dere bor. Da kommer ofte aktivitetstrangen av seg selv. 

Anonymkode: 5e8fb...ff6

[AnonymBruker]

Hun er enebarn hjemme hos moren. Sånn jeg har forstått det så sliter også moren med å få henne med på ting, men moren er ikke så aktiv selv.

Ts

Anonymkode: 13038...269

[Sirah]

36 minutter siden, Antoinette skrev:

Lei av voksne folk som vil ha mannen men ikke barna hans.

Nei, er ikke stebarn, mine foreldre holdt sammen til døden. 

Hvor i alle dager har du lest at TS ikke ønsker å ha stedattera der? For meg fremstår hun som en god stemor som ønsker det beste for barnet. Hun føler bare at hun har brent seg litt fast og trenger innspill til hvordan løse problemet 🤔

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Carrot skrev:

 

edit:

Ett innspill til TS - jo du kan selvsagt "slepe" en 11 åring ut døra man må faktisk gjøre det nesten hver dag, det blir ikke bedre i tenårene hvis ikke.. 

Kan jo ikke det? En 11-åring bestemmer selv, men hun bestemmer ikke over andre. La familien være aktiv og henne være alene hjemme hvis det er det hun vil, men hun kan ikke forlange at faren skal være med henne. Mer sånn; "nå skal vi på tur, vil du være med, neivel, kos deg hjemme". 

Og hva har tenårene med saken å gjøre, kan i hvert fall ikke slepe en tenåring med på kjipe familieaktiviteter 

Jeg er over 40  og det var da ikke slik i min barndom heller at man "måtte" være med på noe greier der familien skulle være sammen, klart det bare var å nekte. 

Anonymkode: 3d085...1b1

[AnonymBruker]

Dere er kjapp for å klage på stemoren, men fakta er at stedatteren er kun der hver annen helg.  Så, oppdragelsen, dessverre, ligger mest på moren. Høres ikke ut som moren er flink til å få jenta ut heler og da blir hun ikke så gira å gå ut når hun da er hos faren.  

Men, sorry TS, hvis det er badeland som engasjere henne er det ikke så vanskelig å la faren ta henne til badeland 1 gang i måneden.  Du bruker nok mye mer penge på dine og deres felles en han gjør på henne uansett.  La henne gå på badeland da! 

Anonymkode: be923...e4e

[Hactar]

Sier hun nei til alle slags aktiviteter, eller er det helst friskus-friluftsaktivitetene hun ikke vil være med på? Hun er jo tydeligvis en helt annen type enn dere voksne, og selv om hun ikke skal få diktere en hel familie, kan dere kanskje komme henne litt i møte. Liker hun kino, besøk, teater, og slike ting? Hva om dere gjør noe hun liker ene dagen og gjør det dere voksne vil den andre dagen?

Jeg ser du skriver hun trenger aktivitet, men hvis det dere gjør annenhver helg skal ha noen innvirkning på helsa hennes, må det føre til at hun finner glede ved aktiviteten slik at hun siden kan motivere seg selv. Har dere noe å gå på med å gjøre turene mer spennende for henne? Mest sannsynlig er hun den minst spreke av dere, og aktivitetene er derfor tyngst for henne og hun trenger mest motivasjon. Hun liker badeland, skriver du. Har hun fått prøve seg på klatring, trampoline, hoppetau osv?

Mine foreldre var aldri opptatt av at jeg som yngst i familien også skulle ha det ok på tur. Skiturene var for eksempel alltid bare opp på toppen, spise en halv appelsin og ned igjen, og jeg var alltid minst og tregest. Aldri kunne vi stoppe og lage hopp, aldri kunne de vente litt lenger enn bare til jeg akkurat hadde nådd dem igjen. Jeg er sikker på at mine foreldre ønsket å gi meg gode turvaner, men det tok lang tid før jeg orket noe som helst av turgåing da jeg ble gammel nok til å velge selv. Jeg måtte bli kvitt avsmaken først.

Når det gjelder å hjelpe til hjemme, så er ikke det et valg hun har, tenker jeg. Det skal hun. Hun trenger ikke å like oppgavene eller smile mens hun gjør dem, men gjøres skal de. 11 år er ikke en alder hvor det er naturlig å klistre på seg et smil om man er misfornøyd, men det får dere bare overse.

[AnonymBruker]

Hun er faktisk flinkere til å ly når ikke faren er der, men jeg tror det bare er fordi hun ikke er like trygg på meg. Med en gang faren er tilstede er hun mer seg selv og tryggere og da kommer også disse opprørene. F eks lørdagene når jeg og faren har kjøpt lørdagsgodt som ungene kan dele så setter hun opp en sur mine og klager på at det er altfor lite når faren kommer med handleposene. Da er jeg gjerne i gangen og tar meg av babyen så hun tror ikke jeg hører henne, men det gjør jeg altså. Men om det er jeg som kommer med posene og sier hva vi har kjøpt sier hun ingenting. Da klager hun bare til faren senere.. 

Så ja, det er ikke meg hun oppfører seg verst mot egentlig. Om det er meg og hun alene er hun grei. 

Ts

Anonymkode: 13038...269

[Amaha]

Foreslår at dere setter dere inn i hvordan det er for et barn av skilte foreldre og hvordan det oppleves å være kasteball mellom to hjem, lang avstand og at det er to andre barn som bor fast hos dere. Føler hun seg egentlig hjemme den korte tiden hun er der? Barn trenger ofte flere dager på "å lande" og tilpasse seg ulike hjem. At hun ikke hjelper til kan tyde på at hun føler seg som tjenestebarnet som i den korte tiden hun er der må hjelpe til, mens grunnen til at hun er der er for å være sammen med pappa. Det kommer an på hva dere skal ha hjelp til og hvordan dette legges frem. Du skal ikke nedgradere et barns behov for kos og trygghet basert på alder, klenger hun er det et tegn på at hun føler seg mindre viktig og får for lite omsorg/oppmerksomhet. 

Tenk deg om, slik "trass" tyder på at hun ikke har det bra. At dere foreslår aktiviteter støtt og "lar det være opp til henne" gir henne et ansvar hun ikke er gammel nok til å ha. Dessuten skal dere respektere at hun ikke liker alt dere foreslår, men dere kan la alle sine ønsker gå på rundgang. Barn er forskjellige, noen har større behov for nærhet og anerkjennelse enn andre. Stort sett handler "vanskelige barn" om at det er behov som ikke er dekket, behov som man som forelder og voksne har plikt til å sørge for. Snakk med henne, spør hvordan hun har det når hun er hos dere. Spør, grav og bry dere. Barn som opplever at de blir tatt på alvor, snakket med i stedet for til, vil ha det bedre og blir mer "medgjørlige".

[Outlander]

Denne jente der trenger HJELP - virkelig. Stakkars. Har vondt bare å lese om hvordan hun har det.