Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

Når livet ikke ble slik jeg så for meg, på grunn av dårlig oppvekst og psykiske plager som voksen, mens andre jeg gikk på skole med tjener bra og klarer å jobbe i gode, godt betalte yrker. Ingen som vet det, men jeg er eksremt

M I S U N N E L I G

på de.

Anonymkode: 38a31...41c

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når livet ikke ble slik jeg så for meg, på grunn av dårlig oppvekst og psykiske plager som voksen, mens andre jeg gikk på skole med tjener bra og klarer å jobbe i gode, godt betalte yrker. Ingen som vet det, men jeg er eksremt

M I S U N N E L I G

på de.

Anonymkode: 38a31...41c

Jeg også. Jeg ser de gamle fra ungdomsskolen min ha høyere utdannelse, partner, jobb, eier bolig osv. Jeg er ung ufør med psykisk og fysisk sykdom og kan ikke gjøre noe så "enkelt" som å få sertifikatet engang. Har ikke kunnet forlate leiligheten på over en uke engang.

Livet er håpløst.

Anonymkode: 9a3d7...6d4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da fikk jeg skikkelig tilbakefall. Min fysiske sykdom kom tilbake og jeg har lyst å stikke fra sykehuset slik at jeg heller kan hvile meg hjemme. Hvordan i helvete skal jeg slappe av med maskiner som piper, traumealarmer som hyler, folk som løper i dørene. I korridorene. Kroppen min kan ta løpefart og hoppe loddrett inn i helvete. 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut lengre. Orker ikke mer av tilværelsen, da det aldri er noen oppturer.

Ødela livet mitt i slutten av tenåra og tidlig 20-åra og man kommer seg ikke etter det.

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det utrolig vondt om dagen, og lidelsestrykket har bare økt. Er helt på bånn, og ønsker å få fred. 

På en måte kan jeg takke meg selv. Begynte å pirke litt i traumene på egenhånd, ved å skrive de ned - noe jeg ikke burde ha gjort. Men det er fordi at jeg synes ting går så tregt, og jeg står på stedet hvil. Psykologen min sendte inn en henvisning til en stabiliseringsgruppe for traumer på nyåret, men det viser seg nå at denne gruppen har vært inaktiv lenge - og at henvisningene har hopet seg opp. Som vil si at det kan bli lenge til jeg får plass, om jeg i det hele tatt får plass. Det kan hende at jeg går å venter på et nei. Dermed har jeg og psykologen bestemt oss for å ta det i egne hender. Han kommer til å kjøre på med traumebehandling, fordi jeg holder ikke ut mer. Skal i samtale med psykolog og psykiater til uka, og da skal vi diskutere medisinering og traumebehandling. Går på Lamictal nå, men skal muligens over til Seroquel. Traumebehandling er siste håp. 

Jeg opplever liten forståelse ifra familie og venner, fordi de forventer av meg at jeg skal være med på ting. Jeg har alltid vært en person som har vært med på alt, og har brukt aktivitet som en mestringsstrategi for å håndtere det vonde. Jeg har undertrykt følelser, ved å alltid gjøre noe 24/7 i flere år. Nå som jeg har begynt å ta det mer rolig, og sier mer nei til ting - opplever jeg at folk blir nærmere fornærmet. Hvis jeg avlyser en avtale, opplever jeg å ikke få svar en gang. Begynner nesten på å lure på om jeg gjør noe galt, men det er kanskje uvant for dem - at jeg setter grenser for meg selv. 

Psykologen støtter meg i å ta det mer med ro, er faktisk han som har rådet meg til det. Han synes det er helt greit at jeg bruker tiden på å spille dataspill enn å være med på ting 😅 Jeg har vel begynt å isolere meg ifra familie og venner. Men når jeg er med på ting, så pleier jeg å føle meg dårligere enn når jeg holder på med hobbyene mine alene. Skal sies at jeg ikke isolerer meg fra mennesker generelt. Prøver å være ute alene hver dag. 

