Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (17 timer siden):

Takk for langt svar. 

Ja det er jo ikke godt å si det du sier om Asperger. Jeg ble jo utredet av nevropsykolog og min mor og behandler synes å mene det er sånn. Jeg kjenner meg også mye igjen. Mine traumer begynte vel før jeg ble tenåring i hvert fall, men slitt sosialt fra tidlig av og for meg som redd og sårbart barn ble det nesten traumatisk å bli satt i barnehage da jeg var 4 år. Så jeg ble tatt ut etter seks måneder. Så ikke vet jeg. Men jeg er i hvert fall ikke hardt rammet av Asperger. Klarer å kompensere en del, men. 

Synes du at det går bedre nå da? 

Ja, det har vært store belastninger. Akkurat nå er jeg midt i en stor rettsak som fornærmet. Så det er jo tøft. Jeg var deprimert før rettsaken, men alle rundt meg mener den forsterker depresjonen. Vanskelig for meg å se egentlig da jeg alltid er skikkelig deprimert på denne årstiden. 

Jeg bor for meg selv, og har vedtak på to timer i uken fra kommunen. Periodevis er det for lite, mens periodevis føler jeg nesten det er for mye. Kanskje mest for at jeg blir lei av meg selv. Hvis du skjønner? 

Må bare si at jeg syns du er ei skikkelig tøff, klok og reflektert dame. Har lagt merke til deg her inne og sett svarene du ofte gir andre som sliter, og du er et flott medmenneske. Det er utrolig hvor sterke mennesker kan bli når de møter mye motgang, og jeg håper du i blant føler på den styrken. At du står på og ikke gir opp er beundringsverdig. Håper du snart får det mye bedre. ❤️ 

Anonymkode: 21a60...0a0

[Miranda Bailey]

Jeg fyller året om et par dager og er i tillegg midt i en depresjon, så jeg tror jeg trenger å få ut litt frustrasjon. 

Jeg har en psykolog og støttekontakt i rusomsorgen som jeg snakker med ukentlig. I tillegg har jeg en ruskonsulent som jeg kan ta kontakt med når jeg føler behovet for det, og hun stiller opp uansett hva. Jeg har familie og venner som er her for meg. Jeg skal begynne på antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner igjen. Jeg burde ha håp for framtiden, men allikevel klarer jeg ikke å tenke positivt. Det blir nok ingen feiring på meg. Hva er det å feire? Jeg blir 22 år gammel og bor fortsatt hjemme hos mor, har ikke fullført videregående, klarer ikke å holde på en jobb, sliter med rus og sløser bort livet mitt inne i elendighet. Jeg blir kvalm av meg selv.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Må bare si at jeg syns du er ei skikkelig tøff, klok og reflektert dame. Har lagt merke til deg her inne og sett svarene du ofte gir andre som sliter, og du er et flott medmenneske. Det er utrolig hvor sterke mennesker kan bli når de møter mye motgang, og jeg håper du i blant føler på den styrken. At du står på og ikke gir opp er beundringsverdig. Håper du snart får det mye bedre. ❤️ 

Anonymkode: 21a60...0a0

Åh, tusen takk. Det var veldig hyggelig å høre. Jeg håper jo jeg kan være til hjelp innimellom. Samtidig er det godt med råd når det er vanskelig. 

Miranda Bailey skrev (8 minutter siden):

Jeg fyller året om et par dager og er i tillegg midt i en depresjon, så jeg tror jeg trenger å få ut litt frustrasjon. 

Jeg har en psykolog og støttekontakt i rusomsorgen som jeg snakker med ukentlig. I tillegg har jeg en ruskonsulent som jeg kan ta kontakt med når jeg føler behovet for det, og hun stiller opp uansett hva. Jeg har familie og venner som er her for meg. Jeg skal begynne på antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner igjen. Jeg burde ha håp for framtiden, men allikevel klarer jeg ikke å tenke positivt. Det blir nok ingen feiring på meg. Hva er det å feire? Jeg blir 22 år gammel og bor fortsatt hjemme hos mor, har ikke fullført videregående, klarer ikke å holde på en jobb, sliter med rus og sløser bort livet mitt inne i elendighet. Jeg blir kvalm av meg selv.

Klem til deg. Skjønner din fortvilelse. ❤

[Gjest supernova_87]

Miranda Bailey skrev (19 timer siden):

Jeg fyller året om et par dager og er i tillegg midt i en depresjon, så jeg tror jeg trenger å få ut litt frustrasjon. 

Jeg har en psykolog og støttekontakt i rusomsorgen som jeg snakker med ukentlig. I tillegg har jeg en ruskonsulent som jeg kan ta kontakt med når jeg føler behovet for det, og hun stiller opp uansett hva. Jeg har familie og venner som er her for meg. Jeg skal begynne på antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner igjen. Jeg burde ha håp for framtiden, men allikevel klarer jeg ikke å tenke positivt. Det blir nok ingen feiring på meg. Hva er det å feire? Jeg blir 22 år gammel og bor fortsatt hjemme hos mor, har ikke fullført videregående, klarer ikke å holde på en jobb, sliter med rus og sløser bort livet mitt inne i elendighet. Jeg blir kvalm av meg selv.

Det er å feire at du er et verdifullt menneske og du har overlevd til nå! Du fortsetter å prøve og du fortsetter å jobbe! Det er ikke ingenting. ❤️ 

Jeg vet det er så kjedelig ting å høre når man er den alderen, men 22 år er ingenting. Og jeg vet at du skulle ønske du var et annet sted, men det ønsket det er noe. Så mange fullfører videregående som voksenopplæring. Og tar utdanning i slutten av 20-åra, i 30-åra og oppover! 

Av og til tenker jeg at hvis jeg hadde gitt meg selv "tid til å være syk" så hadde det vart kortere. Jeg også tenkte hele tiden på at nå er jeg blitt 22, når er jeg blitt 23, jeg kommer ingen vei. Men hvis jeg skulle gått tilbake i tid så skulle jeg sagt til meg selv at "Stol på meg, du kommer noen vei, du har noe inni deg som driver deg". Det er jo selvsagt helt umulig når man står i det. Det ser ut som for alltid. Men det er ikke det. Du har kvaliteter, jeg kjenner ikke deg, men jeg kan se det bare basert på det du skriver.  

[Anonymburker]

Ting er som oftest for godt til å være sant. De tunge tankene er ikke døde, bare fordi jeg den siste måneden har taklet dem bra. Har hatt min tyngste dag i 2022 i dag, og meldte meg syk fra jobb på en dag hvor egentlig alt uansett føles meningsløst.

Masse tanker om at livet mitt ikke er verdt å leve har jeg hatt i dag, men uten å reagere på det følelsesmessig i særlig grad. Tenker mer rasjonelt med for og i mot- argumenter.

Jeg vil ikke på jobb i morra heller, for jeg vet at den verste oppgaven i så fall venter meg. Og jeg vet at den vil dra meg lenger ned og forsterke tankene om at jeg er i feil jobb.

Jeg får ikke lyst til å yte eller bidra når jeg uansett aldri får oppleve godene her i livet. Innsats spiller ingen rolle når det er utseende og status som bestemmer om man får nyte de gode tingene i livet.

 

Endret 3. februar 2022 av Anonymburker

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Ting er som oftest for godt til å være sant. De tunge tankene er ikke døde, bare fordi jeg den siste måneden har taklet dem bra. Har hatt min tyngste dag i 2022 i dag, og meldte meg syk fra jobb på en dag hvor egentlig alt uansett føles meningsløst.

Masse tanker om at livet mitt ikke er verdt å leve har jeg hatt i dag, men uten å reagere på det følelsesmessig i særlig grad. Tenker mer rasjonelt med for og i mot- argumenter.

Jeg vil ikke på jobb i morra heller, for jeg vet at den verste oppgaven i så fall venter meg. Og jeg vet at den vil dra meg lenger ned og forsterke tankene om at jeg er i feil jobb.

Jeg får ikke lyst til å yte eller bidra når jeg uansett aldri får oppleve godene her i livet. Innsats spiller ingen rolle når det er utseende og status som bestemmer om man får nyte de gode tingene i livet.

 

Hva er den oppgaven da? 

Leit å høre at du har hatt en tung dag. Sender deg varme tanker. ❤

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (2 minutter siden):

Hva er den oppgaven da? 

Leit å høre at du har hatt en tung dag. Sender deg varme tanker. ❤

Det vil jeg ikke si her inne.

Takk❤

[AnonymBruker]

Jeg hater at jeg ikke klarer å ha et normalt liv slik andre voksne har. 30 år men føler meg allerede ferdig levd og mett av dage fordi sykdom fra barnsben har gjort at jeg har stagnert mens andre får bli huseiere,barn,jobb,partner,lappen osv.