Mulig jeg er litt egoistisk, men jeg har et mål om å overleve. Jeg gjør det for å kunne beskytte og ta vare på meg selv. Alt jeg vil er å være alene med mine hobbyer. 

Anonymkode: 4495a...9aa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har det utrolig vondt om dagen, og lidelsestrykket har bare økt. Er helt på bånn, og ønsker å få fred. 

På en måte kan jeg takke meg selv. Begynte å pirke litt i traumene på egenhånd, ved å skrive de ned - noe jeg ikke burde ha gjort. Men det er fordi at jeg synes ting går så tregt, og jeg står på stedet hvil. Psykologen min sendte inn en henvisning til en stabiliseringsgruppe for traumer på nyåret, men det viser seg nå at denne gruppen har vært inaktiv lenge - og at henvisningene har hopet seg opp. Som vil si at det kan bli lenge til jeg får plass, om jeg i det hele tatt får plass. Det kan hende at jeg går å venter på et nei. Dermed har jeg og psykologen bestemt oss for å ta det i egne hender. Han kommer til å kjøre på med traumebehandling, fordi jeg holder ikke ut mer. Skal i samtale med psykolog og psykiater til uka, og da skal vi diskutere medisinering og traumebehandling. Går på Lamictal nå, men skal muligens over til Seroquel. Traumebehandling er siste håp. 

Jeg opplever liten forståelse ifra familie og venner, fordi de forventer av meg at jeg skal være med på ting. Jeg har alltid vært en person som har vært med på alt, og har brukt aktivitet som en mestringsstrategi for å håndtere det vonde. Jeg har undertrykt følelser, ved å alltid gjøre noe 24/7 i flere år. Nå som jeg har begynt å ta det mer rolig, og sier mer nei til ting - opplever jeg at folk blir nærmere fornærmet. Hvis jeg avlyser en avtale, opplever jeg å ikke få svar en gang. Begynner nesten på å lure på om jeg gjør noe galt, men det er kanskje uvant for dem - at jeg setter grenser for meg selv. 

Psykologen støtter meg i å ta det mer med ro, er faktisk han som har rådet meg til det. Han synes det er helt greit at jeg bruker tiden på å spille dataspill enn å være med på ting 😅 Jeg har vel begynt å isolere meg ifra familie og venner. Men når jeg er med på ting, så pleier jeg å føle meg dårligere enn når jeg holder på med hobbyene mine alene. Skal sies at jeg ikke isolerer meg fra mennesker generelt. Prøver å være ute alene hver dag. 

Mulig jeg er litt egoistisk, men jeg har et mål om å overleve. Jeg gjør det for å kunne beskytte og ta vare på meg selv. Alt jeg vil er å være alene med mine hobbyer. 

Anonymkode: 4495a...9aa

Det er både befriende og vanskelig å begynne å sette grenser. Man må akseptere å skuffe folk. Bra at du har støtte på psykologen på det å ta hensyn til egne behov. Og så godt å få lov til å være for seg selv uten å bli stresset over å ikke måtte isolere seg. Jeg tenker depresjon noen ganger kan være en klar melding fra kroppen om at man må ta en pause. Og da nytter ikke råd om å opprettholde all aktivitet, sosialt liv og jobb. Jeg prøvde febrilsk å motarbeide min depresjon ved å være sosial og greie jobb og alt men da fikk jeg bare enda sterkere signaler. Når man er kognitivt og fysisk redusert så må man til en viss grad tilpasse aktivitet etter det, ellers vil man bare mislykkes totalt. Jeg føler at meg som en Lada på en kappløp med Lamborghinier. Det er godt å bare få være en gammel Lada og kjøre på humpete landeveier av og til. 