Anonymkode: ea8a8...3dd

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hater at jeg ikke klarer å ha et normalt liv slik andre voksne har. 30 år men føler meg allerede ferdig levd og mett av dage fordi sykdom fra barnsben har gjort at jeg har stagnert mens andre får bli huseiere,barn,jobb,partner,lappen osv.

Anonymkode: ea8a8...3dd

Jeg er 5 år eldre enn deg men har kun lappen og (uforutsigbar) jobb av det du nevner. 

Flere som er i liknende båt som deg, men det er lettest å fokusere på og se de som har det man ønsker seg selv.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (5 timer siden):

Jeg er 5 år eldre enn deg men har kun lappen og (uforutsigbar) jobb av det du nevner. 

Flere som er i liknende båt som deg, men det er lettest å fokusere på og se de som har det man ønsker seg selv.

Det er da noe. Er for syk til å stå i jobb og lappen klarer jeg ikke. Det er så skamfull for dette er jo ting folk mye yngre en meg har.

Ja absolutt. For meg er det ingen trøst qt andre er i en lignende situasjon. Min livskvalitet er fortsatt dårlig selv om noen har det like ille eller værre.

Idag er jeg kjempedeprimert. Stod opp klokken 10 og teller bare timer frem til neste måltid og sengetid hvor jeg endelig kan legge meg igjen.

 

Anonymkode: ea8a8...3dd

[AnonymBruker]

Jeg føler meg fysisk syk om dagen. Er så fryktelig lei av å føle meg så sliten og nedtrykt. Fryktelig lei av å ikke føle et snev av glede, lyst, interesse eller motivasjon.

Nå har jeg hatt det slik i 15 år, selv med psykologhjelp, mye egenarbeid og medisinforsøk. 

"Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer, jeg orker ikke mer" gjentar seg i tankene hver dag. 

Jeg er helt desperat etter å bare få lov til å føle et øyeblikks glede. Gikk så langt at jeg så etter mulighet for å skaffe meg et rusmiddel, bare i håp om at det ville kunne gi meg pusterom om enn for et par timer om dagen. Jeg drikker ikke alkohol. "Heldigvis" har jeg så ekstremt sterk angst i tillegg til denne depresjonen at jeg ikke får tak i noe. 

Jeg er innom tanken på selvmord, bare for å kjenne på at jeg har en utvei om det skulle bli for vanskelig. Jeg kommer aldri til å gjennomføre pga jeg ikke ønsker de jeg er glad i mer smerte. 

Jeg håper og håper at det skal bli bedre, men det føles som om det blir verre. Min livstid renner ut, og jeg står på stedet hvil. 

Anonymkode: 33cbd...0d3

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler meg fysisk syk om dagen. Er så fryktelig lei av å føle meg så sliten og nedtrykt. Fryktelig lei av å ikke føle et snev av glede, lyst, interesse eller motivasjon.

Nå har jeg hatt det slik i 15 år, selv med psykologhjelp, mye egenarbeid og medisinforsøk. 

"Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer, jeg orker ikke mer" gjentar seg i tankene hver dag. 

Jeg er helt desperat etter å bare få lov til å føle et øyeblikks glede. Gikk så langt at jeg så etter mulighet for å skaffe meg et rusmiddel, bare i håp om at det ville kunne gi meg pusterom om enn for et par timer om dagen. Jeg drikker ikke alkohol. "Heldigvis" har jeg så ekstremt sterk angst i tillegg til denne depresjonen at jeg ikke får tak i noe. 

Jeg er innom tanken på selvmord, bare for å kjenne på at jeg har en utvei om det skulle bli for vanskelig. Jeg kommer aldri til å gjennomføre pga jeg ikke ønsker de jeg er glad i mer smerte. 

Jeg håper og håper at det skal bli bedre, men det føles som om det blir verre. Min livstid renner ut, og jeg står på stedet hvil. 

Anonymkode: 33cbd...0d3

Det blir i hvert fall mye verre hvis du prøver rus. Jeg var som deg, og den fantastiske følelsen da jeg tok rusmidler første gang, hvordan livet plutselig ble smertefritt, den var så kjær at det ledet meg inn i rusmisbruk og etter hvert utviklet jeg rusavhengighet av multiple stoffer. 

Det gjorde virkelig livet mitt verre. Det er ikke verdt det. 