Anonymkode: 1a08c...18d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den største frykten jeg har hatt med alt er å ikke lenger kunne være selvstendig. Å bli avhengig av andre til hjelp. Det gikk virkelig i grus da jeg havnet på sykehuset igjen nå og jeg virkelig kjenner på at jeg er dårlig. Spesielt fysisk er jeg utrolig dårlig og jeg må til lege og sykehus nesten hver dag. I tillegg har jeg ikke bil denne uka og jeg klarer ikke gå den lengden det er til legekontoret, og det går aldri busser i den tiden jeg må være der. Så denne kabalen må jeg på ett eller annet vis prøve å løse.

Jeg er så sliten nå...

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg fikk høre at dette ABC-opplegget kunne hjelpe folk, så skader vel ikke å dele med flere: 

A (active): gjøre en eller annen aktivitet. For eksempel styrketrening, strikking, løping, eller what ever. 

B (belong): å gjøre noe sammen med andre. Finn en aktivitet man liker, og gjøre dette sammen med andre.

C (comittment): gjøre noe meningsfylt. For eksempel delta på frivillig arbeid, hjelpe noen man kjenner eller til og med bli kjent med flere mennesker. 

Anonymkode: 1521a...d17

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har aldri vært så lang nede som nå. Nå begynner jeg å tvile på om ting kommer til å ordne seg igjen. Ligger og gruer meg til i morgen, hvor jeg må i kontakt med legesenteret. De er så sure og vanskelige og jeg føler at den minste lille ting dytter meg enda lengre ned :( Fy søren, nå er det hardt. 

Anonymkode: 21a53...af6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ett år siden hadde jeg  et selvmordsforsøk som gjorde at jeg havnet i psykiatrien. Nå har jeg vært i behandling i ett år og selv om jeg fortsatt ønsker å dø og fantaserer om å ende livet mitt så kommer jeg ikke til å gjennomføre et selvmord. 

Verste er at jeg nå sitter og hater meg selv for at jeg ikke klarte å gjennomføre selvmordet for ett år siden. At jeg ikke klarte å gjennomføre, mens jeg var tøff nok, mens jeg hadde gjennomføringsevnen. Nå er jeg for feig og ubesluttsom til å ende livet mitt og jeg hater meg selv for det. 

Om jeg bare hadde endt livet mitt for ett år siden så hadde jeg sluppet det siste året og jeg hadde sluppet fremtiden min. 

Jeg hater meg selv for at jeg ikke endte livet mitt da jeg var sterk nok. 

Anonymkode: bf253...546

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om dere andre som jobber og sliter med gjentagende eller kronisk depresjon, hva er det riktige i slike tilfeller? Hva slags oppfølging får du av legen din? Er det en plan de periodene du sliter med jobb? Eller blir du bare sykmeldt hist og her når det blir for galt?

Anonymkode: 1a08c...18d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

On 4/19/2022 at 12:11 AM, Anonymburker said:

Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut lengre. Orker ikke mer av tilværelsen, da det aldri er noen oppturer.

Ødela livet mitt i slutten av tenåra og tidlig 20-åra og man kommer seg ikke etter det.

:hjerte:

Anonymkode: b52ca...7fb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

For ett år siden hadde jeg  et selvmordsforsøk som gjorde at jeg havnet i psykiatrien. Nå har jeg vært i behandling i ett år og selv om jeg fortsatt ønsker å dø og fantaserer om å ende livet mitt så kommer jeg ikke til å gjennomføre et selvmord. 

Verste er at jeg nå sitter og hater meg selv for at jeg ikke klarte å gjennomføre selvmordet for ett år siden. At jeg ikke klarte å gjennomføre, mens jeg var tøff nok, mens jeg hadde gjennomføringsevnen. Nå er jeg for feig og ubesluttsom til å ende livet mitt og jeg hater meg selv for det. 

Om jeg bare hadde endt livet mitt for ett år siden så hadde jeg sluppet det siste året og jeg hadde sluppet fremtiden min. 

Jeg hater meg selv for at jeg ikke endte livet mitt da jeg var sterk nok. 

Anonymkode: bf253...546

Var hos psykolog nå fordi det er helt krise. Psykologen anerkjenner at jeg lever i det ultimate helvetet, men alt hun kan bidra med er å si at om noen år så kommer det til å bli bedre. Om noen år, jeg har lidd lenge nok!