Å holde seg unna det nå når jeg er langt nede slik som deg er utrolig vanskelig. Jeg har vært tvangsinnlagt i rusbehandling så ille ble det, og det skal mye til for å bli. Er ikke slik at de tvangsinnlegger alle som havner på kjøret. Men du kan ikke vite om du er en som havner så utpå som meg, eller om du er i stand til å ha et fornuftig forhold til det. Ikke før du faktisk har testet vannet. Det er russisk rullett. Men uansett om du er av de som ikke blir avhengig og havner i farlige situasjoner slik som meg, så løser det fortsatt absolutt ingenting å ruse seg. 

Endret 4. februar 2022 av Purple_Pixiedust

[Titania]

Og der bikket det litt over der jeg ikke har lyst, igjen. 

Har vært der mer enn en gang, men nå er alt bare svart igjen.

Ikke at jeg er redd for at noe skal skje, men det finnes omtrent ikke glede i noen ting, og den ene tingen som gir glede, er samtidig en person som er medvirkende til noe av kaoset jeg står i.

Jobb er kaos, hjemme er kaos. Økonomi er kaos, og hodet og følelser er kaos, og alt er liksom bare dritt og meningsløst. 

Jeg føler jeg ikke klarer å gjøre noe som helst rett, og være i veien til enhver tid, og litt følelsen av å i mange sammenhenger ta opp plass som noen andre fortjener mer. 

Jeg føler jeg klager til alle de nærmeste om hvor kjip hverdagen er, samtidig som personen jeg skulle ønske forstod hvor mye jeg faktisk sliter, bare merker det en sjelden gang når jeg sier ting på en litt annen måte enn jeg pleier. 

Og enda kjipere blir det liksom når jeg ikke takler det å være alene fullt så godt - som innebærer at helgene der jeg burde forsøke slappe av, heller blir stress når man er hjemme alene. 

 

Kunne det ikke gått an å skru av litt overtenking eller følelser, eller ta en pille bare for å finne ett eller annet lyspunkt som gjør dagene mer "verdt" å holde ut?  Det begynner å bli slitsomt å ligge i en rar vinkel på sofaen og glo på mobilen eller i veggen - jeg vil finne glede i litt ting igjen... 

[Daryl Dixon]

Det er så lett å se det positive hos andre. Andre er så flinke og reflekterte, alle andre i min situasjon er fine mennesker som sliter psykisk og at det er en grunn til det. Det ser jeg, og det har jeg så empati for. Men meg selv ser jeg på som en som er regel rett sjuk i hue, en sjuk jævel. Orker ikke prøve en gang å tenke uhensiktsmessige tanker. Ofte tenker jeg at jeg burde komme ut av et spor, ta meg sammen, få en omgang juling for at jeg er som jeg er. Holder ikke ut å være en byrde. Enten juling eller en skikkelig omgang elektrosjokk. Stropp meg fast, grill meg! Lobotomer meg. Bli kvitt dårlig samvittighet, hallusinasjoner, bilder i hodet, depresjoner. Bli kvitt meg. Rense opp i alt grums. Det må finnes en stopp knapp et eller annet sted, for denne karusellen vil jeg av. 

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er da noe. Er for syk til å stå i jobb og lappen klarer jeg ikke. Det er så skamfull for dette er jo ting folk mye yngre en meg har.

Ja absolutt. For meg er det ingen trøst qt andre er i en lignende situasjon. Min livskvalitet er fortsatt dårlig selv om noen har det like ille eller værre.

Idag er jeg kjempedeprimert. Stod opp klokken 10 og teller bare timer frem til neste måltid og sengetid hvor jeg endelig kan legge meg igjen.

 

Anonymkode: ea8a8...3dd

Jeg sliter med angst for å kjøre bil, og har like mye kjøreerfaring som en 19/20-åring. Har du prøvd å ta lappen, eller er det økonomiske grunner?

Kjipt å høre at du har en vanskelig dag. Satser på at morgendagen blir bedre.

[Purple_Pixiedust]

Må forsøke å få ryddet litt hjemme, gått en liten tur og tatt ei økt på spinningsykkelen og tatt treningsprogrammet til foten min. Virkelig ikke bra at jeg ikke har klart det de siste ukene.

Men jeg finner det hele veldig overveldende. Likevel er det jo dette med å gjøre ting jeg vanligvis liker, selv om det byr meg helt i mot. 

Så innen 1130 skal jeg komme meg ut på den turen..

[Titania]

Idag føles enda mørkere i går, og har på følelsen at den blir lang og ensom. 

Men har spurt noen om de vil komme på besøk, og skal slepe meg ut døra for litt trening for å slippe og sitte her med de teite tankene hele tiden. 