Anonymkode: bf253...546

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 hours ago, Daryl Dixon said:

Kunne ønske jeg slapp å være meg. 

Klem. Skulle ønske jeg slapp å være meg jeg også. Skjønner ikke at jeg har klart å ødelegge livet mitt så mye.  

Anonymkode: b52ca...7fb

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Er student og eksamensperioden nærmer seg. Føler meg helt utslitt, hatt det tungt lenge og aner egentlig ikke lenger hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Trodde det skulle hjelpe å reise hjem på påskeferie, men fikk det bare mye vondere hjemme, og føler dermed at jeg ikke klarer å se fram mot sommerferie heller. Kjennes ut som jeg ikke får til noe i livet. Studier føles for tungt, aldri hatt jobb, har ikke førerkort, nesten ikke venner og føler jeg bærer på en tung stein med vonde tanker akkurat nå. 

Anonymkode: 91e4d...5df

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får man ingen aksept om man ikke orker mer, uansett hvor lenge man har stått i slitet? Jeg synes det er så urettferdig at man skal bli omtalt som egoist hvis man ikke klarer mer, for å skåne andre så skal man leve dag inn og dag ut i et hælvete. Er ikke det egoistisk av andre? For den vanlige frasen om at alt blir bedre etter hvert, er ikke sann! Det er salt i såret, det blir ikke bedre for alle. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Daryl Dixon skrev (23 minutter siden):

Får man ingen aksept om man ikke orker mer, uansett hvor lenge man har stått i slitet? Jeg synes det er så urettferdig at man skal bli omtalt som egoist hvis man ikke klarer mer, for å skåne andre så skal man leve dag inn og dag ut i et hælvete. Er ikke det egoistisk av andre? For den vanlige frasen om at alt blir bedre etter hvert, er ikke sann! Det er salt i såret, det blir ikke bedre for alle. 

Folk som sier selvmord er egoistisk vet ikke hva de snakker om. Om det er noe man skal få bestemme selv er når man ender livet sitt. Eneste unntak må være om man har barn. Da har man et ansvar for dem. 

Selvmord er faktisk en menneskerett, de europeiske menneskerettighetene sier at alle har rett til å ende eget liv.

Synes ordningen i Sveits er god. Der kan man få hjelp til selvmord. Synes det er trippelt bra. 1) Man reduserer tabuet. 2) Man får hjelp slik at selvmordet blir så smertefritt som mulig. Det kan være greit for det siste man ønsker er et halvveis selvmord som kun gjør at man må leve med enda større smerter. 3) Selvmordet skjer ikke ved en spontan beslutning. Man må fylle ut papiret, ta noen samtaler med legene, osv. For selv om selvmord bør være en mulighet så bør det jo være gjennomtenkt og ikke en spontan beslutning når man er på sitt verste. Det at man har noen å drøfte det med og til å hjelpe seg kan gi en en siste mulighet til å tenke gjennom hva man faktisk gjør.

Bor det er sagt så oppfordrer jeg deg selvsagt ikke til selvmord! Og jeg håper du klarer å bli bedre av hva du sliter med. Det må ordne seg. :hjerte:

Anonymkode: bf253...546

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Daryl Dixon skrev (På 3.5.2022 den 11.57):

Får man ingen aksept om man ikke orker mer, uansett hvor lenge man har stått i slitet? Jeg synes det er så urettferdig at man skal bli omtalt som egoist hvis man ikke klarer mer, for å skåne andre så skal man leve dag inn og dag ut i et hælvete. Er ikke det egoistisk av andre? For den vanlige frasen om at alt blir bedre etter hvert, er ikke sann! Det er salt i såret, det blir ikke bedre for alle. 

Det er noen som tror at livet alltid er svaret, Sannsynligheten er stor for at det er mennesker som har slitt i liten grad i løpet av livet sitt.

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...