 

En ting er liksom å ville klare håndtere ting, men en annen sak er å faktisk klare det. Når alt allikevel føles bortkastet og unødvendig, så er det enda vanskeligere å lete etter "guts" til å ta tak. 

Jeg vet triggeren i dette er den beste vennen jeg har, og at han ikke er bra for meg slik ting er nå. Men hvordan i pokker kutter man ut den personen som kjenner en best, og som man stoler mest på? Har andre bra folk rundt meg, det er ikke det. Men de kjenner meg ikke SÅNN, og jeg trenger en SÅNN person i livet. Og de erstattes ikke så lett - spesielt ikke når man ikke helt vet hvor det skal letes...

 

Og til syvende og sist kunne alt dette vært løst om jeg klarte å få meg selv til å tro på at ting skal ordne seg, men de følelsene som lager krøll, som jeg liker å tro jeg har kontroll på - de kødder til alt... 

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (12 timer siden):

Jeg sliter med angst for å kjøre bil, og har like mye kjøreerfaring som en 19/20-åring. Har du prøvd å ta lappen, eller er det økonomiske grunner?

Kjipt å høre at du har en vanskelig dag. Satser på at morgendagen blir bedre.

Begge deler. Nå har jeg brukt sikkert nærmere 100 000 kr uten å være nærmere. Jeg blir bare ikke trygg bak rattet, og når jeg får angst eller under stress så begynner jeg å bli borte og glemmer ting jeg egentlig har lært.

Jeg stod opp klokken 11 idag, drakk kaffe og ryddet litt. nå venter jeg allerede bare på kvelden sånn at jeg kan legge meg igjen. Vurderte et øyeblikk å kontakte mental helse, men så kom jeg på at tidligere når jeg har vært i kontakt med dem så har de vært mest opptatte av å få avslutte innen 15 minutter så jeg gidder ikke.

vil egentlig bare drikke meg full, men takket være strømregning på 4000 så har jeg ingen penger før om to uker. Sparekntoen er skrapt til bunnen også.

Anonymkode: ea8a8...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Begge deler. Nå har jeg brukt sikkert nærmere 100 000 kr uten å være nærmere. Jeg blir bare ikke trygg bak rattet, og når jeg får angst eller under stress så begynner jeg å bli borte og glemmer ting jeg egentlig har lært.

Jeg stod opp klokken 11 idag, drakk kaffe og ryddet litt. nå venter jeg allerede bare på kvelden sånn at jeg kan legge meg igjen. Vurderte et øyeblikk å kontakte mental helse, men så kom jeg på at tidligere når jeg har vært i kontakt med dem så har de vært mest opptatte av å få avslutte innen 15 minutter så jeg gidder ikke.

vil egentlig bare drikke meg full, men takket være strømregning på 4000 så har jeg ingen penger før om to uker. Sparekntoen er skrapt til bunnen også.

Anonymkode: ea8a8...3dd

Bortsett fra at jeg har lappen og ikke angst for å kjøre bil, så høres det ut som meg. Står opp så sent som mulig og venter på kvelden så jeg kan legge meg igjen..

Jeg drakk bort angst og depresjon i mange år før det sa stopp, nå dør jeg om jeg drikker noe særlig mer alkohol og det vil jeg ikke, selv om det er ganske mørkt nå. 

Anonymkode: 1f92e...356

[Daryl Dixon]

Titania skrev (6 timer siden):

Idag føles enda mørkere i går, og har på følelsen at den blir lang og ensom. 

Men har spurt noen om de vil komme på besøk, og skal slepe meg ut døra for litt trening for å slippe og sitte her med de teite tankene hele tiden. 

 

En ting er liksom å ville klare håndtere ting, men en annen sak er å faktisk klare det. Når alt allikevel føles bortkastet og unødvendig, så er det enda vanskeligere å lete etter "guts" til å ta tak. 

Jeg vet triggeren i dette er den beste vennen jeg har, og at han ikke er bra for meg slik ting er nå. Men hvordan i pokker kutter man ut den personen som kjenner en best, og som man stoler mest på? Har andre bra folk rundt meg, det er ikke det. Men de kjenner meg ikke SÅNN, og jeg trenger en SÅNN person i livet. Og de erstattes ikke så lett - spesielt ikke når man ikke helt vet hvor det skal letes...

 

Og til syvende og sist kunne alt dette vært løst om jeg klarte å få meg selv til å tro på at ting skal ordne seg, men de følelsene som lager krøll, som jeg liker å tro jeg har kontroll på - de kødder til alt...